Rød Planet

Arild Rønsen skriver i Klassekampen 4. mars at løpet er kjørt for Rødt. Han viser til at Rødt nå er et lite, maktesløst sosialdemokratisk parti. Et parti som er SV + 20%. Det blir uviktig for de som søker innenfor systemet. Da er det like godt å være med eller stemme på et parti minus 20 %, men med makt.

At Rødt, i likehet med Rønsen, har tatt mange skritt i sosialdemokratisk retning er jeg enig i. Men fremdeles finnes mange revolusjonære av oss i Rødt. At leflingen med sosialdemokratiet gjorde Rødt uviktig i valget og førte til stagnasjon i 2009, på et tidspunkt hvor vi hadde alle muligheter til å kle sosialdemokratiet nakent, er nitrist. Er svaret å gi seg? Det avhenger av verdensbildet.

Det finnes et skille i verden og det går på tvers over grenser og land. På en side står kapitalmakta, på den andre hver utbyttet kvinne og mann (Pendlerne), sang vi i min ungdom.

Sosialdemokratiet, både AP, SV (og deler av Rødt) velger å styre på premissene til USA, NATO, WTO, EU og øvrige maktredskaper til den internasjonale monopolkapitalen.

Når Rønsen mottar sin neste strømregning kan han glede seg over at han støtter et parti (enstemmig Storting etter initiativ fra AP)) som har lagt krafta vår ut i markedet og gitt krafteierne rett til å ågre med en begrenset ressurs. Om det ikke plager Rønnsen noe særlig så kan det kanskje streife ham at det økende antallet fattige som Stoltenberg har lykkes med å skape, vil bli plaget?

Jeg vet ikke om Rønsen tror på pratet om at Norske soldater er i Afghanistan for å spre demokrati og kvinnefrigjøring. For oss som mener Norge er i Afghanistan for å hjelpe USA å holde verdensherredømme og kontroll med olja er det litt annerledes. USA vil ikke slutte å terrorisere fattige land. Når bevilgningene til krigen blir enstemmig vedtatt på Stortinget så kan Rønsen glede seg over med sin stemmegiving å ha bidratt til å få drept enda flere afghanske fattigfolk.

Dette er to områder hvor det fremdeles er grunnleggende forskjell på Rødt og de Rød-grønne. Selv om tøyset til Rødt med å støtte en Rød-grønn regjering uansett, selvfølgelig svekker betydningen og tåker til skillet i verden.

I Rønsens liberale verden blir påstander om at en stemme til de rød-grønne er en støtte til utbytting, krig og terror selvfølgelig latterlig. Men hans sikkert morsomme svar til denne påstanden, stopper ikke et eneste bombefly. "Proletariatets diktatur" har blitt Rønsens kodeord og selvforsvar for å gi opp tanken om noen som helst form for sosialisme og å akseptere kapitalens herredømme.

For oss som ikke vil bli ”hvit mann” er dette utfordringen: Hvordan vi skal få Rødt til å slutte å leke puddel for Stoltenberg og igjen stille oppgaven med å nedkjempe den sosialdemokratiske hegemoniet i arbeiderklassen. Denne debatten må Rødt ta.

Et parti som ikke lar seg binde av kapitalens mange armer, politiske, juridiske, sosiale og økonomiske, er det stort behov for. Selv om Rønnsen har mistet grepet om skillet i verden peker utviklingen mot behovet for revolusjonære løsninger. Selv i Norge, verdens Bærum.

Geir Christensen
Medlem av Rødt

Akershus energi produserer strøm for ca 14 øre kvt timen. Produksjonskostnadene har ikke steget i vinter. Det er kontrollen over en begrenset ressurs : billig vannkraft som gjør at eierne kan drive med ågervirksomhet og ta urimelige priser av oss nå. Som de fleste markedsliberalistiske reformene gir den en liten gruppe monopolister rett til å utbytte folk på det groveste.

Bakgrunnen er at et enstemmig storting i 1991 vedtok å skape et ”kraftmarked” og en kraftbørs. En typisk markedsliberalistisk reform som erstattet den tidligere stortingsvedtatte prisen fra Statskraft (23 øre kvt)

Billig strøm fra vannkraft skal i prinsippet kunne selges til markedspris hvor som helst. Enda er ikke nettet bygget ut slik at eksporten til Europa går uhemmet. Så snart overføringslinjene er på plass vil vårens priser bli mer permanente. Det vil gjøre eierne av kraftselskapene styrtrike, forbrukerne fattigere og gode miljøtiltak vanskeligere.

Vårens urimelige priser kan fjernes med et stortingsvedtak om å fjerne kraftbørsen og styre prisene. Ingen partier på Stortinget engang lufter dette. De er alle – fra SV til FrP – sterke tilhengere av eiernes utbyttingsrett og setter den foran innbyggerne og samfunnets behov.

