Rød Planet

Peder Are Nøstvold Jensen, kanskje bedre kjent som “Fjordman”, har et innlegg i Adresseavisen 17/1 hvor han klager over “doble standarder”, hvor vanlige muslimer ikke blir holdt ansvarlige for terrorhandlinger begått av gale islamister, mens Jensen og hans meningsfeller i følge ham selv blir holdt ansvarlige for 22/7-terroren.

Det er mye å si om sammenhengen i Jensens innlegg. Jensen ble som kjent brukt som en av hovedideologene til terroristen 22. juli, og uttalte etterpå at han ville slutte å blogge som “Fjordman”. Det tok likevel ikke lang tid før nye kommentarer under pseudonymet dukket opp, og han har senere skrevet kronikker i Dagbladet, og har nå altså et innlegg i Adresseavisen. Ofte handler disse innleggene om hvordan han og hans meningsfeller er blitt kneblet etter 22/7, og han ser åpenbart ikke selvmotsigelsen i at disse påstandene fremmes i store riksdekkende aviser.

Jensen framstiller seg som en som er “kritisk masseinnvandring eller islam”, men det er en grov underdrivelse. I sine skriverier på nettet har han vært en av de fremste talsmennene for den forkvaklede Eurabia-konspirasjonsteorien, hvor muslimer framstilles som å ha en hemmelig agenda i partnerskap med vestlige politikere om å ta over verden. I sitt mønster ligner den andre konspirasjonsteorier hvor f.eks. jøder eller frimurere er den farlige “indre fienden”.

I sine tekster har Jensen bl.a. anbefalt europeere å skaffe sg våpen og å lære seg å bruke dem, tatt til orde for etnisk rensing og skrevet at “Vi må sørge for at de som har kjempet for de giftige ideene til multikulturalismen og masseinnvandringen av fremmede stammer forsvinner med den.”

Dette er ikke normal “innvandringskritikk”. Dette er holdninger som med rette har blitt betegnet som fascistiske. Å sammenligne Jensen og hans meningsfeller med vanlige muslimer blir slik sett fullstendig meningsløst (for den som ikke befinner seg inne i Jensens forvridde univers hvor alle muslimer egentlig er ekstremister). Dersom man skal gjøre en sammeligning kan man sammenligne Jensens menighet med den til gale islamister som kontinuerlig preker hat mot vesten, og er like ensidige og enøyde i sin fordømmelse av vesten som Jensen er i sin fordømmelse av den muslimske verden.

Det er absurd å skulle stille vanlige muslimer til ansvar for islamistiske terrorister. Det er ikke like absurd å kikke nøyere på de islamistiske ideologene som har spredd hatretorikken terroristene brukte for å rettferdiggjøre sine handlinger. Likeledes forholder det seg med terroristen fra 22/7.

Det er generelt mange likheter mellom ekstreme islamister og ekstreme muslimhatere som Fjordman. De har begge et enøyd svart/hvitt “oss mot dem” fiendebilde og de er begge ekstremt konservative høyrestrømninger i sine respektive samfunn som driver voldsretorikk (og noen, som Jensen, nøyer seg med retorikken).

Disse to ekstremistmiljøene er ikke bare like - de lever i en symbiose hvor de i praksis aktivt rekrutterer til hverandres miljø ved å skremme med hverandres utsagn og handlinger. Heldigvis tar det overveldende flertall av både muslimer og andre nordmenn avstand fra begge disse fundamentalismene.

En kortversjon av denne kommentarer er publisert som innlegg i Adresseavisen 26/1-2011.

På tampen av 2011 gjorde vi oss ferdig med nok en runde med lokale lønnsforhandlinger. Etter lange runder fikk et knippe ansatte individuelle lønnstillegg med bakgrunn i en lokal lønnspolitikk som belønner mer og mindre målbar adferd i yrkesutførelsen økonomisk.

Grunnlaget for en slik lønnspolitikk er ideen om mennesket som et i snever forstand nyttemaksimerende homo oeconomicus, som yter sitt beste dersom dette belønnes økonomisk. Dette har vært et menneskesyn som har vært brukt som modell i en del økonomiske miljøer i lange tider, selv om det har liten forskningsmessig støtte.

Straff og sanksjonsbaserte modeller for ledelse har vært under press lenge, og framstår utdaterte i dag, men selv om pisken er borte, er det tydeligvis en del som fremdeles har tro på gulrota. Som ansatte på en institusjon for høyere utdanning burde kanskje spørsmålet vårt også i denne sammenhengen være - hva sier forskningen?

Det vil kanskje overraske en del at forskingen både innen økonomi, psykologi og sosiologi er rimelig entydig. Når vi snakker om oppgaver som er mer kompliserte enn de enkle samlebåndsoppgavene som norsk arbeidsliv i økende grad har forlatt - oppgaver som krever en viss grad av tenking og kreativitet - har nemlig økonomiske belønningsmodeller ikke bare ingen effekt - de har en negativ effekt.

En stor mengde med forsking fra økonomer ved Harvard, sosiologer fra East Anglia, psykologer ved MIT osv. - nylig samlet og popularisert gjennom Daniel Pinks bestselger “Drive”, viser at mennesker (og forøvrig også sjimpanser) yter dårligere når vi blir lovet belønning enn hvis vi ikke blir det. Det kan kanskje virke kontraintuitivt, men årsaken er selvsagt at en slik økonomisk motivasjon kommer inn og dreper den selvstendige indre motivasjonen vi mennesker har i utgangspunktet. Vi liker å løse problemer, vi liker å jobbe, men når vi blir plassert inn i økonomiske belønningssystemer stjeler belønningen fokuset vekk fra selve jobben som skal gjøres, og ytelsen går ned.

Selvsagt går folk på jobb for å tjene til livets opphold, men dersom vi ønsker at jobben skal bli gjort på en best mulig måte, må vi heller gi folk en fast solid grunnlønn i den norske likelønnstradisjonen enn å leke oss med kontraproduktive belønningsmodeller som ikke skaper mer verdier, men bare mer misnøye.

NTL er så langt den eneste fagforeningen som vil fjerne lokale lønnsforhandlinger fullstendig, og fordele alt sentralt. Jeg håper likevel at vi snart får følge av flere i sektoren. Meningsmålinger viser at nordmenn blir stadig mer skeptiske til ulike former for resultatlønn, og i årets lokale forhandlinger benyttet mange institusjoner muligheten til å gi et flatt tillegg til alle i de lokale forhandlingene heller enn å gå gjennom tidskrevende prosesser for å gi individuelle tillegg. Det ble det dessverre ikke enighet om på HiST.

Jeg har likevel håp for framtiden. Utviklingen går som riktig vei, og burde ikke et minimumskrav for personalpolitikken på en høgskole være at den er forskningsbasert?

Innlegg i Høgskoleavisa 25/1 2011

Over en uke etter Spellemannsprisen og fortsatt like forvirra? Da bør du sjekke ut Jay Smooth:

Og forresten, sorry for overskriften. De er ikke møkkabønder. Men de oppførte seg litt sånn.

Det har som kjent lenge vært en favorittsyssel for nyliberale økonomer å trekke fram "Chiles økonomiske mirakel" under Pinochet som et argument for ideologiens (for det er det nyliberalismen er) fortreffeligheter. Da er det selvsagt ikke så farlig med fakta. For litt siden hadde jeg et innlegg i Bergens Tidende, hvor jeg tok tak i en økonom som gjorde nettopp et slikt grep.

Professor ved NHH, Rögnvaldur Hanneson, som var den jeg angrep, hadde deretter 18/1 et innlegg (se faksimile, og klikk for større bilde) hvor han igjen forsøkte å forsvare sin påstand om at Pinochet-regimets diktatur var økonomisk heldig for Chile.

Den empiriske dokumentasjonen Hanneson legger fram for sitt syn i innlegget er en graf som sammenligner utviklingen i BNP mellom Chile, Argentina og Brasil, hvor han viser at Chile i deler av Pinochets diktatur har en brattere vekstrate enn de andre to landene.

Som enhver som har studert litt statistikk vet, kan man stort sett få nøyaktig de resultatene man vil, dersom man selv kan bestemme hvem man vil sammenligne seg med og hvilke variabler man bruker. Dersom man ikke bedriver uvitenskapelig “cherrypicking” etter Hannesons metode ser resultatet fort litt annerledes ut.

Den vedlagte grafen er en sammenligning av BNP per innbygger for Chile (kjøpekraftjustert), med det for hele Latin-Amerika (minus Cuba). Vi ser tydelig av grafen at den eneste perioden hvor det tradisjonelt velstående Chile ligger under snittet for Latin-Amerika sammenfaller skremmende godt med perioden hvor Pinochet-diktaturet styrte. Dersom Hanneson ønsker å fortsette å preke om diktaturets fortreffelighet når det gjelder økonomisk utvikling, foreslår jeg at han finner seg et annet eksempel enn Chile.

I sitt innlegg forsøker Hanneson seg også på et par bortforklaringer på de svake økonomiske resultatene som han må innrømme. Først legger han skylden på Salvador Allendes økonomiske politikk, og skriver at den “tilbakegang som hadde begynt under Allende fortsatte de første årene etter Pinochets kupp”. Her unnlater han behendig å nevne den aktive økonomiske undergravingspolitikken USA førte mot Allendes Chile.

USA har en svært god offentlighetslovgivning, og George Washington Universitys National Security Archive har tilgjengeliggjort en lang rekke frigitte dokumenter fra Nixon-tiden som viser hvordan Nixons famøse utsagn om “make the economy scream”, ble fulgt opp av en lang rekke tiltak for å destabilisere Chile økonomisk. Under Pinochet-regimet ble selvsagt motarbeidingen snudd til aktiv støtte fra verdens dominerende økonomiske stormakt. Likevel klarte altså ikke Pinochet-regimet å komme seg opp igjen på en gjennomsnittlig latinamerikansk BNP.

Han påstår også at det som gjorde at Chiles økonomi begynte å bedre seg igjen fra midt på 80-tallet var “Pinochets reformer”. Igjen hopper han bukk over at det Pinochet blant annet gjorde da var nettopp å reversere en del av de ytterliggående nyliberale reformene han implementerte på 70-tallet, slik jeg påpekte i mitt opprinnelige innlegg.

