Jeg overrekker herved Halvorsen hennes gave, et bilde jeg laget i løpet av morgenen. Gratulerer!

Mitt utgangspunkt for å skrive noe om Aslaks frontalangrep på miljøbevegelsen er at jeg tror jeg har samme mål som ham: Jeg ønsker en bred og folkelig miljøbevegelse, bygd på kunnskap, som forstår at folk må ha en jobb å gå til og ikke ensidig bare har forståelse for rene miljøargumenter, og har et slags klasseperspektiv på miljøarbeidet, både her i Norge og mer sånn mellom land.

Men jeg mener det er i nettopp den retninga miljøbevegelsen går, og at den knallharde kritikken i innlegget treffer dårlig.

Noen i Framtiden i våre hender (FIVH) bør kanskje føle seg truffet. Og noen i Naturvernforbundet vil kanskje kjenne seg igjen i deler av kritikken, men også vite med seg selv at det er flere år siden den var rettmessig. For min egen del treffer kritikken godt norskstilene jeg skrev på ungdomsskolen.

Men det jeg forstår som de viktigste delene av miljøbevegelsen går i en annen retning. Både Zero, Bellona og Naturvernforbundet er opptatt av konkrete løsninger på miljøproblemer, og jeg kan ikke huske å ha hørt noen form for miljømoralisme fra noen av disse organisasjonen.

Og ikke minst har vi Natur og Ungdom. For mens det henger igjen litt forskjellig fra gammelt av i de overnevnte, gjør NU i mine øyne “alt rett”, og jeg blir glad over å se at folk derfra nå er i ferd med å innta voksenorganisasjonene.

Natur og Ungdom, Bellona og Zero får riktignok et lite klapp på skulderen i innlegget, men innrømmelsen jeg gjengir under får ingen konsekvenser for konklusjonen.

Natur og Ungdom, Bellona og Zero jobber for å sikre at motstanden mot CO2-energi kombineres med faktisk utvikling av alternative energikilder

Dette er den dominerende strategien i miljøbevegelsen nå!

Samtidig blir fagbevegelsen mer opptatt av miljø. Motsetningene blir mindre. Trondheimskonferansen vedtar uttalelse om grønne arbeidsplasser.

Jeg mener fagbevegelsen er avgjørende for å lykkes i miljøkampen. Og jeg mener fagbevegelsen har klare interesser av miljøkampen, fordi det handler om å bygge arbeidsplasser for framtida.

Jeg mener riktig strategi for oss med tilknytning både til miljø- og fagbevegelse er å forsterke disse tendensene. Snakke positivt om miljøbevegelsen når vi snakker med fagbevegelsen, og positivt om fagbevegelsen når vi snakker med miljøbevegelsen. Overfor begge peke på hvor de finner samarbeidspartnere.

Tilnærminga er skjør. Aslaks beskrivelse av miljøbevegelsen rimer godt med den tradisjonelle oppfatninga av miljøbevegelsen blant faglig tillitsvalgte - en oppfatning som nok har vært berettiget, men i dag framstår karikert. Veien har vært lang fra direkte konfrontasjon mellom miljøvernere og arbeidsfolk til begynnende samarbeid. Om gamle fordommer opprettholdes blir det vanskelig for de i fagbevegelsen som ønsker tilnærming å få sine fagforeningskamerater med på dette.

Folk beveger seg i riktig retning, både hos miljøbevegelse og fagbevegelse. Men det er ikke så mye som skal til for at de går i vranglås. Jeg har diskutert dette mye med venner jeg har i begge leirer, og det er en hel masse fordommer vi må jobbe med. Men alle er enige at det er politisk riktig å jobbe sammen.

Og for en kraft det vil utløse! Jeg har hørt Ommund Stokka argumentere for havvindmøller, og fikk virkelig trua. Han argumenterte utifra yrkesstolthet, utifra at de som bygde oljeplattformer der ingen trodde vi kunne bygge plattformer, nå skal bygge havvindmøller der hvor ingen tror det er mulig å bygge havvindmøller.

Et sånt prosjekt vil jeg være med på. Positiv spenning mellom miljø- og fagbevegelse, og politiske partier imellom som klarer å kombinere de ulike interessene. Rødt har nettopp satt ned et klima- og næringspolitisk utvalg. I SV har miljøpolitisk ansvarlig Snorre Valen og næringspolitisk ansvarlig Alf Holmelid kommet med en rekke gode utspill.

Jeg må også nevne Lofoten og Vesterålen.

For kanskje er det med i versjonen i boka, men i kortversjonen i Dagbladet nevnes ikke motstanden mot oljeboring i Lofoten og Vesterålen. I arbeidet med folkeaksjonen har miljøbevegelsen virkelig lagt seg i selen for å mobilisere folk flest - fiskere, kystbefolkning. Det er ikke dommedagsprofeter som fører kampen mot Statoil og Stoltenberg, men folk som er opptatt av å bevare fisket, opprettholde næringsstruktren i nord osv.

Her ligger ingen “potensiell totalitarisme”, men muligheten for en mer folkelig miljøbevegelse som samarbeider tett med fagbevegelsen.

“Vi er nå på et abstrakt makroplan hvor ingen ingeniører kan kan ødelegge illusjonene våre med konkret kunnskap.”

- Fra forelesning: Professor i samfunnsøkonomi Finn Førsund

Som et lite etterspill til denne artikkelen, måtte jeg slenge ut følgende innlegg i Adresseavisen 2/9, etter at Frps gruppeleder på Fylkestinget kom med et horribelt innlegg et par dager før.

Det er et velkjent - ja nesten litt utbrukt politisk grep. Når Fremskrittspartiet faller på meningsmålingene, sendes et par backbencher-Frp-ere ut med et utspill som er så gjennomsyret av fremmedfiendtlighet at man trodde Frp hadde lagt det bak seg. Er det fremdeles noen velgere som lar seg narre av dette latterlig forutsigbare politiske spillet?

Morten Ellefsen (Frp) rykker like forutsigbart ut og forsvarer sine meningsfeller i Adresseavisen 31/8, og begrunnelsen er hensynet til kvinnene. At partiet som har gjort et levebrød av å skjelle ut feminister og alenemødre plutselig har fått en enorm omsorg for kvinnens stilling, er heller ikke spesielt troverdig. Bedre eksempler på ad hoc-argumentasjon skal man lete lenge etter.

Frp og partiets meningsfeller er den vestlige verdens svar på de ekstreme mullahene i Midt-Østen. Samtidig som Frp stod last og brast med Bush-administrasjonens feilslåtte krigføring, begynte partiet sammen med mer ekstreme og til dels åpent rasistiske meningsfeller i andre europeiske land å bygge opp et bilde av helt vanlige muslimer i Europa som en indre fiende.

Dette er en skammelig, og farlig aktivitet som leder tankene til 30-tallet på en helt annen måte enn Ellefsen forsøker. At han er så frekk å påkalle Arnulf Øverlands ”Du må ikke sove” for å spre skrekk om en minoritet i landet vårt, er en historisk ironi som nok ville fått forfatteren til å rotere kraftig i graven.

Heldigvis viser målingene at et flertall av nordmenn ikke lytter på Frp, akkurat som et flertall av muslimer ikke lytter på sine lokale ekstremister. La oss håpe denne positive utviklingen fortsetter.

I går var vi i Grenland, og i dag har vi vært på Færder vgs i Tønsberg. Byen Dag Solstad (fritt etter hukommelsen) har omtalt som "byen der hvalflesket og fascismen flyter i en eneste stor smørje" viste seg fra sin beste side, med sol og masse elever som ville ha leksefri skole. I ettermiddag er det klart for åpent møte kl 17, før turen går videre til Risør for overnatting.

Bilder:

Stand på Færder vgs


Mikkel gliser og frister med god skolepolitikk


Tønsberg Blad har startet ungdomssatsing.


Hannah og Daniel fra Tønsberg RU


Dette klistremerket kommer snart til en skole nær deg.


Mikkel dro hjem til Oslo i dag, men før det rakk han å bli med på fire skoler, holde ett åpent møte, bomstarte den spretne, røde bilen vår 74 ganger og smile bredt.


Her stopper Færder vgs.

All economists should have sufficient knowledge about the methodology of contextual explanation to be able to engage in discussions – and cooperation – with sociologists, political scientists and historians about the possible importance of endogenous or exogenous social, political or other influences on their models and explanations. Finally, at least some economists should engage in contextual explanation themselves, which could serve the purpose of a more meaningful interaction between model and reality, deductive and inductive thinking.

Anbefaler artikkelen Back to the Future – the Marginal Utility of History in Economics.

«Hvis ... ’en annen verden er mulig’ så hvorfor ikke også si ’en annen kommunisme er mulig’? De nåværende omstendigheter i den kapitalistiske utviklinga krever noe slikt, hvis en grunnleggende endring skal oppnås.»1

Slik avslutter den kjente professoren og marxisten David Harvey artikkelen Organizing for the Anti-Capitalist Transition, skrevet i desember 2009. Det fikk meg til å tenke på behovet for klarere visjoner om samfunnet fra de som står på arbeiderklassens side i klassekampen. Det er mange som ser at det er behov for en endring, i en tid med finanskrise, matvarekrise, klimakrise osv. Men alternativene til kapitalismen har foreløpig liten oppslutning. Økologisme, islamisme, populisme, keynesianisme er alternativene som i dag vinner oppslutning. Alternativer som ikke bryter med kapitalismen, men vil ha en annen form for snillere kapitalisme. Politiske alternativer som bare utfordrer konsekvensene av kapitalismen, men ikke kjernen i den kapitalistiske produksjonen. Sosialistiske og kommunistiske alternativer har i dag relativt liten oppslutning, og det er lite som tyder på at disse ideene vil få en eksplosiv vekst i vår nære framtid.

Samtidig har hver krise i kapitalismen påført verdens arbeiderklasse tøffe tider og store plager. Dagens økonomiske krise er ikke annerledes. På samme tid er kriser også en tid da underordninga av arbeiderklassen må reorganiseres, og nytt rom for motstand kan åpnes. Den økonomiske krisa har også brukt det offentliges ressurser og har dermed brutt sine egne frimarkedsregler, som åpner for en debatt om alternativ bruk av samfunnets ressurser. Systemkriser er derfor øyeblikk av stor fare, men også store muligheter for verdens arbeiderklasse.

Krisa oppleves ganske ulikt fra hvor du er i verden. Forskjellen på hvordan krisa påvirker oss, er enorm hvis man bare sammenligner naboland i rike Nord. Islands økonomi kollapset, regjeringen måtte gå, og det ble skrevet ut nyvalg etter måneder med protester i gatene. I dag er Island så og si tatt over av IMF, og har en gigantgjeld tilsvarende 48 000 euro per innbygger. Presidenten ble presset av folkebevegelsen til å sende ut ICEsave-avtalen på folkeavstemning, mot regjeringens vilje. Utviklinga på Island kunnet vært mer positivt spennende hvis folkebevegelsen hadde ført til at arbeiderklassen tok makta og gjennomførte en sosial revolusjon. Men dessverre har det revolusjonære alternativet på Island, som i Norge, ikke den oppslutning det krever.

Krisa i Norge har også hatt sine dramatiske øyeblikk. Bankene sluttet nesten helt å handle med hverandre, Oslo børs ble over halvert, antall konkurser i året ble over dobla. Men krisa i Norge fikk ikke noe politisk uttrykk i store velgerbevegelser, og de fleste som ikke mista jobben opplevde at den lave renta ga økt kjøpekraft og økte muligheter til sparing. Det finnes enkelte lokalsamfunn som er unntak, der krisa tok livet av hjørnesteinsbedriften eller der svært mange ble permittert. Men jeg tror de fleste i Norge ikke opplever den internasjonale økonomiske krisa som en systemkrise, som krever at kapitalismen opphører.

Den materielle manifestasjonen av denne prosessen eksisterer som forandringa fra penger til varer til penger pluss profitt: P – V – (P + ΔP). Vi kan si at kapital er prosessen av ekspanderende verdi. En slik prosessforståelse av kapital betyr at vi kan definere en kapitalist som en økonomisk agent som putter penger og bruksverdier i sirkulasjon for å skape mer penger. Denne ekspansjonstvangen har ført til et overforbruk av jordens ressurser, og vi står nå overfor farlige klimaendringer vi kanskje ikke rekker å stoppe.

Men det er ikke bare av hensyn til Moder Jord vi må sette en stopper for denne ekspansjonstrangen. Den har tvunget milliarder av mennesker ut i fattigdom. Og globalt skjerper den motsetninga mellom verdens arbeiderklasse og kapitalismen.

Kapitalens behov for akkumulasjon blir presset i en økonomisk krise. Store verdier forsvinner fra kapitalen som igjen påtvinger arbeiderklassen en hardere utbytting. Kapitalen må vokse eller dø. I en situasjon med liten eller presset vekst må mer kapital bli frigjort for å sikre seg bedre framtidig vekst. Tradisjonelt kan kapitalen gjøre dette på flere måter. Den kan skvise mer profitt ut av arbeiderklassen, ved å redusere antall arbeidere og be de som er igjen, å gjøre mer for mindre, endre pensjons- og andre forsikringer til billigere alternativ (for eksempel gå fra yttelsesbasert til innskuddsbasert pensjon), og automatisere større deler av produksjonen så det trengs mindre arbeidskraft. Kapitalen kan frigjøre kapital ved å legge ned virksomhet som det er liten grunn til å investere mer i, for å investere i nye prosjekter.

Det viktigste kravet for kapitalen i Norge i dag er å holde kostnadene på arbeidskraft nede. I praksis ser vi dette gjennom presset for lønnsmoderasjon i årets tariffoppgjør. Dette er et krav toppene i sosialdemokratiet har gått med på. Men lønnsmoderasjon slår tilbake på kapitalen, ved at kjøpekraften minskes og svekker etterspørselen. Når etterspørselen globalt sett går ned, må det produseres mindre, og konkurransen om kundene blir hardere. Det fører til at krisa igjen blir dypere.

Manifestasjonen av klassekonfliktene under denne krisa har sett forskjellig ut i forskjellige steder i Europa og Verden. Store streiker flere steder ikke minst i Hellas, som er det landet i eurosonen der krisa er hardest nå. I blant annet Frankrike og Sør- Korea har krisa ført til bedriftsokkupasjoner. Disse har handla om å legge beslag på bedriftene så de ikke blir tømt for verdier før sluttpakker eller jobbene er i orden igjen. Det mest dramatiske uttrykket er det som blir kalt bossnapings. At arbeiderne har låst sine sjefer inne eller bortført dem, og ikke vil slippe de løs før kravene deres er innfrid. Krisa har dermed i ekstreme situasjoner tvunget fram desperate handlinger i deler av arbeiderklassen. At arbeiderklassen ikke har annet å miste enn sine lenker, har et konkret innhold i Europa.

Estland og Latvia i øst er eksempler på EU-land der økonomien har krympet betraktelig i løpet av krisa. Bruttonasjonalproduktet per innbygger har sunket, og arbeidsledigheten har økt i begge landa. De baltiske landene opplever en kraftig utvandring og kutt i studiefinansieringen som på sikt kan få alvorlige sosiale konsekvenser for landene. Både Estland og Latvia har valgt å knytte sin valuta til euroen, dette gjør at regjeringene ikke kan bruke ekspansiv penge- og/eller finanspolitikk for å prøve å komme ut av krisa. Kostnadene av krisa blir ført over på arbeiderklassen gjennom store lønnskutt og økt arbeidsledighet.

I den nåværende fasen av krisa er det Hellas som har kniven på strupen i Europa. Med en offentlig gjeld på 115 prosent av BNP og et budsjettunderskutt på 13 prosent vil Hellas bli tvunget av IMF og EU til å foreta utgiftskutt som ikke bare vil ha drastiske sosiale konsekvenser, men ganske sikkert vil sende landet dypere inn i resesjon. Hellas har forhandlet lenge med IMF og EU om lån. I arbeiderklassen i Hellas er låna upopulære siden mange med god grunn frykter krava IMF og EU stiller til Hellas. Også blant utlånerne og spesielt i Tyskland har lånet vært upopulært. IMF og EUs krav til Hellas er svært tøffe, dette handler om smerte og straff. Hellas tvinges til å fryse nivået på lønninger i offentlig sektor og pensjoner i tre år, kutte i budsjettene, øke skattene og avgiftene, liberalisere med hensyn til næringslivet, svekke stillingsvernet og gjennomføre en pensjonsreform med lengre opptjeningstid, levealderjustering og forbud mot førtidspensjonering. Det er arbeiderklassen som er den store taperen etter disse reformene, ikke kapitalistklassen i Hellas.

Lånepakken som er gitt til Hellas av EU og IMF, brukes til å betale lån som forfaller fortløpende. Lån som i hovedsak er gitt av tyske, franske og andre utenlandske banker. Nesten alle land i Europa økte statsgjelden for å kunne gi krisepakker til bankene tidligere i krisa. For å finansiere lånet til Hellas må medlemslandene i eurosonen finansiere sin del av lånepakken over sine statsbudsjett. En del land må nok igjen øke statsgjelda si. Med store underskudd og stor statsgjeld i flere euroland lager nå EU en ny krisepakke 750 milliarder euro i tilfelle andre euroland kommer i samme situasjon som Hellas. Denne pakka skal også finansieres i hovedsak av medlemslanda, og kan igjen påvirke deres statsbudsjett negativt. Mesteparten vil til syvende og sist ende opp i private banker, mens eurolanda må kutte i sine offentlige budsjetter, og vanlig folk sitte igjen med regjeringa gjennom dårligere velferd. EU og IMF sine grep ovenfor Hellas og eurosonen generelt er for å sikre bankene pengene sine og ikke hjelpe Hellas eller andre ut av økonomiske kriser. Innenfor rammene av dagens kapitalisme og EU har Hellas og andre medlemsland svært begrenset handlingsfrihet til å løse sine økonomiske problemer.

Angrepene på arbeiderklassens levevilkår i Europa kan fort tvinge fram ytterlige angrep på arbeiderklassen også i Norge. Det kan skje gjennom at Europas kapitalistklasse bruker EU for å få igjennom nye nyliberale reformer, som vi blir en del av gjennom EØS. Allerede i dag er det kamp mot flere usosiale EU-direktiver, og EU-direktivene har vist seg å være et egnet redskap for kapitalistklassen til å vinne sine seire. Men også den norske arbeiderklassen i private sektor vil bli utsatt for utflytting av arbeidsplasser til billigere europeiske land, og trusler om det.

Som en ring rundt Europa har vi de siste åra sett kapitalismens krise herje med perifere EU/EØS-stater. Island, de baltiske statene, Hellas, Italia, Spania, Portugal og Irland har alvorlige økonomiske utfordringer. For meg ser det ut som om den europeiske kapitalistklassen kommer ut av krisa med en ny offensiv. Skal arbeiderklassen i Europa komme videre og vekk fra en defensiv forsvarskamp for velferdsgoder, må vi reise parolene om en ny kommunisme.

Holder det ikke med å snakke om sosialisme eller en annen verden? Mitt svar er nei. Det er forskjell på kommunisme og sosialisme sjøl om mye av det blir litt blanda sammen i den debatten vi kjenner i Norge. David Harvey beskriver forskjellen slik:

«Forskjellen mellom sosialisme og kommunisme er verdt å merke seg. Sosialismen har som mål å demokratisk styre og regulere kapitalismen på måter som beroliger utskeielsene og redistribuerer godene til fellesskapets beste. Det handler om å spre rikdommen gjennom progressiv beskatning, mens grunnleggende behov – som utdanning, helse og til og med boliger – gis av staten utenfor rekkevidde for markedskreftene. Mange av de viktigste resultatene til den redistributive sosialismen i perioden etter 1945, ikke bare i Europa men også utenfor, har blitt så sosialt innebygd at den nesten blir immun mot nyliberale angrep. Selv i USA er Social Security og Medicare svært populære programmer som høyresiden synes det nesten er umulig å fjerne. Velferdsbestemmelsene i Skandinavia og det meste av Vest-Europa ser ut til å være en urokkelig stein i den sosiale orden.

