Rød Planet

Det pågår et viktig arbeid i Kunnskapsdepartementet med å utarbeide en ny Forskningmelding. Vi mener en endring av finansieringsmodellen er det viktigste grepet for å få mer og bedre forskning i Norge.

Systemet med en stor produksjonsavhengig nullsum-pott tildelt etter publikasjonspoeng, kombinert med prosjektmidler og tildelinger gjennom Forskningsrådet, og andre offentlige og private eksterne kilder skaper en uforutsigbarhet for institusjonene. Dagens insentivbaserte finansieringssystem hindrer universitetene og høgskolene i å legge langsiktige planer for sin forskningsaktivitet.

To store problematiske arbeidslivsutfordringer i universitets- og høyskolesektoren henger sammen med dette. En svak basisfinansiering gir institusjonene insentiver til å tilsette mange midlertidige. Det er en av hovedårsakene til at utviklingen går i motsatt retning av hva regjeringa, institusjonene og fagforeningene i sektoren ønsker gjennom målene og tiltakene fra Rindal-utvalgets arbeid i 2010, som avslørte at midlertidigheten er dobbelt så stor på universiteter og høgskoler som ellers i arbeidslivet. Det er et tankevekkende paradoks at selv om det er både politisk vilje og enighet i sektoren om at bruk av midlertidig tilsetting skal reduseres, går utviklinga i feil retning ved mange institusjoner.

Likeledes fører en svak basisfinansiering til et misforhold mellom den tiden ansatte har til rådighet til forskning, og den forskningsproduksjonen som forventes ved de enkelte institusjonene. Det vil være oppsiktsvekkende om dette ikke er en medvirkende årsak til den tidsbruken som Arbeidsforskningsinstituttet har avdekket i sektoren. Det fremkommer i en rapport fra 2012 at heltidsansatte i vitenskapelige stillinger jobber i snitt 47, 6 timer i uken for å få gjennomført den forventede forskningen.

Likeledes vil en økt basisbevilgning kunne øke det etterlengtede rommet til den frie forskningen. Det er innenfor basisbevilgningene som går direkte til institusjonene at ansatte på høgskoler og universiteter i størst grad selv kan initiere og styre hva det skal forskes på. Vi mener at den forskerinitierte forskningen trenger et løft, og erfaringsmessig vil det være et sentralt bidrag til den brede kunnskapsdugnaden vi trenger for å møte framtidas utfordringer.

Innlegg i Aftenposten15/5 2012

FY JENS: Alle gode intensjoner og ønsker stoppes kontant i døra til statsministerens kontor, hvor det bare er skatteløftet til Bondevik fra 2004, og handlingsregelen som er hellig.

Under følger flere bilder fra markeringen på Trondheim Torg i dag kl 14.00, hvor Bondelaget, bonde- og Småbrukerlaget, Bygdeungdomslaget og fagbevegelsen sammen sloss for bøndenes, og hele landets interesser i jordbruksoppgjøret.

Les mer her: http://venstresida.net/?q=node/3241

IKKE BARE FOLK: Også fe!

LOVE: Is in the air. Bare ikke til regjeringa.

BEDRE LANDBRUKSPOLITIKK: Det hadde vi nok fått dersom disse ålreite dyra styrte i stedet for fåreskallene på Stortinget.

ENDELIG: Bøndene setter støvelen kraftig ned!

DEMONSTRANT: Litago jr. viser rumpe til Jens & Co.

INGEN DEMO UTEN: Odelsgutt fra Rødt med John Deere-caps!

I dag aksjonerer bønder over hele landet mot regjeringas manglende vilje til å gi oss den snuoperasjonen vi trenger i landbruket.

Bonde- og småbrukarlaget og Bondelaget har nå brutt jordbruksforhandlingene med staten. Vi bør alle støtte bondeorganisasjonene i det som i realiteten er en kamp for livsnerven i mange norske bygdesamfunn, og for matsikkerheten for hele den norske befolkningen.

I flere tiår har nå lønnsomheten i det norske landbruket vært på full fart nedover, og gapet mellom bøndenes inntekter og lønnsnivået til vanlige ansatte i norsk arbeidsliv bare blitt større. Samtidig blir den norske selvforsyningsgraden på papiret holdt kunstig høy gjennom at stadig mer av norsk matproduksjon skjer på bakgrunn av imortert kraftfor. Denne maten er i realiteten ikke norsk. Den er importert. Dette skjer samtidig som vi internasjonalt er i en situasjon hvor det blir stadig mer åpenbart at FNs tusenårsmål ift. avskaffing av sult og fattigdom ikke kommer til å bli nådd.

Vi kan ikke i Norge basere oss på en politikk hvor vi gjennom økt matimport skal bidra til å presse prisene på verdensmarkedet oppover, og dermed kjøpe maten ut av munnen på verdens fattige. Vi har både et nasjonalt og internasjonalt ansvar i å ivareta norsk matproduksjon i den ustabile situasjonen verdensøkonomien er i.

Gjennom systemet med jordbruksforhandlinger har vi i Norge et verktøy som kan brukes for å lykkes med det, men dessverre har ikke regjeringen vist seg villig til å gjennomføre den nødvendige snuoperasjonen. Kanskje trenger vi en ny Hitra-aksjon for at stortingspolitikerne skal få øynene opp?

Støtt bøndene som aksjonerer. De slåss for oss alle sammen

Les mer på Nationens nettsider (det er vel tross alt de som dekker dette best): http://www.nationen.no/jordbruksoppgjor/

Lett omskrevet er teksten over på trykk i Nationen 15/5:

Stor takk til legene som både skriver og intervjues i OA den 9.mai. Det er på tide at vi får fram fakta rundt hva dette storsykehuset - eller sentralsykehuset som jeg velger å kalle det - vil bety for det store flertallet av pasienter. Vi er forledet til å tro at brukerne velsigner denne sentraliseringen og dette er misbrukt av enkelte politikere til å velge å gå inn for å slakte Gjøvik Sykehus. Man må gjerne kalle restene av sykehuset vårt i 2025 for et Lokalmedisinsk Senter, men slakt er det okke som.

Jeg prøvde å reise motstand mot disse planene i kommunestyret gjennom å levere et forslag som avviste hele "Strategisk Fokus 2025". Forslaget fikk bare 8 stemmer. Regionens rådmenn hadde sammen utarbeidet et meget kritisk høringsvedtak. Selv dette var ikke godt nok for AP som la fram et entusiastisk forslag med JA til sentralsykehus og JA til Biri, noen innbiller seg at de som har kjørt fram forslaget om sentralsykehus lar seg påvirke til å legge det til Biri.

Jeg har alltid drevet politikk i Gjøvik med det for øye å jobbe for vårt lokalsamfunn og for befolkningens interesser. Når sentralisering og budsjettkutt slår inn så mener jeg at oppgaven er å jobbe mot staten for å øke bevilgningene slik at de virkelige behov blir dekket, ikke lagt ned. Nå har problemene med omstruktureringen av sykehusene i Oslo-regionen blitt så kostbar at andre helseforetak får regninga. Det er ikke rettferdig, det er feil. Oslo må løse sine egne problemer, både med økte bevilgninger og reversering av de værste endringene. Vi lokalpolitikere burde kreve det, ikke lojalt bøye hodet og se på nye nedskjæringsrunder i Sykehus Innlandet.

Så det å gå imot de strategiske planene og det å gå imot overføring av midler fra SI til Oslo vil være å forsvare vårt lokale sykehustilbud både på Gjøvik og på Reinsvoll. I mangel av et bredt partipolitisk engasjement, så ser jeg at det nå er på tide at vanlig folk igjen viser engasjement. I første omgang hadde det vært strålende å få klare vedtak fra brukerorganisasjonene så herved er oppfordringen gitt.

Mange ble nok overrasket over at Johan Galtung nå har falt fullstendig ut i myra av tullete konspirasjonsteorier. Dessverre er det en utvikling vi har sett komme over en viss tid.

Opp gjennom årene har Johan Galtung innimellom sagt og skrevet interessante ting, og kommet med friske perspektiver og analyser på begivenheter i verden. Selv om han har vært en perifer skikkelse i norsk politikk, har han ved flere anledninger fylt norske studentersamfund og etterhvert også oppnådd høy status i Miljøpartiet De Grønne, som utnevnte ham til æresmedlem i 2008. Han har
http://www.mdg.no/nyheter/gratulerte-galtung-med-80-ars-jubileet/">
http://www.mdg.no/nyheter/gratulerte-galtung-med-80-ars-jubileet/">
http://www.mdg.no/nyheter/gratulerte-galtung-med-80-ars-jubileet/">ifølge mdg.no også "overtatt æresplassen sist på Oslo-lista etter Arne Næss".

Selv om de antisemittiske konspirasjonsteoriene som Galtung nylig kolporterte i HEFs tidsskrift "Humanist" er av relativt ny karakter, er det ikke første gang fredsprofessoren på rimelig ville veier.

Jeg har alltid vært klar over at Galtung er en rimelig arrogant person. Vi kan vel kanskje gi ham en skår på 3 på en skala hvor Kåre Willoch utgjør 1, og vanlige svært arrogante mennesker befinner seg på rundt 0,5. Jeg har aldri hørt mannen ta selvkritikk på noe som helst, mens man på andre siden ofte har hørt mannen blåse opp både begivenheter han har vært med på og ting han har sagt til proporsjoner som drar det over fra en gråsone til direkte usannhet. Aftenpostens Per Egil Hegge, refererte et slikt eksempler for noen år siden - et utenriksministermøte som aldri var funnet sted.

Innenfor rimelighetens grenser kan det selvsagt være forfriskende med mennesker som kaster av seg falsk beskjedenhet og sår fram med sin arroganse utad. Det er nok av dem med like stor arroganse som holder den skjult. Likevel finnes det grenser. Jeg var villig til å la tvilen komme Galtung til gode, helt til den andre gangen jeg observerte ham "live".

Første gang var et overfylt møte på Studentersamfunnet hvor Galtung diskuterte "Det amerikanske imperiets vekst og fall". I en verden som var full av sinne og frustrasjon over USAs folkerettsstridige krigføring i Afghanistan og Irak, fylte Galtung storsalen på Studentersamfundet i Trondheim og vel så det og både han og budskapet ble tatt godt imot av byens studenter. Ingenting å utsette den gang med andre ord.

Den andre gangen jeg hørte Galtung live derimot, på et Attac-møte i 2005, fikk jeg rett og slett bakoversveis. Ikke over innholdet i foredraget hans, som var om Ghandis saltmarsj og ikke-voldelig motstand (selv om jeg mener han gjorde det for enkelt for seg selv når han gjennom et enkelteksempel forsøkte å demonstrere hvordan ikke-vold ville fungert også mot nazistene). Det som sjokkerte meg var arrogansen hans.

Før møtet, som ble arrangert på en café, begynte fikk vi klar beskjed fra møtelederen (kjent grønn trondheimspolitiker som kan forbli navnløs i denne sammenhengen - det var neppe hans feil) om at klirring med kopper og glass ikke var akseptabelt på et møte av denne typen. Folk kastet derfor i seg te og kaffe før møtestarten og satte koppene ned. Galtung kom deretter inn og begynte foredraget. Etter få minutter dukket det opp en stakkar som hadde kommet litt for seint til møtet. Galtung stoppet demonstrativt foredraget til han hadde satt seg, og gav tydelig uttrykk for at denne typen forstyrrelser ikke var ønsket. Den stakkars mannen følte seg ganske beklemt.

Noen minutter seinere kom enda en forseintkommer, og denne gangen klarte ikke Galtung seg med stillheten. Etter at stakkaren hadde kommet noen meter inn i rommet, brøt Galtung rasende ut: "Gjør du sånn på konsert også? Kommer inn midt under konserten? Bare gå igjen! Bare gå med en gang!"...