Jeg og Hanneson kunne sikkert ha en langvarig diskusjon om hva “sosialisme” innebærer. Min kommentar om at sosialistisk økonomisk politikk reddet Chile over kneika handlet om at uten de store inntektene fra kobbergruvene som Allende nasjonaliserte, ville Chiles økonomiske problemer under Pinochet-regimet vært enda større. Mange land som i dag sliter med gjeld, skulle nok ønske seg en lignende inntektskilde.

Apropos:
En eksilchilener kom med et godt tilsvar til Hanneson som bl.a. peker på den interne fordelingen av ressursene under Pinochet. Se faksimile under:

OPPDATERT: En kortversjon av denne kommentaren, stod i BT 26/1-2012: http://venstresida.net/?q=node/3205

Høyre og Arbeider-partiet er de partiene som øker mest i oppslutning i Norge for tida. Og det er liten politisk forskjell på dem, enten vi snakker om økonomi eller utenrikspolitikk. Men de dyrker en ulik retorikk som mange tillitsvalgte, et uhorvelig antall velgere og særlig de politiske journalistene, derfor tror at det er stor politisk forskjell på dem. 


Nå har Høyre hatt noe som de kaller en landskonferanse i helga. Der ville partileder Erna Solberg framheve det positive ved Tysklands økonomiske politikk, og særlig Sveriges. De var eksempler på at Jens Stoltenberg og partiet og regjeringa han leder og kontrollerer, tar feil, mente Solberg. Som har valgt Stoltenberg og regjeringa som sine motstandere.


Det er noe interessant ved de eksemplene Solberg holder fram som Høyres argumenter for og formål med å overta regjeringsmakta i 2013 (som jo er en stund til…). 


Få industriland har hatt en større lønnsnedgang enn Tyskland. I tiåret fra 2000-2010 har de lavest lønte i Tyskland hatt en lønnsnedgang på 20 %, mens de rikeste for det samme tiåret har hatt en reallønnsøkning på 2,7 %. Sier tenketanken DIW Berlin ifølge Dagens Næringsliv.  Og dette trass i at kravene til arbeidskrafta i Tyskland har økt, i motsetning de mange nye og ufaglærte jobbene i USA. 


Et annet forhold ved Tyskland er at de med euroen har påført andre EU-land betydelige handelsunderskudd, og for eksempel tvunget den irske staten til masseoppsigelser og nedskjæringer for å hindre at tyske banker går med underskudd. Jf Rune Skarsteins kronikk i Klassekampen 16.03.11, gjengitt av Manifest Analyse.


I Sverige er arbeidsledigheten på hele 6,7 % i november 2011 og hele 20,5 % for folk under 24 år, ifølge siste tabell fra Statistiska centralbyrån. Hvorfor drar unge svensker til Norge til å jobbe i Stoltenbergs Norge, fra Erna Solbergs svenske paradis?
  
Jeg må bare si at jeg rett og slett ikke forstår hvordan Høyre tenker når de skal innta regjeringskontorene etter å ha ført en valgkamp der lønnsnedslag og stor ungdomsarbeidsledighet holdes opp som idealer. Så er heller ikke jeg noen høyremann, så det sier jo ikke så mye når jeg ikke ikke forstår dette. 
- Men likkavæl?

Mange har nok blitt overrasket over meldingene om nynazister som etablerer seg på Fosen som adressa.no melder i dag, selv om det også tidligere har vært tendenser til slike miljø i regionen.

Jeg er nestleder i integreringsutvalget i Sør-Trøndelag, og i forbindelse med det første møtet i utvalget som var i forrige uke, var jeg i kontakt med Foreningen Vepsen som jobber med å holde oversikt over hatgrupper, for å forsøke å skaffe meg en kjapp oversikt over situasjonen i Sør-Trøndelag.

I dag skjer mye av organiseringen via lukede fora og epostlister på nett, og det kan slik være vanskeligere å holde oversikt. Vepsen forteller at den nynazistiske gruppen som nå har dukket opp på Fosen - "Den Norske Motstandsbevegelsen" har vært aktive i Trondheim, at den ekstreme antimuslimske organisasjonen SIAN har en lokalavdeling her, samt at folk bak det nynazistiske nettstedet nasjonalist.net også holder til i Trondheimsområdet.

Vi skal på den ene siden ikke overdramatisere situasjonen - dette er svært små grupperinger, med liten innflytelse. Samtidig vet vi at det bare trengs en person som har bygd opp et hat og nettet seg inn i konspiratoriske tankesett, for at konsekvensene skal bli forferdelige. Det så vi i sommer, og vi så det med drapet på Heimdal for et par år siden.

Det kan virke som DNM nå forsøker å spre seg ut fra Trondheim og etablere seg på Fosen. Slike grupperinger har tradisjon for å sikte seg inn mot sårbar ungdom i vanskelige situasjoner. Andre steder har politiets bekymringssamtaler hatt en svært positiv effekt for å bryte opp slike nynazistiske miljø. Jeg tror det er ekstremt viktig at lokalmiljøet på Fosen samarbeider godt med politiet for å hindre denne etableringen. Kjenner man til noen som er i faresonen bør man melde i fra, slik at en bekymringssamtale kan gjennomføres. Det er også
positivt at lokalsamfunnet reagerer med en kontant avvisning av dette tankegodset. Tilsammen har slikt tiltak god effekt.

Selv om grupperingene er små og svake, skal vi ikke neglisjere dem. Konsekvensene for enkeltpersoner som lar seg lure av den enkle retorikken de framfører kan bli svært alvorlige.

Bl.a. undertegnede er forøvrig intervjuet av adressa.no om saken her: http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article1760759.ece

Har spalte om Vikarbyrået i dagens Ny Tid:

 

Utrygghetsdirektivet

 

I følge Vikarbyrådirektivet er fleksibilitet i arbeidslivet å ikke vite når du skal på jobb neste gang. Heldigvis trenger vi ikke å la oss lure.

 

Fra jeg var liten husker jeg med stor begeistring pakkene som lå ved disken i lekebutikken. Forundringspakker til 40 kr, pakket inn i gråpapir. Man visste ikke hva man hadde betalt for før man kom hjem og pakket opp. Etter hvert innså jeg at hele var svindel: Innholdet var alltid noe rask de ikke fikk solgt, og derfor måtte lure folk til å kjøpe.

 

Også politikken har sine forundringspakker. EØS-avtalen er den største av dem: EUs forundringspakke til Stortinget var en avtale hvor politikerne sa ja først, og fikk politikken servert etterpå. Riktignok med mulighet til å legge ned veto. Men politikernes forundringspakke til velgerne var at de var svært lite innstilt på å benytte vetoretten.

 

Den ferskeste overraskelsen i pakken fra Brussel er Vikarbyrådirektivet. Målet med direktivet er at innleide og faste ansatte skal likestilles, slik at alle har like lønnsforhold og rettigheter. På den måten blir man kvitt useriøse vikarbyråer, og stadig flere kan jobbe som innleide uten å bekymre seg. Men når det høres for godt ut til å være sant, er det som oftest det.

 

Problemet er nemlig ikke at det finnes seriøse og useriøse vikarbyråer, og oppgaven er å luke ut de useriøse. Vikarbyråer er i seg selv useriøst. Derfor er det en bedre ide å forby dem helt, enn å forsøke å temme dem med et direktiv. La meg forklare hvorfor. Som ansatt har du ikke fast arbeid, men får oppdrag fortløpende. Du kan få beskjed om å befinne deg hos dagens arbeidsgiver på 45 min varsel, hvis ikke får du ikke oppdraget. Takker du nei, er sjansen mindre for å bli ringt neste gang. Det gjør at du aldri vet når du får jobbe, og aldri har helt fri.

Ordningen gir arbeidskjøperne enorm makt over de ansatte: De som står på kravene og sier ifra hvis ting ikke er som de skal, får ikke nye oppdrag. Om du jobber på et hotell, men er ansatt hos vikarbyrå, hvem skal du da rette kravet om høyere lønn til? Hotellet vil bare si de leier deg inn, og vikarbyrået vil si at de mister oppdrag hvis de øker lønningene. Muligheten for streik svekkes også: Om ansatte i et vikarbyrå streiker, kan man bare la et annet byrå gjøre jobben.

Ikke minst rammer det arbeidsmiljøet og sikkerheten. På plattformer i Nordsjøen er det for tiden vanlig at åtte av ti på samme skift er innleide. Har du jobba på samme sted ett år, regnes du som veteran. De innleide læres opp av lærlinger. Sammen jobber de med krevende prosesser, hvor feil kan sette liv i fare. Hva gjør dette med sikkerheten? Og ikke minst: Hva gjør det med arbeidskollektivet at folk byttes ut fra uke til uke?

 

Bransjen selv kaller alt dette fleksibilitet. Utrygghet er nok mer dekkende.

Det er heller ikke slik at vikarbyråer er et nyttig tillegg til bedriftene som gir arbeiderne fast jobb: De seks største vikarbyråene innen bygg/anlegg i Oslo er nå større enn de seks største entreprenørene. Med andre ord er vikarbyråer i ferd med å bli regelen, ikke unntaket. Sikkert en fjern problemstilling for toppene i Arbeiderpartiet, som aldri skal ha slike jobber uansett, men for mange vanlige nordmenn er dette allerede virkeligheten. Heldigvis finnes det løsninger. Vi kan legge ned veto mot Utrygghetsdirektivet, og forby generell innleie. Fram til juni 2000 var vikarbyråer med minimale unntak forbudt. Så vidt jeg husker, fikk folk seg jobb også før den tid. De trengs med andre ord ikke. Vi må innse at det var en tabbe å la private selskaper profittere på ubalansen i arbeidsmarkedet. 


Enda ikke overbevist? Jonas Bals i Oslo Bygningsarbeiderforening har skrevet enda bedre enn meg om hvorfor de frykter Vikarbyrådirektivet.  

I dag har jeg det privilegium å ha et innlegg på trykk i Morgenbladet sammen med Forbundsleder i NTL, John Leirvaag. Det limes selvsagt også inn under - med lenker til relevante artikler.