Kommunismen, derimot, søker å fortrenge kapitalismen ved å opprette en helt annen samfunnsform for produksjon og distribusjon av varer og tjenester. I historien om den faktisk eksisterende kommunismen, betydde sosial kontroll over produksjon, utveksling og distribusjon statlig kontroll og systematisk statlig planlegging. I det lange løpet viste det seg å være mislykket, men det er interessant at utviklinga i Kina har vist seg langt mer vellykket enn den rene nyliberale modellen i å skape kapitalistisk vekst r av grunner som ikke kan utbroderes her. Samtidsforsøk på å gjenopplive den kommunistiske hypotesen fornekter typisk statlig kontroll og ser til andre former for kollektiv sosial organisasjon for å fortrenge markedskreftene og kapitalakkumulasjon som grunnlag for organisering av produksjon og distribusjon. Horisontalt nettverk i motsetning til hierarkiske systemer av koordinering mellom selvstendig organiserte og selvstyrt kollektiver av produsenter og forbrukere er tenkt som kjernen i en ny form for kommunisme. Samtidsteknologi for kommunikasjon gjør at et slikt system synes gjennomførbart. Alle slags småskala eksperimenter rundt om i verden finnes der slike økonomiske og politiske former er under bygging. I dette er det en tilnærming av noe slag mellom de marxistiske og anarkistiske tradisjoner som vender tilbake til et bredt samarbeid mellom dem slik situasjonen i 1860- årene i Europa.»2

Kommunismen må igjen defineres som fellesskapssamfunnet. Den store vrangforestillingen om at kommunisme er en fin ide, som i praksis må føre til diktatur, må vi bevise at er feil. De historiske forsøkene på å skape et kommunistisk alternativ til kapitalismen har alle til nå feila. Diktaturene som oppsto som følge av feila de gjorde, er skrekkeksempler på hva alternativ til kapitalismen er. Dette blir flittig brukt av borgerskapet for å hindre arbeiderklassen i å diskutere alternativer til kapitalismen.

Samtidig er den økonomiske krisa, klimakrisa og sultkrisa i verden så alvorlige at det er nødvendig at arbeiderklassen igjen tar opp diskusjonen om hva som er alternativet. Over alt hvor kapitalen sprer seg, avler den motstand. Vi har de siste åra sett den komme til uttrykk gjennom generalstreiker blant annet i Hellas, Antillene og Sør-Korea. Å få løfta diskusjonen om et alternativ til kapitalismen i Europa, er like viktig som i deler av verden der kapitalen utbytter folk hardere. Mulighetene for solidaritet mellom arbeiderklassen i alle verdenshjørner er nødvendig for at de første forsøkene på lang tid med alternativer til kapitalismen, kan gjøre nye viktige erfaringer. Den boliviarianske revolusjonen i Latin-Amerika er ett eksempel på dette. Organisering av solidaritet utenfor sine egne landegrenser er med på å holde livet i denne revolusjonen. Den nye røde sola i Sørvest er ikke grunnlag for en ny oppskrift på kommunisme eller sosialisme som kan kopieres blindt. Men erfaringene fra Venezuela og Bolivia skaper rom for en ny diskusjon om hva som er alternativet til kapitalismen.

Kommunisme kommer av det latinske ordet communis som betyr felles. At vi skal eie og skape ting i fellesskap er kjerna i ideen om kommunisme. «Kommunisme er ikke noe Marx fant på», står det i det lille heftet, KOMMUNISMEN funker BEST!, av Tron Øgrim som er utgitt av Rødt!. Folk definerte seg som kommunister før Det kommunistiske manifest ble skrevet, og mange både før og etter som har kalt seg kommunister, var ikke marxister. Ideen om kommunisme er ideen om et samfunn styrt av fellesskapet, og den deles av flere enn de som har lest Marx.

For å kunne ha et fellesskapssamfunn, må alle bidra til fellesskapet. Men alle bidrar ikke likt, noen er gode på en ting, andre er gode på en annen, noen er syke, andre er friske, vi må alle bidra forskjellig, men fellesnevneren er at vi alle bidrar etter evne. På samme måte må det være med å få. Noen trenger lite, andre trenger mer, men vi må alle leve av fellesskapets ressurser, få etter behov. Dugnaden i borettslaget er organisert sånn, noen er flinkere og mer effektive på dugnaden enn andre, mens andre kanskje bruker fellesarealet mer enn andre. Det er ikke sammenheng mellom det du yter og det du får, men alle skal (i hvert fall i teorien) gjøre begge deler.

Det er lett å framstille et kommunistisk samfunn som et drømmesamfunn eller himmelen på jord, der alle skiller og motsetninger mellom folk er løst, og vi lever sammen i frihetens rike. Det høres vakkert ut, og nokså utopisk. Vi jobber sjølsagt for å avskaffe kvinneundertrykking, klasser, rasisme, sult og alle andre problemer, men kommunismen er ikke at de er avskaffa. Kommunisme handler også om at vi skal fortsette å krangle med naboen, at vi kommer til å snakke stygt med hverandre og være uenige. Forskjellen er at kommunismen betyr at vi styrer, eier og fordeler i fellesskap.

Istedenfor å se på kommunismen som et kommende idealsamfunn som betyr historias slutt, mener jeg det er bedre å se på kommunismen som en bevegelse. Marx skreiv i Den tyske ideologi:

«Kommunisme er ikke for oss en tilstand som skal opprettes, et ideal som virkeligheten skal innrette seg etter. Vi kaller for kommunisme den virkelige bevegelse som opphever den nåværende tilstanden. Betingelsene for denne bevegelsen er bestemt av dagens bestående forutsetninger. »3

Kommunismen handler ikke om å ha løst alle problemer men å få etablert en samfunnsform og økonomi som gjør at vi fellesskap kan løse verdens problemer. Det er på tide at dette blir strategien for å jobbe for en bedre verden, for klassesamfunnet og kapitalismen kan ikke løse problemene når det viktigste er at penger skal bli til merpenger.

Noter:
Organizing for the Anti-Capitalist Transition, David Harvey, Talk given at the World Social Forum 2010, Porto Alegre http://davidharvey.org/2009/12/organizing-for-the-anti-capitalist-transition/ (forfatters oversettelse)
Organizing for the Anti-Capitalist Transition, David Harvey, Talk given at the World Social Forum 2010, Porto Alegre http://davidharvey.org/2009/12/organizing-for-the-anti-capitalist-transition/ (forfatters oversettelse)
Karl Marx: The German Ideology http://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/germanideology/ch01a.htm (forfatters oversettelse)

Artikkelen har stått på trykk i Rødt! marxistisk tidsskrift nr 2a 2010 besøk Rødt! sitt nettsted marxisme.no her

Obligasjonsforetakene

Jeg har skrevet om Obligasjonsforetakene tidligere og har fått noen hyggelige reaksjoner ”på gata” om man kan si det slik. Mitt anliggende har vært å peke på denne spesielle risikofylte investeringen som en spesifisering av min generelle kritikk av at Gjøvik kommune deltar i børssirkuset (også kalt finansforvaltning). Gjøvik kommune har tapt 6 millioner på et av de 5 foretakene det ble investert i. Andre av disse foretakene står vi i fare for å tape ytterligere på.

Trondheim kommune er en annen kommune som har investert i disse foretakene. De har ført disse investeringene på en annen måte enn Gjøvik og sammen med dette og at investeringen er på hele 600 millioner så har finansforvaltning blitt en het sak i Trondheim. Faktisk så het at den kommunale revisjonen har påstått at investeringen var ulovlig og at man ikke skjønte hva man investerte i. Som en konsekvens av saken har rådmannen gått av. Det politiske presset i Trondheim har i hovedsak vært kjørt av en representant fra Høyre og en fra Rødt. Andre partier har også vært sterkt kritisk, feks Frp. I det siste har også AP markert sterk kritikk mot de rådgiverne som anbefalte å kjøpe disse finansielle instrumentene.

I Gjøvik forholder det seg anderledes med så mangt. Her står Rødt alene i kritiske spørsmål, alle de andre partiene syns finansforvaltning er en flott sak for kommunen. Lokalavisa følger ikke saken i Trondheim til tross for sammenhengen med Gjøvik. Heller ikke noen bred opinion i Gjøvik har blitt vekket av mine skriverier – det er vel et for komplisert spørsmål jeg omtaler? Men nå vet dere det: rådmannen i Trondheim måtte gå av. Trolig får vi de samme tapene og det vil merkes i Skole og Omsorg. Kanskje flere stiller spørsmål da?

Comments

Denne uka ruller skolestartsturneen ut på veien og skal bevege seg fra Oslo til Kristiansand. Fram til fredag skal vi innom Drammen, Tønsberg, Grenland, Grimstad og Kristiansand. Uka etter skal vi fra Bergen til Trondheim. Kanskje kommer vi til skolen din? Sjekk turneplanen for oversikt. Skal prøve å få blogga litt underveis, så følg med.

Det er et velkjent - ja nesten litt utbrukt politisk grep. Fremskrittspartiet faller på meningsmålingene, og et par Frp-ere (aldri fra ledelsen, men noen fra nummer-to nivået) skremmes ut med utspill som er så gjennomsyret av fremmedfiendtlighet at man trodde Frp hadde lagt det bak seg. Er det fremdeles noen velgere som lar seg narre av dette latterlige og forutsigbare politiske spillet?

Like forutsigbart er Frp-lederen sin kommentar. "Jeg ville ikke brukt de ordene", sier Siv Jensen. Og kan dermed la seg framstå som noe mer stueren for potensielle samarbeidspartnere og moderate velgere, samtidig som det underforståtte, at det er ordvalget hun er uenig i, men ikke innholdet - "Jeg mener det samme" - kommuniseres til de rasistiske velgerne (ja, de finnes dessverre).

Slik prøver Frp å få i pose og sekk. De setter innvanding på dagsorden heller enn f.eks. økonomi. (For ikke å snakke om arbeidsliv. Hvem vil stemme på et parti som er motstander av tariffavtaler og det ordnede arbeidslivet vi har i Norge? Kanskje de rikfolkene som finansierer partiet, men neppe de store gruppene av velgere.) Samtidig roer Jensen de velgerne som syns det nå begynner å gå over streken.

Andre artige detaljer som nå har kommet fram er at Tybring-Gjedde mener han representerer flertallet ikke bare i partiet, men faktisk i hele folket. Fakta er tydeligvis ikke så viktig for rikmannssønnen fra Oslo, men hadde han giddet å spørre en valgforsker ville han funnet ut at Frp faktisk er norges mest forhatte parti, og at 50% av befolkningen peker på partiet som et som de aldri overhodet kunne tenke seg å stemme på. Hadde han orket å kikke på SSB sine jevnlige undersøkelser om nordmenns holdninger til innvandring, hadde han også funnet ut at nordmenn sakte men sikkert blir mindre skeptiske til innvandrere, og at det ikke er flertall for de kraftige innstrammingene i politikken han ønsker seg. Men dersom Frps politkk skal fremstå sammenhengende, er det vel tryggest å lukke øynene, holde seg for ørene og rope "LÆLÆLÆLÆLÆ" når fakta blir presentert.

Samtidig kan vi se at han og medforfatteren har bedrevet en smule selvsensur i den versjonen av kronikken som ble sendt til Aftenposten. Opprinnelig ble begrepet "Kulturquisling" slengt ut mot Frps politiske motstandere (Dvs. flertallet av både befolkningen og det politiske Norge.) Mistenkte forfatterne at det ville slå tilbake mot dem selv å bedrive den type tåpelig og lett gjennomsiktig stempling?

Når man går på innholdet i kronikken er det som så ofte i sånne en blanding av fakta, påstander og halvsannheter sauset sammen for å gi et bilde av virkeligheten som ikke stemmer med det vi har av faktabasert kunnskap. Det interessante er kanskje det at de går et stort skritt i retning av å presentere en konspirasjonsteori. Arbeiderpartiet har visstnok helt bevisst igangsatt et eksperiment som har som mål å bryte ned "norsk kultur", og erstatte den med en ny ideologi med multikulturalisme.

Dersom man ser bort fra åpenbare fakta som at det største angrepet mot tradisjonell norsk kultur nok kommer fra amerikansk kulturpåvirkning (på godt og vondt), og at den religiøse gruppen som har hatt sterkest innvandringsbasert vekst i Norge de siste årene er katolikker, er det konspirative elementet her interessant. Frp forsøker her å sikte seg inn mot det miljøet som faktisk tror fullt og fast på den slags galskap ("muslimene" har alliert seg med "venstresiden" i Europa og har som formål å gjennom barnefødsler og innvandring å innlemme Europa i et "Verdenskalifat").

Når den teknologiske utviklinga går framover, og det blir enklere for mennesker å forflytte seg rundt om i verden, vil stadig flere gjøre det. Flere nordmenn flytter jo også ut av landet. Når samtidig de sosiale skillene globalt også øker, vil mange forsøke å flytte fra krig og nød og fattigdom til et bedre liv. Det gjorde som kjent også nordmenn for 100 år siden. Det er en realitet - en samfunnsmessig mekanisme om du vil - ikke en konspirasjon. Spørsmålet er hvordan du møter den mekanismen.

De fleste vil få en slik utvikling til å gå så smidig og smertefritt som mulig. Frp (eller i det minste noen i Frp) vil forsøke å hindre utviklingen. Problemet med det siste er at man da vil innføre lover og regler som de fleste - i hvert fall jeg - vil kalle umenneskelige. Dersom man skal sende folk tilbake til en mulig død, heller enn å forsøke å hjelpe dem til et bedre liv, har man kastet grunnleggende humanistiske verdier på båten. (Noe dessverre både den nåværende og tidligere regjeringer har gjort i enkelte saker.) Et land som har lyktes ganske bra med grensekontroll og streng indre kulturell konformitet, er jo Nord-Korea. Frp vil nok ikke innrømme at det er dit de vil, men retorikken Frp benytter, med gruppetenking (muslimer som gruppe tillegges f.eks. bestemte egenskaper), og demonisering av disse "andre", og forslag om forskjellsbehandling på slikt grunnlag, peker mot det autoritære.

Dette har selvsagt også landets mer åpne rasister og nynazister oppdaget, og de slutter naturligvis helhjertet opp om Frps nye utspill. Så var sirkuset i gang - dessverre...

OPPDATERT:
Siden det kommer mange spørsmål om mye rart lenger nedover her, kan jeg jo forsøke å foregripe noe av det ved å lenke opp ting jeg har skrevet om temaet før:

And Brezhnev and Kosygin are in the kitchen now, eatin' my wife's jam. Aaargh - they're everywhere! http://venstresida.net/?q=node/598
Trur du på saga og eventyr? http://venstresida.net/?q=node/1049
Kunnskapsløst vrøvl om muslimer http://venstresida.net/?q=node/890
Innvandringspolitikk http://venstresida.net/?q=node/923
Hva er rasisme? http://venstresida.net/?q=node/735

Skriver om leksefri skole i Ny Tid i dag:

Karakterenes arverekke

Dårlige skoleprestasjoner går i arv. derfor bør vi avskaffe hjemmeleksene.

Forrige uke startet skolen igjen, og et nytt kull førsteklassinger benket seg ved pultene, klare for 13 års skolegang.

- Jeg tror det er gøy å være på skolen. Jeg gleder meg også til å gjøre lekser, sa den ferske førsteklassingen Eirik i en av lokalavisenes mange reportasjer. Stakkars Eirik. Det er gode muligheter for at hans store forventninger til leksene ikke innfrir. At skuffelsen nok blir stor idet Eirik innser at lekser spiser av tiden han før brukte på løkkefotball, er en ting. Enda verre er det at det er usikkert hvor mye han kommer til å lære av skolearbeidet han tar med seg hjem.

Forsker Marte Rønning ved SSB har forsket på utbyttet norske elever har av lekser. Funnene overrasker mange. Læringsutbyttet ser ut til å være ujevnt fordelt. Elever fra hjem med tykke bokhyller gjør mer lekser enn elever som kommer fra hjem hvor foreldrene har betydelig slankere boksamling. Det er også elevene fra boksterke hjem som får mest læring ut av leksene. For de andre elevene ser det paradoksalt nok ut til å ha motsatt effekt: Elever med få bøker hjemme gjør det bedre hvis de får mindre lekser.

Leksene ser med andre ord ut til å være en klassekatalysator, som øker de sosiale forskjellene i skolen. Det er egentlig ganske logisk. Flyttes skolearbeidet fra skolen og hjemover, stiller ikke elevene lenger likt når de skal lære. Noen får hjelp av foreldre med høy utdannelse og stor motivasjon for at barna skal lykkes på skolen. Andre får hjelp av foreldre som har like store problemer med å forstå oppgavene som ungene sine. Enkelte får ikke hjelp i det hele tatt. Ingen ville akseptert at enkelte elever på skolen systematisk hadde bedre lærere enn andre. På hjemmebane blir det likevel stilltiende godtatt at de elevene som ofte trenger mest hjelp, får minst. 

De siste årene har vi fått en debatt om kunnskapsnivået i skolen. Vi har vel alle hørt Erna Solbergs mantra om at «en av fem elever går ut av skolen uten å kunne lese eller skrive skikkelig». Solbergs omsorg for de svakeste elevene er flott. Likevel blir det en debatt som fomler i mørket når ingen av de etablerte partiene er villige til å snakke om det som skjuler seg bak disse tallene: klasseforskjeller. Problemet er ikke bare at mange elever presterer dårlig. Et like stort problem er det at de dårlige skoleprestasjonene går i arv. Skiftende regjeringer har de siste årene pratet mye om å forbedre skolen, men har bare endt opp med å forsterke skolens klassestempel. Etter innføringen av Kunnskapsløftet har foreldrenes klassebakgrunn fått større betydning for elevenes prestasjon.

Skal kunnskapsnivået hos elevene bedres, må karakterenes arverekke brytes. Det vil naturligvis ikke Høyres skolepolitikk, med privatskoler, mer tradisjonell teori og dyrking av enerne. Skal arverekken brytes, er fjerning av leksene et mye bedre sted å starte. Innfører vi leksefri skole, har vi med ett kvittet oss med den delen av skoledagen hvor foreldrenes bakgrunn betyr mest. Jeg tror også mange foreldre vil være glade for å slippe rollen som ekstralærer for barna, med all den krangling og kjefting det ofte innebærer.

Leksefri skole vil naturligvis ikke løse alle skolens problemer. Men før vi fortsetter debatten om hva som må inn i skolen for å øke kunnskapsnivået, hadde det vært greit om alle var enige om at leksene i hvert fall må ut. Da slipper kanskje førsteklassingene som kommer etter Eirik å glede seg til noe som vil skuffe dem.

På Nasjonal opplæringskonferanses 3. dag har det vært mye snakk om fagopplæringen. Mange snakker om problemet med formidling, og om hvordan mange faller fra i overgangen fra opplæring på skole til en lærlingeplass på en bedrift. Her har vi et problem. Som jeg har skrevet tidligere starter problemene mye tidligere, og har bl.a. mye med sosial skiller å gjøre. Norge er et klassesamfunn, og skillene har økt de siste 20 årene. Det betyr selvsagt ikke at vi ikke må forsøke å gjøre noe for de elevene som sliter litt med å komme inn i en lærlingeplass her og nå. Klokka kan ikke skrus tilbake. (Selv om det som kjent finnes løsninger av relativistiske tilstandsligninger som i teorien åpner for slikt er det ingen praktisk mulighet, og kanskje heller ingen teoretisk - her må vi vente på GUT, og GUT-feelingen min tilsier at det ikke blir enkelt. Unnskyld digresjonen.)