Jeg tror de fleste i salen følte seg litt slik jeg gjorde det: En blanding av sjokkert og pinlig berørt. (Et opptak i dårlig lydkvalitet av foredraget finnes her: http://venstresida.net/?q=node/1293 )

Direkte spinnville konspirasjonsteorier fra Galtung hørte jeg derimot ikke før hans foredrag i Studentersamfundet i Oslo i 2011, hvor et foredrag rundt terrorhandlingene på Utøya spant ut i "Frimurer, friiimurer...", og anbefalinger av Per Aslak Ertresvågs mildt sagt “spesielle” konspiranoia-bøker. Da skjønte jeg at Galtung hadde beveget seg fra ytterkanten av rasjonaliteten, til å ha falt helt utenfor. (Lydopptak, Mirror)

Galtungs innlegg i “Humanist” (oppsummering) hvor han anbefaler antisemittiske skriv, er slik sett bare den siste spikeren i kista i forkant av den endelige begravelsen av Galtungs faglige rennome. Det er en trist dag. Hvordan kunne det gå så galt?

Og hvorfor så dette fokuset på Galtungs arroganse? Hva her det med saken å gjøre? - Jo, jeg tror det er en sammenheng. Min teori er at Galtungs enorme arroganse gjør det umulig for ham å gjøre noe annet enn å fullstendig avvise kritikk og korreksjoner som kommer utenfra. Når han nå tydeligvis heller ikke lenger evner å korrigere seg selv, er alt lagt til rette for en lang gradvis glidning ut i galskapen (ikke nødvendigvis i klinisk betydning).

Det er få som har stått fram med støtte til Galtung etter denne tiraden. Til og med De Grønne (som ellers ikke bruker å være så opptatt av det vitenskapelige), har kommet med en uttalelse om at deres æresmedlem er på ville veier. (Selv om de behendig unnlater å nevne den tette tilknytningen Galtung har til partiet, og heller siterer De Grønne i Ungarn og trekker den gamle studentopprøreren Daniel Cohn-Bendit som nå er grønn politikere opp av hatten for å vise avstand.) Det er flott at dere tar avstand MDG, men dere burde kanskje også vurdere å trekke tilbake æresmedlemsskapet dersom dere mener alvor? - I det minste dersom Galtung ikke tar noen som helst selvkritikk.

På den annen side - at Galtung skulle finne på å ta selvkritikk er vel omtrent like sannsynlig som at en rosa enhjørning skulle vandre forbi vinduet ditt når du leser dette.

De fleste som noengang har snakket med en lærer om jobben han eller hun gjør, har sikkert fått med seg at de fleste lærere er ganske irriterte - for ikke å si forbannede - på alt som må gjøres av testing, måling, telling og rapportering. Lærerne vil forståelig nok helst drive med læring.

Nå er ikke Sør-Trøndelag som Osloskolen hvor rigide testregimer innimellom former hele skolehverdagen (noe som Magnus Marsdal dokumenterte gjennom den mye omtalte boka "Kunnskapsbløffen"), men også her er mange lærere fortvilet over en administrativ byrde som oppleves for stor. Rødt har alltid slåss mot ulike former for "New Public Management"-regimer, og ønsker selvsagt å gjøre dette også her.

I en debatt i regi av Utdanningsforbundet, hvor nevnte Marsdal var møteleder, spurte han meg om hvilke oppgaver jeg ville la lærerne slippe. Det spørsmålet sleit jeg litt med, og i etterpåklokskapens lys innså jeg jo at det ikke var så rart. Spørsmålet var jo stilt til feil person. Det er ikke jeg som fylkespolitiker som skal fortelle lærerne hva de trenger å gjøre eller ikke. Det er lærerne som skal fortelle meg hvilke av de tingene de gjør som ikke har noen læringseffekt.

Siden jeg er opptatt av å forsøke å holde valgløfter (med en representant blant 37, kan jeg selvsagt ikke love å få gjennomført noenting, men jeg kan love å foreslå det), tok jeg etter valget initiativ til å sette ned en gruppe som skal se på lærernes arbeidstid. Heldigvis fikk jeg også med opplæringskomiteens leder på arbeidet, og det pågår nå.

Nå skriver Skolenes Landsforbunds blad "I Skolen" om forsøket, og tillitsvalgte er positive (se faksimile under).

Jeg er også positiv og håper vi gjennom dette kan få gjort reelle endringer i lærernes arbeidssituasjon, men motkreftene er selvsagt også sterke, og det er et problem at svært mange av de administrative oppgavene er pålagt fra statlig nivå. Tiden vil vise om vi lykkes, men jeg det er forsøket verdt!

I SKOLEN: En smilende SL-tillitsvalgt tar imot forsøket med takk.

Konsensus er ikke vitenskap, påpeker Bjørn Ramstad om klimaforskning i Adressa 25/4. Det er åpenbart sant. Vitenskapelige spørsmål avgjøres ikke gjennom folkeavstemminger. De avgjøres for øvrig heller ikke i avisdebatter mellom folk som ikke forsker på emnet. Hvordan skal en lekperson da kunne orientere seg i forskningsverdenen?

Innenfor alle forskningsområder finnes det uenighet. Mye av denne er vitenskapelig, men det finens innimellom også en uvitenskapelig uenighet, og det var den jeg forsøkte å si noe om i min kronikk «Fornekterne». For å kvalitetssikre kunnskap har man i vitenskapen et system med publisering av artikler i fagfellevurderte tidsskrifter. Systemet er ikke perfekt, men det har vist seg mye bedre enn alle andre.

Det overveldende flertall av all forskning, og av publiserte forskningsartikler støtter hypotesen om menneskeskapt global oppvarming. Det meste av motstanden kommer i aviser og på internett av mennesker som ikke forsker på temaet.

Spørsmålet vi alle da må stille oss er: Skal vi gamble hele planetens fremtid på at dette er et av de ytterst få tilfellene hvor det bittelille mindretallet av forskere på et område har rett, og flertallet tar feil? For meg fremstår det som galskap.

Innlegg i Adresseavisen 7/5 2012

Dette er en fortsettelse av denne debatten:
http://venstresida.net/?q=node/3226
http://venstresida.net/?q=node/3230

Jeg gikk av som leder i Rød Ungdom i april 2012. Denne bloggen oppdateres ikke lenger, men blir stående som arkiv over ting jeg har skrevet.  Den nye lederen i RU heter Seher Aydar, les bloggen hennes her. 

 

Takk til alle som har lest, kommentert, gitt ros og pepper i årene som har gått. Uten dere ville denne bloggen vært meningsløs (og veldig ensom, stakkar).

Skatteparadiser er et av de alvorligste problemene for verdensøkonomien i dag. Over halvparten av verdenshandelen går gjennom disse, og de brukes av alt fra diktatorer, kriminelle og terrorister til ordførere(!) for å både unndra seg beskatning, men også for å skjule transaksjoner og formuer.

Venstresida.net har skrevet mye om temaet før, men her en en liten samling av nettressurser om temaet:

Nettsider:
Attac Norges kampanjeside: http://skatteparadis.attac.no/
Tax Justice Network finner du her: http://www.taxjustice.net

Videoressurser:
NRK Brennpunkt om skatteparadis:
http://nrk.no/programmer/tv/brennpunkt/1.6803726
Program 1: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/557117/
Program 2: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/560520/

Tax Me If You Can er en dokumentar som bl.a. har gått i BBCs "Panorama"-serie. BBC-varianten er på 30 minutter, men ligger ikke ute på nett (om du ikke har tilgang til lukkede fildelingsnettverk), de første 10 minuttene ligger likevel ute på Youtube: http://www.youtube.com/watch?v=sWmlUfknTZk
Og en 5 minutters trailer her: http://www.youtube.com/watch?v=5y1KriMRvyE
En 45-minutters versjon av samme dokumentar ligger likevel ute:
Transcript: http://www.abc.net.au/4corners/content/2008/s2383439.htm
Video: http://www.abc.net.au/4corners/content/2008/20081006_tax/tax_hi.asx
Infoside: http://documentary.operationreality.org/2011/11/23/tax-me-if-you-can/

Rapporter:
På Attac Norges kampanjeside: http://skatteparadis.attac.no/lesetips/

Mer på venstresida.net:
Skatteparadis – en kjapp innføring: http://venstresida.net/?q=node/702
Skatteparadisutstilling på TØH: http://venstresida.net/?q=node/3231

MASSIVT OPPMØTE: Her er Nei til EU og Attac-seksjonen på vei inn mot Torget. Lenger bak ser vi Palestinakomiteen.

Det var en storstilt og verdig 1. maimarkering i Trondheim. Det ble anslått 2500 deltagere i 1.maitoget. Antall tilhørere på Torget da toget kom inn var mye større. Anslagene varierer fra "over 4000" (NRK) og ca. 7000 (frifagbevegelse). Det vi uansett uten tvil kan si er at mange tusen samlet seg i Trondheim sentrum for å gå i tog og høre appeller.

Venstresida.net bringer som vanlig bilder og appeller.

I SLAGET MED SLAGORD: I tillegg til egne slagord mot vikarbyrådirektivet, tillot festens konge, Arne Byrkjeflot, seg også å repetere Jan Lillebos kamprop.

LILLEBO: Leder av E.C. Dahls-klubben, Jan Lillebo, snakker om de store dagligvarekjedenes makt, og dens konsekvenser.

ERNA HAGENSEN: Leder av Arbeidsmandsforbundet holdt hovedtalen med fokus på den internasjonale situasjonen og krisa, farene ved en blåblå regjering og vikarbruk og EUs vikrabyrådirektiv.

Torget Rundt:

Fra massemedia:
NRK: http://nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.8111443
Adressa: http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article1815492.ece
Frifagbevegelse: http://www.frifagbevegelse.no/1mai/article6038282.ece

Appell på Rudolf Nilsens plass i Gamle Oslo, 1. mai 2012:

Kamerater!

Jeg vil åpne med noen ord av Rudolf Nilsen:

Jeg kjenner en mening med livet.
Det er at du gjør din plikt
i stort og i smått mot din klasse -
i handling, i tanke og dikt.

Det er litt gammeldags å snakke om plikt, nå om dagen. Det handler mye om hva vi har eller vil ha rett til. Men det gamle slagordet: «Gjør din plikt, krev din rett!» blir aldri uaktuelt.

Vi har en forpliktelse til å slåss – for fred, frihet og et rettferdig samfunn.

Europa sliter økonomisk. Aller hardest sliter Hellas, og aller hardest rammer krisa vanlige grekere. Den nådeløse kuttpolitikken som påtvinges landet har ført til en dramatisk økning i arbeidsledighet, fattigdom, sult og hjemløshet, og offentlig velferd og infrastruktur er i ferd med å kollapse. Den offisielle arbeidsledigheten er på 21 prosent, over en tredjedel av befolkninga lever under fattigdomsgrensen, og i Athen er det 25.000 hjemløse i gatene. Det blir stadig lengre køer foran suppekjøkkenene, og folk roter i søppelkassene for å finne mat.

Dette er konsekvensene av kuttpolitikken som har blitt pressa gjennom av den såkalte «Troikaen» – EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet. Likevel ble det i februar vedtatt enda en sparepakke, med blant anna enda større kutt i minstelønna, oppsigelse av 150.000 ansatte i offentlig sektor, og privatisering og salg av offentlige eiendeler for 50 milliarder euro.