Feilslått økonomisk styring

De siste ukene er det på nytt blitt fokus på den uheldige utviklingen vi har sett de siste årene innen fagtilbudet på universiteter og høgskoler. En storstilt vekst i «motefag» innen for eksempel media, natur og trening som det ikke finnes arbeidsplasser innenfor, kombineres med en nedleggelse av sentrale humanistiske fag.

Allerede i 2005 kunne Morgenbladet etter en analyse av data fra Samordna opptak melde at «Russen styrer høyere utdannelse». Dette med en voldsom oppblomstring av studier med ord som blant annet «friluftsliv», «medie», «kommunikasjon», «journalistikk», «globalisering» eller «internasjonal» i tittelen – uten at det nødvendigvis lå verken realisme eller arbeidsplasser bak moteordene.

Samtidig med denne utviklingen ser vi nå at mange humanistiske fag og emner ligger an til å bli nedlagt. Morgenbladet meldte 6. januar at på for eksempel NTNU legges allmenn lingvistikk, kristendoms- religions- og livssynskunnskap, språklig kommunikasjon, italiensk, japansk, kinesisk og mastergradutdanningen i kunstkritikk og kulturformidling ned. I tillegg barberes religionsvitenskap og filosofi. En lignende utvikling har vi sett over lang tid også ved UiO, og andre institusjoner over hele landet.

Vi ser altså en generell utvikling i sektoren hvor samfunnsmessig og vitenskapelig viktige fag forvitrer eller legges ned samtidig som det popper opp motefag som det ikke nødvendigvis ligger arbeidsplasser i andre enden av.

Det er åpenbart at det er finansieringsmodellen som er årsaken til denne svært uheldige utviklingen. Forsøket på å styre høyere utdanning etter økonomiske insentiver er feilslått. Når høgskoler og universiteter får belønningsmidler for å få gjennom studenter fristes mange til å legge økonomiske heller enn vitenskapelige prinsipper til grunn i utviklingen av fagtilbudet, noe som verken er til fordel for institusjonene, samfunnet eller studentene.

Statsråd Aasland sier i Morgenbladet 13. januar at hun forventer at universitetene på tross av de økonomiske modellene «også legger vekt på å ivareta dannelsesperspektivet». Dette framstår noe naivt. Man kan ikke først legge opp til å styre sektoren gjennom et insentivsystem, og deretter forvente at institusjonene ikke tilpasser seg systemet.

I en NRK-debatt om temaet 11. januar sa Aasland at hun stolte på at studentene valgte de kvalitetsmessig beste studiene, men som enhver som har vært student vet, så har man ofte ikke grunnlag for å kunne si hva slags kvalitet et studium egentlig har før man har gått der en stund. Det er det også mange studenter som har måttet gjøre dyrekjøpte omvalg som kan skrive under på.

En utvikling fra styring etter vitenskapelige til økonomiske kriterier har de siste ti årene medført en utvikling fra vitenskapelig solide fag til motefag, og en utvikling fra nøktern og saklig informasjon rundt studier og studiesteder til dyre glossy reklamekampanjer. Selv om det kanskje er «russen» som styrer høyere utdanning, har utviklingen gjort det stadig vanskeligere for studentene å «styre» på et rasjonelt og informert grunnlag.
Dersom vi skal få en høyere utdanning som kan møte de utfordringene verden står foran, må vi endre styringsmekanismene. Insentivene må erstattes med en bedre basistildeling, og fagtilbudene må utvikles i skjæringspunktet mellom vitenskapelig kunnskap og demokratiske, politiske veivalg.

OPPDATERT: Er ute med mye av de samme argumentene, og mye av de samme formuleringene i Universitetsavisa: http://www.universitetsavisa.no/notiser/article12215.ece

  

Gårsdagens streik fikk fram det beste i fagbevegelsen - og det verste i en del andre folk. Jeg trodde fagforeningshat hørte hjemme på 30-tallet, men det ser ut til å boble under overflaten hos enkelte politikere og medier fortsatt.

Leder i Fremskrittspartiet Ungdom, Ove Vanebo, skrev dette på facebook:

«Hvis alle som hele tiden streiker og maser om press på arbeidsplassen hadde arbeidet like mye som de klager, trenerer og arrangerer protestaksjoner, ville jobben blitt gjort raskere slik at arbeiderne kunne fått mer fri.»

Feil, Ove. Hadde ikke fagbevegelsen tatt kampen for arbeidernes rettigheter, hadde det ikke vært noe betalt ferie i det hele tatt. Det hadde vært jobbing hele året og ferie uten lønn, akkurat som i ditt drømmeland, USA.

Leder i Unge Venstre, Sveinung Rotevatn, fyrte av følgende kraftsalve på twitter:
«LO-pampar over heile landet streikar for å hindre like arbeids- og lønsvilkår for vikarar. Dei burde kome seg tilbake på jobb». Han fulgte senere opp med en bloggpost. 
 

Er han blind, døv eller bare dum? Ingen, absolutt INGEN, i fagbevegelsen har sagt at de er mot å likestille rettighetene til vikarer og faste ansatte. Det streika transportarbeiderne for i lønnsoppgjøret i 2010, uten at vi hørte noen støtte til kravet fra Unge Venstre den gangen. Tror heller det er omvendt - at Sveinung Rotevatn kun støtter dette nettopp fordi det kommer fra EU. Heldigvis er det mulig å innføre likebehandlingen uten å si ja til direktivet, det er bare å vedta det på Stortinget. Da slipper vi også at det blir opp til EUs domstoler å tolke regelverket rundt vikarbruk, som fagbevegelsen med god grunn frykter vil føre til at arbeidsmiljøloven overkjøres og at det blir fritt fram for midlertidige stillinger. NHO (det motsatte av LO ? de som organiserer sjefene og direktørene) har allerede sagt at de går til sak for å overkjøre arbeidsmiljøloven hvis direktivet vedtas, og Advokatforeningen har uttalt at det er uklart om arbeidsmiljølovens paragrafer overlever en slik rettssak.

Også Aftenposten, som ofte er ganske redelige, henger seg på den arrogante tonen i sin lederartikkel:

«Hvis usikkerhet og tvil om om hvordan fremtiden kommer til å arte seg skulle være streikegrunnlag, ville det ikke bli gjort mange arbeidsslag her i landet».

En uttalelse som elegant overser den politiske uenigheten i saken og heller faller ned på hint om at fagbevegelsen streiker fordi de ikke vet bedre. Marie Antoinette kunne ikke gjort det bedre.

Snakk med hvem det måtte være - butikkansatte, renholdere, sykepleiere, oljearbeidere, til og med journalister (også Aftenpostens egne) - problemet i dag er ikke for lite korttidskontrakter og midlertidighet, men omvendt: at det er veldig vanskelig å få seg en fast jobb for mange unge som skal etablere seg og helst vil vite at de har en viss økonomisk stabilitet før de begynner å produsere unger, volvo og rekkehus. Utryggheten er i ferd med å bli hovedregelen, ikke de faste ansettelsene. At de etablerte partiene så til de grader er i utakt med vanlige folks erfaringer fra arbeidslivet er ganske utrolig. 
 

Nok kjeft og smell. Mer om vikarbyrådirektivets negative sider kommer i morgen.

 

 

Så fikk vi det på bordet da, underskuddet i Omsorgssektoren i Gjøvik. Virkeligheten kommer fram når man setter seg ned og får fakta fremlagt for gjennomgang. Noen av oss påstod dette ved budsjettbehandlingen i desember uten at det hadde noen virkning på vår lokale rød-grønne regjering. Utvalgene sitter alle nå og ser på såkalt salderinger – hva kan vi kutte, hva kan vi legge på i priser? Rammene de har å forholde seg til, gitt av kommunestyret i desember, er trolig alle som en feilaktig. Kommunen er ille ute å kjøre.

Hva er så løsningen? Med dagens politiske innretting og lojale folkevalgte i bygd og by så vil ikke kommunen komme ut av uføre uten en relativt dramatisk nedbygging av tjenestetilbudet. Ingen følger Rødt i kampen om å få beholde mer av den skatten vi betaler inn her i kommunen. Tvert imot har ordfører klart sagt at her skal det åpnes for privatisering for å få dette til å humpe videre.

Rødt deltar ikke i nedbygging av velferdsstaten. Vi forholder oss til hver enkelt sak, argumenterer for kommunalt engasjement og håper vi kan bidra til å skjerme noe. Når det gjelder Omsorg har vi tidligere kommet med innspill som vi fikk så hatten passer for: kutt i administrasjonen. Dette er overmodent og andre følger oss kanskje nå? Men overflødige i administrasjonen skal ikke vekk, de skal gjøre andre ting nede på «gulvet». Omsorgssektoren i Gjøvik kan ikke kutte, den må tilføres midler skal vi ha en god eldreomsorg i framtida. Dagens underskudd skyldes en ting: at behovet for pleie er større enn vi har budsjettert. Vi kan ikke fortsette med samme regnestykker.

Tett mellom streikerne på Youngstorget

Snøværet var kaldt, men streikeviljen var varm. 

Kom nettopp tilbake fra markering og politisk streik mot vikarbyrået. 1800 streikende møtte opp og fylte Youngstorget, før vi gikk til Stortinget. Der var det appeller. Til slutt skulle Anette Trettebergstuen fra AP si noen ord om hvorfor de gikk inn for direktivet. Men dama klarte å drite seg ut allerede i første setning, da hun prøvde å være kompis med demonstrantene og åpnet med "kjære kamerater!" Det ble pipekonsert fra første stund. Da hun hadde prata i kanskje 45 sekunder til begynte alle å rope "veto -veto!" så ingen hørte hva hun sa, og til slutt ga hun seg og gikk av scenen. Sånn går det når Arbeiderpartiet slutter å jobbe for arbeidernes rettigheter, og heller vil gjøre det lettere å bruke innleide arbeidere som bruk og kast. Går de inn for Vikatbyrådirektivet kan de like gjerne bytte navn til Direktørpartiet.

I stedet for å vedta Vikarbyrådirektivet og åpne for enda mer bruk av korttidskortrakter og vikariater, bør man forby private vikarbyråer. Det har jeg skrevet mer om her.

 

Edit: Nå har jeg fått tak i film fra gårsdagens opptrinn:

Jeg har tidligere skrevet litt om min innsats for å rekruttere mer ungdom til realfag. Helst selvsagt til det viktigste realfaget - Teoretisk Fysikk - men jeg får vel ta til takke med det jeg får.