En representant for NHO (for å være snill skal jeg ikke nevne navn), har uttalt at elevene kan skylde seg selv. De har ikke jobbet på skolen, de har stort fravær og er ikke "formidlingsbare". Slike utsagn gjør meg litt sint. Når en enkeltperson mislykkes, kan det selvsagt tenkes at han eller hun sjøl har gjort noen feil, men når store deler av hele elevkullet vårt ramler fra, er det faktisk et samfunnsproblem, og det er systemet som svikter. Mange av disse elevene er selvsagt skoleleie, hater måten teori blir formidlet på i skolen osv. Og når de endelig står foran muligheten til å komme seg ut på en arbeidsplass - da svikter vi dem. Det er både for dumt, og det er uansvarlig.

I det pirate tæringslivet er det som kjent pengene som teller. Jeg tror at dersom vi skal få bedriftene til å ta inn flere lærlinger, må vi gi de økte økonomiske incentiv. Som påpekt i teksten om lærerrekruttering, er det ikke mangel på penger i privat sektor, men jeg vil ikke foreslå at vi skal ta mer penger fra bedriftene. Jeg vil derimot omfordele. Dra penger ut fra bedriftene, og gi pengene tilbake til de bedriftene som vil ta imot lærlinger. Det er ingen fiks-alt-løsning, men det vil hjelpe en del elever, og er verdt et forsøk. Danmark har visstnok et lignende system, og dette må naturligvis gjøres nasjonalt. Sett igang!

I politikerdebatten under Nasjonal opplæringskonferanse 2010 dukket den gamle debatten om karakterer opp igjen. Høyre og Frp ivrer etter å få karakterer lengre ned i skolen, og mener dette vil ha en positiv effekt på å øke læringstrykket. Venstresiden mener det som kjent ikke. Hvem har rett?

Som kjent jobber jeg etter credo som "Å fortelle sannheten er revolusjonært" og "Du må ikke prate tull, du må undersøke", så spørsmålet blir som så ofte ellers: hva sier så forskningen?

I pedagogikken, og i forskningen, opererer man med to typer evaluering - den ene er den summative vurderingen, som er den typen de fleste som har gått i skolen for noen år siden er kjent med. Elever testes gjennom enten en eksamen som munner ut i en karakter, eller som en sum av mindre tester gjennom en "standpunktkarakter". En slik vurdering gir deg et mål på kunnskapsnivået til en elev, men lite mer. En slik testing og vurdering er åpenbart på sin plass i slutten av et utdanningsløp. Det er f.eks. svært viktig å vite om en ingeniør er i stand til å bygge ei bro som ikke ramler sammen. Før vi skal slippe folk ut i arbeidslivet er det åpenbart på sin plass med en summativ vurdering, så vi faktisk kan si om de er i stand til å gjennomføre de oppgavene de blir pålagt. Men hva med tidligere - gjennom hele utdanningsløpet?

Der kommer vil til den andre typen evaluering - den som kalles den formative evalueringen. Det er en evaluering som ikke har som hovedmål å gi en rangering av elever i forhold til hvor mye de kan, men heller har som hensikt å bidra til mer læring. Skal det fungere må man gi en tilbakemelding som ikke kommer som en bokstav- (eller tall-)rangering, men som forteller elever noe om hvordan de skal forbedre seg. Dette skjer bl.a. gjennom at elever får lov til å levere et arbeid flere ganger hvor det stadig blir forbedret, og at man legger opp til refleksjoner rundt eget arbeid. Det er åpenbart at karakterer i tradisjonell forstand blir ganske meningsløse i en slik setting. Når elever kan levere og forbedre et arbeid mange ganger kan jo alle elever til slutt oppnå en god karakter.

Så hva sier forskningen? Av beskrivelsen over aner kanskje de fleste at det naturlig nok er den formative evalueringen som bidrar best til læring. Mange konservative lærere blir nok kanskje litt sjokkert over hvor entydig forskningen er på at den formative evalueringen, som er inkompatibel med tradisjonell karaktersetting, faktisk bidrar mye mer til at elever faktisk lærer, enn den summative gjør. Jeg ble faktisk litt overrasket selv da jeg ble presentert resultatene på et foredrag fra en NTNU-forsker jeg var på.

Men hva er galt med begge deler, vil høyresiden spørre (noe de også gjorde i debatten)? Rent bortsett fra at summativ karaktervurdering tidlig i utdanningsløpet er ganske formålsløst i og med at det ikke bidrar til læring, skader det kanskje ikke? Til det vil jeg si nja. Jeg er mot at man i skolen skal bruke verdifulle knappe ressurser på ting som ikke virker. Med nasjonale prøver (som rykter sier bidrar mye til lite konstruktiv "teaching to the test"), klassiske prøver, mappearbeider og gruppearbeider som er ment å fungere mer formativt, får man knapt tid til mer enn evaluering i skolen. Lærere må også få tid til å bedrive andre former for læring enn bare testing. I tillegg har den enkle "karakteren" selvsagt ofte en tendens til å ta all oppmerksomheten bort fra de faktisk mye viktigere formative tilbakemeldingene.

En nylig forskningsrapport fra Sverige (Sjögren 2010) kan se ut til å komplisere dette bildet, hvor tidlige karakterer ser ut til å hjelpe svake elever. Selv om en enkeltrapport fra et land ikke velter tonnevis med annen forskning, kan det være interessant å se på rapporten. Spørsmål som kanskje bør stilles er hva karakterene ble erstattet med i Sverige. En karakter er selvsagt bedre enn ingen, eller utydelige tilbakemeldinger - det er i det minste en tilbakemelding. Men det finnes i dag altså bedre alternativer, og det er ingen grunn til at vi i Norge skal gjøre verken de feilene svenskene gjør nå, eller de de har gjort tidligere.

Jeg fortsetter livebloggingen fra Nasjonal Opplæringskonferanse 2010. Nå om rekruttering av lærere.

I debatten om norsk skole er det mange som snakker om viktigheten av å gjøre læreryrket mer attraktivt slik at de flinkeste fagfolkene vil begynne å jobbe i skolen. Det kan det jo være noe i. Problemet er bare at "status" behandles som noe som er løsrevet fra konkrete fakta rundt lærernes arbeidssituasjon. Av og til får til og med lærerne skylden for yrkets lave status når de gjør allmennheten oppmerksom på problematiske sider ved lærernes arbeidshverdag.

Det er en forståelse av virkeligheten som er løsrevet fra konkrete fakta, og det gir merkelige utslag. For folk som, som meg, har høyere utdanning i realfag, vil man kunne tjene 100-200.000 mer dersom man heller går ut i privat sektor. Dette gir selvsagt ikke læreryrket status. Likevel er det enkelte som velger å jobbe med opplæring av idealistiske grunner, eller fordi en slik jobb gir større frihet i arbeidssituasjonen og dermed flere muligheter. Dessverre har mange reformer i skolen strammet inn denne friheten, samtidig som lønnsnivået fremdeles ligger langt under det man kan få på andre områder.

Når privat sektor har råd til å utkonkurrere skolen iht. gode lærere, pisser de naturligvis i buksa for å holde seg varme. Det er lærerne som produserer arbeidskrafta i framtida. Det kan naturligvis avhjelpes. Har bedriftene råd til å betale overpris for f.eks. realister, har de også råd til betale mer i skatt, og denne kan naturligvis brukes til å heve lærerlønningene.

Samtidig kan, og bør selvsagt skolen bygge videre på og utvide de fortrinnene den kanskje har hatt. Særlig høyere utdanning har jo en lang tradisjon for faglig frihet, kollegiale organer og internt demokrati. Dette bør forsvares og utbygges, ikke nedbygges slik vi ser i dag. Det bør også forsøkes utbygd i den videregående skolen. Jeg har stor tro på at den som har skoen på osv., og at ansatte på skolen, best kan avgjøre hvordan skolens ressurser kan utnyttes for å best nå de faglige og pedagogiske målene. Elever og studenter må også involveres i et slikt arbeid, og jeg ser ingen grunn til at f.eks. ansatte på de videregående skolene våre ikke skal kunne velge rektor, slik man har lang tradisjon for i høyere utdanning.

Slik kan vi heve statusen til læreryrket. Ikke ved å "øke kravene til lærerstudentene", slik mange snakker om. Det gir jo ikke i seg selv flere søkere. Men heller ved å gjøre yrkeshverdagen mer attraktivt. Blir den det, vil søkningen til studiene øke, og den faglige bakgrunnen til kandidatene blir selvsagt også sterkere.

Se mer fra konferansen her: http://www.kreativetrondelag.no/Nasjonal-opplaringskonferanse/

(Ville du møtt denne mannen i en mørk bakgate?)

Christian Tybring-Gjedde har skrevet en kronikk i dagens Aftenposten. Jeg anbefaler alle å lese den, siden han er så herlig ærlig om egen politikk. Og se hvilke flotte venner han har fått!

Vedtatte sykkelplaner fullføres ikke. Det er en komplisert beslutningsprosess, men hovedproblemet er mangel på politisk vilje til å prioritere sykkelanlegg på bekostning av særlig privatbilbruken. Og det vil samferdselsbyråden fra Fremskrittspartiet? Lykke til, men samme dag prioriterer byrådet i Oslo å legge til rette for mer bilkjøring inn til Oslo vestfra. Når flere skal sykle?

Jeg liveblogger fra Nasjonal Opplæringskonferanse i Trondheim. Her en hofteskuddskommentar til Kristin Halvorsens innledning.

Innledningen handler mye om denne meldinga: http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/pressesenter/pressemeldinger/2009/ut...

Det er nok mye regjeringa og statsråden presenterer som man kan være enig i i debatten rundt opplæring og frafall. Blant annet hvor uheldig det er at man slår sammen elevgrupper i fellesfagene på yrkesfag og at man må få til en praksisretting av teorien. Vi må ikke fjerne teorien - den trengs, men ulike elever trenger ulike tilnærminger til å lære seg den, og mange vil trenge en tilnærming som tar utgangspunkt i, og starter med praksis, og bygger teorien ut fra denne, og ikke som i den klassiske klasseromsundervisninga, hvor man får presentert teori på tavla, og kanskje hvis man er heldig etterhvert får presentert noen praktiske applikasjoner.

Det er likevel to premisser debatten om gjennomføring og utdanning foregår innenfor som sjelden blir stilt spørsmål ved. Det ene er den evige plansjen vi får se, hvor behovet for framtidas arbeidskraft blir presentert. Der ser vi at vi trenger stadig mer høyt utdannet arbeidskraft, mens arbeidsplasser hvor man klarer seg med ungdomsskoleutdanning kryper ned nærmest mot nullpunktet. Dette står som en “sannhet” som sjelden blir problematisert eller stilt spørsmål ved.

Dette er en plansje som kanskje stemmer for Norge, eller i beste fall i den vestlige verden, men globalt har det aldri vært flere klassiske industriarbeidere enn i dag. Årsaken til at statistikken ser ut som den gjør, er at vestlige selskaper flytter ut den arbeidsintensive aktiviteten til land hvor lønns- og arbeidsforhold er under enhver kritikk. Er dette en ønskelig global utvikling som vi bare skal akseptere, eller er det en politisk oppgave å faktisk ta grep også om de store utfordringene rundt global rettferdighet? Jeg synes forøvrig heller ikke, som fylkesordføreren var inne på i sin innledning, at vi skal konkurrere med Kina og India. Jeg skulle tvert imot ønske at vi kunne samarbeide - om en økonomisk, sosialt og miljømessig bærekraftig global utvikling - og ikke la dette være overlatt til en global “konkurranse” hvor alle bare tenker på sine egne kortsiktige økonomiske interesser. Naivt? Kanskje. Men man må ha naive mål, og heller være kynisk og fleksibel i hvordan man skal komme seg fram til dem.

Et annet moment som har vært framtredende i norsk utdanningsdebatt er at skolen gjennomgående får enten skylda, eller i det minste ansvaret for å rydde opp i problemer som oppstår på helt andre steder i samfunnet. Det gjelder også sosiale forskjeller, som regjeringa og Kunnskapsministeren helt riktig påpeker er en helt sentral predikator i forhold til hvor bra man lykkes i skolen. Her foreslår man også en del tiltak som sikkert i utgangspunktet er positive. Spørsmålet er bare hvorvidt tiltak i skolen, uansett hvor gode de er i seg selv, kan løse problemer som har røtter i mye dypere problemer utenfor skolen. Mitt tips: Neppe.

Sosiale skiller griper inn i livene våre på et uttall kjente og ukjente måter. Dersom vi skal bekjempe konsekvensene av det - inkludert de konsekvensene vi ser i utdanningssektoren - må vi se mer dyptgripende reformer på mye bredere områder. Dersom Halvorsen vil løse disse problemene, vil jeg anbefale henne å ta en prat med Sigbjørn Johnsen. Det kan vise seg vel så fruktbart som tiltakene man kan foreta innenfor rammene av utdanningssektoren.

Konferansen streames på video her: http://nb.filmbanken.no/nopp/

I går kom det nye nummeret av Rebell, medlemsbladet til RU, fra trykkeriet. Som en liten smakebit slipper jeg til Fredrik som gjesteskribent i dag. Han er redaktør for Rebell, og her er lederen han har skrevet i det nye nummeret:

Noen grupper er en større trussel mot samfunnet enn andre

Når noen bruker den setninga er det som oftest muslimer det er snakk om. Eller svartkledde steinkastere og ukonvensjonelle musikere for den saks skyld. Det stemmer ikke. Sannheten er at den største trusselen mot samfunnet verken er terrorister, anarkister eller artister.

Her om dagen plukka jeg opp et middelmådig gratis studentblad hvor Mette Hanekamhaug, Norges yngste stortingsrepresentant og FrPs framtidshåp, var intervjua. Der forteller hun at hun vil ha en enerskole og at hun vil bort fra enhetsskolen. Det er mye som burde vært bedre med dagens skole, men fakta er at Mette Hanekamhaug ønsker seg en skole for enerne, eliten, framfor en skole for alle.

Mette Hanekamhaug er en trussel mot det norske samfunnet. På samme måte som politikere flest, og på samme måte som de rike er det når de stikker av fra velferdsspleising gjennom skattesystemet som om de ikke hadde penger. Men vent nå litt. Blir ikke det litt bakvendt? At noen er en trussel mot det samme samfunnet som de selv sitter med makta i? Nei, ikke helt. For det samfunnet vi har i dag har ikke blitt slik det er av seg selv. Vanlige folk har vært nødt til å kjempe for at skolen, skikkelige helsetjenester og pensjonsordninger ikke skal være forbeholdt eliten.

Det har ikke vært sånn at politikere og rike har gitt oss dette frivillig. Det er et resultat av en kamp med de som styrer og eier på den ene sida og de som gjør jobben som får samfunnet til å gå rundt på den andre. Heldigvis er den siste gruppa størst og sterkest. Så den første gruppa har måttet innfinne seg med at for å i det hele tatt få fortsette å styre måtte de gå med på å gi vanlige folk rett til arbeid, sjukehus og skolegang.

Denne kampen er ikke over. Nettopp fordi det er forskjell på hvem som er flertallet og hvem som styrer, prøver de med makta stadig å gjøre om på dette. Derfor er det de rike og politikerene som er den største trusselen mot samfunnet. Kanskje det er på tide at vi gjør noe med hvem som styrer?

«I enhver revolusjon verden har sett har det vært flest 17-åringer» fortalte Elling fra rapgruppa Gatas Parlament på et av de første møtene jeg var på i Rød Ungdom, og når jeg var på et ellers kjedelig seminar noen år seinere sa Ingvild som da var leder for Operasjon Dagsverk at «ungdom har stått i spissen for store forandringer opp gjennom tidene. Det er det viktig at ungdom får vite.»

Fordi uansett hvor kleint det høres ut: Ungdom er framtida. Derfor burde det være nettopp ungdom som tar kontroll over framtida også. Det har skjedd tidligere.

Bli med på å gjøre noe med hvem som styrer!

John Fredriksen sier han har "fått nok av Norge", og at han blir syk av å drive shipping i Norge. Ja, det er sikkert slitsomt å være størst blant de største i landets rikeste næring. Særlig tonnasjeavgiften på 0,6 %, som er den eneste skatten du betaler til landet som har fostra deg, må gå på helsa løs.

Vel, vi har fått nok av deg også. Ha det bra!

Kongerike Norge hadde i sommer en oppheta debatt om det er Oslo eller distriktene som skaper verdiene i landet. Det hele startet med at SSB la fram fylkesfordelt nasjonalregnskap for 2007. Og siden har alle sagt at det er der jeg kommer fra verdiene skapes.

Men er det ikke hvem som skaper verdiene, viktigere enn hvor verdiene skapes. I følge samme SSB-tabell er BNP per sysselsatt i Norge kroner 895 680 kroner. Tar vi med oss de som ikke jobber, de som er for unge, gamle eller syke er BNP per innbygger 482 381 kroner. Men de pengene vi har til å bruke på forbruk per innbygger er 188 008. Så per innbygger er det 294 373 kroner vi ikke får av verdiskapinga for å leve.

Marx har gjennom sitt arbeid med Kapitalen gitt oss kommunister en forståelse av hvem som skaper verdiene, og hvem som røver til seg verdiene. For at en kapitalist skal få kapitalen sin til å vokse ved vareproduksjon, må han innvestere i råvarer, maskiner og arbeidskraft. Investeringene i råvarer, maskiner og arbeidskraft må totalt sett være mindre enn verdien av de ferdige produktene kapitalisten selger for at han skal få noe profitt. Dette er jo åpenbart for de fleste. Men hva er det som skaper denne merverdien som gjør at kapitalisten får profitt?

Er det at kapitalisten er en luring som kjøper til underpris og selger til overpris? Det kan det jo ikke være, siden alle kapitalister er avhengig av å kjøpe varer av andre kapitalister. Et slikt økonomisk system ville jo kollapset og ikke kunne ha utviklet seg til en verdensomfattende økonomi.

Nei, denne merverdien skapes ved at en vare som kapitalisten kjøper har en spesiell egenskap. Den kan bidra med større verdier i sluttproduktet enn det koster å kjøpe den. Denne varen er arbeidskraft. Arbeidernes arbeidskraft kan tilføre produksjonsverdier langt over hva det koster å holde en moderne arbeider i livet med mat, boliglån, tv, internett o.s.v. Denne merverdien som arbeideren skaper blir ikke utbetalt i ekstra bonuslønn, men blir fordelt mellom at staten tar litt av den i skatt og kapitalisten beholder det som profitt.

Det er ikke hvor i Norge verdiene skapes som er viktig, men av hvilken klasse som skaper dem. Arbeiderklassen må kjempe for å beholde mer av merverdien, og kanskje en dag beholde hele kaka.

Myntene til valutaen Euro har skissa inn et Europa-kart på den ene sida. Men EU-kommisjonen har gjort den norske nasjonens areal om til hav, til noe ikke-eksisterende. EU er jo både kunnskapsbasert og samarbeidsorientert overfor sine naboer, ikke sant? Valget om å retusjere bort europeiske land som ikke er medlemmer, er kanskje ikke så veloverveiet eller bevisst av EU-kommisjonen. Men fjerninga av Norge fra Europas kart sier vel likevel litt om EUs tankegang?

Og kanskje er det en kjerne av sannhet av EUs oppfatning av Norge? Ser egentlig Norge på seg som et europeisk land? Er ikke Norge et land som føler seg nærmere knytta til Storbritannia og USA, og ikke til Berlin, Paris og Roma? Før henta våre kunstnere, særlig de mest verdenskjente som Ibsen og Munch, inspirasjoner fra de sentraleuropeiske landa. Hamsun var i USA, men var jo ikke akkurat en Englands-patriot. Nå er vi dominert av USA/GB-underdanige politikere og kulturkonsumenter som har sitt hjerte på Beverly Hills og på Old Trafford/Anfield. Et av de viktigste partiene mot norsk EU-medlemskap, Senterpartiet, er jo et meget USA-lojalt parti.