Det er vanlige folk i Hellas som må betale for denne krisa, sjøl om de hverken har skapt den eller har skyld i den. De som prøver å forklare krisa med at folk i Hellas er late og korrupte og går altfor tidlig av med pensjon, lyver. Om man tar seg bryet med å sjekke fakta, finner man for eksempel ut at grekerne jobber mest i heile EU. Den historien om Hellas som makta prøver å selge oss, stemmer ikke med virkeligheten.

Det er kanskje ikke uten videre en opplagt sammenheng mellom situasjonen i Hellas og Norge i dag. Vi har det jo tross alt ganske godt her nord, de fleste av oss. Arbeidsledigheten er lav, velferdssystemet er fremdeles oppe og går og de fleste av oss får lån til både hus og bil.

Men høyresida og kapitalen er på hugget her hjemme også. Hever vi blikket litt, ser vi at rettighetene til vanlige folk og arbeidere er under stadig sterkere press. Pengemakta vil helst kunne skalte og valte med arbeidsfolk slik det måtte passe, og de borgerlige partiene vil så gjerne legge til rette for det.

Og så har høyresida så mange friheter de vil la oss få ta del i.

- Blant anna så vil de så gjerne gi oss frihet fra fast ansettelse, slik at vi skal få kjenne på friheten i aldri å vite hvor mye penger vi kommer til å ha neste måned.

- Høyresida vil og gjerne gi oss frihet fra en trygg alderdom, viss vi da ikke har råd til å tegne privat pensjonsforsikring eller betale for privat pleie.

- Og så kan vi få frihet fra eget hjem, når boligpriser og leiepriser stadig spinner oppover og flere opplever å få hjemmet sitt tvangssolgt.

Det et er merkelig, hvor fri vi blir av høyresidas friheter. Frihet for hvem? Usikkerhet og private løsninger ikke hva jeg kaller frihet for folk flest.

Velferdstaten er under angrep. Når den trues, trues også vår frihet. Vi må slå disse angrepene tilbake. Trygghet og frihet skal utvides, ikke innskrenkes. Vi vil et samfunn som styres etter hva folk trenger, ikke etter kapitalens behov for profitt! Og vi skal ikke nøye oss ikke med å sette opp forsvarsverker for å beholde det vi har kjempa fram til nå – vi vil ha mer!

Det er mange som har gått før oss, men det er vi som skal gjøre jobben nå. Jeg vil slutte av med dette diktet av Rudolf Nilsen – «Stjernen»:

Her er grensen, sa de andre,
lenger kan vi ikke nå.
Ikke nytter det å vandre
i det blå!

Nei hvad gagner det å kjempe,
når vi er så bittert få?
Vi får ta det mer med lempe,
blir vi mange, kommer råd.

Blir vi mange, kommer tiden,
da vi enkelt får vår rett.
Ikke nu, men siden, siden
går det lett!—

Og de gjorde holdt og spente
av sig belte og gevær:
Vi får slå oss ned og vente
til vi blir en mektig hær!

Og de satte sig og hvilte,
de fornuftige og grå.—
— Men det var en flokk som smilte
mot det blå!

For bak grensen i det fjerne
steg vidunderblank igjen
deres egen, høie stjerne
og den vinket sine menn!

Ja, det var en flokk naive,
som hvad enn der skulde skje
måtte sette ut i livet
sin idé —

og som tross i alt som stengte
brøt sin vei mot stjerneland!
For å nøies med å lengte
er det somme ikke kan

God kamp! God 1. mai!

Det er et høyt spill med sykehuset vårt flertallet i Gjøvik Kommunestyre har satt igang med den høringsuttalelsen som ble vedtatt den 26.april. AP, H og SP er villig til å ofre sykehuset til fordel for et hovedsykehus de tror vil komme på Biri. Da har de ikke skjønt den egentlige grunnen til at dette forslaget kommer for det handler mer om Hamar sitt elendige sykehus enn det handler om å optimalisere sykehustjenestene for pasientene.

Kommunestyresaken er omtalt her: http://www.oa.no/nyheter/article6036118.ece

Rødt sitt forslag om Sykehus Innlandet:
”Strategisk fokus 2025” har feil innretting. Det er ikke riktig å styre utviklingen av sykehusene i Oppland og Hedmark i retning av et sentralsykehus. Tilgjengelige resurser må brukes på eksisterende bygningsmasse, oppgradering og vedlikehold av utstyr samt de ansatte. Gjøvik kommune viser for øvrig til uttalelsen til Regionrådet, behandlet i kommunestyret oktober 2010.

Dette forslaget fikk 8 stemmer (1 R, 1 SV, 2 Krf, 2 PP, 2 Frp).

Debatten i kommunestyret var avslørende. Representanter fra AP, H og SP argumenterte sterkt for et sentralsykehus i seg sjøl og ikke bare at det skal utredes. Mangelfull kunnskap om faktiske forhold innenfor spesialisthelsetjenesten og ikke minst hvordan pasientene fordeler seg på ulike behov, nærmest rant ut fra talerstolen under disse representantene sine innlegg. Jeg tror vi har den mest naive ordføreren i fylket, denne debatten var trist å høre på.

Ordfører med flere avviste altså Rødt sitt syn om at ingenting har endret seg siden forrige runde med slike sentraliseringsforslag. Da samlet hele regionen seg om en uttalelse som avviste sentralsykehus og slo ring om Gjøvik Sykehus. Hvilke manipulatoriske evner direktør Morten Lang Ree må inneha! Jeg skal komme tilbake til en oppsummering av høringsuttalelsen fra 2010 da det er viktig å få fram hvorfor den selvsagt gjelder i dag. Egentlig burde vel de som nå har endret syn forklare tydelig hvorfor de snur 180 grader på 2 år.

Med denne høringsuttalelsen har kommunestyret gitt fanden lillefingeren og konsulentene millioner. Det må til en utrolig kamp for å få hindret slaktet av Gjøvik Sykehus, men den skal vi ta - ikke sant!

Det var kanskje en sak som for undertegnede var mer spennende enn andre på fylkestinget i forrige uke. Det var hvordan det kom til å gå med Rødts tilleggsforslag til punktet om oljevirksomhet i planstrategien om at "Det må [...] foreligge klare planer for nedtrapping av olje- og gassvirksomheten for å få en bedre forvaltning av olje- og gassressursene."

Bakteppet for dette er at Arbeiderpartiet i Sør-Trøndelag gjorde et vedtak som var tilnærmet likelydende på årsmøtet for noen uker siden - til stor glede for mange miljøbevisste AUF'ere og grasrotaktivister, og til frustrasjon for partiets eldre garde av kraftsosialister og oljetilhengere (herunder både fylkesordføreren og næringsministeren). Som Rødt-representant er jeg opptatt av å bygge allianser og få omsatt politikk i praksis, og jeg øynet derfor en mulighet til å få tatt i det minste noen skritt mot en mer bærekraftig framtid i plandokumentene til Sør-Trøndelag. Derfor fremmet Rødt både dette og noen andre forslag da saken gikk gjennom møtet i opplæringskomiteen, og forslaget ble vedtatt med Arbeiderpartiets støtte.

Jeg er selvsagt ikke naiv, og kjenner godt maktspillet som foregår fram mot et vedtak i Fylkestinget. Selv om det nok er betraktelig romsligere enn på Stortinget, nøler man ikke med å bruke partipisken for å holde miljøengasjementet i sjakk, selv om det går imot vedtak i egen organisasjon. Det var derfor ikke spesielt overraskende da flertallet i Ap snudde under behandlingen på Fylkestinget. Bare to modige AUF'ere holdt da fast på standpunktet sitt. Det virkelig overraskende var at heller ikke SV stemte for forslaget. AUF er altså mer radikale i miljøpolitikken enn SV i Sør-Trøndelag. Det spørs hvor tjent SV er med en slik situasjon.

Så til saken: Dagen før behandlingen av denne saken, var Fylkestinget på besøk på bedriften Washington Mills i Orkdal, og i diskusjonene rundt økonomien og framtidsutsiktene, tok fylkesordføreren opp mange av de problemstillingene mye av fastlandsindustrien sliter med i dag.

Han har helt rett i at vi i Norge i dag er i en situasjon hvor oljeindustrien suger til seg ingeniører og annen kvalifisert arbeidskraft, og presser opp lønninger på en måte som gjør det svært vanskelig for deler av fastlandsindustrien. Samtidig gjør den kraftige oljeaktiviteten at vi har en kronekurs som er svert sterk, noe som sammen med krisa ute i Europa skaper enda større problemer for den delen av konkurranseutsatt norsk industri som ikke baserer seg på oljeutvinning.

Som jeg selv sa i en debatt om Innovasjon Norge samme dag: Vi skal passe oss så Norge ikke blir en gulfstat som er fullstendig avhengig av ei næring. I Norge har vi heldigvis klart å bevare et mangfoldig arbeidsliv samtidig som vi har hatt en storstilt oljeutvinning, men dette er en situasjon som de siste årenes utvikling har satt i fare.

Heldigvis finnes det en løsning på alle disse problemene: Vi må utvinne mindre olje!

Hensynet til norsk industri og arbeidsliv er likevel ikke den viktigste årsaken til at vi må trappe ned olje- og gassvirksomheten. Den viktigste årsaken til dette er selvsagt de globale klimaproblemene.

For de av oss som ikke fornekter vitenskap, er det åpenbart at sterke grep må gjøres dersom vi ikke skal få en situasjon som setter hele vår sivilisasjon i fare. Det er da også åpenbart at vi i Norge må ta år del av ansvaret.

I tillegg er det viktig for å ha en forsvarlig forvaltning av ressursene at vi også overleverer noe av oljeressursene - ressurser som er viktige i mange typer produksjon annet enn drivstoff - også til fremtidige generasjoner. Den økonomiske krisa verden nå er i - som er skapt av en uvettig kasinospekulasjon i finanssektoren - burde vise oss at en lagring på havbunnen kan være en vel så god forvaltning av oljeformuen vår som spekulering på verdens finansmarkeder.

For den nerdete - video fra saksbehandling og debatt. Undertegnede er å se fra ca 55 minutter:

I Fylkestinget i Sør-Trøndelag 25-26 april kom det opp et forslag om sommerskole for elever som er på, eller skal begynne på videregående skole.

I utgangspunktet er jeg skeptisk til hvorvidt en sommerskole for elever som står i fare for å ikke lykkes med overgangen til videregående skole, vil gjøre noen stor forskjell. En god del undersøkelser peker jo også mot at en identifikasjon av elever som svake har en selvforsterkende og befestende funksjon. Men det meste av denne skaden er nok allerede skjedd når elever er ferdige på ungdomsskolen.

Derfor tror jeg likevel en sommerskole kan være verdt et forsøk som et spesialtiltak for en gruppe elever som trenger ekstra påfyll i de mest grunnleggende fagene. Det tror jeg ikke bare i forhold til overgangen ungdomsskole-videregående, men også mellom de ulike årene på videregående.

Og det var det jeg trodde vedtaket fra Opplæringskomiteen gikk ut på også, til jeg leste Adresseavisen mandag. Der sto Høyres lokallagsleder og representant fram med et bredt glis og annonserte at det nå ble sommerskole for alle elever. Det er en blindvei.

Det vi fort vil oppleve da, er at dette - på samme måte som en del forsøk med leksehjelp - er noe som i stor grad vil benyttes av de elevene som er flinke fra før, og som trenger det minst. Da vil det bare øke forskjellene i skolen, og ikke løfte de som trenger det mest. Da har vi ikke lenger et tiltak for å øke gjennomføringen i Videregående skole, som er en av de viktigste prioritetene til Fylkestinget.

Det tilbudet vi trenger for den elevgruppen som kanskje er litt skolelei og som sliter både med motivasjonen og faglig, er vesensforskjellig fra det tilbudet elever som trenger flere utfordringer trenger. Det gir ingen mening å samle dette i en sommerskole.