Derfor har jeg sagt ja til å gjøre litt gratisarbeid for Renatesenteret. Det innebærer også bl.a. å svare på en del spørsmål de stiller til profilsiden min. Som alt annet jeg skriver (med mulig unntak av forelesningsnoteter), gjør jeg selvsagt det også tilgjengelig herfra.

Klikk deg videre til intervjuet hos "Alfa rollemodellbyrå" her

Også denne gangen kommer det selvsagt små politiske stikk her og der, som da jeg beskrev min egen utdanning: "I motsetning til dagens glossy reklamefoldere om alle studier, fikk vi den gang en liten samlende blå bok som på nøkternt vis oppsummerte de ulike mulige utdanningsvalg i kongeriket. Det gjorde det kanskje enklere både å orientere seg og ta et kvalifisert valg."

Ellers:
"akademia er blitt litt mer studiepoengsfabrikk de senere årene".

"Det hadde vært fint å fått muligheten til å rydde litt opp i de idiotiske målstyrings- og insentivsystemene deler av utdanningssystemet vårt er underlagt."

Selvfølgeligheter som "Ikke la deg blende av reklame og enkle løsninger. Høres det for godt ut til å være sant, er det stort sett ikke sant."

og til slutt:
"jeg er interessert i å vite hvordan verden henger sammen, men i motsetning til naturlovene som er relativt konstante, går det jo i samfunnet også an å forandre på ting, og det krever jo et politisk engasjement"

Men les gjerne hele intervjuet for kontekst.

Gamle poster om samme tema:
Realist, javisst! http://venstresida.net/?q=node/841
Realist, javisst II http://venstresida.net/?q=node/861
Realist, javisst III - eller... http://venstresida.net/?q=node/1135

Bli med på politisk streik og markeringer mot vikarbyrådirektivet i morgen.
 

 Aftenposten, VG, Dagens Næringsliv, Dagbladet og Dagsavisen er samstemte i sin behandling av Trond Giske: Han er illojal mot sin sjef. For de støtter at en styreleder offentlig går ut og kritiserer sin eier, ja nærmest krever sin eier avsatt. Altså at styrelederen er illojal mot sin eier. For journalistene baserer seg på at den egentlige eieren er Jens Stoltenberg, som står for en politikk de toneangivende mediene er enig i: ukontrollert markedsliberalisme. «Kom ikke og kontroller våre høyt lønna statsbyråkrater, som på personlig vis administrerer det norske folks felleseiendom!» Det må være bakgrunnen for skriveriene til de ledende politiske journalistene i Aftenposten, VG, Dagens Næringsliv, Dagbladet og Dagsavisen. Legger vi til NRK, og saka om Munchmuseet der NRK blei en propagandasentral for Høyre-byrådets Lambda-prosjekt, har vi blant disse ledende mediene en samla reaksjonær høyreorientert og monopolistisk medieblokk. Ikke minst de som jobber på desken i disse mediene. Har de gått på seminar i Nord-Korea? Eller bare hos Oddvar Stenstrøm?

Det kan ikke være tvil om at mange i media nå værer statsrådsblod. At de skal få den radikale, i deres øyne, Trond Giske, fjerna. Gjennom det statsbærende byråkratsjiktet som utøver politikk på egne innfalls vegne, på helt udemokratisk vis. Og som mange tror, at den ledende representanten for dette høyreorienterte sjiktet, Jens Stoltenberg, skal tilfredsstille dem med å fjerne Trond Giske. Slik de fikk fjerna Gerd Liv Valla.


De som nå arbeider mot Giske, er opptatt av prosedyrespørsmål og formaliteter. Sjølve saka dreier seg om salg av den nest største tv-stasjonen i Norge til utlandet, om Norge skal bli et «filialland», som Giske sa. Der følger han bare opp politiske tråder som LO-leder Flåthen tidligere har gjort seg til talsmann for; nasjonalt eierskap. Bare ikke nå. Nå gjør bedriften A-pressen og LO-lederen et stort poeng av at å eie A-pressen ikke har noe med politikk å gjøre. A-pressen skal fortsatt pøse penger inn i aviser som har som formål å ramme fagbevegelsen i Norge.


Tror disse journalistene at de skal vinne denne kampen? Da har jeg mer tro på den analysen som Magnus Takvam i NRK hadde i går. Ikke som Kyrre Nakkin hevder i dag, at det er en politisk blemme. Nakkim er en oppblåst impuls-karrierist. Dette er en politisk god sak for Giske. Den har kanskje allerede ført til at Flåthen må gå av som LO-leder fordi aldersgrensa likevel ikke blir endra. Det kan godt hende høyrefløya i Ap nå føler seg så suverene at de kan kvitte seg med Giske, men de gjør det neppe likevel nå. De har andre metoder…


Det vil bli en pyrrhosseier, i så fall. Og «folk flest» vil se noe annet enn ord på Lorry som vesentlig, nemlig hovedspørsmålet: Hvorfor skal vi ikke eie noe i dette landet, hvorfor skal Norge, av alle land i verden, bli et filialland?

Etter at den vanlige rettsprosedyren har vært fulgt så langt, med to rettspsykiatere og med en vurdering av en fulltallig rettsmedisinsk kommisjon, har retten likevel desavuert disse vurderingene og bedt om en ny rapport. I praksis en konkurrerende rapport. Retten sier iflg NRK i dag: «Dommarane grunngjev utforminga av ein heilt ny rapport med omsynet til den allmenne rettskjensla, altså at samfunnet har uttrykt eit sterkt behov for å få fleire fakta på bordet. – Denne saka er av ein heilt spesiell og særleg alvorleg karakter at det krev ei nærmare utgreiing av tilreknelegheitsspørsmålet, sa tingrettsdommar Wenche Elizabeth Arntzen på ein pressekonferanse i dag.»
For meg er det likegyldig om Breivik er tilregnelig eller ikke, det kan uansett ikke gjøre om igjen hans grusomme handlinger. Men prinsipielt vil jeg se rettens svært uvanlige handlemåte på lik linje med at retten bøyer seg for en mobb.  Riktignok er det ikke en mobb som har krevd dette av retten, men særlig medierepresentanter og en del bistandsadvokater. Om mediene er noe bedre enn en mobb, finnes det jo delte meninger om. 

(Adrian Xhela kom til Norge fra Kosovo med mor og søster i 2006, på flukt fra en drapsdømt og voldelig far. Kastet ut i 2009. Faren har kommet med drapstrusler. Adrian kom tilbake nå da det er varslet at hans far skal slippes ut av fengselet).

Det er godt å se at mange har møtt fram til denne markeringen. Virkelig godt å se at dere unge bryr dere og at det fortsatt finnes mennesker som kan bruke både hode og hjertet samtidig.

I dag var det en fin reportasje fra Lena VGS i OA om saken. Den viste at medelever og lokalmiljøet stiller opp. Adrian er godt integrert. Han er ønsket. Skolen har mistet 2 elever det siste året - en i trafikkulykke, en på Utøya. De vil ikke miste en til.
Så hva er problemet?
Adrian passer ikke inn i regelverket.
Det er utrolig at et samfunn har organisert seg slik at de som ikke er født her vær så god skal passe inn i et regelverk for å kunne bli akseptert her. Det er da reglene som er feil - ikke menneskene.

Det er nok ikke hinsides alt vett å ha regler, men hva slags regler skal gjelde i denne saken? I hvert fall kunne regelen om «ingen regel uten unntak» vært brukt!

Vi har mange regler og lover i Norge. I OA i dag er det også nevnt en del saker på Hadeland som gjelder hvordan voksne behandler barn. Jeg kjenner litt til dette som lekdommer i Fylkesnemnda for barnevernssaker. Vi har et sterkt lovverk mot vold, mishandling og overgrep mot barn. OA nevner at et foreldrepar har fått kr 30 000 i bot for dask på rompa. Regnes som et mindre lovbrudd, en legemsfornærmelse. Det finnes grovere saker. Barnevernssakene har økt de siste årene av flere grunner, en av de er at mange flere sender inn bekymringsmelding til barnevernet. Folk bryr seg om forholdene barn lever i og det er bra. Det er mange saker der det blir omsorgsoverdragelse som følge av det familiemiljøet barna vokser opp i med trusler og vold anses som uakseptabelt. Vi - samfunnet - reagerer sterkt når det er barn som lider. Det er naturlig for barns oppvekst skal være trygg.

Hva har dette med Adrians sak å gjøre?

Vi er alle kjent med bakgrunnen til at Adrian er her i Norge. Norge burde anerkjenne denne bakgrunnen som grunnlag for å bli. Nettopp fordi det lovverket som vi bruker så godt ellers også bør gjelde ham som var 13 år da han flyktet hit. Men det finnes så å si ingen kobling mellom hvordan samfunnet reagerer på overgrep mot barn med riktig pass og hvordan samfunnet har behandlet flyktningen Adrian uten pass disse årene.

Det er umoralsk og galt. For Adrian er det for jævlig.

Når Adrian har valgt å søke ro og ei trygg framtid i Norge så burde vårt svar være et rungende JA!

(Denne appellen ble holdt ved en fakkelmarkering for Adrian på Gjøvik den 11.01.2012.)

Som i tidligere år har jeg også denne januar vært på det famøse Trøndelagsmøtet hvor stortingspolitikere, næringslivstopper, sleipe lobbyister og folkevalgte fra Nord- og Sør-Trøndelag samles på Hell for å mingle og lobbyere med Rødts fylkestingsrepresentant.

Som alltid har det en tendens til å bli en litt klam konsensusstemning på slike møter. Det kommer selvsagt noen små subtile stikk innimellom, og første taler på en sak forsøker å kuppe agendaen siden de fleste er enige med siste taler. Med et par hedelige unntak befant den eneste opposisjonen seg på twitter. Vi viderebringer derfor referatet! Det kan kanskje bli mer lesbart dersom du sammenholder det med møteprogrammet

Også Dagbladet fikk med seg undertegnedes kritikk av TrønderEnergis Ola Borten Moe-ros, selv om sammenhengen nok forsvant litt:

Ellers trykte Stjørdalens blad følgende tweet på papir - "Oppdaget nettopp at speedating skjer samtidig med parallellseminar, og jeg som har meldt meg på begge på #trlag :-O". De kunne godt ha funnet noe mer politisk hardtslående.