Alt dette som en introduksjon til kommentarene til Vålerengas salg av Moa til Tyskland og en liten fjesbok-disputt jeg tok initiativ til. Var det ikke flere i fotball-Norge som tenkte slik da Moa gikk til tyske Hannover: «Tyskland, spiller de fotball der, da? Har de et landslag som presterer noe som helst? Hvorfor blei ikke Moa solgt til et av «våre» «norske» lag som Manchester United og Liverpool?».

I en liten fjesbok-disputt jeg nylig blanda meg opp i forrige uke, mener jeg ei side av den norske angloamerikanske innstillinga kommer fram. Også jeg er en av Arild Rønsens 4642 venner på Fjesboka (Facebook). Forrige lørdag skreiv han en kommentar om hvor godt han hadde det med at han kunne se fram til sesongåpning i den engelske fotballserien, til og med to kamper. Jeg kunne ikke dy meg, og la inn en kommentar som blei fulgt opp av noen ekstra, og som også en annen blanda seg opp i. Diskusjonen rakk vel ikke å gå så særlig djupt, men noe interessant fikk vi vel pirka borti? Derfor gjengis den her (Rønsens sitater gjengitt med hans tillatelse).

Rønsens utgangspunkt:

Som tilskuer, er noen dager bedre enn andre. I dag, lørdag 14. august det herrens år 2010, er livet som tilskuer ... vel, som Harald Aabrekk pleier å si: "Jeg vil ikke ha det bedre." 13.45: Tottenham - Man City. 16.15: Kommandør Treholt og Ninjatroppen. 18.30: Chelsea - West Brom. Natta: Motorpsycho framfører "Timothy's Monster". For en dag.

Jeg, OBB: At noen er interessert i engelsk fotball er vel forståelig, men at fotballinteresserte er det, er vel ikke til å forstå? Jf de knapt middelmådige resultatene for landslaget gjennom VM-historia og klubblaga ellers. Men det har vel mer å gjøre med nordmenns nesegruse beundring for alt engelsk og amerikansk, ikke minst politisk?

Rønsen: Ove Bengt; dette har du ikke forstått noen verdens ting av. Englands VM-gull i '66 = Oddvar Brås stavbrekk; y'see? Selvfølgelig ønsker vi som elsker engelsk fotball at England skal vinne VM! Det er like opplagt som at nordmenn flest heia på Toralf Engan! Om dette har noe med anglo-amerikansk "politikk" å gjøre? Nei, nei og atter nei! Når vi snakker om fotball, gir jeg jamt faen i om Englands statsminister heter Thatcher eller Blair - eller for den saks skyld Røde Ken!

Jeg: Jeg snakka ikke om ønsker, men om kvalitet. Ønsker er jo irrasjonelle og vanskelige å forstå. England, nærmest et fylke i staten Storbritannia, er jo et håpløst lag internasjonalt og i VM-sammenheng (sjøl om de ikke ville være med før på 1940-tallet fordi de mente at de uansett var best i verden!), og vant vel VM i -66 på juks. Nordmenn elsker altså engelsk fotball, trass at de er en middelmådig europeisk fotballnasjon. Kan det da forklares annerledes enn at det har noe med norsk tradisjonell angloamerikansk underordning å gjøre? Hvertfall ikke med fotball. (Kall meg bare Ove).

En av Rønsens venner, og etter dette også min venn, her kalt K: Er så enkelt som at vi er flaska opp med engelsk fotball via tippekampen, tipping, fotballkort etc. Kvaliteten er da mindre viktig, man får et kjærlighetsforhold til engelsk fotball.

Jeg: K er jo inne på noe som sikkert dessverre er sannheten; «læring via kanalisering» som noen samfunnsvitere sier. Men hvorfor kan ikke denne tvangslæringa vurderes kritisk, det dreier seg jo om lag i andre land enn de laga vi er vokst opp med i omgivelsene våre eller kan sympatisere med av (innbilte) politiske/personlige grunner. Og hvorfor er markedskreftene så ensidig for det middelmådige fylket England, og f x ikke Tyskland, Spania, Italia og Nederland - alle land langt bedre enn landsdelen England?

K: Har jo blitt flere og flere med sympatier hos disse landene fra flere nordmenn siste åra har jeg inntrykk av etter hvert som den teknologiske utviklinga har eksplodert. Men jeg holder IKKE med England av politiske grunner! Skulle jeg lagt utenrikspolitikk til grunn hadde England vært det siste landet jeg hadde holdt med.

Jeg: Bra, K! Se ellers min blogg før siste fotball-vm: http://bengt-berg.blogspot.com/2010/06/bare-ikke-england-vinner.html

K: Har lest den og kan ikke påstå at jeg er helt enig nei. En velger ikke favorittlag, det er laget som velger deg. Å kalle det for "den engelske syken" o.l. blir som at jeg skal kalle Spania-entusiaster for "spanskesyken". Flesteparten av mine synspunkter er godt planta på venstresida, men like fullt banker hjertet mitt for England i hvert VM og EM. Så jeg synes ikke en kan trekke en rød tråd mellom dette. Skal sies at jeg ikke kjenner noen engelskmann personlig, men jeg kjenner heller ingen tyskere og jeg har ingenting i mot dem for krigen for eksempel.

Rønsen:

Enig med K i stort sett alt han skriver - også i det med at du sjøl ikke velger lag; det er laget som velger deg. Som da jeg ble hekta på Man utd - kort sagt fordi de slo Benfica i finalen i '68. George Best og Bobby Charlton valgte for meg, og de gjorde ikke noe dårlig valg! Dessuten, Ove - England er ikke SÅÅÅÅ dårlige, at de liksom ikke har heng på de beste laga. De var dårlige mot Tyskland i kvartfinalen, men alle veit at England på en god dag - og med Joe Hart i mål! - kunne finne på å vinne internasjonale oppgjør på det aller høyeste nivå. Når det gjelder interessen for britisk fotball generelt, tror jeg det er viktig å se hvor INTERNASJONAL Premier Leage er, et faktum som slår begge veier. Før var det automatikk i at norske fotballfans holdt med England fordi vi alltid fikk se glimt av den engelske serien. I dag spiller jo halve Frankrike og Spania i PL! Dermed dukker nok et paradoks opp: Dette er coolt for PL og for alle oss som følger den nøye. Men er det spesielt glupt med tanke på kvaliteten i den nasjonale fotballen?

K:

Inntil siste VM kan en jo i såfall også påstå at Spania er "fryktelige" dårlige som kun hadde 4.plassen i 1950 å slå i bordet med.

Jeg:

Jeg gir meg nok med disse innspilla. Interessant det at «det er laget som velger deg», kombinert med «da jeg ble hekta». Hvor kommer subjektet «jeg» inn i bildet? Finnes ikke? Fotball-debatten har jo også sin parallell til filmer, dokumentarer og krim på tv. Der er det også stort sett slik at europeisk=britisk. Det ikke-britiske holder ikke mål, er Nrks forsvar. Merkelig. Arild er jo også en ivrig EU-tilhenger. Der Europa = England, ikke bare i fotball, men også kulturelt?

Rønsen: Det er ikke enten "jeg" eller "laget som velger"; poenget er vel heller at for de fleste beror dette på reine, skjære tilfeldigheter. En onkel som ga deg ei trøye eller et skjerf, jeg som altså krangla meg til å sitte oppe til midnatt i alt for ung alder, hva storebror heier på etc. etc. Britisk krim? Ja, men jeg mener å ha sett en del svensk og dansk også... Engelsk kultur? De har i hvert fall den beste pop- og rockmusikken i Europa!

Dagbladet skal ha ros for sommerens artikkelserie om klasseskillene i Norge. For det er ingen tvil om at Norge er et samfunn med klare og økende klasseskiller.

I Dagbladet 27. juli sier professor ved NHH, Kjell G. Salvanes, at «Det ikke finnes noen fasit på hvordan man kan jevne ut klasseforskjellene». Dette stemmer ikke. Skal man jevne ut klasseforskjellene så er det viktigste man kan gjøre å gi de rikeste dårligere råd samtidig som man styrker privatøkonomien til de fattigste. Det aller første regjeringa kunne gjøre med saken er derfor å senke de høye statlige lederlønningene

Boligpolitikken i Norge er en viktig årsak til fattigdom. Det norske boligmarkedet får stort sett styre seg sjøl, og skyhøy pris på kjøp og leie av bolig er resultatet. Dette skjer samtidig som antall boligløse øker.

Husbanken må ikke bare stå for bostøtte til et lite antall mennesker, men tilby fordelaktige husbanklån med lav fast rente og lang avbetalingstid. Staten må sette igang med storstilt oppretting av ikke-kommersielle utleieboliger med en leie som ligger langt under markedspris. Det må også opprettes langt flere studentboliger, slik at studentene ikke presser opp prisene i resten av leiemarkedet.

Videre må egenandelene i helsevesenet fjernes helt. Helsevesenet bør helfinansieres av fellesskapet, i solidaritet med dem som er så uheldig at de blir sjuke og skada. Tannpleie og optikertjenester må også bli sosiale rettigheter.

Uførepensjonsutvalgets foreslåtte kutt i uføretrygden må avvises på det mest bestemte. Uføretrygden er allerede for lav. Den må økes, ikke senkes. Minstepensjonen må også økes, i første omgang til 3 G (ca 210 000 kroner i 2008).

Det må innføres en statlig minstenorm for sosialhjelp, i første omgang på minstenivået til Statens Institutt for Forbruksforskning (SIFO).

Regjeringa må slutte å skryte av Norges «internasjonalt sett lave arbeidsledighet» og gå aktivt til verks for å skape flere arbeidsplasser. Samtidig må arbeidsledighetstrygden økes.

Skattepolitikken må legges om. Matmomsen og momsen på tjenester må fjernes. Vi må få på plass et enkelt og progressivt skattesystem, hvor inntektsskatten senkes for lave inntekter, og økes for dem med høye inntekter. Alle forskjellige «skjermingsfradrag» på kapitalinntekt må fjernes, og aksjeutbytte må skattes fullt ut, på lik linje med lønnsinntekter.

Folk som tjener under 3 G bør få slippe å betale skatt. Det høyeste trinnet på toppskatten bør flyttes til inntekter over 600 000 kroner, samtidig som satsen økes fra 12 prosent til 25 prosent. Nedre grense for formueskatt bør heves. Aksje- finans- og valutatransaksjoner må beskattes.

De tiltakene jeg har beskrevet her vil ikke gjøre slutt på klassesamfunnet i Norge, men de vil føre til mindre klasseskiller. De er viktige skritt på veien til et mer rettferdig samfunn.

Som tidligere innlegg på bloggen viser, har jeg engasjert meg mot Drammen kommunes bruk av organisasjonskonsulenter generelt, og særlig de dyre av dem. I den forbindelse viste jeg i det ene innlegget til vanskene for å komme i inngrep med kommunens tekniske etat, og gjorde et nummer av at den aktive misfornøyde skribent, bystyrerepresentant og stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen prioriterer dyre konsulenter framfor sykehjemsplasser.

Det førte til at Knudsen svarte på min påpeking med en artikkel med overskriften «Bergs manglende asfalt», viste til at jeg var bl. a. aktivist og tidl. RV-politiker, og led av et «oppmagasinert sinne.» Etter litt tenkepause, og særlig da jeg fikk høre påstått at Knudsens innlegg var «drepende» (underforstått: godt), måtte jeg svare med dette innlegget som stod i Drammens Tidende i går:

Bystyrerepresentant og stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen svarer på mine to innlegg med kritikk av Drammen kommunes kostbare bruk av innleide konsulenter, og av hans støtte til dette, med å påstå å vite noe om mine motiver og at jeg har et «oppmagasinert sinne».

Jeg har liten sans for politikere som stiller medisinske diagnoser på motstandere. Knudsens har åpenbart ikke forutsetninger for å stille diagnoser på meg, og jeg undres på hvorfor han ser seg tjent med å prøve seg på det. Jeg merker meg også hans behov for å sverte meg med et selektivt utvalg av mine tidligere gjøremål. I tilfelle noen skulle synes at mine argumenter er fornuftige?

Men Knudsen forsvarer også bruken av innleide dyre konsulenter, trass i at Frp og Høyre har styrt kommunen i 7 år. En litt utilsiktet selvkritikk, kanskje? Jeg for min del ser i grunnen få forskjeller mellom Frp, Høyre og Ap, de velger alle den dårligste og dyreste løsninga.

Når det gjelder Ulf Erik Knudsen, nå også som en slags privatpraktiserende lege, må jeg innrømme at jeg falt for fristelsen til å konfrontere hans omfattende kritikk- og klagevirksomhet med hans egen praksisutøvelse. Og da viser det seg altså at for han er dyre konsulenter viktig, mens hele landet er opptatt av manglende sykehjemsplasser i Drammen. Fristelser er ofte behagelige å la seg overvinne av…

Carl I Hagen har begynt å røre seg igjen. I det vi trodde han hadde slått seg ned i Spania en gang for alle, har han begynt å snakke om at han vil bli ordfører i Oslo. Gatas Parlament har et annet forslag:



Dette ser kanskje ut som et innlegg i legaliseringsdebatten. Men det er det altså ikke. Jeg overlater til Carl I Hagen å være for hasj. Sløve dophoder fungerer dårlig som politiske aktivister. Det er en skjebne jeg ikke unner andre enn Carl.

Mette Hanekamhaug. Vårt kjære kunnskapstre i en jungel av usaklig synsing, Mette fremstår som selve visdommen. I dag skriver vår yndlings-FrPer et fremragende blogginnlegg som en gang for alle tar livet av dette tullet om menneskeskapte klimaendringer. Hanekamhaug tilbakeviser lett de mange urealistiske påstandene fra verdens forskere. Se bare her:

Når en våkner til et kraftig lysglimt som flærrer opp den mørkeblå himmelen, etterfulgt av  torden lydende som et desperat rop fra selveste underverdenen får det en til å tenke.

Ja så for dere som trodde dere skulle være smarte med fysikk, biologi og vitenskap – slutt å tull! Hanekamhaug har kommet, for å opplyse oss alle om at det bare er å ta en titt  på lynet! Lynet er jo så kraftig, ergo KAN ikke klimakrisen være menneskeskapt! Noen burde gi den dama en pris. En gigantisk vitenskapspris.

Hanekamhaug kan videre opplyse disse kunnskapsløse forskerne om noe nytt og banebrytende hun har lært i naturfag på skolen:

Fra istid til temperaturstigninger, fra lite vær til ekstremvær, fra regntid til tørke. Jordens klima har alltid gått i sykluser, påvirket av alt fra solens stråling, partikler i luften, jordens magnetfelt osv.

Hanekamhaug setter så spikern i kista:

Det forklarer de tidligere nevnte hysterikernes evinnelige forsøk på å legge all skyld på klimaendringer på mennesker. De er redde. De har kanskje også våknet en morgen av et hissig tordenskrall og kjent pulsen øke.

Forskerne som tror oljeindustri, privatbilismen som nå brer seg også i Kina og India, gassindustri, kullkraft, osv kan ha en innvirkning på miljøet er rett og slett bare redde. Når Hanekamhaug så overlegent avslører de tusener av forskeres sinnsstemning, har hun samtidig avkledd alle deres argumenter. De er bare redde for lynet! Hele gjengen! Men lynet kan vi nemlig ikke gjøre noe med, det bare er sånn! Derfor må vi også støtte forurensning av jorda, fordi forurensning har nemlig ingen innvirkning på ozonlaget, drivhuseffekten eller temperaturen i vannet eller i lufta. Vi kan ikke gjøre noe, vi er maktesløse, og er dømt til å fortsette å forurense. Det er nemlig det eneste riktige! Ikke glem lynet!

Og bøy deg i støvet for vår kjære vise leder Hanekamhaug, som heldigvis er med å styrer vårt land!

Nå er avstemminga over. Rød fikk flere stemmer enn blå, men det var ganske jevnt. Siden leserne var såpass delte, klarte jeg ikke helt å stole på folkets stemme, og endte til slutt på loddtrekning mellom rød og blå. Etter intens spenning og trommevirvel på kontoret ble det trukket en lapp. Der sto det "B", og en blå jakke er nå på vei til meg i posten. Når den kommer fram blir det dagens outfit-post. Gled dere!

Psykiske lidelser er det som koster samfunnet mest. Mange blir uføretrygdet etter trakassering av dårlige sjefer. Å få stoppet dette er kanskje det viktigste tiltaket vi kan gjøre for å holde folk i Norge friske.

Fagbevegelsen og lokale tillitsvalgte er nøkkelspillere for å stoppe denne typen overgrep. Klarer den det? Eller er makten til arbeidsgiverne og behovet for ”gode samarbeidsforhold” slik at mange som utsettes for overgrep ofres på samarbeidets alter. Er maktstrukturene i arbeidslivet slik at å ødelegge andre mennesker aksepteres som en del av ledelsesfunksjonen?

Hva handler det om?
Eksempelet jeg omtaler her kan være typisk:

Geir var en konduktør som var utadvent og godt likt. Han snakket rett fra levra og forestilte seg ikke.

Når jernbanen skulle moderniseres og fasaden pusses opp kom hans rettframme stil fort i konflikt med ledelsens krav om ”loyalitet” og underdanighet.

Konflikten startet med en søknad om velferdspermisjon i forbindelse med en alvorlig hodeopperasjon hans mor skulle gjennom, sendt flere uker i forveien.
Etter som operasjonen nærmet seg og ikke noe svar forelå, purret han opp saken flere ganger, men sjefen som satt på søknaden var ikke mulig å få kontakt med. 2 dager før operasjonen meldte han fra til tjenestekontoret at han måtte reise uansett og at de måtte skaffe avløser til skiftene hans. Ingen reaksjon.

Vel tilbake etter 2 dagers permisjon (Operasjonen gikk bra) kommer reaksjonen, lønntrekk og trussel om oppsigelse dersom det ble mer ”skoft”. Søknaden om permisjon ble aldri besvart.

Saken handlet i ettertid ikke om en sjef som i løpet av 2-3 uker ikke klarer å gi en ansatt svar på en permisjonssøknad og derved utsetter en mann for en håpløs pressituasjon. Neida, det var skulk det handlet om…..

Deretter ballet det seg på med kontroll og insinuasjoner. For å komme med ubehøvlede kommentarer på kurs. Feil måte å melde seg syk på. osv. Opplevelsen av overvåking og forfølging resulterte i sykemeldinger.

I foreningen møtte han likegyldighet. Noen halvhjertede henvendelser til bedriften og så intet.

Situasjonen ble slik at han ble syk av forholdene. Og etter som tiden gikk og ingen avklaringer og svar var mulig å få – i uføretrygd.

Fremdeles går hjernen i svart når det er behov for kontakt med gammel arbeidsplass eller fagforening. Det låser seg.

Geir sitt tilfelle er et av svært mange eksempler på dårlige sjefer som ødelegger livene til folk. Fagforeningen jabbet, men tok aldri ta noe oppgjør med denne sjefen. Det var for nære forbindelser og ville koste for mye.

Det finnes mange tusen saker som ligner Geir sin. Ca 1/3 - over 200 000 av våre uføretrygdede har psykiske grunner til uførheten. Svært mange av disse er knyttet til ”personalkonflikter”.

To spørsmål er naturlig å stille:

- Gir lederrolle i vårt samfunn en frihet til å behandle folk dårlig? Fins det så mange skjulte maktmekanismer at normale krav til anstendig oppførsel kan unngåes hvis du som leder vil misbruke makten din? Er det mulig å få søkelyst på disse mekanismene og utvikle effektive mottiltak?
- Har fagbevegelsen nok distanse til lokale ledere til å klare å håndtere slike konflikter? Eller er tillitsvalgte mange steder så tett knyttet opp til ledere at de ikke klarer å trå til i forhold til denne typen maktmisbruk. Hva skal til for at fagbevegelsen skal klare å spille en større rolle i disse sakene?