Til sist så må vi ikke glemme "vinterskolen". Det er en fallitterklæring å skulle løse de brede problemene i skolen med en sommerskole. I hovedsak må utfordringene i norsk skole løses i den ordinære undervisningsperioden, og ikke ved å "frivillig" utvide skoleåret generelt.

Dersom vi skal sette inn tiltak rettet mot alle elevene, må vi gjøre det i den tiden alle elevene er på skolen. En sommerskole må begrenses til spesielle tiltak for grupper med et ekstra behov, og dette tiltaket må igjen må evalueres i forhold til om det har den ønskede effekten.

Rødt fremmet derfor et alternativt forslag i Fylkestinget hvor vi presiserte at tilbudet skulle lages for "alle elever som står i fare for å ikke få gjennomført videregående opplæring". Forslaget ble heldigvis vedtatt.

Faksimile fra Adresseavisen om saken 30/4:

Først av alt, beklager at denne bloggen mer eller mindre er et avslutta kapittel. I løpet av sommeren satser jeg på å begynne på et nytt, om et nytt liv, ny giv og nye interesser som ikke har fått så mye plass her tidligere. Det kan tenkes at det vil bli noen innslag av politikk, men jeg har etter en grundig gjennomgang av hva jeg har brukt de siste nesten 10 åra på, og hvem jeg er, innsett at det ikke nødvendigvis er politikk jeg ønsker å fylle hvert minutt fritid med, slik det var i tenåra. Jeg har passert 24 år, er snart (forhåpentligvis) ferdig med en BA-grad i film- og fjernsynsvitenskap. All min nåværende tid frem til 21. mai handler om å skrive på en BA-oppgave om karakteren vi nordmenn kjenner som Jon Blund, eller Das Sandmännchen som han egentlig heter- en propagandamaskin fra Tyskland, både i en Øst-Tysk og en Vest-Tysk utgave. Etter dette, vanker en tur til Sivilforsvaret på treningsleir i 3 uker, før jeg returnerer derfra helga før oppgava skal forsvares muntlig- og jeg skal nye en etterlengta ferie.

Men, til dette med å skrive på BA-oppgave. Du vet du skriver BA-oppgave, når leiligheta er ryddigere enn det den har vært på mange måneder, man tar seg tid til å gjøre alt mulig anna enn det man skal, forbruket av whisky skyter i været, man senker imunforsvaret til et parodisk lavt nivå og blir sjukere enn man har vært på mange år og har nesten sammenhengende stresspuls og har noia for når neste migreneanfall skal komme luskende. Genialt nok legges dette opp til å skje samtidig som man skal ordne med søknader til videre studier, med dødlinjer for innsending av dokumenter av alle slag. Det er i slike øyeblikk man innser behovet for å kunne være heltidsstudent.

Så langt kan jeg ikke si at oppgava går som planlagt, bøker forsvinner i postgangen, skolebiblioteket har ikke bøkene som trengs, jeg har måtte lære meg å lese et fremmedspråk til og har en så generellt dårlig karma at jeg mistenker at jeg spiser kattunger i søvne. I korte trekk, jeg har stressanfall, og bruker i korte trekk denne posten til å skrive av noe av stresset. I morra skal jeg levere 12-15 sider tekst, pluss liste over særpensumet som enda ikke har kommet. Wish me luck!

ROLLUP: Med denne veggen friskt i minne vil nok framtidige bedriftsøkonomer tenke seg om to ganger før de sylter ned pengene i kjente skatteparadis som Storbritannia, Irland, Nederland etc.

Det internasjonale nettverket Tax Justice Network hvor bl.a. Attac er medlem, drar landet rundt om dagen med en utstilling om skatteparadiser.

Den 20/4 2012 åpnet utstillingen i Trondheim, Nærmere bestemt i "Vrimla" på Trondheim Økonomiske Høgskole på Moholt.

TJNs koordinator Peter Ringstad sa på åpningen at dette var et ledd i en strategi om å knytte kontakter mellom alle de miljøene som står bak TJN (Fagforeninger, bistandsorganisasjoner, mer aktivistiske organisasjoner som Attac etc.), og de økonomiske fagmiljøene.

JUSTICE: TJN viser fram de europeiske skatteparadisene.

Etter åpningen Holdt TØH-professor Lars Fallan et foredrag om skatt og skatteparadiser, hvor han blant annet dro opp skillet mellom skatteplanlegging, hvor man holder seg innenfor både lovens bokstav og lovgivers intensjon, skatteomgåelse, hvor man kanskje holder seg innenfor lovens grenser, men bryter med lovgivers intensjoner, og skatteunndragelse, hvor man rett og slett bryter loven.

Fallan la stor vekt på skattens betydning og vektla under sitt foredrag at "skatt er prisen vi betaler for et sivilisert samfunn". Han forklarte videre hvorfor skatt var nødvendig på mange områder siden det ikke alltid er slik at de individuelle økonomiske vurderingene sammenfaller med de samfunnsøkonomiske. Her dro han fram både forurensing og vaksinasjon som viktige eksempler.

VANSKELIG OPPGAVE: Lars Fallan synes synd på politikerne som skal utforme skattesystemet.

Utstillingen vil stå på TØH i en tre ukers tid, så her er det bare å dra seg ut av sofaen og opp til Moholt.

IVRIG: Petter Ringstad vil skatteparadisene til livs.

PROFESSORALT: Lars Fallan forteller ivrig til både studenter, ansatte og andre tilhørere.

UTSTILLING: Fokuset ligger på de europeiske skatteparadisene.

HVEM SKULLE TRO DET?: Også Nederland og London fungerer som skatteparadiser.

Følgende innlegg står på trykk i Dagens Næringsliv i dag (litt redigert av DN, sikkert til det bedre):

Etter min kronikk i Adresseavisen rett før påske hvor jeg gikk rimelig hardt ut mot klimafornektere, var jeg spent på om det kom til å avstedkomme de samme ekstreme reaksjonene som da jeg gikk ut mot homeopati i 2010. Konspirative grupper preget av irrasjonelt tankesett har det med å være de kjappeste på hugget, det være seg kilmafornektere, 9-11-konspiratorikere, islamofober (hvori opptatt de mest ekstreme israelvennene) eller alternativmedisinere.

Det ble likevel ikke noen leserstorm, men jeg fikk ett svar, fra Fremskrittspartiets klima"skaptiske" gruppeleder i Sør-Trøndelag fylkesting - Morten Ellefsen. Ellefsen har tidligere gjort seg landskjent med spesielle utspill om energi, klima og ikke minst - innvandring.

Han spør i Adresseavisen 11/4 om jeg stempler ham som klimafornekter gjennom min kronikk 31/3. I realiteten er det heller Ellefsen som stempler seg selv i innlegget sitt.

Min kronikk var i hovedsak vitenskapsteoretisk, og omhandlet hvordan vitenskapen fungerer, og hvordan den innimellom kolliderer med økonomiske, religiøse eller politiske interesser. Jeg gikk i liten grad inn på detaljspørsmål innen klimavitenskap, nettopp fordi jeg som fysiker ikke er klimaforsker, og fordi klimaforskning som annen naturvitenskap er kompliserte tema som krever lange studier og mye kontinuerlig arbeid for å holde seg i forskningsfronten på.

Dette kunne man tro Ellefsen var enig i, siden han skriver at “temperaturøkningene beregnes av avanserte klimamodeller, som bygger på mange teoretiske forutsetninger”, men underlig nok er det nettopp dette han kritiserer. Tror Ellefsen at et komplisert system som jordens klima lar seg beskrive av teorisvake og enkle modeller? Er det kun i forhold til klimaproblematikken Ellefsen har en slik holdning til forskning, eller gjelder det f.eks. også forskningen som ligger bak teknologien i iPhonen hans?

Ellefsen gir et godt eksempel på det jeg i min kronikk beskriver som "cherrypicking". Han har plukket ut et par indikatorer og data over få år som han legger til grunn for sin "skepsis", mens han neglisjerer alt annet (selv om han også her er upresis). Ingen har selvsagt noensinne påstått at et system som klimaet, som har store svingninger, skal ha f.eks. en år-for-år økning av overflatetemperatur. Den globale gjennomsnittstemperaturen øker midlet over tid, og det siste tiåret har den vært betydelig høyere enn tiåret før, som er høyere enn tiåret før der igjen, osv. Dette er global oppvarming, og blant de som forsker på dette er det en enorm konsensus om at dette handler om menneskelig aktivitet og utslipp av klimagasser. Men Ellefsen vet åpenbart bedre etter noen timer med surfing på internett.

At man narrer seg selv på dette viset er en ting, men Ellefsen går steget lenger og bruker sin rolle som politiker også til å forsøke å narre andre.

Politikk er ikke forskning. Forskningen forteller oss hvordan ting er. Politikken forsøker å si noe om hvordan man ønsker at ting skal bli. Men politikken må forholde seg til det naturvitenskaplig forskning sier. Dersom man ikke skal basere politikken sin på det det overveldende flertallet i forskningsmiljøene mener - hva skal man da basere den på? Sin egen synsing?

Når man fornekter kunnskap, kan man ende opp som kristne amerikanske høyrepolitikere som vil ha evolusjonsteorien ut av skolen. Man kan ende opp som Sovjetunionen som lenge holdt fast på Lysenkos misforståtte teorier om at innlærte egenskaper gikk i arv. Eller man kan ende opp som Frps Morten Ellefsen som tror at globale klimaendringer bare er en konspirasjon mellom den politiske venstresida og verdens klimaforskere. For de fleste framstår heldigvis slike virkelighetsforståelser absurde.

En kortversjon (se faksimile under), stod på trykk i Adresseavisen 23/4 2012. Samme dag stod et innlegg fra Besteforeldrenes klimaaksjon på trykk (se faksimile under der igjen).

Ellefsen svarer her, og debatten fortsetter forøvrig her: http://venstresida.net/?q=node/3236

YS-leder Tore Eugen Kvalheim tar nok en gang til orde for å kutte i pensjonen til uføre i Adresseavisen 18/4. Kvalheim påpeket at pensjonsreformen fører til at folk som har stått i jobb kan risikere å få mindre alderspensjon enn uføre. Det har han rett i. Det som jeg og mange med meg har problemer med å forstå, er at Kvalheim ikke skjønner at problemet er at det nye pensjonssystemet gir en alt for dårlig pensjon til mange som sliter seg gjennom arbeidslivet.

Men i stedet for å slåss for en bedre pensjon for sliterne blant sine medlemmer, slåss Kvalheim for en dårligere pensjon for de som har slitt såpass mye at de er blitt uføre. Det er en mildt sagt spesiell holdning for en tillitsvalgt. Jeg tror få av Kvalheims medlemmer er enige med ham i at det er godt fagforeningsarbeid.

Les også:
YS - en gul fagforening? http://venstresida.net/?q=node/999

Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) har nylig gitt ut en rapport som undersøker arbeidstid hos ansatte i universitets- og høyskolesektoren. Der fant de ut at gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid hos vitenskapelig ansatte er på 47,6 timer i uken.

Det er over 10 timer mer i uken enn det normal arbeidstid tilsier. Lite av denne arbeidstiden er selvsagt (for de som kjenner sektoren) betalt. Lite av den er også direkte pålagt av arbeidsgiver. Indirekte er situasjonen annerledes. Rapporten viser at det stort sett er forskningsarbeidet det ikke er rom for i løpet av arbeidsdagen, og som dermed pågår på kveldstid.