Jeg starter det nye året med noe som må sees. Den handler om hvordan reklame påvirker oss, og særlig hvordan de framstiller jenter. Jeg har sett en del slike, og få har vært så bra som dette. Det tar noen minutter, men du vil ikke angre: 

Var første del bra? Fortsett her: 

 

De fleste har sikkert fått med seg NHH-professor Rögnvaldur Hannesson utspill rundt hvor positivt det kan være at nyliberale instanser benytter udemokratiske maktmidler for å styre den økonomiske politikken i samfunn.

Hvis ikke, se http://e24.no/kommentarer/spaltister/finansmarkedene-som-overhus/2012740...
og http://e24.no/kommentarer/spaltister/demokrati-eller-diktatur/20138006

Verden er såpass stor og historien såpass lang at så lenge man nøyer seg med å argumentere med enkelteksempler, kan man "bevise" hva som helst. I Hannessons tilfelle bommer han dessverre også på enkelteksemplene.

For å nyansere han historier om Pinochet-Chile har jeg derfor innlegget under på trykk i Bergens Tidende 8/1 2012:

STØRRE VERSJON? Klikk på faksimilen!

En talende grafisk framstilling av Chiles økonomi under Pinochet (1973-1990) får vi også her (fra Wikipedia):

(Dette er skrevet for LO GLTE, der jeg er prosjektmedarbeider)

EU vedtok i 2008 et nytt direktiv om vikarbyråer. Dette direktivet skal gjelde i Norge hvis ikke Stortinget nedlegger veto. Direktivet fastslår at vikarer skal sidestilles med sine faste ansatte kolleger når det gjelder lønn og andre arbeidsvilkår. De som forsvarer direktivet mener derfor at det regulerer bruk av vikarer på en god måte og vil skape ordnede forhold.

I direktivets artikkel 4 heter det at forbedredt minimumsbeskyttelse av vikaransatte må ledsages av en revisjon av eventuelle restriksjoner eller forbud som måtte være pålagt vikararbeid. EUs vikarbyrådirektiv kan derfor føre til krav om endring av arbeidsmiljølovens § 14.9 om bruk av midlertidig ansettelse og vikarer. På samme måte kan arbeidsmiljølovens §§ 14-12 og 14-13 om innleie og utleie av arbeidskraft stride mot direktivet. Videre kan tariffbestemmelser, som har til hensikt å sikre faste ansettelser og redusere bruken av midlertidig ansettelser og vikarer, være i strid med direktivet. Om dette er riktig, føres det spissfindige juridiske debatter om. Er det så en reell trussel?

Fagbevegelsen i Norge ser lover og regler knyttet til fast ansettelse og tariffavtale som grunnleggende elementer i et anstendig arbeidsliv. Fast ansettelse sikrer oss arbeidstakere stabile forhold, tariffavtalen sikrer lønn og regulerer andre forhold i ansettelsesforholdet. Arbeidsmiljøloven har løftet noe av dette inn i norsk rett. Fagbevegelsen kan ikke akseptere at noe skulle true dette. Men vi har sett at etter at forbudet mot utleie av arbeidskraft ble opphevet i 1999 så har vi hatt en voksende utfordring med ulike bemanningsselskaper og vikarbyråer. De formidler alt for ofte arbeidere som blir utnyttet på det groveste. Innleide arbeidstakere har ofte dårligere lønn- og arbeidsvilkår enn de andre i bedriftene de er innleid i. I noen tilfeller går arbeidstakere på midlertidige kontrakter i flere år.

Det er nødvendig å minne oss om hva som er hensikten med Vikarbyrådirektivet? Den uttalte intensjonen er å sikre fleksibilitet i arbeidslivet. Det er en del av EUs 4 friheter – fri flyt av arbeidskraft, både innen EU/EØS-området og innenfor hvert enkelt land. Ingenting flyter bedre enn vikarer som på kort varsel må ta ei vakt, en ukes- eller månedsjobb der den tilbys. En slik fleksibilitet vil alltid stå i motsetning til arbeidsfolks ønske om fast ansettelse. Direktivet vil derfor utfordre en grunnpillar i vårt avtaleverk og bestemmelsene i Arbeidsmiljøloven om ansettelser. Direktivet vil føre til økt bruk av vikarer og midlertidig ansatte, i tillegg til å svekke ansettelsesvernet og retten til faste stillinger. I tillegg kan viktig fagkompetanse, faglige rettigheter og fagopplæring forsvinne fra bedrifter dersom bedriftene velger utstrakt bruk av innleie (jmf El og It-forbundets krav).

Med den arbeidsløsheten vi ser vokse fram i Europa som følge av de fleste land sin politikk for å «redde» finansmarkedene, vil Vikarbyrådirektivet kunne brukes til å fylle bemanningsselskapene med arbeidsledige fra land med andre lønnsnivåer enn i Norge. Trusselen om sosial dumping vil bli enorm, avsløringene om arbeidere på luselønn vil bli flere. Europeisk arbeidsløshet kan bli et argument fra de mektige i EU for å uthule Arbeidsmiljøloven.

Mot dette står nå en tilnærmet samlet fagbevegelse. Vi vil ikke akseptere Vikarbyråets trussel mot vårt godt organiserte arbeidsliv. Vårt lov- og avtaleverk har i seg sterke begrensninger i muligheten for midlertidige ansettelser og innleie. Ved å godta EUs vikarbyrådirektiv er vi urolige for hva som kan skje med disse bestemmelsene i framtida. Med bakgrunn i dette gjennomføres en politisk streik 18. januar mot innlemming av EUs vikarbyrådirektiv i norsk rett.

Den romerske republikken er over tid fullstendig korrumpert. Ingen senatorer kan bli valgt uten kampanjebidrag fra sterke næringsinteresser, og den politiske og økonomiske eliten utgjør en korrupt enhet.

Rom er kastet ut i en kraftig gjeldskrise. Innbyggere kastes ut fra husene sine, og må leve på gata. Store deler av den finansielle strukturen er brutt sammen, og misnøyen blant romerne er stor og økende.

Det romerske demokratiet har mistet all legitimitet, og hele samfunnsstrukturen er ustabil.

10. januar krysser Cæsar elven Rubicon.

Cæsar knuser sine fiender, tar makten i Rom og oppnår stor popularitet når han løser gjeldskrisa ved å slette alle renter.

Etter å i praksis ha fungert som hersker siden han tok makten, utnevnes Cæsar 6 år senere til livstidsdiktator, og til og med de siste restene av skinndemokrati utslettes. Den romerske republikken er død.

Tro aldri at diktaturet ikke kan gjenoppstå, verden. Tro aldri det. [1]

Noter:
[1] Denne kommentaren er selvsagt inspirert av den generelle samfunnsutviklingen i de vestlige landene de siste ti årene, kanskje særlig utviklingen i USA, men den siste tids hendelser i Ungarn setter en ekstra spiss på den.

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag:


Redaktør av Utrop, Majoran Vivekananthan, skryter av familiens fordeler i det nye årets første FOKUS i Klassekampen 02.01.12. Han avslører en ukritisk holdning til en av samfunnets mest problemskapende sosiale institusjoner. Det finnes knapt et menneske som ikke har unngått familiens stengsler, urimelige grenser og styring, intriger og angrep på barns verdighet, og i sjeldnere grad (?), av vold og seksuelt misbruk. Og  verst er det autoritære mannlige hierarkiet i storfamilien. 


Vivekananthan skriver: "For storfamilien kan også bety mindre familiekonflikter, mer harmoni, bedre økonomi og helse." Nei. Storfamilien betyr flere konflikter og utspekulert tvang under den manipulerende merkelappen «harmoni».  Og både stor og liten familie har  skapt psykiske problemer som har gjort dem til hovedleverandører til psykiatriske institusjoner ved siden av religionene. Storfamilien benytter seg av barns gratis arbeidskraft, og folketrygden forutsetter ikke stønader fordelt etter patriarkenes uskrevne ættetradisjoner. Folketrygden bidro til å oppløse storfamiliens kår-ordning.


Halve slekta mi kommer fra samme kommune. En kommune prega av inngifte som ga som resultat et stort antall psykiske lidelser og selvmord. Lidelser som også jeg er konfrontert med i etterfølgende slektsledd. Den andre slektshalvdelens storfamilie opplevde jeg som tilsynelatende hjertelige og omsorgsfulle i en flergenerasjoners julaften. Men sjøl unge skolebarn mer enn ante at det var noe under overflata. Illusjonen om en vellykka storfamilie brast i stridigheter, intriger og smålig personlig hat. Ikke ulikt egenskapene til patriarken i storfamilien. Et dukkehjem i stor målestokk.


Det er våre foreldre som gir oss oss den første omsorg og kjærlighet. Slik jeg opplevde, og muligens flertallet av oss. Mine foreldre ville nok det beste for meg — i deres overførte forestillinger blandet med sine egne. Men deres ønsker og mål for meg ble ikke mine. Jeg vokste neppe på de konfliktene. Sikkert har også jeg videreformidlet mine egne og foreldres konflikter til egne barn, enda jeg mener at jeg vil det beste for dem. For storfamiliens tradisjonelle hyklerske tvang rir nok også meg som en mare.


Etter Ibsen, Freud, Munch og Hamsun er det trist at vi i 2012 skal måtte lese en artikkel som årets første Fokus. Hørt om skilsmisse, Vivekananthan? Nora bare gikk. Helmer rakk ikke å mobilisere storfamilien. Det var ikke mange land i verden der Nora kunne gå fra storfamilien og tro at hun skulle få leve videre. Ikke i 1878, og heller ikke i dag.


Ensomhet er muligens et samfunnsproblem. Men løsninga er verken familien, storfamilien eller religionenes undertrykkende tilbud. Familien og religionene er faktisk problemet og er fortsatt også vår tids svøpe.