Geir Christensen

Erik Lundby i Frogn Venstre (AMTA 19.juli) er fornærmet fordi Svein Landmark i sin store artikkel om befolkningsveksten i Oslo/Akershus ikke nevner Frogn Venstre sin innsats for å bevare kommunens miljøverdier. Det er forståelig. Av hva jeg leser i AMTA gjør Frogn Venstre en stor innsats for å forsvare marka. Det virker på meg som om Venstre i Frogn spiller omtrent samme rolle i plankomite og kommunestyret som De Grønne og Rødt på Nesodden.

Imidlertid er det jo flere meninger enn medlemmer i Venstre. På Nesodden er Venstre med noen få unntak i allianse med våre lokale betongkamerater.
På fylkesplan hører jeg heller ikke et pip om å stoppe den gigantiske folkevandringen på 380 000 mennesker til Oslo/Akershus som blir planlagt. Det kan ha sammenheng med at Venstre er et liberalistisk parti. Det betyr at mennesker med makt og penger skal få gjøre hva de vil og at vanlige mennesker ikke skal få lov å bry seg. Konkret at gutteklubben Grei skal få legge arbeidsplasser hvor de vil og at samfunnet bare skal legge til rette for dem. Da blir hovedkontorene og de attraktive arbeidsplassene plassert i passe avstand fra rikmannsgettoene i Oslo/Bærum/Asker og tilhørende golfbaner. Oslo har over 200 000 arbeidstakere de ikke har plass til å bosette.

Litt styring – f. eks etableringsstopp i Oslo og noen beskjeder om å plassere større arbeidsplasser andre steder ville gjort susen. Men slike begrensinger på gutteklubben Grei vil vel ikke Venstre gjøre bare for å spare miljøet? (For de som husker helt tilbake til 70-tallet så sank folketallet i Oslo bl.a. som følge av en offensiv distriktspolitikk)

Erik Lundby utfordres til å prøve å styre litt mer enn reguleringsplanen i Frogn. Men å styre Venstre er kanskje en umulig oppgave?

Geir Christensen
Rødt

Sjøl om overmakta er stor, har vi mange eksempler på at når folk står sammen kan overmakta bekjempes.

Kamper som er kjempa fram i Norge:
- Sjølbestemt abort var en folkelig bevegelse som vant fram.
- Norsk sjølråderett mot EU. Nei i 1972 og 1994 trass massivt press fra næringsliv, politisk elite og media.
- Norsk sjølråderett mot nazismen under 2.verdenskrig
- Kvinnelig stemmerett
- 8 timers arbeidsdag, pensjonsordninger m.m.
- Diverse streikekamper

Verden forøvrig:
- Den afro-amerikanske kampen i USA mot apartheid/rasisme.
- Den Sør-Afrikanske kampen mot apartheid
- Den Vietnamesiske frigjøringa fra amerikansk imperialisme

Vi skal se litt på de største forsøkene som er gjort for å skape en annen verden:

Sosialismens erfaringer – en stolt historie!
Mennesker har slåss for frihet i mange tusen år. Først med kapitalismen og den moderne arbeiderklassen har vi fått et samfunn som er så høyt utvikla at det er mulig for flertallet å ta over som økonomisk og politisk herskende klasse. Derfor var det først under kapitalismen, rundt midten av 1800-tallet, at Karl Marx kunne formulerte den moderne sosialismens tanke: Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Den marxistisk inspirerte sosialismen vant enorm oppslutning i europeisk arbeiderbevegelse gjennom siste halvdel av 1800-tallet. Epoken med reelle forsøk på sosialisme er i historisk sammenheng svært kort. Vi vil i denne artikkelen ikke drøfte den negative utviklingen som skjedde i disse landene etter at indre og ytre motsigelser førte til at kontrarevolusjonære fra stats-og partibyråkrati kom til makta. Vi mener at de negative sidene er svært godt belyst i en mengde bøker og artikler. Derimot er det et behov for å belyse noen av de faktiske framskritt som ble oppnådd på ulike områder. Betydningen disse har hatt for både folk i landa som kalte seg sosialistiske og for folk i de kapitalistiske landa er enorme. Etter vår mening viser dette mulighetene som ligger i en organisering av samfunnet som ikke baserer seg på kapitalismens begrensninger.

Sovjet var det første landet som innførte sosialisme, og gjorde voldsomme framskritt. Fra å være et fattig bondeland, hvor tsaren (keiseren) hadde all makt i staten og hvor folk sulta og led nød, skapte arbeiderne og bøndene et sosialistisk samfunn med utdanning, helsevesen og enorme økninger i levestandard og levealder. 5 årsplaner med planlagt industrialisering gjorde at sovjet i løpet av noen tiår kunne utfordre kapitalismen både teknologisk og økonomisk, i tillegg til de enorme sosiale forbedringene. Denne utviklingen førte også til at Sovjet i kraft av sin styrke stod for hoveddelen av krigsinnsatsen som knuste Hitler og nazityskland.

Det samme skjedde i Kina under Mao. Kineserne klarte å kaste ut Japan og andre stormakter som undertrykka Kina og de klarte å ta makta fra de store landeierne og kapitalistene. Dette var en bonderevolusjon og den ble gjennomført etter tjue år med folkekrig. Kooperativene og deretter folkekommunene skapte en helt annen form for demokrati og medbestemmelse for vanlige bønder og arbeidere.

Dette var menneskehetens første erfaringer med sosialisme og det var i hovedsak gode erfaringer. Forutsetningene lå ikke til rette for at dette kunne opprettholdes. Bl.a. intervensjonskriger og fiendtlige kapitaliststater gjorde at Sovjet måtte bruke betydelige ressurser på å forsvare seg sjøl som stat og sitt system. Manglende demokratiske tradisjoner (rester fra Tsar-systemet videreført i statsadministrasjon og byråkrati m.m.), alvorlige feil i den politiske ledelsen og en ny undertrykkerklasse som vokste frem fra byråkrati og statsbedrifter tok knekken på sosialismen. Dette er som nevnt godt dokumentert, men hva de faktisk fikk til er ukjent for flertallet i verden i dag.

Jordreformer, industrialisering, utdanningsrevolusjon, bedre helseforhold og langt større sosial trygghet for arbeidsfolk blei oppnådd i landa der revolusjonene fant sted. Revolusjonene innebar også en eksplosjon i folks skaperkraft og det ble oppnådd mye også i kulturell og demokratisk utvikling. Disse forsøkene dro store områder ut av det kapitalistiske verdensmarkedet og ut av merverdi- og profittskapingen. De internasjonale ringvirkningene av revolusjonene var også betydelige, og de ga inspirasjon og bedre vilkår for frigjøringskamper i den tredje verden. Eksistensen av disse statene var medvirkende til at arbeidere i andre land, i særdeleshet randstatene til Sovjet, lettere kunne kjempe frem sosiale og demokratiske reformer i sine egne land. ”Trusselen” om sosialistisk revolusjon gjorde at borgerskapet måtte gi innrømmelser. Det var alltid en fare for at det skulle oppstå store bevegelser som kunne dra enda noen områder ut av det kapitalistiske verdensmarkedet og svekke kapitalismen slik at den faktisk kunne falle helt sammen som system. Dette var et sterkt press som førte til at de kapitalistiske statene selv tok opp i seg metoder som var blitt utviklet i de sosialistiske statene for å imøtekomme arbeiderklassens behov, det ble et visst sosialistisk innslag også i mange kapitalistiske stater. Vi så utvikling av sosial kapitalisme og til dels velferdskapitalisme noen steder.
På den ene siden holdt dette disse statene innenfor den kapitalistiske leiren, på den andre siden la det visse bånd på kapitalen.

RUSSLAND OG SOVJETUNIONEN

Den russiske revolusjon i 1917 skapte muligheten for menneskelig frigjøring. Det revolusjonære bolsjevikpartiet tok statsmakta under parolen "All makt til sovjetene!" (sovjetene var demokratiske organer på arbeidsplassene, blant bøndene og soldatene, som valgte representanter nedenfra til høyere sovjeter på lokalt og sentralt nivå), og bolsjevikene lovte folket Fred, Jord og Brød. Dermed var det ikke en eierklasse som satt med makta i Russland. Det var et revolusjonært parti, med stor støtte fra både arbeiderne og den overlegent største befolkningsgruppa: bøndene. Den sosialistiske retningen i Sovjet hadde fratatt de gamle jordeierne statsmakten og hindret det svake borgerskapet i å ta den. Isteden opprettet et mindretall på noen ganske få prosent av befolkningen, nemlig arbeiderklassen, sin statsmakt i Sovjet i samarbeid med et folkeflertall som bestod av store deler av bøndene og andre små selvstendige næringsdrivende.

Bolsjevikene skaffa folket fred, og de legitimerte jordreformen som alt var godt i gang på landsbygda, der småbønder konfiskerte og delte opp eiendommene til jordherrene - de ga altså brød. Bolsjevikene gikk inn for ei videreutvikling av rådssystemet (sovjetsystemet) – arbeidsfolk sine egne organer skulle bli ryggraden i den nye staten. Bolsjevikstyret innførte en rekke viktige tiltak - for eksempel sjølbestemt abort og verdens mest progressive familielovgiving allerede i 1918. Revolusjonen skapte ei vårløsning for intens samfunnsdebatt og nyskapende kunstnere.

Framskritt, omveltning og industrialiseringUmiddelbart under revolusjonen, borgerkrigen og opprettelsen av sovjetstaten skjedde enorme forandringer og framskritt i det russiske samfunnet. 8 timersdagen var blant de første dekretene som ble vedtatt, og dette utløste også innføringen av 8-timersdagen i Europa som en del av kampen for å svekke revolusjonsiveren blant arbeiderne og styrke de reformistiske tendensene. (I 1927, på tiårsdagen for revolusjonen, ble 7 timersdagen innført for industriarbeidere, men dette ble trukket tilbake under forberedelsene til 2.verdenskrig.)

- Store sosiale framskritt, spesielt for kvinner sine rettigheter. De fikk stemmerett, rett til skillsmisse og Sovjet ble det første landet i verden med sjølbestemt abort. Fokus på familieplanlegging/prevensjon
- Innføring av omfattende trygderettigheter som alderspensjon og sjukepensjon. Grunnlaget for den moderne velferdsstaten som vi nyter godt av i Norge og store deler av Europa
- Byplanlegging og bygging av hus ble underlagt politisk kontroll og man eksperimenterte med å skape mer kollektive boformer.
- Kulturen blomstret og innenfor film, musikk og malerier var sovjetiske kunstnere helt i spissen.
- Hele folket hadde stemmerett og valgte medlemmer av sovjetene. Disse kunne kalles tilbake hvis velgerne ble misfornøyde.
- Arbeidere fikk en rekke rettigheter til å delta i styringen av bedriftene og fagforeningene fikk en selvsagt plass i administrasjon.
- Skoler, utdanning og alfabetisering ble spredt til hele landet og folket.
Altså førte Sovjetstaten til en rekke formelle rettigheter som selv i dag er begrenset i de fleste land. Mye av familie-, sosial- og kulturpolitikken ville fortsatt i dag bli sett på som radikal. Her i Norge har vi mye å takke Sovjetunionen for, for eksempel er enhetsskolen, mange av rettighetene for kvinner, helsevesen, trygdeordninger osv. direkte resultat av Sovjet som var et foregangsland på disse områdene.

Sovjet ble opprettet (i 1923) i et svært tilbakeliggende samfunn. De aller fleste var fattige bønder, levestandarden var svært lav og økonomien var svak. Sovjet satsa på tungindustri og kollektivisering av landjorda. Jorda skulle eies av kollektiver eller staten. Under Stalin ble industrialisering av landet satt som hovedoppgaven. Fra midten av 20-tallet og til andre verdenskrig, økte produksjonen i Sovjetunionen voldsomt. Ingen land har noensinne blitt industrialisert så raskt, og Sovjet gikk fra å være tilbakeliggende og fattig jordbruksland, til å bli en stormakt, både økonomisk og militært, til tross for at staten fra starten av eksisterte i en konstant unntakstilstand omringet av fiendtlige stater.
Den økonomiske krisa som rysta Vesten på 30-tallet, rammet aldri den sosialistiske Sovjetøkonomien. Den var frikoplet fra den kapitalistiske verdensøkonomien, mens krakket fikk fatale konsekvenser for eksempel i Tyskland.

Kvinner i Sovjet
Kvinnene var blitt trukket ut i arbeidslivet før og under første verdenskrig. I løpet av krigen ble mennene sendt til fronten, og kvinnene ble så å si alene på fabrikkene. Dette førte til en vesentlig forverring av arbeidsforholdene, og kvinnene begynte å organisere seg rundt krav om kortere normalarbeidsdag, økonomisk støtte til mødre, bedre arbeidsforhold - og slutt på krigen. Det var kvinnelige tekstilarbeidere i Petrograd som tok initiativet til den massive streikebølgen som førte til tsarens fall, opprettelsen av arbeiderråd og endelig oktober-revolusjonen. De samme kvinnene ledet en demonstrasjon med 90.000 arbeidere som fungerte som en enorm inspirasjon for alle russiske arbeidere.

Kvinnenes aktivitet før og under revolusjonen gjenspeilte seg i politikken som ble ført etter at arbeiderne hadde seiret. Skilsmisse ble fridd fra religiøse bånd, og kvinner fikk anledning til å kreve skilsmisse på lik linje med menn. Familiens institusjonaliserte husarbeid og barnepass ble trukket ut av hjemmene og inn i kommunale ordninger som billige vaskerier og spisesteder, gratis barnehager og egne krybberom for spedbarn på arbeidsplassene, slik at mødrene kunne amme når barna trengte det. Kvinner som skulle føde, fikk penger tilsvarende en dagslønn slik at de kunne "kjøpe fri" en venn eller venninne til å være med på sykehuset og støtte henne under fødselen. Det ble innført 16 ukers betalt svangerskapspermisjon, og abort ble legalisert.

Ikke i noe annet land var kvinnene i nærheten av å ha slike rettigheter tidlig i århundret. Som Lenin sa: ”Uten at kvinnene trekkes inn som selvstendige mennesker, ikke bare i politisk arbeid men også i de daglige pliktene, er det meningsløst å snakke - ikke bare om sosialisme, men også om et gjennomført og stabilt demokrati.”

Helsevesen
Allerede i 1918 ble det etablert et sentralt sovjetisk helsekommissariat. I forbindelse med første verdenskrig og borgerkrigen var ti millioner mennesker døde av epidemier, og i 1920 erklærte Lenin at «enten vil sosialismen knuse lusa, eller så vil lusa knuse sosialismen!». De ti første årene med sovjetmakt tredoblet antall leger, og på slutten av 1920-tallet var epidemitrusselen i hovedsak borte. Under Stalin ble det lagt fokus på helsetjenester ved bedriftene, med det mål å øke produktiviteten for å nå de ambisiøse industrielle produksjonsmålene. Spedbarnsdødeligheten var lavere på 60-tallet i Sovjetunionen enn den var i vesten.

Det sovjetiske helsesystemet var basert på et høyt antall legesentre i boligstrøk der borgerne kunne få poliklinisk behandling. Innbyggerne kunne velge om de ville motta legetjenester der eller i bedriftshelsetjenestene. Det var ikke brukerbetaling, men for medisiner var det en liten egenandel. Det var sykehus i de fleste byer, selv om kvaliteten kunne være varierende.

Legetettheten var høy i Sovjetunionen. På slutten av 1980-tallet hadde landet dobbelt så mange leger pr. innbygger som USA (dette tallet lyver imidlertid litt, da sovjetiske leger ofte hadde arbeidsoppgaver som i andre land ble utført av annet helsepersonell slik som fysioterapeuter). Legeyrket ble ansett som et kvinneyrke i Sovjetunionen, allerede fra 1930-tallet var over 70 prosent av legene kvinner. Dette tallet holdt seg stabilt helt til 1980-tallet.

KINA
Til tross for mye kritikk fra vesten og borgerlige politikere, er Mao fortsatt svært populær i Kina. Man husker at det under hans ledelse ble satt i gang en rekke velferdstiltak, som blant annet gratis skolegang, gratis helsetjeneste, garantert arbeid. Fattigdommen gikk drastisk ned, den utbredte analfabetismen ble på kort tid kraftig redusert og levealderen steg.

Folkerepublikken Kina ble opprettet 1. oktober 1949
En av de første lovene som ble innført var ekteskapsloven i 1950. Den gikk ut på at menn og kvinner selv kunne bestemme hvem de ville gifte seg med, det var bare lov å ha en ektefelle, og den ga også rett til å skille seg. Livet til millioner av kvinner og menn forandret seg. Drukning av jentebabyer og salg av slaver eller prostituerte var også strengt forbudt. Mao var også fast bestemt på modernisering av Kina. I stedet for at kvinnene skulle gjøre de tradisjonelle arbeidsoppgavene i hjemmet, ville Mao utnytte deres arbeidskraft ute i arbeidslivet, og det skulle menn og kvinner skulle få samme lønn for samme type arbeid.

Bøndene får sin egen jord 1950 – 69
Maos slagord var "jorda tilhører den som dyrker den". Han innførte jordreformloven som gikk ut på at bøndene innenfor spesielle områder selv skulle dele jorden mellom seg.
Målet var bl.a. likhet og likestilling i samfunnet. Men alle var ikke like heldige med dyrkingen. De som fikk god jord kjøpte fra andre, dermed begynte det å gå tilbake til "gamle vaner". De som solgte ble til "leid arbeidskraft". Dette ville kommunistpartiet hindre. Pga denne delingen av de rike og "leid arbeidskraft" (selgerne) organiserte Kina kollektivbruk. Bøndene i områder slo sammen jorden sin til kollektivt drevne storgårder for å utnyttejord og redskaper best mulig. De største kollektivbrukene kunne bestå av nærmere 300 familier. Dette økte produksjonen og utjevnet forskjellene dramatisk.

Samtidig økte folketallet raskt. Mye av grunnen til dette var effektiv medisinsk hjelp, bl.a. gjennom såkalte barfotleger. Etter ett 3 ukers kurs som lege, ble de sendt ut å hjelpe trengende mennesker. De var ikke så godt utstyrt og var ofte barbeint, men gikk over hele landet og lærte mennesker om helse og hygiene. I en periode ble barnedødeligheten redusert med 75 %, og var dermed et utrolig effektivt og nyttig tiltak.

I 1957 var mesteparten av kollektivreformen gjennomført. Landet var sterkere enn det hadde vært på 100 år. For første gang på mange år hadde Kina en sterk regjering som kontrollerte hele landet. Jordeierklassen (storbøndene) var borte og kollektivbruk var innført. 80 % av kineserne kunne nå lese. Industrien ble bygd ut kraftig for å reise Kina som en industrinasjon, flere mennesker ble mette og dødeligheten ble redusert. Folk sine liv, og i særdeleshet kvinnenes, var forandret til det positive.

Folkekommunene
Det ble opprettet ca. 30.000 folkekommuner i landet. Hver folkekommune skulle være selvforsynt, og det ble opprettet industri på landsbygda for å hindre tilstrømning til byene, det ble bygd vanningsanlegg, terrasser, fabrikker og kommunikasjoner. Folkekommunene ga folk i hele landet både rett og plikt til å være med å styre fra sitt eget lokalsamfunn, og var et enormt demokratisk fremskritt i et tilbakeliggende føydalt u-land.

EPILOG
Stammesamfunn uten organiserte stater har vart i hundretusener av år. Slavesamfunn og føydalisme i 5-10.000 år. Kapitalisme og markedsøkonomi i 250-300 år. De første sosialistiske forsøkene i noen 10år.