For de som jobber i sektoren er det nok ikke ukjent at presset på forskningspublikasjoner har økt etter at tellekantsystemene kom med "kvalitetsreformen" for 10 år siden. Siden potten institusjonene får penger fra ikke øker selv om publikasjonene blir flere øker dermed presset. Det er heller ikke slik at det er blitt noen lettelse på undervisningsoppgaver i perioden. Tvert imot har mange institusjoner økt undervisningsbelastningen på de ansatte for å få rom til mer spissede satsninger på forskning.

Når både arbeidsgiver, fagmiljøer og en selv da har forventinger til at forskning likevel skal skje, blir konsekvensen time på time med gratisarbeid. Med ca 13000 vitenskapelig ansatte i sektoren, utgjør dette gratisarbeid for ca. 1,7 milliarder per år[1]. Det pågår lønnsforhandlinger. Er det mulig å be om en liten etterbetaling?

Note:
Regnestykket: (10 timer/uke * (1750/37,5) uker *13000 ansatte)/(1750 timer/årsverk) * 500 000 kr i anslått årslønn = 1 733 333 333 ~ 1,7 milliarder kroner. Dette er et svært moderat anslag da jeg ikke har lagt inn en krone overtidsbetaling.

Det er langt igjen til full barnehagedekning på Nesodden.  Kommunen klarer så vidt lovens minimumskrav om tilbud til de som har søkt til fristen 15 februar og når barnet fyller ett år før 1. september.  Flytter du til kommunen etter søknadsfrist  eller barnet blir 1 år etter 1. september kan du bli gående opptil et år uten plass.   Barnetallet vokser med innflytting slik at det raskt til og med kan bli vanskelig å oppfylle lovens minimumskrav.
Det er svært viktig for småbarnsforeldre å få plass når du trenger det. (Samt å få en plass uten lange reiseavstander slik at hverdagen går opp)

For 6 år siden vedtok kommunestyret i en bisetning å nedlegge Blomsterveien barnehage når Heia ble ferdig. Heia åpnes til høsten og Blomsterveien er planlagt nedlagt fra samme tidspunkt.  De planene er foreldet. Rødt ønsker å  oppheve nedleggingsvedtaket og å vurdere barnehagesituasjonen på nytt med utgangspunkt i at kommunen skal klare å skaffe tilbud til alle som trenger det.

Geir Christensen
Rødt

Nesodden AP skryter uhemmet av seg selv og erklærer seg som partiet for alle i AMTA 3/4.
Til lags åt alle kan ingen gjera;
det er no gammalt og vil så vere, skrev Ivar Åsen.
Partier som sier som at de representerer alle, bør undersøkes nøye. De prøver å lure noen av velgerne sine.

AP ramser opp alt som skjer på Nesodden og prøver å ta æren for det. Å ta æren for alt er AP svært dyktige til. Hva de bidrar med, er en annen sak. Et eksempel: Politiråd er på skrytlisten selv om det er politiets initiativ.. Nedleggelsen av lensmannskontoret har vel ikke akkurat ført til et politi som kjenner kommunen godt. Svært mange av oss,både med og uten partimedlemskap sloss mot nedleggelsen med bl.a. underskriftkampanje og forsøk på å få krav om opprettholdelse så tydelig som mulig fram til storting og regjering. AP valgte en annen vei. De ville ta opp saken gjennom partikanalene, i steden for «aksjonisme». Det har de sikkert gjort. Og etterpå har vi ikke hørt et knyst. For mot APs sentraliseringspolitikk er lokallaget loyalt. Det var regjeringen Stoltenberg som nedla lensmannskontorene med støtte fra høyresiden på Stortinget. Det være seg, politi, legevakt eller brannvesen det handler om. Er Nesodden AP innbyggernes stemme overfor Stoltenberg? Eller Stoltenberg sitt bakkemannskap for å holde folk i ro når upopulære tiltak gjennomføres?

Politikk handler om valg

På Nesodden må vi velge mellom å ta vare på grønne Nesodden eller hjelpe regjeringen med planen om å flytte 400 000 mennesker til Osloregionen. På samme viset må vi velge mellom å la «markedet» drive Nesodden mot å bli enda mer «sovekommune» eller å systematisk skape en allsidig kommune som det kan leves hele liv i.
Vi må velge mellom å gi eiendomsspekulantene fritt spillerom til å suge penger av boligkljøpere eller å bidra til at ungdommen får boliger med regulerte priser utenfor markedet som det er mulig å kjøpe.
AP prøver å skjule sine valg. Da bør alarmklokkene ringe hos mange velgere.

Geir Christensen
Rødt

Leste nettopp saken om Anne Marie Huck Quaye (33) og Daniel Ashitey Quaye (35) som opplevde å bli mistent for tyveri da de de lastet ting som skulle sendes til et barnehjem inn i en varebil. Gjestene på kafe Bolivar på andre siden av gata tok bilder av dem og mente de var tyver, og selv om de fikk forklart at alt som ble båret inn i bilen var ting de hadde fått etter opprydding i bygården, ga de seg ikke og ringte politiet. 

Og her burde historien egentlig sluttet. At det finnes hverdagsrasister som ringer politiet når de ser innvandrere med noe dyrt mellom hendene, er ikke noe sjokk. Men i stedet for at politiet avklarte situasjonen og ba kafegjestene jekke ned fordommene sine, ble det mer bråk. De godtok ikke bankkort som ID fra Daniel Ashitey Quaye, som opprinnelig er fra Ghana, men krevde pass. En rutinekontroll ble plutselig til en utlendingskontroll, som ikke hadde noe med saken å gjøre. I tillegg kjeftet de på paret da de fortalte at de opplevde det hele som rasistisk diskriminering, og gjorde ingenting for å hindre kafegjestene fra å ta nye bilder av dem.

I stedet for å gå etter dem som startet bråket, gikk politiet etter dem som sa i fra om rasisme. Elegant. Episoder som dette gjør det mer fristende å bite det i seg enn å si ifra.

Det trengs nulltoleranse mot hverdagsrasisme. Men mot politiets oppførsel burde det ikke være nødvendig med nulltoleranse, for det skal rett og slett ikke skje. Nå har riktignok ikke politiet kommet med sin versjon av saken, men sånn det ser ut hittil er det to politifolk i Oslo som ikke bør få gå i uniform igjen. 

Ps: På nettsidene sine skriver kafeen at "Bolivar ønsker å gi deg en opplevelse utenom det vanlige. Vi har hentet impulser fra mange spennende kulturer." Så hvis du vil oppleve noe utenom det vanlige, og hente impulser fra spennende, men ganske intolerante kulturer, anbefales det å komme bærende på verdifulle ting utenfor Bolivar en fredagskveld.

Reisebrev fra Ketil Grønvold

«De fleste holder seg hjemme i dag og i morgen», sier Adele. Hun er filippinsk kvinne i 50-åra og jeg har nettopp fortalt henne at jeg er på vei til Bulacan. «…For nå er vi inne i de farlige timene».


Blant de filippinske katolikkene er det den lange fredagen som ruver i påskehøytida. Mens protestanter først og fremst er opptatt av oppstandelsen er det ‘Guds død gjennom Kristus’ som preger deres tradisjon. tilsatt førkristne forestillinger.

I den katolske kirkas historiefortelling inntraff Jesu død kl. 15.00 filippinsk tid. Derfor er det at ettermiddagstausheten brått faller ned over menneskene som har samla seg rundt den gamle kirka i Quiapo. Med bøyde hoder forlater de troende Plaza Miranda. Den travle markedshandelen i gatene rundt opphører. Kan hende gjelder det også mannen som for mange år sia ville overtale oss til å kjøpe et gammelt gebiss.

Men også den bibelske historieskrivinga er gjenstand for tolkninger. Kardinalspørsmålet er hvordan menneskene skal leve under Guds fravær? Og filippinerne spalter seg i to leire.

Noen betrakter tida som utspiller seg mellom døden og oppstandelsen som et svart hull. Fordi Guds hånd er fraværende. Verden uten hans tilstedeværelse er et farlig sted for menneskene.

Adele hører hjemme i deres rekker.

Andre snur på flisa. ‘Når Gud ikke ser oss kan vi gjøresom vi vil’, erklærer de. Kan hende er de filippinske turistmyndighetene tilhengere av den liberale læra. I alle fall proklamerer internasjonale reklamekampanjer og utallige plakater rundt om i Manila at «It’s more fun in the Philippines».

Sjøl sitter jeg i en motorsykkeldrosje da Adeles advarsler brått dukker fram i bevisstheten. Jeg er på reise med to bondeledere for å besøke klassefellene deres i San Jose Del Monte.

Mannen på førersetet opptrer som om guden aldri har sett han. Farten har satt seg i den gamle kroppen . Det samme gjelder unggutta på vei nedover. I den krappe svingen er det ingen vei utenom. Vi braker sammen – front mot front – og med stor kraft. Framveggen på sidevogna flerres av. William, bondelederen som sitter på baksetet, faller av og ender på asfalten. Sammen med Danilo tar jeg meg ut gjennom åpninga i vogna. Omtåka, blødende fra sår på armer og bein og med smerter i rygg og nakke. Befolkninga fra barrioen på oversida av veien kommer løpende til. Lurer på om vi har har skada oss? ‘Og hvordan står det til med utlendingen?’ - Den filippinske kameraten kaster et raskt blikk på den norske kameraten og erklærer at «NO PROBLEM». – Deretter haster han med lange steg oppover den bratte bakken.

Nordmannen følger i vertens fotefar. En mann som er leder for to millioner filippinske bønder har dårlig tid. Fordi bøndene har dårlig tid. Dessuten var det ‘ikke noe problem’. Ingen av oss kom alvorlig til skade.

For bøndene vi er på vei til er det ikke timene mellom død og oppstandelse som volder bekymring. De har levd i kritiske tider hver eneste dag i nesten 30 år. Ansikt til ansikt med en av de mektigste familieklanene på Filippinene har de kjempet for retten til jord og liv.

Slik klassefellene deres kjemper for sin jord og sine liv. I hele det sørøstasiatiske øyriket.

Den britiske historikeren Eric Hobshawm sier at den mest dramatiske endringa som utspant seg i siste halvdel av 1900-tallet var bondestandens død. Lokale klasser av store jordeiere i den tredje verden legger under seg bøndenes jord. Multinasjonale agribusinessselskaper brer om seg og fenomenet med stater og finansinstitusjoner som leier og kjøper jord har vokst astronomisk. Food Policy Research Institute i Washington sier i en rapport at i løpet av bare fire år - fra 2005 til -09 – blei 20 millioner ha i utviklingsland underlagt nye og utenlandske eiere. Det svarer til 25% av jordbruksarealet i hele Europa!

Og Filippinene følger etter. Regjeringa planlegger å avse 2/3 av jorda til cashcrops (for eksport) og agribusinessselskaper. Henholdsvis 6 og 2 milioner ha. Cashcrops er i stor utstrekning unndratt bestemmelsene om omfordeling i den filippinske jordreformloven fra 1988.

Imens undergraver den politiske eliten landets evne til å fø sin egen befolkning. For det er ikke ny jord som bys fram.

Ris er det viktigste innslaget i filippinernes kosthold. På 1960-tallet blei planta dyrka på halvparten av jordbruksarealet – over 6 milioner ha - og landet var sjølforsynt med den viktige maten. I dag er Filippinene omvandlet til verdens største importør. Og arealet det dyrkes på er redusert til halvparten. På samme tid fortsetter det å synke. Tall fra National Irrigation Authority forteller at 156.000 ha irrigert risjord har blitt omgjort til andre formål hvert eneste år i perioden fra 2006 til 2010.

For de store og mektige er det mer lønnsomt å bruke jorda til dyrking av eksportvarer. For befolkninga er konsekvensene økte matvarepriser og sult.