Erling Dokk Holm har i Dagens Næringsliv initiert en viktig debatt om standarden på boligene. Olav H. Selvaags svar er at de nye boligene blir solgt og at de dermed må være attraktive og akseptable. Men boligmarkedet er ikke som den påståtte likevektsteorien om markeder. Mellom aktørene utbyggerne, entreprenørene, bankene og boligkjøperne, har boligkjøperne lite de skulle ha sagt. Kjøp det tilbudte, eller ikke noe, er markedsloven. 


Utbyggerne i Norge fikk på femti-tallet gjennomslag for at en for eksempel på Teisen i Oslo kunne bygge fem etasjer uten heis, og heiskravet står svakt den dag i dag. Etter krigen ble det også bygd mange boligblokker i Norge uten balkong, blant annet i Drammen. Men som jeg har sett som mangeårig styreleder i et borettslag i boligsamvirket; slike mangler er meget gunstige. For da kan entreprenørene holde liv i virksomheten sin ved å utbedre manglene i ettertid - til store kapitalkostnader for beboerne. Slik fører også opprinnelig manglende kvalitet til sløsing med boligsektorens knappe ressurser. Sløsing er det også at folk flytter unødig fort på grunn av boligens manglende kvalitet, sjøl om bankene neppe ser ny boligfinansiering som en ulempe. 


Også som tidligere tilsatt i Husbanken mener jeg det var lett å registrere entreprenørenes og utbyggernes store kontroll over prosjektene. Kvalitet var aldri viktig nok. 


Etter nærmere 50 års medlemskap i OBOS har jeg nå fått kjøpt en bolig på et ønsket sted, Ensjø i Oslo, til en pris og med en finansieringsform som passer min situasjon. Jeg ser positivt fram til å overta min bolig. Men jeg registrerer at mange av leilighetene i mitt prosjekt har for store entreer og at alle har åpen kjøkkenløsning, og at området er noe mer fortettet enn mange på Vindern kan forestille seg. 


Hvorfor er det ingen beboermedvirkning på standardløsningene av leilighetene? Det er muligens ikke lett å få til et ferdig prosjekt der de framtidige boligeierne diskuterer seg fram til ønskete kvaliteter til en akseptabel pris. Uansett må det stilles strengere moderne kvalitetskrav til utbyggere, både når det gjelder leilighetene, bygget og arealet rundt. Slik at hensynet til livslang trivsel og energieffektivitet ivaretas. 


Boligsektoren er en bransje som er helt sentral for utvikling av norsk økonomi, med sin store betydning for sysselsetting i mange bransjer, for industriproduksjonen og finansvesenet. Av politikere og partier må vi kreve sterkere rammestyring av denne sentrale samfunnssektoren. Kjøperne av nye boliger må gis innflytelse på utformingen av nye boligprosjekter innafor nye offentlige rammer. Også for botrivselens skyld - en viktig økonomisk faktor. 

Nærmere 30 mennesker hadde møtt opp på Nesodden samfunnshus 2. januar for å høre Pål Steigan snakke om sin siste bok "Sammenbruddet", eller, som den heter på svensk "En gång skal jorden bliva vår". Han snakket om sammenhengen mellom de økonomiske stormene som blåser over kloden og de økologiske krisene vi er inne i og ser foran oss. Møtet var arrangert av Rødt. Øyvind Solum fra MdG og Christian Hintze-Holm fra SV var invitert for å kommentere, og holdt tankevekkende innlegg.

Steigan innledet med å gjennomgå den økonomiske krisa i USA og Europa. Han påpekte at "veksten" i USA siden 70-tallet er basert på lån, så vel for staten som for lønnstakere. Staten finansierer to kriger ved lån, Irak-krigen og den fremdeles pågående Afghanistan-krigen. Kina er USAs største kreditor, og krigene USA har startet, KAN ikke vinnes. USAs middelklasse opprettholdt lenge sin levestandard ved å belåne sin faste eiendom til langt over pipa. Så begynte det å rase, og med Lehman Brothers´ konkurs gikk USAs økonomi på en krise langt verre enn krisa i 30-årene. Suppekjøkken besøkes nå i stadig sterkere strøm av tidligere middelklasse. Steigan fortalte at okkupantene på Tharir-plassen i Egypt hadde sendt økonomiske bidrag til arbeidere i USA som streiken for retten til fagorganisering! Mer upside-down er det vel vanskelig å forestille seg! Så gikk det fra vondt til verre også i Europa, spesielt i eurolandene. De finansielle og produktive sentra flyttes fra USA og Europa til Asia, spesielt til Kina og India. Verdens gjeld er nå 10 ganger større enn verdens årlige verdensproduksjon! Den gjelden kan aldri betales. Alle pyramidespill raser før eller siden. Nå raser vår verdens pyramidespill overende. Grunnleggende er dette drevet fram av vårt økonomiske system, kapitalismen, hvor alle måltall for utvikling er innrettet på maksimal profitt. Mest mulig vekst, uansett konsekvenser, må gå galt. Og det gjør det nå, foran øynene våre.

Heller ikke forbruksmessig kan vi vokse inn i himmelen. Kloden har begrensede ressurser som vi i dag forbruker i et svimlende tempo. De syv viktigste miljøkrisene er
- Klimakrise med stadig økende utslipp og global oppvarming
- Oljeproduksjonen har nådd toppen og faller
- Biologisk mangfold - arter utryddes i et stadig større tempo
- Nitrogen/fosforutslippene øker samtidig som fosformangelen rykker nærmere
- Ferskvann blir en stadig knappere ressurs
- Jorda utpines og matproduksjonen står i fare
- Livet i verdenshavene trues
Miljøkrisene viser at en vekstøkonomi bygget på økende ressursbruk er umulig.
Debatten ble livlig, heftig - og konstruktiv. At vårt økonomiske system er løpt helt ut av kontroll og at vi ødelegger våre egne livsbetingelser økologisk var det stor enighet om.
Som den gamle opprører han er ser Steigan for seg at endringen må komme nedenfra. Vi må slutte å tro på "pyramide-modellen", ikke minst på politikere flest som er mest interessert i å bli gjenvalgt. Folkelige bevegelser fra grasrota er Steigans svar - og så blir det jo opp til hver enkelt av oss å gjøre Rudolf Nilsens ord til våre: "Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blandt dere er kalt".
Rødt kommer til å følge opp debatten med å prøve å se hva vi kan gjøre her og nå på Nesodden. Neste møte 6. februar blir om Aftenspostens oppslag: Nesodden – Norges Manhattan? – eller???

23.desember skriver vår nye ordfører, Nina Sandberg, for første gang om budsjettet til Nesodden kommune. I to måneder har budsjettet vært diskutert og kritikk reist, uten at hun har sett det som sin oppgave å forklare sine standpunkter. To uker etter vedtak oppløfter hun for første gang sin stemme og skrytere uhemmet av vedtaket AP fikk til sammen med FrP Høyre og Venstre. Med unntak av noen punkter det var enstemmighet om (Ventilasjon Nesoddtangen, kunstgress Fagerstrand, kulturskolen, kyststien og Bjørnemyrhallen) er hun ikke konkret på et eneste punkt og imøtegår ikke kritikken som er reist offentlig. Å heve seg over å diskutere realitetene og overhøre alle kritiske røster er å bruke to herskerteknikker:

-usynliggjøring av alle som ønsker å debattere realitetene.
-Tilbakeholding av informasjon

Denne overlegne oppførselen synes jeg hun skal legge av seg og isteden svare på noen av spørsmålene hun har fått:
For tredje gang gjennomfører kommunen flate kutt i lønnsbudsjettet. Skoler, barnehager, teknisk avdeling og helse- og sosialavdelinger får mindre lønnsmidler og vil derved yte mindre. Er dette bra for befolkningen? Hvorfor stemte du ned å få utredet konsekvensene av disse kuttene?

Med samhandlingsreform stilles store krav til kommunen. I budsjettet er kostnadene til å flytte sykehjemsbeboere hjem når ny avdeling åpner og en post for å dekke økningen i antallet eldre lagt inn. Ellers finnes ingen av de tingene som er nødvendig for å møte samhandlingsreformens krav til kommunen, slik som økt behov for forebygging lagt inn. Hjemmetjenestene får f.eks bare kutt. Er dette forsvarlig?

Velforbundet fikk kuttet sine sedvanlige 200 000 kroner de har fått for å støtte lokale vel med dekking av utgifter til utbedring av veier m.m. Er det fornuftig? Er det hevn for at Velforbundet fikk stoppet privatiseringen av vedlikeholdet av velveiene?

I tilleg til våre spørsmål synes vi det er påfeallende at ordføreren ikke har svart på bl.a. innleggene fra Fagforbundet og Utdanningsforbundet.
Geir Christensen
Rødt

Tidligere år har vi her på venstresida.net feiret i marxistisk ånd med vitser og marxistiske julesanger. Det er jo greit nok, men marxisme handler jo først og fremst om økonomiske analyser, så i år vil vi ta et grundigere blikk på økonomien bak den kanskje viktigste norske juletradisjonen: Juleheftene!

Julehefter kommer i en del ulike formater og størrelser, men vi bør for ordens skyld kanskje ta for oss den vanligste. “Standardjuleheftet” er tilnærmet landscape A4-fomat, og på ca 32 sider i farger. Den overlegent største aktøren på det norske seriemarkedet er Egmont (som har tatt over katalogen fra begge de to tidligere største aktørene Hjemmet og Semic), så vi skal ta utgangspunkt i Egmonts priser (de fleste andre er dyrere).

I år koster er standard julehefte fra Egmont 43,50 kr. Med 32 sider gir det en pris per side på 1,36 øre. (Enkelte aktører ligger nærmere 50-lappen på tilsvarende hefter, noe som gir en pris på over 1,50 kr per side.)

Dersom vi sammenligner dette med normale tegneseriepriser på det norske markedet, avsløres det fort hvordan forlagene utnytter denne tradisjonen til å skvise maksimalt av penger ut av intetanende norske julehandlere som putter en bunke julehefter i handlevogna uten å se på prisen.

Det nærmeste å sammenligne med må være det tradisjonelle tegneseriealbumet, som selv om det ikke er i landscape, har samme størrelse på arkene og samme papirkvalitet som juleheftene. Nå er ikke det norske albummarkedet hva det en gang var, men Sprint, Lucky Luke og Asterix kommer fortsatt med ujevne mellomrom, og der ligger prisen i dag på 59,50. Sidetallet varierer noe, men er rundt 50 sider, noe som gir en pris per side på 1,19 kr. La oss være snill og runde av oppover til 1,20 kr.