Disse samfunnene var preget av hard klassekamp under svært vanskelige forhold og med en ekstremt fiendtlig omverden. De ble gjort som nybrottsarbeid, uten noen erfaringer å trekke på. Her skjedde fantastiske, tragiske, utrolige, idiotiske og geniale ting. Vi prøver ikke her å oppsummere historien, bare å peke på noen av de mer storslåtte resultatene vi kjenner til. Vi trenger kunnskaper og har mye å lære. På mange områder var disse forsøkene langt mer politisk avanserte enn den norske venstresiden er i dag. Å avskrive disse forsøkene og å prøve å forbigå dem i stillhet er en støtte til borgerskapets kampanje for å gjøre opprør vanskelig. Mot frykteliggjøringen av forsøkene med sosialisme, må vi stille kunnskap, ikke begynne å plapre etter borgerskapet. I sin korte historie oppnådde faktisk sosialismen fantastiske resultater!

Alle klassesamfunn har motsetninger som bærer i seg kimen til omveltninger og nye samfunn, også samfunnet vi har i dag, selv om de som sitter med makta ynder å fremstille det som et evig og uforanderlig samfunn. Men vi har ikke kommet til historiens slutt. Menneskets historie er historien om klassekamp, der omveltninger, revolusjoner og endring er det normale, ikke stillstand. Derfor vet vi at en annen verden er mulig.

Les og studer erfaringene.

Sigmund Espedal og Geir Christensen

Noen lesetips:

John Reed: Ti dager som rystet verden ISBN 82-530-1219-5 (h.)
Nikolay Ostrovsij: Hvordan stål ble herdet. Oktober ISBN 82-7094-044-5
V. Popov: Stål og slagg Proletærkultur Gøteborg
Aleksandr Serafimovitsj: Jernstrømmen Oktober ISBN 82-7094-103-4
S. Mstislavskij: Forårsbebuderen. Oktober Danmark ISBN 87-87587-17-3
Genhardij Fisj: Erobringa av Kimasjärvi. Oktober ISBN 82-7094-987-6
Nordal Grieg: Ung må verden ennu være. Gyldendal ISBN 82-05-17027-4
Stefan Heym: 5 dager i juni. Oktober ISBN 82-7094-251-0


Edgar Snow: Rød stjerne over Kina Bind 1 og 2 oktober 2: ISBN 82-530-0476-1
J.S. Horn: Fei vekk alle skadedyr! Oktober ISBN 82-7094-059-3
Han Suyin: Morgonens flod. Nordsted & Söners Förlag ISBN 91-1-733182-X
Jan Myrdal: Rapport fra en kinesisk landsby 1969
En kinesisk landsby 20 år efter: rapport med spørsmålstegn
En fast i Liu Lin (32 år etter) Oktober ISBN 82-7094-689-3
Chu Po: Spor i snøen Bind 1 til 3 Oktober

Lenin: Utvalgte verker i 12 bind / Lenin. - Oslo : Oktober, 1976 ISBN 82-7094-184-0 (h.)
Mao Tsetung: Verker i utvalg Oktober 1977
Stalin: Sovjetunionens Kommunistiske Partis (bolsjevikenes historie) Oktober ISBN 82-7094-080-1

Nettsteder:

http://no.wikipedia.org/wiki/Sovjetunionen

http://no.wikipedia.org/wiki/Kina

http://www.marxists.org/archive/index.htm#bolsheviks

1. juli ble det innført 8 prosent moms på billetter til kultur og idrett. Samtidig ble den inngående momsen fradragsberettiget. Rødt mener det er bra at kulturinstitusjoner, idrettslag o.l. får slippe å betale forbruksskatt på sine investeringer. Det gjør det lettere økonomisk for både kultur og idrett å satse på utvikling. Det er et viktig framskritt at investeringer i kultur og idrett som er så viktig nå kan realiseres uten at staten tar 20 prosent av pengene.

Dessverre så må nå idretten og kulturen ta inngangspenger for å kunne slippe å betale moms på sine investeringer. Mange museer har de siste åra vært gratis i Oslo. Dette har gitt mer kultur til byens befolkning. Astrup Fearnley har nå gjeninnført betaling, og det er stor sjanse for at flere av de andre gratis museumene vil gjøre det framover. Dette minsker kulturtilbudet.

Rødt vil fjerne kulturmomsen, og samtidig må idretten og kulturen få beholde momsfradraget.

(Dette er ikke et sponsa produktinnlegg, selv om det nesten ser sånn ut. Det er bare kjærlighet til bra klær.)

Jeg elsker Norrønas kundeservice! For noen år siden kjøpte jeg meg en Lofoten regnjakke til å bruke når jeg sto på ski og sånn. Dessverre ble den delaminert, dvs at de to lagene i stoffet løsna fra hverandre, og jakka var ikke særlig vanntett lenger. Men Norrøna ordner opp. Jeg leverte den inn til service, og nå fikk jeg beskjed om at jeg får en ny jakke i posten. Det eneste jeg trenger å gjøre, er å velge hvilken farge jeg vil ha.

Siden jeg ikke helt klarer å bestemme meg, og dessuten er opptatt av demokratisk kontroll over viktige samfunnsspørsmål (f eks jakkefarger), tenkte jeg å spørre dere som leser bloggen. Alle fargealternativene finner dere her, men for å gjøre det enklere, har jeg avgrensa valget til de tre jeg liker best:

     

Nå er det opp til dere: rød, blå eller svart? Legg igjen din stemme i kommentarfeltet.

Heretter får bloggen min også ha deltidsstilling som klagemur (“hæ, er det ikke det den har vært hele tiden da??”). Dette blogginnlegget skal nemlig handle om en litt triviell ting i hverdagen som irriterer meg. Nemlig bussjåfører som kjører fra folk når de fint hadde rukket det!

I dag skjedde det igjen. Hvor dumt er det ikke da, bussen starter såvidt å rulle ut fra holdeplassen, så løper det en kar fram til døra og banker på. Det er lett å bare trykke på en knapp, slipp han inn – i fart om så! Det koster ingenting, ja maks 6 sekunder ekstra.

Men neida. Tid er penger. Antakeligvis har bussjåførene i Team Trafikk fått eksplisitt ordre om å ikke stoppe for passasjerer som kommer etter at man har begynt å rulle avgårde. Firkantet er det. Idiotisk er det. Men jeg regner med det er en del av Team Trafikks plan for effektivisering og profittering. Å være litt medmenneskelig er visst ikke en del av dette regnskapet.

Forrige uke var jeg på Øya torsdag og lørdag. Torsdag fikk jeg med meg Pavement, lørdagen så jeg Karpe Diem, Big Boi og litt av The XX (ble for kjedelig, så vi gikk).

Trodde egentlig festivalsommeren var over for min del, men med god hjelp fra Madeleine og Øyas slappe festivalbånd kom jeg inn. Kjenner massevis av folk som kom seg inn på samme vis i år, så de bør nok stramme inn (bokstavelig talt) neste år.

Noen bilder:

I parken


Maddie-B og det slakke båndet

I dag var hverdagen på plass igjen, men den starta uvant. Det er snart klart for et nytt nummer av Rebell (bladet til RU), så vi tok bilder til en sak. Bildene får dere se når bladet er ute, men stikkordene er boksehansker og et hjemmesnekra gymstudio på Etterstad. To av bildene som ikke kommer til å brukes:


Selvskading


I lufta. Roy Cato som driver studioet fortalte seinere at selv om det sikkert ser tøft ut, er det meningsløst å hoppe og slå samtidig, slaget mister all kraft...

Sånn ellers ringte vi nettopp til John Pilger og spurte om han ville komme på filmfestivalen vår. Han kunne dessverre ikke, men hadde skikkelig lyst og ville gjerne bli invitert igjen. Kanskje neste gang?

(Vet du ikke hvem John Pilger er? Da anbefaler jeg filmen hans War on democracy eller boka Frihet neste gang)

soupsoup:

takethecityandrun:

Ezra Klein: The Bush tax plan vs. the Obama tax plan in one chart - Grasping Reality with Both Hands

Har hostet fælt en stund nå, og trenger kraftig hostesaft. Stavet Cosylan feil i Google, og kom over denne festlige tenåringsbloggen.

Costylan = Den ekkleste hostesafta in the world!!!!!!!!!!!!
Hei  :):):):)   i går sa mamma hvis du drikker dette så skal jeg se om de har One Piece igjen i butikken!!!jeg sa OKAYYYY…    men jeg drakk en liten slurk og jeg klarte ikke mer Men HALLO!!  den er helt forferdelig!!!!!!!!

soupsoup:

Once Upon a Time in Afghanistan…

Record stores, Mad Men furniture, and pencil skirts — when Kabul had rock ‘n’ roll, not rockets.

Litt som Persepolis. Neppe et bilde av Afghanistan som folk er kjent med.

Følgende innlegg stod på trykk i Klassekampen 12. august.

Direktør i Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Jan Egeland, kommenterer det nye flertallet mot norsk deltakelse i Afghanistan-krigen med å «avvise at Norge skal kaste inn håndkleet nå. - Vi kan ikke si til afghanske kvinner og menn at nå har vi satt dere i en ekstremt sårbar situasjon, og nå gir vi opp», sier han til VG i følge NRK nett 08.08.2010. Også PRIOs direktør Kristian Berg Harpviken hevdet i TV2 10.08 at det ville bli mer kaos hvis vi trakk oss brått ut nå. Viktigere enn at Egeland og Harpviken sier dette, er at de målbærer synspunktene til regjeringa og et enstemmig Storting.

Men kan USA, Nato og Norge virkelig klare å knuse Taliban og «utrydde dem»? Etter at USA fjerna Taliban fra statsmakta ved invasjonen, har Taliban etter ni års krig styrka seg betydelig militært og politisk. Derfor er sannsynligheten heller denne: Nemlig at jo lenger og hardere USA/Nato/Norge driver krig mot afghanerne, dess mer vil afghanerne oppdage behovet for en samlende kraft mot de utenlandske troppene. Og det er i dag bare Taliban som kan fylle rolla som den samlende krafta for afghanerne. Altså vil resultatet bli motsatt av det tilhengerne av fortsatt krig mener: Jo før okkupantene trekker seg ut, desto mer reduseres Talibans mulighet til for lang tid å gjøre seg til en enda vanskeligere overvinnelig kraft for andre afghanske grupper. Derfor: Jo før vi trekker oss ut, desto raskere og lettere vil afghanerne sjøl kunne finne seg et annet styre, et styre som nok ganske sikkert ikke vil være Taliban — i et lengre perspektiv.

Dagen etter mitt innlegg om kameraderi i Drammen kommune, hadde Drammens Tidende en lederartikkel der samfunnsredaktøren støttet kommunens håndtering av anbudsreglene, og skrøt av Pettersen og sa at erfaringene med han var gode og at både kommuneledelsen og de ansatte var svært fornøyd med vedkommende konsulent da han tidligere hadde løst organisasjonsproblemer på en effektiv måte. Jeg fikk dagen etter dette motinnlegget på trykk:

På lederplass i dag forsvarer samfunnsredaktør Myklebust både kommunens valg av det dyreste anbudet og kommunens tro på at et fire måneders oppdrag av en ekstern konsulent skal løse påstått alvorlige organisasjons- og personalproblemer i en kommunal etat.

I flere år har kommunen, og DT, skrytt av kommunens «glitrende» rådmannssjikt og deres tilsynelatende eminente ledelse av kommunens 4200 tilsatte i sin utføring av kommunens oppgaver. Men så står det ikke så bra til nedover likevel, i flere etater, viser det seg. Og så skal vanskene løses på 4 måneder i en etat? Både sunn fornuft, og min egen erfaring med organisasjons- og personalarbeid fra ulike organisasjoner gjennom flere tiår, tilsier at slik løses ikke problemene. Min erfaring er at de omflakkende organisasjonskonsulentene gjør lite positivt for bestående organisasjoner, utenom å hente ut masse penger og legge til rette for at de eller deres kolleger må komme tilbake flere ganger. For når de har reist etter å ha «kastet lys» på et problem, blir det ofte fort «mørkt» igjen.

Når ledelsen i Drammen kommune, både den politiske og rådmannsledelsen, ikke klarer å få det ut av de 4200 tilsatte som de har som arbeidsoppgave og høy lønn for, ja så må de sette seg ned og ta problemene på alvor i samarbeid med de ansatte og deres representanter, og ikke trekke seg tilbake og overlate jobben til «organisasjonskonsulentene» som har en tendens til å skape nye problemer.

Det er trist at Drammens Tidende ikke skjønner formålet med anbudsreglene, og forsvarer brudd på dem. Men så er også påstanden om den «kritiske pressen» et av de siste århundrenes største myter. Drammens Tidende er vel også mer avhengig av et godt forhold til kommuneledelsen enn ordfører og rådmenn er av avisa?

Monstermastene i Hardanger har laget et voldsomt mediaoppstyr. Uansett om høyspent er faget mitt, så klarer jeg ikke å se på høyspentmaster som vakre. Jeg forstår de som mener mastene i Hardanger vil ødelegge naturopplevelser og skade turistnæring.

I forhold til de store miljøutfordringene: sulten som følge av økende hvetepriser vi leser om i disse dager, klimautslippene som kan ødelegge livsgrunnlaget vårt osv er noen stygge master en liten sak.

At Statkraft og andre kapitalistforetak ønsker seg den billigste utbyggingen er ingen overraskelse. Når de påstår at det er den eneste løsningen driver de politisk utpressing og lyver. Jeg var med å monterte en av de første lange sjøkablene. I 1976 skjøtte vi Danmark og Norge sammen med en 12 mil lang, 250 kilovolts stor, kabel. Den gangen var det et risikoprosjekt. Det var trøbbel i starten med fiskebåter som fikk kabelen i trålen og ødela den. Så fikk de gravd den ned i sanden i grunne områder. Siden da har det vært stabile driftsforhold. 34 år senere er dette velprøvd teknologi med få problemer. Statkraft påstår at feil kan medføre lange driftavbrudd. I 1976 brukte vi en uke på å skjøte den samme kabelen midt ute i Skagerak. Hvis Statkraft trenger 3 måneder nå, er det ikke av tekniske grunner, men fordi de sliter med enorme byråkratiske problemer. Produksjonstid på mange år virker også underlig på meg. Ved produksjonsanlegget i Halden lagde vi en mil kabel på 14 dager i 1976. Hvorfor trenger vi flere år nå?

På godt norsk så prøver kraftindustrien å få den løsningen som for dem gir størst profitt ved hjelp av bløffer.

Det opprørende ved saken er egentlig at regjeringen opptrer som pressetalsmann for Statkraft. De har repetert synspunktene til Statskraft rå og er regjering for dem, ikke for Norge og befolkningen. Regjeringen later som den er rød/grønn, men prøver ikke en gang å skjule at den blir styrt av kapitalen. Hvor mange høyrepartier trenger vi i Norge?

Det skal bli spennende å se hva en alternativ utredning bringer fram. Vil den virkelig være uavhengig, eller vil Statkraft klare å styre konklusjonene i den også? Vår regjering gjør jo forskning mer avhengig av næringslivet. Alle forskninginstitusjoner må holde seg inne med gutteklubben Grei som tildeler dem oppdrag. Kritiske vurderinger blir vanskeligere og vanskeligere for forskere som vil ha oppdrag i framtiden.

Direktørene i Statkraft og NHO må le godt når Stoltenberg står på 1. mai å synger arbeidersanger. Mer interessant er hvordan Stoltenberg og resten av regjeringen opplever det å være løpegutter for gutteklubben Grei?

Geir Christensen
elektromontør

I likhet med virkestoffene i homøopatiske preparater, virker det som debatten i Adresseavisen nå er i ferd med å tynnes ut til intet. Det er kanskje greit nok, hadde det ikke vært for at det har drypper inn noen innlegg mot meg, samtidig som jeg har slitt med å få svar på trykk. Kan det være noen fra alternativmiljøet som har sommerjobb i Adresseavisens debattredaksjon?

Jeg har purret, så jeg satser på at kommentarene mine kommer på trykk i et avsluttende innlegg, men om det verste skulle skje, og homøopater og kornsirkelentusiaster skulle få herje fritt i Adresseavisen, samtidig som Naturlovpartiet vinner neste valg, vil rasjonalitet og vitenskap selvsagt alltid finne et hjem her på venstresida.net. For å sitere den tyske 1800-tallssosialisten Ferdinand Lassalles motto, som også var mottoet til den italienske politiske filosofen og kommunisten Antonio Gramscis avis L'Ordine Nuovo: Å fortelle sannheten er revolusjonært!

Det har som sagt tikket inn et par innlegg (se faksimile), og jeg limer inn en kommentar under.

Homøopater omgår hovedpoenget
Reidun Jakobsen (”Homeopati-skepsis”, Adressa 2/8) kommer med flere kritiske innspill til min kronikk 21/7 hvor jeg påpeker at homøopati ikke kan dokumentere noen medisinsk virkning overhodet.

I likhet med andre debattanter omgår hun poenget med å snakke om alt annet enn saken: Dersom man under kontrollerte forhold sammenligner en pasientgruppe som får homeopatimedisin med en som får ”juksepiller”, blir ikke de som får homøopatimedisin friskere.

Hun forsøker å avlede med at kritikken visstnok kommer fra ”det noe sære Skepsis-miljøet ved NTNU”. Ikke jobber jeg ved NTNU, og ikke er jeg medlem av Skepsis, så hvor Jakobsen har dette fra er uvisst. Jeg vil likevel påpeke at for universitetsansatte bør det ikke være spesielt ”sært” å kreve dokumentasjon før man tror på en oppsiktsvekkende påstand (eller behandlingsmåte), det bør være ganske selvsagt.

Videre nevner Jakobsen et tilfelle hvor ”skolemedisin” også bruker ”likt mot likt” (amfetamin mot hyperaktivitet). At hun av et eksempel uten videre slutter til et generelt prinsipp bidrar ikke til hennes troverdighet.

Et bedre eksempel ville vært vaksiner, men det er merkelig nok ikke populært i homøopatkretser. Til sist nevner hun at det ikke finnes malariavaksine. Nå har det vært en vaksine under utprøving de siste årene, men det jeg har snakket om er heller de vanlige forebyggende medisinene nordmenn som reiser til malariautsatte land tar. Det er disse enkelte homøopater fraråder folk å ta, og dermed setter liv i fare.

En annen vaksine-avsporing kommer fra Thore K. Aalberg som 9/8 forsøker å gi inntrykk av at vaksiner ikke bare ikke fungerer, men at de tvert imot har bremset nedgangen til "mange av de epedemiske sykdommene". Siden vi både har god kunnskap om hvordan vaksiner fungerer og siden vaksiner blir grundig testet og har vist seg å fungere, er det oppsiktsvekkende påstander Aalberg kommer med.

Oppsiktsvekkende påstander må dokumenteres. Kan Aalberg konkretisere påstandene sine, og vise til dokumentasjon? Gjerne gjennom seriøs forskning dokumentert i et fagfelleveurdert tidsskrift?

Det virker som litt masing nytter, og både innlegget mitt over, og et annet homøopatikritisk innlegg kom på trykk i Adresseavisen 14/8.

Men debatten var ikke død. Bare tre dager senere var det tre innlegg i Adresseavisa. Et spesielt rettet mot meg, som jeg også har hovedfokus på i kommentaren under.

Forskningen finnes – bruk den
Hilde Moldestad skriver i Adresseavisen 17/8 at det er gjort for lite forskning, og at vi ennå ikke kan si om homøopati virker eller ikke. Det er jo en positiv utvikling. Tidligere har hun virket nokså overbevist om effekten av behandlingen. For de fleste behandlingsmetoder skaffer man seg likevel slik kunnskap før man begynner å behandle folk, men for homøopati er åpenbart praksisen omvendt.