Jeg vender blikket bakover og gjenkaller besøketpå DOLEs ananasplantasje i Koronodal i South Cotabato på Mindanao. Eiendommen som favner 30.000 ha. på den beste jorda i lavlandet. I en liten barrio i fjellene ovafor ovafor vi 20 familier som hadde mista 6 barn i løpet av en måned

Kontrollen over jorda er et spørsmål om liv og død for den filippinske landsbygdbefolknnga..

I fjor advarte en rapport fra det Nasjonale Sikkerhetsrådet (NICA) om opprør og sosial uro pga matvaresituasjonen.

Alle ting oppstår historisk og forgår historisk. Maktas skjemaer har ikke evig liv. Bøndene i San Jose Del Monte nekter å bøye nakken. De utgjør flertallet i den filippinske befolkninga og deres kamp svarer til folkeflertallets behov .

Sammen med sine frender over hele Filippinene gjør de Margaret Thatchers ord til sine:

There Is No Alternative (BUT STRUGGLE)

…………………..

I minuttene før ulykka har vi utveksla gamle minner. Ramos Danilo, som er generalsekretær for den største bondebevegelsen på Filippinene, Kilusang Magbubukid ng Pilipinas (KMP), ler godt da jeg refererer historia som Felicisimo Patayan en gang fortalte.

«Det var sånn han var», sier han.

Patayan – eller ka Memong – døde i 2007. 98 år gammel. Han virket som kaffebonde på Mindanao i 1930-åra og begynte tidlig å organisere bønder. Mannen er en av de store veteranene i den filippinske bondereisninga det siste hundreåret.

Ka Memong var nestleder for KMP og jeg møtte han ofte på Filippinene. Dessuten var han hos oss i Norge. I 1989 reiste vi for å besøke norske bønder i Tolga og Folldalen. På toget opp gjennom Østerdalen fortalte han meg hvordan de begynte å bygge den nye bondebevegelsen. Det tok til i begynnelsen av 1970-åra etter at Marcos hadde erklært unntakstilstand og diktaturet var på høyden av sitt velde. Regimet holdt et åpent øye med all opposisjon og bondeaktivistene måtte være forsiktige.

Derfor arrangerte de seminarer i regi av ‘Basic Christian Communities’. Kirkas ly ga en viss beskyttelse, men Marcos visste om dem. Regimets agenter forsøkte å infiltrere gruppene.

«Men jeg kunne hypnose..» fortalte han. «Når folk vi visste var agenter kom på seminarene hypnotiserte jeg spionene…..og vekka dem opp når kurset var slutt». – «Sånn gjorde vi dem verdiløse for oppdragsgiverne deres».



Det finnes mange metoder i kampen mot makthaverne. Kanskje kan vi hypnotisere dem også?

Så kom den nye psykiatrierklæringa om Anders Behring Breivik. Uansett hva den måtte inneholde av faglige riktige konklusjoner, må det være tillatt å være litt «motstrøms» og si at konklusjonen blei som krevd.


Reint umiddelbart og strafferettslig skulle det være uvesentlig om Breivik blei erklært tilregnelig eller ei. Poenget er at han utført noen uhyrlige handlinger, og at han har oppført seg sånn at han aldri kommer til å slippe ut i samfunnet igjen på minst 20 år, enten han blir diagnostisert sånn eller sånn.


Men politisk, særlig fra «venstre», er det uhyre viktig å få Breiviks handlinger erklært utført av en frisk og tilregnelig person. Da kan en nemlig oppnå noe som er viktigere enn å få Breivik dømt, og det er å kriminalisere og kanskje forby enhver mening som en kan hevde skulle være noe i nærheten av det Breivik måtte mene. Men til det er å si: Sjøl nynazister i Norge, som det er så mange som kanskje ti i tallet her i landet, driver ikke med drap i et omfang som Breivik gjorde. Heller ikke noen i Sian (Stopp islamiseringa av Norge) eller andre utgrupper. Heller ikke litt ekstreme sympatisører av Frp, sterkt innvandringsfiendtlige Frp-talspersoner, eller statssekretærer som er så ekstreme at de sender folk med avslåtte asylsøknader ut av landet. Det er behovet for merkelapp-argumentasjon som gjør det så viktig å få Breivik friskmeldt. Så vellykka som «rasist»-merkelappen har vært mot enhvert innvandringskritisk eller religionskritisk argument, gjør at en også vil kunne bruke Breiviks avskyelige — og uforståelige — handlinger til å imøtegå andre synspunkter med å si: Dette betyr i sin konsekvens massedrap! — Men argumenter som ikke kan nyttes uten å bruke Breivik som konsekvens, kan ikke brukes.


Et annet og viktigere poeng, er rettens begrunnelse for å be om ny erklæring. Det har dommerne hevdet å være «hensynet til den alminnelige rettsoppfatninga». Men retten dømmer ikke etter slike oppfatninger, den dømmer etter bevis og vedtatte lover. Faktisk er det et av rettsstatens kjennetegn at folkedomstolens hevngjerrige og tilfeldige makt fratas innflytelse. Folkets rettsoppfatning finnes det heller ingen dokumentasjon på, bare journalistenes.


At psykiaterne med denne erklæringa svekker tilliten til egen profesjon, vil sikkert mange fryde seg over. Jeg vil beklage det, for fortsatt tror jeg psykiatere, med og uten piller, representerer en faglig ressurs som kan være til svært stor nytte for mange med psykiske lidelser.

Det er selvfølgelig flott og nødvendig at nazistiske ideer bekjempes og tilbakevises. Men jeg må nok en gang si at jeg stiller meg uforstående både til virkelighetsbeskrivelsen av nazistenes styrke og måten de bekjempes på. Jeg må bare gjenta at jeg har store problemer med å forstå at de fremste selvutnevnte nazistforkjemperne er ute i et politisk ærend. Jeg vil svært gjerne overbevises om at de ikke er ute etter å tilfredsstille sin egen innbilte prektighet, og kanskje aller mest, om at de ikke gjør dette for å få utløp for sin personlige voldslyst til å slåss. Men jeg må innrømme at jeg ser det som vanskelig.

Arbeiderpartiet er Norges viktigste maktbærende parti. Her følger noen teser om hvordan AP fungerer. Det trengs langt mer undersøkelser enn det jeg legger fram her. Dette er ment for å starte en debatt:

7 teser om Arbeiderpartiet

1. Ap er en maskin som drar arbeidsfolk og radikale strømninger til høyre og inn under borgerskapets kontroll. Den pasifiserer arbeidsfolk og massebevegelser, og får oss til å stemme på borgerlig politikk.
2. Makta over partiet ligger trygt forankret i monopolborgerskapet. Partiet kan under press fra folkelige bevegelser gjøre venstresvinger for å bevare ro og kontroll, men bare midlertidig og taktisk. Ap kan ikke vinnes. Som alle borgerskapets partier må det nedkjempes.
3. Sjiktet av medlemmer i Ap som tilhører borgerskapet, har økt betydelig. På Nesodden er dette spesielt knyttet til de nye lagene av karrierekvinner.
4. Borgerskapet utgjør et lite mindretall av medlemmene. På Nesodden under 20 av ca. 160 medlemmer i Ap og nesten 300 i AUF. Det innehar alle viktige posisjoner i parti og kommunestyret.
5. Aps evne til å få til klasseforlik mellom arbeiderklasse og borgerskap blir dårligere da forståelsen av arbeiderklassen er dårligere i toppen av partiet.
6. Det fremdeles lille borgerskapet i Ap har full kontroll ved hjelp av de tusenvis av hersketeknikkene som ledere i borgerlig drevne organisasjoner har til å kontrollere og undertrykke flertallet.
7. I alle organisasjoner og på alle arenaer er kampen mot disse borgerlige hersketeknikkene en sentral oppgave for alle revolusjonære. Vi trenger kunnskap og kampmetoder rundt disse. Kampen mot dem handler om å frigjøre folks kampkraft, engasjement og skaperevner.

Litt om klasser

Lenin (En stor begynnelse):

Ufullstendig om Nesodden Ap

Skattelistene viser inntekt etter fradrag. Rike mennesker trekker som kjent fra mer enn vanlige lønnsmottakere så forskjellene er større enn det som synes her. På Nesodden var Høyrekandidatene rikeste med en gjennomsnittsinntekt på over 517 tusen. Ap kom på andre plass med gjennomsnitt på 422 tusen. Ettersom Høyre hadde et par personer med særdeles høy inntekt og Ap hadde mange elever uten inntekt på lista, er forskjellen mindre enn det ser ut til. Gjennomsnittet på Nesodden var dette året ca. 280 tusen.

Særtrekk ved Ap

Lagdelingen i Arbeiderpartiet

Kan et mindretall styre over et flertall?

Om hersketeknikker

Makta baserer sin makt på hersketeknikker/maktmisbruk i organisasjonslivet. Vi må samle opp vår felles erfaring og ha fokus på dette. Det viktige er ikke hva som besluttes, men hvordan det besluttes. Får folk bestemme og bruke vettet sitt, blir det bra.







Geir Christensen

Reisebrev fra Kjetil Grønvold


To dager i Manila…og det regner. Vannet skyller oppetter husveggene i Malate og finner piskende avløp i stredene ned mot Roxas Boulevard og Manilabukta. Ungene i Pedro Gil ser sitt snitt til et avbrekk i den daglige tralten. Så lenge det varer. Kroppene boltrer seg i det møkkete vannet. Pablo på fem nikker ivrig i det jeg passerer. Kan knapt skimte annet enn det vesle hodet som stikker opp av vannmassene.

Jeg så han i fjor også. Og året før. Alltid sittende på fortauet eller liggende pressa inn mot husveggen når natta tvang seg på. Inne mellom spinkle fruktkasser og under avrevet plast frister han kårene som den filippinske virkeligheten byr han.

Og de er mange, Pabloene. 250.000 har leira livene sine under bruene i den filippinske hovedstaden. Og i slumområdene i Tondo og lommene der fattigfolk finner plass for papp- og plateskurene sine. De regner frendene sine i millioner.

Er det fattigdommen som trasser seg til evig liv?

Maktas retorikk bærer bud om det. Alle filippinske presidenter har utlovt storstilte programmer for å få bukt med den sosiale elendigheten. Og alle har de slått seg på brystet over dramatiske «framganger» i arbeidet iot den sjølsamme elendigheten. Så også Nonoy Aquino. Sønnen til «den gule enka» fra EDSA-revolusjonen i 1986 og medlem av en av de mektigste elitefamiliene i øyriket. Etter at han vantpresidentvalget i 2010 har løfter om sosial rettferdighet sittet løst i sliret. Og allerede i fjor høst kunne administrasjonen hans rapportere om oppsiktsvekkende resultater: Andelen fattige var sunket fra 27 til 23%.

Tallenes bakteppe føyer seg inn i Winston Churchills analyse av løgnens anatomi . Den britiske statsmannen erklærte at den antar tre former:

«Løgn, grov løgn og statistikk».

Den filippinske metoden tilhører den siste kategorien. Det mest spektakulære er at reduksjonen skjedde fra den ene dagen til den andre. I løpet av ei natt løfta 4 millioner filippinere seg ut av fattigdommen. Fortellinga vekker assosiasjoner til Rushdies historieberetninger i «Midnattsbarn».

Men ingen mirakler hadde utspunnet seg. Slik de sjelden gjør det i den stilletstående filippinske virkeligheten. Regimets bidag besto rett og slett i magiske talløvinger. Det endra oppfatning av hva fattigdom er og senka inntektsgrensa fra 53 til 46 pesos om dagen (under seks kroner). Og da er utgangspunktet at minimumsinntekten allerede var var satt til 1 dollar. Om vi derimot anvender Verdensbankens kriterier er bildet radikalt annerledes. Og de breie folkebevegelsene på Filippinene insisterer på 2 dollar som absolutt minimum. Deres beregninger sier at over 80% av den filippinske befolkninga er hjemmehørende i de fattiges rekker. Ferske tall fra Social Weather Station – et velrennomert meningsmålingsinstitutt på Filippinene – erklærer at 52% opplever seg sjøl som fattige.