Det vil altså si at norske juleheftekjøpere blir snytt for 16 øre per side eller en drøy femmer per blad. Prosentvis betyr dette at norske julehefter i beste fall er priset 12 % for høyt i forhold til normal norsk tegneseriepris. Mange er priset enda høyere.

En kanskje enda mer riktig sammenligning prismessig er med blad som Nemi eller Eon, som ligner juleheftene i at de er stiftet, og ikke limfrest som de litt mer eksklusive albumene. Siste nummer av Nemi var på 52 sider, og var pålydende 48 kroner. Da havner vi på under en krone siden (0,92), og juleheftene er dermed overpriset med nesten 40%.

Hadde enda dette gått til å finansiere smale tegneserieutgivelser resten av året, hadde det vært et godt tiltak. Dessverre gjør det nok neppe det.

Nå er selvsagt ikke alt mørkt med juleheftene, selv om en del helt klart består av sammenrasket arkivmateriale trykket opp for en kjapp profitt, gir det også mulighet for en del utgivelser vi ellers nok måtte skyte en hvit pinn etter.

Av norsk utgivelser er det naturlig å trekke fram den nytegnede (og veltegnede) Knut Gribb-serien, og gjenutgivelsen av Morgan Kane som tegneserie. Norske spenningsserier er dessverre ikke hverdagskost lenger.

Ellers sørger Disney-konsernet som vanlig (men fortsatt ironisk) i sin juleversjon av Donald Pocket (Donald Ducks julehistorier, for anledningen i stive permer) å flette inn julehistorier med tydelig antikapitalistisk buskap. (Les mer om fjorårsvarianten her: http://venstresida.net/?q=node/1245 )

En litt sliten traver i mange år har vært Knoll og Tott, som de siste knapt tjue årene også har kommet i varianten “Kapteinens jul” (Knerr vs. Dirks - du får google det om du ikke kjenner historien). I år har derimot Kapteinens jul fått seg et oppsving med en litt friskere oversetter enn vi ellers har sett. Ikke bare skinner den tyske bakgrunnen til familien igjennom et par steder, men teksten er også krydret med referanser jeg ikke tror så mange barn skjønner. En interessant utvikling.

Årets største positive overraskelse var likevel “Mikke Mus og Langbein”, som slår til med et krigseventyr. Måten Mikke mus ruller opp sabotasje mot den amerikanske jordbruksproduksjonen under 2. verdenskrig minner kanskje mer enn noe annet om en episode med “Foyles War”.

Det finnes etter hvert flere Donald-julehefter enn det finnes dager i juleferien (og så lenge folk fortsetter å kjøpe kommer det vel stadig fler også). Originalen som har navn etter bladet Donald Duck & Co, har lenge skilt seg ut med sitt A5-landscapeformat og limfreste rygg. Nå har heftet derimot fått en ny form. Med sitt A4-portraitformat og sine 32 sider, minner det mer enn noe annet om en litt forstørret versjon av Donaldbladene fra min barndom. Historiene og det lite overlessede forsidebildet bringer også tankene tilbake i tid. Selv om dette i og for seg er koselig kan det peke på en utvikling som på sikt kan sette tegneseriemarkedet i fare. I stedet for å sikte seg inn mot barn, forsøker serieprodusentene i økende grad å appellere til kjøpesterke nostalgiske voksne. Dette kan gi et kortsiktig oppsving, men på sikt ødelegger det rekrutteringen til seriemarkedet.

I konklusjon: Selv om vi blir litt snytt finnes det positive ting med, og perler blant også årets julehefter. Løp og kjøp, men glem ikke å få barna til å lese tegneserier. Det er tross alt det viktigste.

God rød jul 2011!

Hva? Er du ikke fornøyd med økonomiske og kulturelle analyser? Må du ha marxistiske julesanger? OK da - vi kjører en ønskereprise fra tidligere år, og presenterer

Marxist Xmas Classix:

The Greatest gift of all: Marxism, Music, Movies. Merry Xmas with our Xmas Album, here presented via the glorious splendor of Youtube:

Track 1 Red Xmas

Track 2 It's beginning to look like Revolution

Track 3 Rudolf er rød

Track 4 Cubansk jul

I det siste har jeg igjen kostet på meg å forsøke å motgå noe av det islamhatet som finnes på nett. Delvis kanskje i en eller annen naiv ide om samfunnsansvar, og at forsøksvis rasjonell og saklig debatt faktisk kan virke, men etter hvert kanskje også som et aldri så lite sosiologisk eksperiment.

Tidligere har jeg ofte trodd at islamkritikere i stor grad var en spesiell og mer irrasjonell avart av enkelte mer generelle religionskritikere som f.eks. nylig avdøde Christopher Hitchens. Vi snakker da om beinharde ateister som selv om de kanskje er noe uvitenskapelige i sin opptatthet av religionen som roten til alt ondt, og hvor enkelte har hatt en tendens til å gi islam en enda mindre fordelaktig behandling enn andre religioner, har holdt seg innenfor rammene for rasjonell debatt. Selv om noen av de mer ekstreme selvsagt ramler utenom disse rammene, har jeg opplevd at dette uansett var idealet, og at de forholder seg til faktakunnskap når de får det servert, selv om bortforklaringer ofte kan ligge rundt hjørnet.

Dette er en debatt som i beste fall kan være lærerik, og hvor man ved uenighet kan, selv om man ikke blir enig, gjennom debatten kan komme ned til en uenighet på et dypere nivå som øker forståelsen av standpunktene. Jeg er selv ateist og naturvitenskaplig utdannet og opptatt av rasjonalitet og en saklig debatt, som skal være noe mer enn verbal bordtennis med påstand mot påstand (eller i verste fall gjensidig usaklig drittslenging).

I faktisk debatt med det man kanskje kan kalle “vanlige nettislamofober” maler det seg derimot et bilde av en helt annen type. Jevnt over nekter de faktisk å akseptere at forskning og ulike undersøkelser gir mer kvalitetssikret kunnskap enn det bilde de selv skaper seg av å surfe rundt på islamkritiske nettsider hvor de akkumulerer en ensidig strøm av islam-negativ propaganda. Når man ikke en gang kan bli enig om hva som er rammene for en rasjonell debatt, blir det selvsagt umulig å få noen dypere diskusjon.

Ikke overraskende gjør denne mangelen på rasjonell tenking også at mange av disse mennene, for de er i overveiende grad menn, også har en del spesielle meninger på andre områder. Menn er overrepresenterte, og hvorvidt dette er ut fra “født sånn eller blitt sånn” er ikke godt å si. Rent biologisk har menn en tendens til å havne ut i mer ekstreme posisjoner enn kvinner hva angår en del egenskaper (det kan vel delvis ha med å gjøre at med bare et X-kromosom, vil det være en del egenskaper som delvis knyttes til dette som ikke blir “moderert” av det andre X-kromosomet). Samtidig har vi et samfunn som er svært kjønnsdelt og da vil sosiale strukturer ofte bidra til å forsterke eventuelle biologiske tendenser som måtte være der. Uansett årsak er menn sterkt overrepresentert i de islamofobe miljøene, selv om det selvsagt også finnes kvinner (som f.eks. tildigere leder av “Norwegian Defence League”).

Som fysiker er jeg jo ikke helt fornøyd med bare kvalitative analyser. Ei heller av fenomenet “islamofober” - folk som har en irrasjonell frykt for og/eller kolporterer konspirasjonsteorier rundt muslimer. Jeg bestemte meg derfor for å gjøre en kort kvantitativ analyse, hvor jeg tok for meg en mer eller mindre tilfeldig debatt jeg har vært i, de debattantene der som uttrykte synspunkter som passer den ovennevnte definisjonen av “islamofob”, og hvilke synspunkter/ståsteder de i ulike andre sammenhenger har uttrykt. Jeg vil ikke nevne noen av disse debattantene ved navn, siden de ikke egentlig er offentlige personer selv om de har debattert under fullt navn på internett, og siden navnene deres er irrelevant i forhold til den lille analysen jeg vil foreta.

En slik analyse har selvsagt noen svakheter. Utvalget blant deltagere i en debatt vil naturligvis være lite, det vil kunne være preget av hvor debatten foregikk, og det er selvsagt ofte vanskelig å finne ut hva folk mener om helt andre ting dersom de ikke har deltatt aktivt i debatter rundt også det. Så er selvsagt det å trekke den i realiteten flytende grensen mellom relativt saklig “islamkritiker” til usaklig og konspirativ “islamofob” vanskelig, men jeg har gjort et forsøk hvor de viktige elementene har vært både hvor ekstreme utsagnene har vært og hvorvidt debattanten forholder seg til rasjonell argumentasjon. På tross av usikkerheter er enkelte funn likevel såpass entydige at jeg finner analysen interessant nok til å legge fram. For å finne ut om den enkelte debattant har sagt noe om ulike andre tema, og hva vedkommende har sagt har jeg stort sett gjort et google-søk på den enkeltes navn pluss ulike nøkkelord.

Totalt talte jeg opp 17 islamofobiske debattanter i debatten. Samtlige var menn. Ingen var svært unge, men spredningen var ellers sånn røffli fra et stykke uti 30-årene til godt uti pensjonstilværelsen. Det siste stemmer jo bra overens med at eldre er mer kritisk til islam og innvandring enn yngre, noe som også har en sammenheng med at det er de yngre som har mest kontakt med mennesker med annen bakgrunn (gjennom skole osv.) og at det gjennomgående er de som har minst personlig kontakt med muslimer og innvandrere som er mest kritiske til dem.