Det gjenstår likevel å vurdere om Moldestads påstand stemmer. Hun drar fram Vinjar Fønnebø fra NAFKAM (som ble opprettet etter langt press fra alternativmiljøer) som sannhetsvitne. Han er kanskje en av de forskerne i landet som er mest åpen iht. alternative behandlingsformer, men også han har måttet innrømme at ”Når det gjelder de homøopatiske midlene, tyder det meste på at dette ikke har noen effekt” (Fri Tanke 2005), selv om han, i motsetning til det store flertallet av forskere, åpenbart ikke vil avvise det totalt ennå.

Jeg har tidligere anbefalt anerkjente Cochran Collaboration, som etter hvert har gjennomført mange metastudier på homøopati på mange ulike områder (astma, demens, migrene, mm.), med til sammen tusenvis av pasienter. Det studiene har til felles er at ingen av dem gir støtte til homøopati som behandlingsmåte. Det er slike studier som er grunnlaget for min påstand om at homøopati ikke virker, og ikke enkeltpersoners historier, selv om de åpenbart har lettere for å nå fram til folk på et følelsesmessig plan.

Når situasjonen nå er slik, og at homøopati ellers bryter mot lover innen kjemi og fysikk som selv er bekreftet på myriader av måter, må det være lov å spørre hvor mange studier Moldestad trenger for å innrømme at homøopatiske preparater ikke er mer effektive enn andre sukkerpiller. Mitt tips er at Moldestad dessverre aldri vil innse det – uansett hvor mye forskning som blir gjort - siden hennes tro på homøopatien er basert på alt annet enn vitenskap.

OPPDATERT: Angrepene fortsetter å komme. Faksimile under fra 21/8. Kort kommentar fra meg under der igjen.

Flere Homøopati-avsporinger
Reidun Jakobsen kommer med nye avsporinger iht. homøopati i Adresseavisen 21/8. Først påstår hun jeg driver et “korstog”, og hun kommer med irrelevante kommentarer om mine politiske verv. La meg slå dette fast: Jeg er vitenskapelig ansatt ved en norsk høgskole, og ser på det som en del av jobben min å på en nøktern og saklig måte bedrive formidling om vitenskapelig metode, og den kunnskap den har gitt oss.

Jakobsen mener Luc Montagnier har bedrevet forskning som kan forklare hvordan homøopati virker. Det er bare to problemer i så måte. Det ene har jeg tidligere referert: Pasientgrupperer som får homøopatipreparater blir ikke friskere enn kontrollgrupper - det finnes altså ingen ting å forklare. Det andre problemet er at Montagniers forskningsartikkel “Electromagnetic signals are produced by aqueous nanostructures derived from bacterial DNA sequences”, ikke omhandler homøopati i det hele tatt.

Artikkelen er forøvrig ikke publisert i et anerkjent vitenskapelig tidsskrift, og har heller ikke vitenskapelig form. Hvorvidt påstandene i den holder vann, vil bli opp til videre forskning, men i forhold til homøopatisk behandling er artikkelen uansett irrelevant.

Nå virker det som om Adresseavisen er i ferd med å runde av debatten for denne gang. Den lengre kommentaren "Forskningens finnes..." kom dermed ikke på trykk, men den kortere kommentaren nå helt til sist ble muligens siste ord i debatten for denne gang, og stod i Adresseavisen 25/8.

På mandag hadde Linda (feministisk ansvarlig) og jeg et leserinnlegg på trykk i VG. Legger det ut her også, siden VG ikke publiserer debattsidene sine på nett:

Naivt av VG

VG går på lederplass til angrep på Rød Ungdoms krav om merking av retusjert reklame, og kaller forslaget naivt og lettvint. Vi mener på vår side at det er VG som står for naiv og lettvint argumentasjon. Vi frykter at VG ikke har forstått hvor skadelig retusjert reklame er.

Usunt

Motereklame har enorm påvirkning på jenters selvbilde. I en undersøkelse fra Norsk Statistikk oppgir fire av ti kvinner under 30 år at de får dårligere selvbilde når de ser motebilder. Når disse reklamene ikke bare viser oss et kroppsideal som er usunt, men også umulig, blir konsekvensene alvorlige. 52 prosent av alle 15-åringer synes de er for tykke, mens det i realiteten kun gjelder 12,9 prosent av dem. 50 000 norske jenter lider av spiseforstyrrelser og sykdommen er tredje største dødsårsak blant unge jenter i Europa. Disse dramatiske tallene er uløselig knyttet til reklamens påvirkning. Vi er ikke enige i påstanden om at man ikke lar seg påvirke, selv om vi gjerne skulle ønske at det var sånn. Hvorfor skulle ellers moteindustrien ta seg råd til å retusjere reklamebildene, hvis det ikke fungerte?

Sykelig ideal

Lederskribenten skriver at det er umulig å innføre merking siden all reklame er retusjert, og det er vanskelig å trekke en grense. Vi synes ikke det er vanskelig. Grensen går ved manipulering av kropper i reklame. Hensikten er ikke å ramme alle som justerer på fargene på et bilde, men alle som skaper et sykelig kroppsideal. Videre påstås det at merking fort vil miste sin effekt, siden den vil dukke opp overalt. Rød Ungdoms mål med forslaget er naturligvis å bli kvitt retusjert reklame. Vi tror merkene vil gjøre det uaktuelt å retusjere modeller, siden et merke vil ødelegge reklamens effekt. Dersom det ikke fungerer, må det brukes sterkere lut. Da kan et lovforbud være aktuelt. Norge har forbud mot tobakk- og alkoholreklame, fordi vi vet det er skadelig. Da må vi også være villige til å gå langt for å bli kvitt retusjert reklame.

Enorm støtte

VG er enige i at slankepresset mot unge jenter er bekymringsverdig, men mener løsningen ligger i at vi må «lære oss å sortere mellom hva som er virkelighet og hva som er manipulert». Da reduserer man et stort samfunnsproblem til et individuelt ansvar. Problemet med skjønnhetstyranniet må tas ved roten, og ikke overlates til hver enkelt jente å måtte leve med. Rød Ungdoms krav om merking av retusjert reklame har enorm støtte, også blant VGs lesere. På VGs moteblogg minmote. no svarer 85 prosent av leserne at de ønsker å forby retusjering av reklame. Folk er lei av moteindustriens falske idealer, og det er kun et spørsmål om tid før dette kravet ikke lenger kan avfeies som lettvint.

 

Vil du også at retusjert reklame skal merkes? Da burde du i det minste melde deg inn i facebook-gruppa.

Været var bra...


...konsertene var bra... (og vokalisten het Iver!)


...Utøya var like idyllisk som alltid...


...Aina hadde stålkontroll på fergetidene...


...Vera smilte fra øre til øre...


...Kaisa lagde god mat...


... Gatas lagde show...


...Medo malte piece...

...og det er heldigvis bare et år igjen til neste sommerleir.

I min forrige blogg om Hardanger-mastene var jeg ganske sikker på at Stoltenberg ikke kom til å trekke seg. Men gårsdagens begivenheter kan tyde på at det skjer likevel. Stoltenberg gjorde en både riktig og nødvendig snuoperasjon i går.

For som mange har påpekt, motstanden ble større og mer samla enn Stoltenberg, Riis-Johansen og regjeringa hadde regna med. Og også jeg. Ingen i Bergen, som skulle tilgodesees med den strømmen de nye ledningene skulle frakte, støtta regjeringa. Faktisk gikk hele Bergen fra topp til bånn, mot Hardanger-mastene. Det utviklet seg en klassisk norsk sentrum-periferi-konflikt, som ikke minst fikk olje på bålet av forskningsleder Iver B. Neumann og Statistisk sentralbyrå. Når denne konflikten slår inn, må den politiske eliten i Norge motvillig strekke våpen, som når den sovende bjørnen våkner som i EU-avstemninger, og nå i denne saka. Det var bare den gamle konservative Ap-kjempen Gunnar Berge som støttet regjeringa. I dag kom Klassekampen med en brei presentasjon av tilhengere av mastene, på forsida og flere sider i avisa, på overtid. Klassekampen har kanskje brutt med mye av sitt politiske utgangspunkt, men den tradisjonelle kraftsosialistiske tradisjonen, representert innad i AKP særlig gjennom det såkalte «faglig-høyre», lever tydeligvis i beste velgående. Lenin skal ha sagt at sosialisme er elektrifisering og sovjeter, så hvertfall noe av Lenin har fortsatt oppslutning i Klassekampen…

Blir det nå sjøkabler i to tredeler av strekket? Tradisjonelt vil makthavere i et ikke-totalitært samfunn først dempe en motstand med ørsmå konsesjoner, så splitte og demoralisere motstanderne for til slutt triumferende konstatere at de har oppløst en motstand — og så fortsette som før. Men er det mulig slik denne saka har utviklet seg? Jeg kan ikke forstå at det ikke skulle kunne bli en eneste meter med sjøkabel etter det som har skjedd. Men Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse tviler på det.

Har det vært en kopling om at det skulle bygges master i Hardanger mot at det ikke blir noe oljeleting i Lofoten? På tavla mi på Facebook har noen reist det spørsmålet. Journalister har også spurt Halvorsen om det, og hun har skarpt avvist det. Jeg veit jo ikke noe om dette, men jeg må innrømme at jeg vondt for å tro at det er en slik kopling. Men i politikk kan en ikke utelukke noe som helst…

Hvordan går det med regjeringa? Det var for meg et lyspunkt at Kristin Halvorsen gikk ut og sa at det var Senterpartiet som var hoveddrivkrafta bak mastene og linja. Det tviler jeg ikke på. Men regjeringssituasjonen blir et annet tema enn mastene, så mer om det en annen gang.

lamemehistoire:

Nå er jeg tilbake fra Utøya, som var jævla bra.
Foto: Anja Rolland.

Ja, det var virkelig kjekt å være innom sommerleiren til RU. Og besøket fra Palestina gjorde inntrykk.

Høyre vil ha ned skattene. Arbeiderpartiets partisekretær sier at de en gang i framtida skal opp. Men spørsmålet bør ikke være om skattene generelt skal opp eller ned, men hvordan gjøre systemet rettferdig.

Regjeringa har bundet seg til Høyres skattenivå fra 2004, i hvert fall fram til 2013. Om det er mye eller lite kommer jo an på hva vi får igjen for å betale skatt. Skal skatten senkes må man kutte i velferdstilbud og ønsker man store velferdsreformer så må man øke skatten. Hvis man ikke vil bruke av de pengene vi har i oljefondet.

Utfordringene med dagens skattesystem er at noen betaler for mye, mens andre betaler for lite. Rødt ønsker et mer sosialt rettferdig skattesystem der de rike betaler mer og de med mindre inntekter betaler mindre. Rødt vil ha et enkelt og progressivt skattesystem, med hovedvekt på direkte skatt på inntekt og formue. Kapitalinntekter bør skattelegges på samme måte som lønnsinntekt. Og de som tjener under 3 G skal fritas fra å betale skatt. Forbruksskatten, også kalt merverdiavgiften, bør avskaffes på tjenester og vanlige husholdningsvarer. Det ville gitt oss et mer rettferdig skattesystem.

Gjøvik Senterparti gir 20 kroner for hvert medlem til den innsamlingen som pågår for ny Gågate. De oppfordrer andre partier og organisasjoner som har glede av Gågata og bruker den mye til å gjøre det samme. Det er en oppfrodring jeg ikke vil anbefale for Rødt.

Gågata er det offentlige rom og det offentlige rom skal først og fremst bygges ut av .... det offentlige. Derfor har Rødt støttet bevilgningene til prosjektet i kommunestyret. Dernest så er ofte det offentlige rom også en del av næringsvirksomhet og spesielt i forbindelse med ei Gågate ser man det klart. Derfor er det på sin plass at gårdeierne også bidrar. Det pågår derfor en innsamling som er rettet mot gårdeierne. Innsamlingen har ikke kommet i mål, noen gårdeiere er ikke like entusiastiske som andre. Og det er lov å si nei til innsamlinger selv om det sosiale presset kan være stort.

Kanskje finnes noe av årsaken til tregheten i innsamlingen i gågateprosjektets innhold. Et element her er nemlig et snøsmeltingsanlegg. Det koster flere millioner og vil også ha en driftskostnad. Er dette lurt, nødevndig, praktisk og innovativt? Ifølge en undersøkelse gjort av studenter ved Høgskolen så vil et slikt snøsmeltingsanlegg ikke ha noen betydning for folks bruk av Gågata om vinteren.

Det som vil ha betydning er parkeringsforholdene og parkeringsprisene. Mens store og små kjøpesentre i sentrums umiddelbare nærhet har gratis parkering, så er det parkeringsautomater i sentrum. Dette medfører en stor terskel for å legge handelen til sentrum. De aller fleste som omtaler hvor dødt sentrum er peker på parkeringsforholdene. Det burde derfor vært brukt midler på et gratis parkering, feks ved et nytt, fritt parkeringshus i Brynsdalen, fremfor et snøsmeltingsanlegg.

En ny feiende flott Gågate skal skape liv og røre i sentrum. Ihvertfall i jubileumsåret til neste år. Da skal vi kunne sitte på flotte utekafeer og feire sol, sommer og 150 år. Så gravingen har begynt og kanskje blir de ikke ferdig før neste år fordi snøsmeltingsanlegget krever mye arbeid. Gravingen skaper problemer for de kafeene som allerede er i Gågata. Kaffebaren Kaffka har i et lengere brev til kommunen protestert på forholdene som rammer omsetningen deres denne sommeren. For det er vel ikke meningen at prosjektet skal ødelegge for de som driver næring i Gågata i dag? All støtte til Kaffka sine krav overfor kommunen. Vi får håpe at alle kaffèene klarer seg og kan være med i jubiluemsåret.

Det er desverre slik det ofte er på Gjøvik - litt Kaffka kan man si. Derfor er kommunen med på å utvide et hotell, men kaller det Kulturhus. Derfor er det en statue på frilutfsbadet Fastland av det kjente innlandsdyret sel. Fortsatt god sommer!

Comments

Denne kronikken har visst gått meg hus forbi inntil i dag. Den er skrevet av en venezuelansk mann vokst opp i den venezuelanske slummen (barrioen), og som nylig har flyttet til Norge. Han beskriver på en fin måte hvordan de fattige i Venezuela opplevde kuppet i 2002, og uttrykker sin avsky mot at “Oslo Freedom Forum” hyller kuppmakerne, som i dag hevder de ikke var kuppmakere likevel.

I april 2002 rullet panservognene gjennom byen min. Vår folkevalgte president var falt i unåde hos de rike og generalene. Vi ble nesten lammet av frykt. Vi trodde nesten på løgnen om at presidenten hadde «gått av» frivillig. Men demokratiet overlevde. For vi — de fattige fra barrioen — strømmet ut i gatene, vi trosset kuppmakerne, vi forsvarte folkestyret. Vi forsvarte vår verdighet.

JEG KOM TIL NORGE fordi jeg giftet meg med en norsk mann. Jeg er glad i dette landet. Men det vekker vonde minner når jeg ser amerikanske Oslo Freedom Forum, med støtte fra norske organisasjoner, hylle en av mennene vi fryktet da militærkuppet holdt på å kvele vårt demokrati.

Dette er klar tale. I Norge har høyresiden og blåbloggerne slengt seg på samme linje som “Oslo Freedom Forum” og ensidig fremstilt militærkuppets ledere for frihetskjempere, samtidig som de forsøker å fremstille den populære presidenten Chávez som en diktator. Alt er med ett snudd på hodet. 1984s newspeak har også her slått rot. Og sannsynligvis vil ikke en venezuelansk slumbeboers fortellinger endre noe på dette. De vil nok fortsette å støtte seg på de rike og ressurssterke kuppmakernes versjoner.

Men det er verdt forsøket: Les hele kronikken her! Du vil ikke angre.

Dette innlegget står på trykk i Drammens Tidende i dag:

Drammen kommune må leie inn en omflakkende og dyr «organisasjonskonsulent» som leder av helse- og omsorgssektoren i fire måneder. Det viser at den Høyre- og Frp-leda kommunen fører en elendig personalpolitikk. Det finnes altså etter ordfører Tore Opdal Hansens mening ingen i helse- og sosialetaten, eller blant de 4200 andre kommunetilsatte, som har den aller minste forutsetning for å være vikar i fire måneder mens etaten venter på en ny sjef? Og dette skal være et utstillingsvindu for praktiseringa av Høyres lederfilosofi?

I virkeligheten dreier dette seg om en landsomfattende gjeng overbetalte viktig-perer av statlige etatsledere, rådmenn, ordførere, oppkjøpte varaordførere og «organisasjonskonsulenter» som hjelper hverandre med å suge penger ut av stat og kommune. Ekstra lett er det å sikre seg skattepenger når Høyre og Frp sitter ved makta og kan forsyne sine velstående venner med penger fra fellesskapet. Penger slike viktigperer ofte bruker til å kjøpe seg usannsynlig dyre eiendommer som i tillegg gjør dem til nullskattytere. Denne gang hjelper ordfører Hansen og fungerende rådmann Arild Eek med å sikre «konsulent» Ingar Pettersen to årsinntekter på fire måneder — om fem år kan det være omvendt. Ap er dessverre i dag en del av det samme overklassesjiktet, jf Bjarne Håkon Hanssen. Et kameraderi som nærmer seg korrupsjon; og vel er det. Jeg kjenner ikke denne påstått uunnværlige Pettersen. Men jeg er helt sikker på at han er flinkere til å skaffe seg offentlige midler enn han er nødvendig i kommunens helse- og sosialsektor i fire måneder. For det er som Einar Førde ironisk sa: «Kirkegården er full av uunnværlige folk».

Samtidig som ordføreren bruker skattekroner på sine «venner», søker kommunen staten om hjelp til sosialtiltak på Fjell og bygger monumenter over egen fortreffelighet. I en annen sammenheng har jeg i minst fem år forgjeves forsøkt å komme i kontakt med kommunen om asfaltering av en dårlig veg og bedre en vannavrenning, men jeg må bruke mest tid på å få kontakt. Å utbedre vegen har ikke kommunen begynt å vurdere ennå…

Ulf Erik Knudsen har skrivi og snakka i snart tre tiår om hvor galt alt er med alle andre og hvor flott det skal bli — når han får makt. Men i Drammen har han makt, og han har hatt det lenge. Og da er det ikke sånn med maktas bystyrerepresentant Ulf Erik Knudsen som med den allvitende og allestedsnærværende stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen: For han er en del av grunnlaget for at skattepenger i Drammen går, ikke til sykehjemsplasser, men til å kaste unødvendig lønn etter en smart viktigper. Knudsen: Dine ord er avslørt av din praksis! Det er med deg som med keiseren: Du har ikke klær på deg!

I en meningsmåling som InFact har utført for VG sier 49 prosent at Norge bør trekke soldatene ut av Afghanistan, mot bare 36 prosent som sier at de bør bli der. 14 prosent har ikke bestemt seg.

Et enstemmig Storting har dessverre stemt for finansieringa av krigsdeltakelsen. Det er på høy tid at noen bryter rekkene. Norges meningsløse deltakelse i den pågående kriginga i Afghanistan er dessverre både regjeringas og opposisjonspartienes politikk.

Rødt har siden partiets stiftelse i 2007 vært tilhenger av å hente de norske soldatene hjem fra Afghanistan. Wikileaks-lekkasjene bekrefter nå at NATO-styrkene har drept sivile afghanere i et stort omfang ved flere operasjoner.

Det bør være ganske åpenbart at den eneste grunnen til at Norge har soldater i Afghanistan er at USA vil ha oss der, og at Stortinget har valgt å gjøre som USA vil.