Pengene makta regner som tilstrekkelig rekker knapt til en busstur i Manila.

Aquino-administrasjonen er ikke det første filippinske regimet som har grepet til talltriksing. Tvert om. Bare sia 1993 er regnemåten endra tre ganger. Slik kan eliten på det sørøstasiatiske øyriket kle seg i skrud når den presenterer seg for «det internasjonale samfunnet». Det har funnet sin vei til Agenda 2015 og FNs tusenårsmål.

På sett og vis går makt og avmakt opp i en høyere enhet. De ledende klassene i det filippinske samfunnet hviler på en halvføydal og halvkolonial produksjonsmåte som ikke er i stand til å imøtekomme folkeflertallets behov. Den hemmer reell økonomiske og sosial utvikling der de ulike sektorene betjener hverandres behov. I stedet er det båndene mellom de enkeltvise sektorene og metropoler i den kapitalistiske verdensøkonomien som rår. Forutsetningene for reell utvikling strir skarpt mot de store jordeierne og kompradorborgerskapets interresser.
Men vanlige filippinere lever i virkeligheten som makta byr dem

Det er 1. april i det ordene hamres ned på tastaturet. - ‘En forferdelig dag’ lyser det mot meg fra førstesida på Philippine Daily Inquirer.

Det er den mektige katolske kjerka som taler. Talsmannen for Catholic Bishops Conference utbrer seg i feite typer og med store bokstaver. ‘Aprildagen er dagen for «tåper», erklærer han. For «hedninger og overtro». Prelaten levner ikke rom for sprelske påfunn på hviledagen….Og det er ingen aprilspøk han farer med. 1. april er særlig farlig i år, meddeler han seg til undersåttene . Fordi dagen i dag faller sammen med palmesøndagen.

Dersom målestokken er deltaking i kirkelige ritualer og seremoniell regnes filippinerne som verdens mest katolske folk. Kirka har makt over sinnene. Og ho veit å bruke den.

Det siste året har den organisert en brei og massiv kampanje mot et lovforslag om kvinners rett til reproduktiv helse. _Det ligger til behandling i Kongressen og rommer forslag om at preventiver skal være tilgjengelig på helsestasjoner i distriktene (Barangay Health Stations). – Det vil ikke de geistlige vite av. «Drap», roper de – og mobiliserer bak parola om ‘Ja til livet’. Protestene tar seg uttrykk i manende appeller fra talerstolene i de mange kirkene, i store demonstrasjoner og i en aggressiv plakatkampanje.
Blant anna.

For en gammel revolusjonær er plakatkrigen en underlig seanse. De lyser mot meg med knytta neve på ekte proletarisk vis. Kan hende et uttrykk for at bevegelsen for revolusjon og sosialisme har djupe historiske røtter i dette landet . Og ei sterk stilling i den filippinske nåtida. Tjuveri av ikoner er knapt noe nytt fenomen.
I et utvikla kapitalistisk samfunn framstår samfunnsmessige maktforhold som en mirakuløs egenskap ved pengene. Derfor har religionen gått ut på dato som sosial kraft. Makta trenger den ikke lengre. Kjerka som institusjon kan attpåtil stå fram som en progressiv kraft.

I den filippinske samfunnsformasjonen er det annerledes. Der er den – og må være - en vital ideologisk bestanddel i herskerklassas anstrengelser for å framstå som ‘hele samfunnets representant’. Den rå utbyttinga eier ikke evne til å tilsløre seg sjøl.

Men på samme tid er de mange kristne ikke bare kristne. De er også bønder og arbeidere og fattige. Det farger lesninga av tekstene.

Slik er den protestantiske kirka (ca 7% av befolkninga) ei forbundsfelle i kampen for radikale samfunnsomkalfatringer. Og slik eksisterer det en sterk radikal lekmannsbevegelse i katolikkenes egne rekker. Mange har valgt å slutte seg til den revolusjonære bevegelsen, slik ‘Camillo Torres i Colombia kasta prestekjolen og greip til våpen i fjellene.

Christians for National Liberation (CNL) er en viktig del av den Nasjonaldemokratiske Fronten (NDF) der også kommunistpartiet og deres hær inngår. Flere blant grunnleggerne av den revolusjonære bevegelsen kom fra presteskapets rekker. Presten Luis Jalandoni er i dag visepresident og internasjonal talsmann for NDF.

Sjøl blant noen biskoper har radikale krav funnet gjenklang. Husker egne besøk hos biskop Fortich i Bacolod på Negros Occidental mot slutten av -80-tallet. Kort tid etter at bispegården var blitt angrepet av antikommunistiske dødsskvadroner. Og jeg husker de norske besøkende i Cordillera. Geriljakommandanten var forhenværende katolsk prest og erklærte – om enn med et glimt i øyet – at han betrakta marxisme-leninismen- Mao Xe Dongs tenkning som en ‘Guds gave til menneskeheten’.

Det er håp i hengende filippinske snører………

Jorda er 6000 år gammel. Den er universerts sentrum. Røyking fører ikke til kreft. Tillærte egenskaper går i arv. Sykdom skyldes “ubalanser” i “energibaner” i kroppen. Evolusjonsteorien er et falsum. Globale klimaendringer er bare en konspirasjon.

Siden vitenskapelig metode først oppstod har vitenskapen med ujevne mellomrom kommet med innsikter og kunnskap som utfordrer religiøse dogmer, mektige økonomiske interesser, eller politiske ideologier. Den innledende listen er bare et lite utdrag av påstander som har kommet opp gjennom vitenskapshistorien (mange av dem møter vi fortsatt), og de har lite til felles annet enn at de på et uvitenskapelig grunnlag forsøker å fornekte kunnskap som i dag er forskningsbasert svært sikker. Fra pavekirkens angrep på Galilei, til dagens klimafornektere går det en lang linje med antivitenskap. Ved å basere seg på menneskers innebygde evne til å tro på det de gjerne vil tro på, har religiøst, politisk og økonomisk mektige herrer (for det har stort sett vært herrer) kjempet mot forskningen med nebb og klør når resultatene har vært noe annet enn det de selv mente eller ønsket var korrekt.

Det nyeste skuddet på stammen (sammen med en del retninger rundt alternativmedisin) er klimaforenkterne. De kaller seg selv ofte “klimaskeptikere”, men de gjør skam på “skeptiker”-begrepet fordi de går i den største tankefella av alle, den som har gitt opphav til utallige konspirasjonsteorier gjennom tidene: En enorm skepsis til alle “offisielle” kilder og forklaringsmodeller, ingen skepsis til sine egne.

Det finnes i dag ingen vitenskapelig uenighet om globale klimaendringer. De vitenskapelige diskusjonene går på hvor stor den globale oppvarmingen er, og hvor alvorlige konsekvensene vil bli. At det skjer, og at konsekvensene vil bli alvorlige er det stor konsensus om i de vitenskapelige miljøene.

Klimafornekterene benytter seg jevnlig av uenigheten rundt detaljer til å forsøke å framstille det som om det er tvil om hele modellen, noe det altså ikke er.

En av de vanligste metodene for å gi uvitenskapelighet et vitenskapelig skinn er såkalt “cherrypicking”. På de fleste forskningsfelt er det gjennomført en lang rekke studier, og resultatene av disse vil stort sett være slik at hovedtyngden peker i en retning, mens det finnes enkeltstudier som gir et avvikende resultat. Årsaken til disse avvikene kan rett og slett bare være statistiske avvik, eller det kan være noe feil med metodikken til studien eller oppsettet til forsøket. I vitenskapen

I vitenskapen benytter man da såkalte metastudier (studier av studier), hvor man både ser på resultatene av studier, men også vurderer kvaliteten (metodikk, størrelse etc.). Slik kan man skaffe seg en kunnskapsbasert oversikt over hva den best kvalitetssikrede kunnskapen vi i dag har tilgjengelig sier om et fagfelt.

I “cherrypicking” gjør man det motsatte. Konklusjonen kommer før undersøkelsen, og man plukker ensidig ut de enkeltstudiene og enkeltresultatene som støtter opp under sin egen forutintatte konklusjon. I et stort fagfelt vil man alltid kunne finne enkeltresultater som støtter opp under de fleste ståsteder, og man kan slik altså gi et falskt skinn av vitenskapelighet rundt påstander og modeller som er fullstendig uvitenskapelige.

Disse løsrevne faktabitene presenteres på et uttall av nettsider som igjen refererer til hverandre og blandes med andre biter av løgner, halvsannheter og utdatert kunnskap. (En metode som også er hyppig brukt av andre uvitenskapelige miljøer som f.eks. konspirasjonsmiljøer.) Når man i tillegg klarer å få en professor eller to til å gå ut og støtte påstandene har man et propagandaverktøy som for det utrente øyet kan framstå svært overbevisende.

Problemene forsterkes gjerne gjennom medias fokus på konflikt og dualisme. De fleste saker skal presenteres gjennom to sider som er uenige og som hver framlegger sitt syn. Dermed blir det både i klimasaken og i en del andre saker slik at helt marginale synspunkter får like stor plass som de synspunktene som representerer den overveldende majoriteten i forskningsmiljøene.

Forskningsfonten har kommet såpass langt i dag at det på de fleste fagfelt er tilnærmet umulig å være oppdatert på forskningsfronten uten å jobbe med det på heltid og å ha gjort det et par år etter avlagt doktorgrad. Det gjør det selvsagt vanskelig for legfolk å manøvrere kritisk i et hav av informasjon på internett. Men selv om det kan være vanskelig å sette seg inn i detaljene rundt klimaforskning (selv om det i tillegg til de mange useriøse også finnes en del gode populærvitenskapelige sider om temaet), er det mulig å sette seg inn i vitenskapelig metode og bruke den kunnskapen som en basis til å gjøre seg opp sin egen mening om sannsynligheten av ulike påstander.

Selv om de har liten støtte blant uavhengige forskere, har klimafornekterne mektige og pengesterke forbundsfeller.

Media avslørte nylig hvordan den ultrakonservative amerikanske tenketanken “Heartland Institute” aktivt finansierer noen av de mest aktive “klimaskeptikerne” med penger de får fra amerikansk storindustri og søkkrike enkeltpersoner. Blant donorene til Heartland (som også driver lignende aktivitet på andre samfunnsområder) finner vi bl.a. General Motors.

Blant de som har fått penger for å så tvil om de gobale klimaendringene finner vi Fred Singer. Singer har også tidligere vært i medias søkelys på bakgrunn av en uheldig blanding av forskning og store pengebeløp. Sammen med andre konservative forskere jobben han på 70-tallet for tobakksindustrien med å så tvil om den økende vitenskapelige konsensusen rundt koblingen mellom røyking og lungekreft, gjennom mange av de samme metodene som han i dag bruker for å så tvil om klimaforskningen.

Mange av klimafornekternes støttespillere, som olje- og bilindustrien, har økonomiske motiver, men man skal ikke undervurdere de ideologiske. For tankestrømmer på den økonomiske ytre-høyresiden, hvor alt skal privatiseres med minst mulig restriksjoner, og staten skal minimeres til en nattvekterstat som bare tar seg av politi og militære oppgaver, er miljøproblemtikk vanskelig. De globale klimaendringene betyr nemlig at enkeltpersoners forbruk og enkeltselskapers handlinger får konsekvenser for andre mennesker over hele planteten, og at reguleringer ikke abre på nasjonalt, men på internasjonalt nivå må til.