Det som først overrasket meg var at en del debattanter jeg i utgangspunktet hadde antatt var knallharde ateister, viste seg å være kristne. Dersom man selv er sterkt kristen stiller det selvsagt den kraftige motstanden mot islam i et litt annet lys enn den tilsvarende fra ateister. En viktig oppgave for enkelte av disse er også å framstille islam som kristendommens rake motsetning, selv om det vel neppe finnes to religioner som er mer like enn disse. Av de 17 som deltar i studien var det dessverre bare 5 jeg fant noe konkret om religionstilhørighet om (selv om et par hadde en del andre oppfatninger som kan tas inn i et utvidet religionsbegrep). Av disse var 4 kristne og en ateist. En var sterkt kristen israelvenn. Det kristne elementet gjør at bildet av islamkritikken får en helt annen dimensjon som en interreligiøs konflikt heller enn som en del av en religionskritikk. (Her bør vel i parentes bemerkes at også tidligere nevnte Hitchens, selv om han var ateist, gikk svært langt i å inngå en taktisk allianse med krefter i den kristne amerikanske høyresida i sin støtte til George W Bush’ “krig mot terror”. Denne koblingen burde derfor kanskje ikke overraske.)

Det kanskje mest utpregede sammenfallet med den uvitenskapelige konspirasjonstenkningen rundt muslimer, finner vi likevel på et område som virker lite relatert, men som har noen fellestrekk på området vitenskapelighet og rasjonell tenking vs. konspirasjon. Av de 17 hadde nemlig hele 10 stykker (det jeg kunne finne med noen kjappe søk) også deltatt i debatter om globale klimaendringer. Av disse tilhørte 9 av 10 den gruppen som liker å kalle seg selv “klimaskeptikere”, men som de fleste forskere kanskje tenker på som “klimafornektere”. Bare en av de 10 har gitt uttrykk for støtte til den enorme vitenskapelige konsensus på klimaområdet. Dersom man kjenner til de konspirasjonsteoriene som går igjen i klimaspørsmålet (klimaforskere som konspirerer om å holde sannheten skjult for å finansiere sine egne arbeidsplasser og politikere på venstresiden som står i ledetog med dem for å ha nok en unnskyldning for å skattelegge folk) er det ikke vanskelig å kjenne igjen tankegangen fra islamofobe konspirasjonsteorier.

Av dette svært magre utvalget på 17 personer har vi forøvrig også en bildebergerkonspiratoriker, en debattant som tror på UFO’er (dvs. at jorden blir besøkt i skjul av utenomjordiske intelligente vesener, ikke at det kan dukke opp flygende objekter som vi ikke klarer å identifisere) og spøkelser (sic!).

Denne siste debattanten har også i en kommentar klart å synliggjøre hvor ensidig tenkingen er gjennom en ganske så selvmotsigende tirade etter hendelsene på Utøya:

“Det ABB gjorde har blitt utført i alle kriger. Selv om det ikke snakkes høyt om det. Forskjellen er at det var kun et menneske som gjorde det, mot resultatet i en krig der det isteden snakkes om tusenvis av døde mennesker.“

Dette virker som et veldig dårlig skjult forsøk på å si at “det som skjedde 22/7 var ikke så ille, så viktig eller noe man skal ta spesielt notis av"... Videre fortsetter innlegget med:

“Nå er diskusjonen som vanlig etter en forferdelig hendelse på Utøya i gang, og mitt inntrykk er at nå er det om å gjøre og sette skyld på uskyldige debattanter OSV. som er ærlige nok til å si sine meninger i den ene og den andre politiske retningen. Etter min mening en idiotisk måte å forsøke og strupe ytringsfriheten på fra folk som har andre meninger!”

Men ytringsfriheten stod visst i førersetet i bare to avsnitt, for innlegget ble avsluttet med:

“Jeg vil da si at de ekstreme filmer som sendes i media hver dag med mord og oppskrifter på drap er det første som må forbys, der unger nesten fra de er født får oppskriften på ondskap inn med morsmelka OSV!”

Ytringsfriheten må for all del ikke strupes, men filmer med drap må altså forbys nå! Jeg tar ikke med dette for å henge ut noen (debattanten forblir jo anonym), men for å vise den manglende evnen til helhetlig og sammenhengende rasjonell tenking som preger en del av disse nettdebattantene. Mye er skrevet om de mer kjente bloggerne som den fascistiske “Fjordman”, men få forsøk er gjort på å analysere hva som foregår i hodet på den mer alminnelige islamofobe nettdebattant.

En del av de mer kjente “antijihadistiske” bloggerne klarer å legge fram argumenter som har en viss indre konsistens dersom man aksepterer premissene og kobler fra empirien. Et godt lesetips i forhold til denne gruppen kan kanskje være Michael Shermers gamle artikkel “Why smart people believe weird things” (fra 2. utgave av boken “Why people believe weird things”) som jeg stadig ender opp med å anbefale. De noe mindre sofistikerte nettdebattantene vi diskuterer her er selvsagt ikke like konsistente, og avslører seg noe oftere gjennom selvmotsigelser som den ovenstående.

Dersom vi videre kikker på de 17 debattantene finner vi foruten de tidligere nevnte klimaskeptikerne, UFOene, spøkelsene og konspirasjonen rundt bildebergerkonferansen, også en randianer (altså en ekstremliberalistisk tilhenger av sekten som ble bygd opp rundt Ayn Rand). Blant annet den tidligere nevnte Shermer (som nok er betraktelig mye mer liberalistisk enn undertegnede) har skrevet om denne sekten her. Jeg har også tøtsjet såvidt innom den her, og her.

Nevnte randianer og islamofob la forøvrig ut en kommentar på sin egen blogg tidlig 22/7 med tittelen “told you so”, før man visste hvem gjerningsmannen var, og altså på et tidspunkt da mange rapporterte om svært grov hets av muslimer både på nett og på gata. Vedkommendes bloggpost avsluttes på følgende vis (og var altså ikke fjernet eller korrigert i etterkant):

“Stor import av muslimer = stor sannsynlighet for terroraksjoner mot oss vantro hunder. Kast de virkelighetsfjerne politisk korrekte sosialistene ut av regjeringskontorene og stem på noen som er mer kritisk til politisk islam og islamister. Judas Gahr Støre og hans likesosialister våknet antagelig ikke av dette smellet heller.”

Her ser vi den åpenbare dobbeltmoralen. Han forutsetter altså at muslimske ekstremister stod bak angrepet, og hetser grovt de han antyder ikke vil “våkne” av det som skjer. Hans senere deltagelse i nettdebatt tyder på at han selv ikke har vært villig til å trekke noen lærdom av hvem som egentlig stod bak, og hva slags ideologi og konspirasjonsteorier som inspirerte terroristen. Når man er fanget av en konspirasjonsteori og dårlig trent i kritisk tenkning, skal det mye til for å “våkne” fra sine egne fastlåste tankebaner.

Et siste eksempel blant våre 17 er spiritualist og driver en rekke spiritualistiske nettsteder hvor han bl.a. selger bøker om dette temaet. I tillegg til dette tilbyr han også fjernhealing (sic), og forklarer hvordan hans “varme hender” virker også på avstand og hvordan han kan gi klienter en “god "dose" med helbredende energi”. I tillegg tror han på Gud, men er åpenbart ikke noen statskirkekristen siden han også blander inn helbredelse ved bønn i denne spesielle fjernhealingspraksisen sin.

Dersom man skal opprettholde tro på healing og helbredelse ved bønn, krever det naturligvis en evne til å se bort ifra/neglisjere/bortforklare vitenskap. Det er etter hvert en betydelig mengde forskning som er lagt ned som demonstrerer bortenfor enhver rimelig tvil at disse behandlingsformene har ingen effekt overhodet. (Du kan lese mer kritiske gjennomganger av disse fenomenene f.eks. her og her.)

Kjent skeptisk blogger Tonje Brustuen, påpekte for litt siden noen framtrendende fellestrekk i argumentasjonen mellom "altiere" og muslimkritigere. Det er kanskje ikke så rart dersom det delvis er de samme folkene.

Hva var så poenget med denne gjennomgangen? Poenget var å demonstrere at islamofobi ikke oppstår i et vakuum, og at det ikke oppstår alene. Mennesker som har tendenser til irrasjonell og konspirativ tenking på et område har det ofte også på andre. Dersom vi skal bekjempe både overtro og irrasjonelt hat er det ikke tilstrekkelig å bare ta opp kampen med nettkverulantene i debatten. Vi må også slåss for å gi rasjonell tenking og vitenskap en større plass i offentligheten, og vi må spre kunnskapen om vanlige menneskelige tenkefeil (la meg i den sammenheng lenke opp Shermer en siste gang). Dessverre er både skoleverket og media for svake på disse områdene i dag.

Islamofobi blir drevet fram av mørke krefter, hvorav mange som Øyvind Strømmen har vist, har en klart fascistisk agenda. Mangelen på kritisk og rasjonell tenking i deler av befolkningen fungerer samtidig som en mental bedøvelse som gjør at det konspirative hatet får spre seg mye enklere enn det ellers ville gjort. Kampen mot islamofobi og andre hatideologier må derfor kjempes på mange fronter, og det som jeg mener min lille gjennomgang over er en god indikasjon på, er at en av disse frontene handler om synet på vitenskap og kunnskapen om vitenskapelig metode og rasjonell tenking.

Sjekk ut det nye designet bloggvaktmester Ole har laget for å matche de nye nettsidene våre. Fint, sant?

Men (om mulig) enda viktigere: Min favorittrapper Talib Kweli kommer med nytt album i 2012, og slapp i går en smakebit. Det er så bra! Kweli er i motsetning til en del andre rappere ganske så politisk hardtslående og står bak linjer som The President is Bush, the Vice President's a Dick, so a whole lot of fucking is what we gon' get (fra albumet Quality tilbake i 2002). Word.

I påvente av den nye plata kan du jo høre på The Beautiful Struggle eller nevnte Quality.

 

Humanetisk forbunds blad "Fri Tanke" har intervjuet meg og en rekke andre mer og mindre aktive skeptikere som har engasjert oss noe før og under HEFs "Ingen liker å bli lurt"-kampanje. Denne saken handler i hovedsak om den i sum positive effekten kampanjen har hatt på HEFs medlemstall.

FAKSIMILE: Klikk på faksimilen av dette utdraget for å lese hele saken.

I samme slengen kan jeg legge ut noen lenker om kritisk tenking her på venstresida.net:
Homeopati: http://venstresida.net/?q=node/1074
http://venstresida.net/?q=node/1077
Sekter: http://venstresida.net/?q=node/2531
Kornsirkler: http://venstresida.net/?q=node/2531
Hatet fra alternativbevegelsen: http://venstresida.net/?q=node/2154