Det er galt å støtte en antidemokratisk krigsherreallianse mot en annen. Det er det Norge gjør i dag. Afghanistan var ikke akkurat noe paradis på jord etter at Sovjetunionen trakk seg ut av landet, men det betyr ikke at Sovjetunionen hadde rett til å invadere landet. Den nyere vestlige okkupasjonen av landet er like folkerettsstridig som Sovjetunionens okkupasjon var.

Norge skulle ikke ha sendt soldater til Afghanistan i første omgang. Hent soldatene hjem!

Jeg anbefaler alle å lese dette gode innlegget om samme tema: http://www.venstresida.net/?q=node/1091 

Æ har mektige venna.

I Asker og Bærum Budstikke, 22. juli, kritiserer lederen av Akershus Unge Høyre, Sebastian Næss Langaas fra Stabekk, regjeringas satsing på studentboliger i et leserbrev.

Han har rett i at et pressa boligmarked gir et stort utslag for studentene i og rundt Oslo, og at det må satses mer på bygging av studentboliger. Men da hans parti Høyre satt i regjering sammen med KrF og Venstre fra 2001 til 2005 var satsinga på studentboliger begredelig.

Sebastian Næss Langaas har også rett i at det studentstøtta er lav, men dette er hans parti Høyre medskyldig i.

I flere år har vi sett at studentenes økonomiske og sosiale vilkår blir svekka. Rødt arbeider for bedre bolig- og barnehagetilbud og styrka sosiale rettigheter for studenter.

Det er absolutt på tide at det satses mer på studentboliger. Det må bli flere av dem og studentboligene må ha en leie som ligger langt under markedspris.

Flere studentboliger vil senke presset på resten av leiemarkedet, og føre til generelt lavere priser for utleie av bolig, og det er en ønskelig utvikling.

Dagens kommentar fra e24.no:

Det var meninga det.. at USA skulle gå konkurs..

slik at RIKE mektige jøder.. kan kjøpe dette landet..

FORDI vestlige land har alltid vært til salgs.. det vet vi alle..

USA, NORGE, ENGLAND, SVERIGE… jødene eier alle disse landene..

NORGE er et land EID AV JØDER og JØDISKE PRODUKTER!! og friheten du har her i landet er like mye som produktene du kjøper…

FRITT LAND ? DEMOKRATI? HAHAHAHA

DERE ER HJERNEVASKA HELE GJENGEN!

Oh, the irony.

Det er nå flertall i Norge for å trekke soldatene ut av Afghanistan. VG kaller målingen "oppsiktsvkekkende", men er det så oppsiktsvekkende at den norske opinionen beveger seg i samme retning som resten av verden?

Nederland har nå trukket seg ut av Afghanistan, og motstanden er stor også i mange andre NATO-land. Canada er sannsynligvis på vei ut snart.

Er folkeflertallet bare feiginger som vil overlate afghanerne til ulvene, slik enkelte tilhengere av krigen påstår? Jeg tror ikke det. Jeg tror tvert imot flertallet innser at vi bare skaper fler ulver jo lenger vi er der. Jeg tror flertallet kan se gjennom propagandaen (inkludert den stadige gjentatte om jentene som nå får gå på skole*), og lese de tørre faktaene.

Faktaene er at krigen bare blir blodigere og blodigere. Jo lenger NATO har vært i Afghanistan, jo større har lidelsene og dødsfallene blitt. 2010 har vært det blodigste året siden krigen i Afghanistan begynte i 2001, også antallet sivile dødsfall har gått opp. Juni 2010 var den blodigste måneden så langt. Wikileaks-lekkasjene bekrefter også at NATO har drept sivile i stort monn ved flere operasjoner.

Berettigelsen for krigen blir også stadig grunnere, etter som det viser seg at Taliban forsøkte å utlevere Bin Laden flere ganger allerede før 11. september, men USA ville ikke akseptere at han ble stilt for FN-domstolen i Haag.

Afghanistan-eksperter er enige i at krigen ikke kan vinnes fordi man ikke forstår dynamikken i landet. Fredrik Barth sier bl.a. til Klassekampen at «[Afghanistan] er et stritt samfunn, hvor alle må ta ansvar for egne interesser. Da vil som regel en handling utløse en motreaksjon, og jo mer den intensiveres, jo mer maktbruk vil det bli.» Utviklingen i landet både de siste 9 årene, og under Sovjetunionens okkupasjon på 80-tallet bekrefter analysen.

Så hva gjør vi i Afghanistan dersom innsatsen ikke fører til noe godt, men tvert om gjør alt stadig verre og blodigere, slik statistikken viser?

Dessverre kan det være at stadig flere kommentatorer har rett: Vi er ikke i Afghanistan for å hjelpe det Afghanske folket. Vi er nå i Afghanistan bare for å redde ansiktet til vestlige toppolitikere som har investert alt for mye prestisje i krigen. Hvor mange flere liv – afghanske og vestlige - skal vi måtte betale for det?

Fotnote:
*I Kabul-området er det nok noen jenter som får gå på skole nå, som ikke fikk det før, men NATOs støttespillere er ikke akkurat noen menneskevenner og forkjempere for kvinners rettigheter, tvert imot har de innført et lovverk som er svært kvinnefiendtlig, og de omfatter brutale krigsherrer.

I de rurale områdene av Afghanistan foregår livet derimot som før. Samtidig er det altså stadig flere jenter som blir drept som et resultat av krigføringen. Gode alternativer for kvinner finner man ikke verken blant Taliban eller NATOs støttespillere. Den fremste til å snakke for Afghanske kvinner er kanskje Malalai Joya, og hun vil altså ha NATO ut.

Teksten (uten parentes og fotnote) stod på trykk som et innlegg i Trønder-Avisa, 10/8 2010 og Fosna-Folket 19/8 under tittelen "Få Norge ut av krigen":

For mange som, som meg, vokste opp under den kalde krigen, er frykten for atombomben noe som det lukter litt gammelt av. Jeg tenker 80-tall, Andropov, Reagan og filmen «Wargames» med Matthew Broderick fra 1983. (Den har brent seg fast i og med at traileren til filmen var fast inventar på halvparten av alle leiefilmer på 80-tallet.)

En slik oppfatning er nok dessverre litt optimistisk. Stadig flere land har atomvåpen. Pakistan og India, uforutsigbare Nord-Korea – Israel har som kjent brakt atombomben inn i Midt-Østen, noe som selvsagt gjør at Iran kanskje helst ville hatt sin egen for å opprettholde den velkjente «terrorbalansen».

Fidel Castro dukket plutselig opp i verdens søkelys igjen, sprekere enn på flere år, og benyttet anledningen nettopp til å ta opp faren for atomkrig mellom Israel og Iran og Nord- og Sør-Korea.

Reiulf Steen overrasket nok også mange da han lot atomtrusselen være en sentral del av 1. mai-talen han holdt i Trondheim i 2009. Vi burde kanskje lytte litt til de gamle politikerne?

En av de mest utbredte kald-krig-mytene er at terrorbalansen virker. Når alle kan utslette hverandre, vil ingen starte krig. Dette er en rimelig naiv tanke. En ting er de gangene man i etterkant har dokumentert hvor nære på det var. En annen er at USA/NATO faktisk hadde en doktrine hvor de åpnet opp for en «begrenset atomkrig». Hvordan de mente å skulle kontrollere at den ble begrenset kan man vel i ettertid bare riste litt skremt på hodet av. Til sist står vi igjen med at det trengs faktisk bare en gal mann (eller en gruppe gale menn) for å starte ragnarok.

At George W. Bush satt med knappen i 8 år er like skummelt å tenke på som at Reagan gjorde det. På den andre siden av teppet var vel Bresjnev heller ikke en person som uten videre inngav tillit. (Da har jeg mer sans for forgjengeren Krustsjov, som faktisk hadde planer for å demokratisere Sovjetunionen og dra avstaliniseringen mye lenger enn det han rakk før posisjonen hans ble svekket. Digresjon.)

En annen myte er den om den rettferdige og berettigede bruken av atomvåpen, eksemplifisert ved at de – den ene gangen de er brukt i krig – da USA slapp to bomber over Hiroshima og Nagasaki, bidro til å avslutte 2. verdenskrig og presse Japan til å kapitulere. Selv om mange liv gikk tapt, ble også mange reddet, har gjennomgangstonen vært i en del kretser.

Nå driver også denne historien på å slå sprekker. Sverre Lodgaard, seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi), sier til Vårt Land at «det er mer sannsynlig at krigserklæringen fra Sovjet ved midnatt 8. august gjorde utslaget».

Nyere amerikansk forskning har vist at det var først da Sovjet erklærte krig, at den japanske ledelsen kalte sammen til krisemøte for å vurdere å kapitulere. Det vil kunne bety at blodbadene i Hiroshima og Nagasaki var unødvendige. Kanskje var det vel så mye for å demonstrere makt overfor Sovjetunionen som for å avslutte 2. verdenskrig at USA brutalt utslettet de to japanske byene.

Atomvåpenene har en trist historie, og det ser ikke ut som den er over ennå. Hovedansvaret for dette ligger på stormaktene. Overfor andre land som forsøker å skaffe seg atomvåpen har de en svært selektiv holdning. Iran og Nord-Korea blir satt under enormt press, mens Israel ikke mottar annet enn stadig flere millioner i militær støtte, og India og Pakistan får gå fri. I tillegg så er ikke de store atommaktene i nærheten av å oppfylle sin del av ikkespredningsvatalen – nemlig å kvitte seg med sine egne våpen. Vi kan gå en dyster framtid i møte. Det er for tidlig å henvise atomfaren til fortida.

Boligbobler, som har vært sentrale elementer i den økonomiske krisa i mange land, har vi opplevd også i Norge. Mange klager over økte priser på mat, eller bensin, men mens vi bruker mye mindre andel av inntekten vår på dette i Norge enn i andre europeiske land forholder det seg omvendt med boliger.

Et gjennomsnittshushold bruker 31,2 % av inntektene på bolig. Snittet i EU er 27,8, og i Sverige 26,8. Samtidig har Norge et av de mest liberale boligmarkedene, noe som neppe er tilfeldig. Når folk sine husværer blir spekulasjonsobjekter er det sjelden til fordel for folk flest.

Vi har altså et stort behov for å gjenreise den sosiale boligbyggingen i Norge, f.eks. med flere prisregulerte leieboliger og andre boligprosjekter som ikke er overlatt markedet, som f.eks. på Svartlamon i Trondheim.

Men selv uten slike inngrep finnes det muligheter for å motvirke en ny boligboble som kan være i anmarsj. Høye utleiepriser presser prisene opp også på kjøpemarkedet, og det er særlig i de store byene dette er et problem. De store byene er også de store studentbyene, og her kan staten, gjennom samskipnadene faktisk gjøre et grep for å roe ned boligmarkedet.

Nå står 13000 studenter uten bolig. Ved å la samskipnadene bygge rimelige utleieboliger for disse studentene, tas trykket vekk fra det private utleiemarkedet og dermed boligmarkedet, samtidig som mange ungdommer kan møte studietilværelsen med litt mindre utrygghet. Det er ventet mellom 30.000 og 80.000 flere studenter i 2013. Det burde være god rødgrønn politikk å gi disse et rimelig sted å bo. Hva venter dere på, regjering?

Innlegg i Adresseavisen 11/8 2010.

Det er tilsynelatende et stort politisk press på regjeringa for at den skal snu i spørsmålet om Hardanger-mastene. Den hadde helt sikkert ikke regna med den motstanden som nå har vist seg. Jeg mener at den burde ha gitt seg, men det kommer den neppe til å gjøre.

Arne Strand i Dagsavisen har en veldig fin kommentar til spørsmålet. Flere politiske journalister som Aftenpostens Stanghelle mener det samme. Ett sentralstyremedlem i Ap har sagt han vil be om ny vurdering i sentralstyret. Oppslutninga om Ap stuper på Vestlandet.

Men «visestatsminister» Karl Eirik Schjøtt-Pedersen var veldig klar i går, som Kristin Halvorsen var det i forrige uke: Beslutninga er tatt. Dermed basta. Og det tror jeg kommer til å bli fastholdt. Dette er ei sak det har gått prestisje i. Erfaringa til toppledelsen i Ap gjennom de siste 100 åra er at de trenger ikke å gi seg, de får det som de vil likevel. Mens det har blitt vanlig for folk flest å innse at de kan ha gjort en feil og omgjør en tidligere beslutning, blir en slik endring fortsatt sett på som et svakhetstegn blant politikere. Det å gi etter for kritikk er å tape ansikt og gi innrømmelser til motstandere og vise svakhetstegn, noe som oppfattes som å være uforenlig med politisk virke — og særlig blant den så mektige og selvrådige Ap-ledelsen. Det er lett å si at det er regjeringa som skal styre fordi de er gitt den legale og legitime rett til det; ikke alle mulige protestanter og bladfyker. Den som bruker makt mot en motpart svekker også motparten. Om en stund kommer en del av motstanderne i dag til å gå over til å si at «det ble ikke så verst likevel» og at «det nå er greit». Kanskje Hardanger får noen andre godbiter, som nye motorveger, så blir det ikke så ille?

Sps energiminister kan vel heller ikke overleve en retrett? Det er et selvstendig argument mot omgjøring. For SV er det vel et selvstendig argument å slå ned opposisjonen i vest mot partiledelsen på generelt grunnlag?

Jeg er dessverre ganske overbevist om at Ap-ledelsen kommer til å velge å stå på vedtaket, og satse på at dette går over, at motstanden flyter ut i intet og at det snart er andre saker som kommer til å ta oppmerksomheten. «Om få måneder er alt glemt», tenker nok Stoltenberg. De har jo ellers en støttespiller fra Oslo vest i professor i statsvitenskap, Iver B. Neumann, som (i min formulering av hans standpunkt) har påpekt de utakknemlige vestlendingene og andre fra distriktene som ikke er fornøyd med alt det de produktive hovedstadstadsbeboerne gir dem. Merkelig nok anklager Neumann protesterende vestlendinger for å ha manglende «innsikt i politiske prosesser». Neumann er nok en mer verdifull støtte for Stoltenberg enn partiets egen vestlending Frank Aarebrot, yrkeskollega av Neumann.

Det er trist om mastene kommer opp. Men er dette ei sak som bidrar til varig svekking av Arbeiderpartiet, så vil høyrekreftene i Norge få svekket sitt viktigste ankerfeste. Det er da noe.

Her er notatene mine fra arbeid med BPA-saken i kveld. Mest for min egen del, og jeg skal gå gjennom og strukturere og formulere dette bedre senere. Noe blir skriftlige spørsmål til Rådmannen etter mer gjennomarbeiding.

Jeg viser mye til en rapport fra Econ om BPA i et samfunnsøkonomisk perspektiv, men jeg bruker rapporten først og fremst for å finne tall på kommunens kostnader. Det samfunnsøkonomiske perspektivet er veldig interessant, og et viktig argument overfor partiene for å styrke BPA. Men her ser jeg på de kostnadene Rådmannen bryr seg om; kommunens.

Felles for punktene om økonomiske beregninger er at BPA nok ofte er dyrere for kommunene. Men jeg tror ikke ordningen er så dyr som Rådmannen vil ha det til, og er redd for at skremmende kostnadstall legimiterer kutt i en ordning med en enorm egenverdi ikke måles på kommunens budsjetter: Muligheten for brukeren til å styre eget liv.

1. I framlegget legger Rådmannen fram “Status 10 punkter for BPA i Trondheim”. Det er fort gjort å tro at dette er punkter vedtatt av bystyret, som Rådmannen skriver hva status er på. Men til slutt står det at “Saken ble ikke realitetsbehandlet i bystyret eller formannskapet”. Jeg synes det er rart at Rådmannen forholder seg til disse 10 punktene som om de var vedtatt i bystyret, når de såvidt jeg kan se ikke er det.

2. Jeg stusser på hvilke tjenester Rådmannen velger å sammenligne BPA med.

   Rådmannen skriver

   “Dersom en likevel regner ut kostnad pr. bruker, vil dagens brukere i gjennomsnitt ha et hjelpetilbud tilen kostnad på kr. 436.000 pr. år. Den høyeste kostnaden for en BPA-ordning er ca. kr. 600.000, til sammenligning er et heldøgnstilbud i omsorgsbolig for psykiatriske brukere på ca. kr. 350.000, en sykehjemsplass er kostnadsberegnet til ca. kr. 500.000.

   Det virker på meg som om sammenligningen har til hensikt å framstille BPA som en dyr ordning. Men er det riktig å sammenligne BPA med omsorgsbolig for psykiatriske brukere og sykehjemsplass? På side 46 i Econ-rapporten anslås kostnadene for tjenestene jeg mener samsvarer bedre.

   RO-senteret (2007) har på grunnlag av IPLOS-data og egne undersøkelser anslått gjennomsnittlige lønnsutgifter for tjeneste- ytende personell blant annet for ”heldøgns omsorgstjeneste for utviklingshemmede (HDU)”. I gjennomsnitt anslo RO-senteret gjennomsnittlig årlig lønnskostnad per heldøgnsplass for funksjonshemmede til drøyt 820.000 kroner. Ifølge KOSTRA var landsgjennomsnittet for brutto driftsutgifter per plass i institusjon (kommunal plass) drøyt 770.000 kroner per år. Lønnskostnadene per slik plass var 620.000 kroner.

   Langt høyere kostnader!

   Å bruke anslag for sykehjemsplass blir for meg helt galt. Om rådmannen mener sammenligningen er relevant må tanken være at dette kan være et tilbud for brukerne med minst tjenestebehov. Men en sykehjemsplass betyr for disse en dramatisk forverring i muligheten for å leve et aktivt og selvstendig liv. Jeg regner ikke med at Rådmannen mener dette alvorlig, og da bør det heller ikke brukes som sammenligningsgrunnlag.

3. Timetelling

   Rådmannen skriver:

   I gjennomsnitt utmåler hjemmetjeneste norm 7,5 timer per uke, men BPA ordningene utmåler 27 timer pr. uke til praktisk bistand og hjemmehushold. Med dagens brukersammensetning vil BPA-ordningen gi en merkostnad på 11,8 millioner kroner i forhold til hjemmetjenestenorm.

   Jevnt over får folk flere timer BPA enn hjemmetjeneste, det er det ikke grunn til å tvile på. Men jeg stiller spørsmål ved om det faktisk er hjemmetjeneste som er alternativet til alle disse 27 timene. Riktignok er det presisert at det gjelder praktisk bistand og hjemmehushold, men jeg vil tro at det her er en del med høyt tjenestebehov som trekker opp, og som uten BPA hadde vært nødt til å bo i institusjon. Jeg må se litt mer på dette, men kan det være sånn at merkostnaden settes for høyt fordi det ikke tas hensyn til at en del av disse timene ikke realistisk kan dekkes opp av hjemmetjenester, men vil utløse institusjonsplass?

4. Timesatser

   Jeg savner kostnad per brukerrettet time innen hjemmetjenesten. I Econ-rapporten anslås denne kostnaden til 440 kr per time for assistenter og 560 kr for hjelpepleiere, mot 310 kr per time BPA. Kan det være at den skremmende grafen i Rådmannens framlegg som viser hvordan brukere får flere timer med BPA enn med hjemmetjeneste, kan korrigeres ved å legge inn timekostnader, og da ikke blir fullt så skremmende?

Jeg tror nå at folk får venne seg til at politikeren Bjarne Håkon Hanssen ikke finnes mer. Det finnes bare en Hanssen, og det er rådgiveren. Mine forpliktelser ligger nå hos min arbeidsgiver og mine kunder.

- Bjarne Håkon Hanssen til DN.

Jag har alltid uppfattat politisk kamp som en livstidssyssla – därmed nödvändigtvis variabel i form och uttryck.

- Ali Esbati på bloggen sin.

Jeg håper flere vil følge Esbati, og færre Hanssen.