Heller enn å tenke gjennom ideologien sin en gang til er det da lettvint for mange å fornekte virkeligheten. Dersom vi setter såpass pris på planeten vår at vi vil levere den i stand til våre barnebarn og barnebarns barn, bør vi ikke la oss narre inn i den fella.

En litt nedkortet versjon av denne teksten, stod på trykk som kronikk i Adresseavisen 31/3 2012.

Rødt har fra første stund vært kritisk til Kulturhuset. Noen vil kanskje si vi kommer vel sterkt i siste runde når vi nå fremmer dette forslaget til utomhusarealet. Men dette er et viktig areal. Det kan bli en sentral del av et nytt byrom, et godt vrimleområde er viktig for utendørs aktiviteter og støttemuren ned mot elva og trappa åpner opp rommet og dermed mulighetene. Andre løsninger vil, som vi ser, gjøre Elvegata til mer gate med mer trafikk. Kontakt med elva er heller ikke å forakte - tvertimot har det vært et bærende element i hele prosjektet. Det engasjement som kom til syne i OA det gjennom intervjuet med en av redaktørene og turistsjefen viser nettopp dette.

Når det gjelder den tidslinja vi har satt opp, realisering av alt i 2013, skyldes det at vi syns det er lite formålstjenlig å bruke samfunnsressurser på å gjøre i stand ei gate som skal graves opp etter et år. Helheten vil ikke stå ferdig før etter at Eidsiva har lagt sitt rør uansett. Men det er klart, gjør man litt nå og venter med resten, så kan man vente, og vente og vente og så ble det det ikke noen helhet allikevel, men noen nye trær, en platting og ei hengebru kanskje?

Forslaget fikk 4 stemmer: 1 R, 2 Frp og 1 H. Flertallet stemte for et omforent forslag mellom ordfører og V der Elvegata nå blir satt i stand, men der løsningen ned mot elva skal utredes atter en gang. Bruke mer penger på prosess er ikke akkurat hva dette prosjektet trenger. Det er ikke noe mål at Gjøvik kommune skal bli like flink som Sykehus Innlandet til å kaste penger etter konsulenter. Men i november får vi altså saken opp igjen på nytt med den samme diskusjonen vi hadde idag. Ikke akkurat handlingskraftig.

Det er grunn til å stille spørsmål om kommunestyreflertallet egentlig ønsker en trappeløsning? Treneringens kunst er alt for gjennomskubar.

Forslag sak 37/12 Utomhusplan Strand.

1. På bakgrunn av hvilken betydning kalksteintrappa ned mot Hunnselva vil ha for helheten med Kulturhuset – både med tanke på bruk og estetisk uttrykk - vil Kommunestyret beholde dette elementet og opprettholder herved K-sak 31/11.

2. Utomhusarealet/Elvegata vil være et anleggsområde i både 2012 og 2013. Statens Vegvesen skal utbedre krysningspunktet med Strandgata, KAHE Eiendom planlegger å bygge et parkeringshus og Eidsiva Bioenergi skal legge dampledning i Elvegata. Disse forholdene gjør at realisering av kalksteintrappa kan bero til 2013. Arealet må imidlertid settes i stand slik at det kan brukes, ikke minst for å høste erfaringer med det som et kulturaktivitetsareal.

3. Inndekning av merkostnaden på 6 millioner som er fremkommet i denne saken krever ekstra innsats. Kommunestyret ber derfor rådmannen utrede hvilke muligheter for sluttfinansiering som foreligger. Momenter i en slik utredning om finansieringen kan være:
- disponering av årsoverskudd 2011
- bruk av budsjettreserve 2012
- bruk av investeringsbudsjett 2013
- bidrag fra Fylkeskommunen
- søknad om bidrag fra Kulturdepartementet og andre statlige organ
- søknad om bidrag fra Kulturfondet
- økt bidrag fra KAHE Eiendom
- bidrag fra lokalt næringsliv og banker
- involvering av Industribygg AS
- innsamling fra byens befolkning/brukerne av Kulturhuset i foajeen

4. Ny finansieringsplan legges fram i forbindelse med budsjettbehandlingen for 2013 og senest innen utgangen av året.

I debatten ytret Frp ønske om at to strekpunkter ble tatt med: at Eidsiva må bidra og at kommunal eiendom kan selges for å finansiere dette. Det første er Rødt enig i, men ikke det andre.

I går (28/3) deltok jeg på Kunnskapsdepartementets innspillskonferanse til Forskningsmeldinga 2013.

Det var mange interessante innspill på konferansen som både gledet og irriterte. Jeg likte svært godt både UiO-rektor Ole Petter Ottersen påpekning av viktigheten i langsiktighet i forskningen, og Videnskaps-Akademiets Nils Christian Stenseths vektlegging av den grunnleggende nysgjerrighetsdrevne forskningen. Likeledes holdt UHRs Ruth Haug et par gode innlegg hvor hun både vektla viktigheten av å ikke se seg blindt på enkle indikatorer, og hun våget også som den eneste å snakke om internasjonal solidaritet i en setting hvor de fleste nok var mest opptatt av å sikre mest mulig ressurser til seg og sitt.

Som fysiker prøvde jeg i mitt innlegg i debatten, naturlig nok å kombinere alle elementene i norsk forskningspolitikk i en slags "grand unified theory", og det momentet jeg forsøkte å legge fram var at mange av de problemene vi i dag ser, har en sammenheng med finansieringsmodellen - det tellekantsystemet vi i dag har, hvor publiserte artikler i bestemte tidsskrifter genererer penger gjennom noe som er et nullsumspill mellom institusjonene.

Mange er nok enige om at finansieringsmodellen er problematisk, men i motsetning til Accentures Kirsti Kierulf, ønsker jeg mer ikke flere indikatorer. Da er jeg nok mye mer enig med Norsk Studentorganisasjon, i at løsningen er å kjøre mindre penger gjennom disse tellekantsystemene. For min del kan de gjerne fjernes helt, for dette er økonomimodeller som fullstendig mangler vitenskapelig grunnlag. Bruk heller ressursene til å øke basisbevilgningene til institusjonene.

Forskning er per definisjon regel- og normstyrt. De fleste i sektoren kjenner sikkert godt til det vi bruker å kalle "vitenskapelig metode". Selv om vi har et mål - best mulig kvalitetssikret kunnskap om verden rundt oss - har flere hundre år med vitenskap ført oss fram til at dette målet best oppnås gjennom å ha fokus på prosessen - metoden, og ikke på hvorvidt ulike kvantiserbare målindikatorer er oppnådd.

Når vitenskapen så blir underlagt økonomisk baserte målstyringsregimer, går man bort fra dette vitenskapelige fokuset, og man innbyr dessverre til snarveier og løsninger som er funderte i økonomiske heller enn vitenskapelige betraktninger. De fleste har vel nå hørt om praksisen med å publisere såkalte LPU(Least publishable unit)-artikler, hvor forskningsresultater blir delt opp for å generere flest mulig artikler. I tillegg kommer selvsagt at vurderinger rundt hva man skal forske på også vil bli preget av vurderinger om hva det er enklest å få publisert hvor, heller enn av faglige, vitenskapelige vurderinger. Det er selvsagt ikke slik at det akademiske kvalitetssikringssystemet er perfekt. Det har også tidligere vært preget av at ting som prestisje og klikkdannelse innimellom overstyrer rent faglige vurderinger, men det økonomisystemet vi har i dag forsterker disse tendensene kraftig.

Forskningen utøves best når den kan foregå i skjæringspunktet mellom demokratiske samfunnsmessige (politiske) prioriteringer (som f.eks. en nødvendig satsing på klimaforskning), og vitenskapelige vurderinger (det man ofte kaller grunnforskning).

Ved å bygge ned tellekantsystemet og heller øke basisbevilgningene til institusjonene, samtidig som man gjeninnfører vitenskapelig ansattes rett og plikt til å forske, gir man forskningsmiljøene ikke bare ressurser, men også tillit til å gjennom sin fagkunnskap prioritere bruken av disse innenfor de politisk bestemte rammene.

Forskning egner seg dårlig som akkordarbeid. (Og det finnes det faktisk en del forskning som viser.)

I tillegg til økt vitenskapelighet, vil en endring av finansieringssystemet som vektlegger økt langsiktighet og økonomisk forutsigbarhet for institusjonene, kanskje også gjøre det enklere å få gjort noen grep i forhold til den stygge situasjonen med stor grad av midlertidig ansatte i sektoren. På tross av et visst fokus på dette de siste årene, har utviklingen gått i en negativ retning. Det er ikke holdbart. Hovedregelen i norsk arbeidsliv skal være fast jobb - også på universiteter og høgskoler.

Så for å konkludere, la meg sitere Bill Clinton (og, nei, det er ikke det sitatet du tenker på):

It's the economy, stupid!

ELLERS: Les NTL Universiteter og høgskolers innspill her:
http://ntl.no/ikbViewer/page/orgledd/forside/nyhet?p_document_id=96472&p...

Siv Jensen skriver følgende i en kronikk i Dagbladet i dag:

«Toleranse er evnen til å tåle andres meninger, holdninger og handlinger også når en ikke selv deler eller aksepterer dem.»

Spørsmålet er om Jensen lever som hun lærer. Et raskt nyhetssøk viser at Siv Jensen de siste årene har reagert på følgende vis i møtet med andres meninger, holdninger og handlinger hun selv ikke har likt:
- I desember 2010 truet hun med å melde seg ut av Den norske kirke etter at en kirke hadde hatt høytlesning av Koranen i en kirke.
- I februar 2009 kalte hun krav om halalmat i fengsler og ønske om bønnerom for muslimske taxisjåfører for «snikislamisering»
- I juni 2010 foreslo hun å forby niqab og burka i det offentlige rom

Døm selv.

Tidligere i teksten skriver hun forøvrig at et samfunn med litt demokrati ikke er et demokrati, og på samme måte at et samfunn med litt ytringsfrihet ikke er et samfunn med ytringsfrihet. Spørsmålet til Jensen må være om et samfunn med litt toleranse er et tolerant samfunn.

 

 

I leder-artikkelen i Dagens Næringsliv i dag skrives det om «Terrorens overpris» om å overvåke nettet, noe som avisa mener er et feilgrep til ingen nytte og stor sløsing med ressurser. Om overvåkingas historie under den kalde krigen skriver avisa at overvåkerne tøyde lovene, og: «Men det er også vist at det bak disse lovbruddene ofte lå slett politisk analyse. I Norge trodde for eksempel overvåkerne at det lovlige og harmløse partiet AKP(ml) utgjorde en fare for rikets sikkerhet.» 


Åpenbart helt rett, som trussel mot statens sikkerhet var AKP harmløs. Men arbeiderpartijournalistene og Ap-medlemmene som styrte overvåkingspolitiet var opptatt av å kjempe for Aps politikk gjennom misbruk av statsapparatet, og fant en mening med sitt politiske liv med en slik motstander som AKP. Samtidig var det klart at overvåkinga også ga mening til et politisk liv i AKP, som en viktig begrunnelse for et medlemskap. 


Når partiet Rødt i dag er så opptatt av noen ytterst få nazister, og finner dem så politisk viktige, er det også mer til innvortes bruk som et sjølinnbilt frelser-parti for en nær forestående nazistisk maktovertakelse i Norge, framfor å være opptatt av parlamentarisk representasjon som krever en helt annet politisk tilnærming. 


PS: Dagens Næringsliv skriver navnet på partiet feil, det skal nemlig være en bindestrek mellom m og l i parantesen. I Macs ordliste for ml blir ellers ml foreslått erstatta med øl…
ds