Akershus Rødt
Geir Christensen

Følgende innlegg stod som kronikk i Drammens Tidende i dag, under overskrifta «Uforståelig kunnskapsløst om byens historie» med bilde av meg fra 1988

Høyres bystyrerepresentant Lene C. Westgaard er så fornøyd med Drammen i dag at hun gjerne vil gi Høyre hele æren for det. Og begrunner det med en rekke påstander, som alle er gale. Enda tre kronikker og en leder i Drammens Tidende i fjor sommer kunne forhindret henne fra å ta så feil, om hun hadde giddet å sette seg inn i det hun skriver om.

Westgaard burde ha merket seg sin egen ordfører Hansens kronikk i DT 18. juli i fjor. For Hansen skriver der faktisk at det ikke bare er Høyre som skal ha æren for dagens utvikling, men også andre politiske flertall i bystyret. Der Westgaard ser Høyres ledere som de som fikk renset elva, skriver Hansen at det «var stor vegring i Drammen for å rydde opp i byens miljøsynder».

«Kloakkrammeplanen ble lansert under Høyres ordfører Einar Haflan i 1986» skriver Westgaard. Det er feil. Kloakkrammeplanen ble vedtatt av Drammen bystyre i 1972, 14 år tidligere! Og i følge denne planen skulle kloakken fra minst 40 000 av byens innbyggere være rensa innen 1992. Men planen ble omtrent samtidig med vedtaket lagt til side av økonomiske grunner. I 1976 ble fylkesmannen utålmodig over at ingen rensing skjedde, og påla derfor kommunen å rense kloakken. Da anket Arbeiderpartiets ordfører Erik Dalheim på vegne av bystyret fylkesmannens rensepålegg inn for miljøvernminister Gro Harlem Brundtland. Og Gro ga kommunen medhold, og gjorde det mulig for Drammen å fortsette å slippe urensa kloakk fra 40 000 ut i elv og fjord.

Westgaard skriver videre om Høyres ordførere «Hallan» og Iversen: «Det er disse to vi kan takke for at Drammenselva ikke lenger er brun». De fleste vet at dette ikke stemmer. Hele 10 år etter Gros tillatelse til å slippe kloakken ut i elva, hadde fortsatt ingen rensing skjedd. Fylkesmannen tok igjen mot til seg, og påla på nytt Drammen kommune å rense kloakken. Drammen kommune anket igjen dette pålegget inn for Miljøverndepartementet. Opprettholdelse av anken lå som en forutsetning for det enstemmige vedtaket i april 1987 om en ny renseplan, i praksis et uforpliktende løfte om rensing da finansieringa ikke var bindende. Ordfører Turid Wickstrand Iversen ledet det bystyremøtet som bekreftet anken mot fylkesmannens pålegg om rensing. Hun ledet seinere en politikerdelegasjon inn til departementet for å prøve å få departementet til å tillate fortsatt kloakkutslipp, og uttalte seg håpefullt til lokalvisene etterpå i håp om at de kunne fortsette med kloakkutslippene. Hvordan kunne hun det når hun i følge Westgaard var så opptatt av en rein elv? Og ikke bare det: Ordfører Iversen sa at Drammen ikke kunne leve med en rein elv. Det er helt uforståelig at Westgaard kan få Iversen til å framstå som renseren av elva.

Foran bystyremøtet i mai 1987 tok jeg initiativet til Drammenselvas venner, og vi krevde at bystyret skulle trekke tilbake sin enstemmige anke fra april. Bystyret inkludert Høyre ville ikke det. Men det initiativet Drammenselvas venner tok, fikk for oss initiativtakerne uventa stor oppslutning. Aftenposten skrev om «Kloakkpress i byen». Politikerne levde den gang som nå i sin egen lille isolerte verden, og forstod ikke drammensernes irritasjon over dopapir og avføringspølser fra mennesker langs strendene og blant fritidsbåtene. Denne politiske situasjonen gjorde det vanskelig for daværende miljøvernminister Sissel Rønbeck å unngå å gi landets verste kloakkkommune pålegg om rensing. Hun truet med betydelige dagbøter om kommunen fortsatt unnlot å rense. Og Drammen slapp svært billig unna ved at staten betalte betydelig for rensinga.

Det eneste forsvaret for Høyre i kloakkspørsmålet var at det ikke var Høyre som var den store føreren i kampen mot rensing av kloakken. Høyre var bare en underdanig og villig etterplaprer av det opplegget mot rensing som Arbeiderpartiets tidligere ordfører Erik Dalheim hadde staka ut. Og at de aksepterte rensepålegget sammen med de andre partiene når det først var gitt.

Westgaards innlegg er med sin sine feil og fortielser pinlig for Høyre og for Drammens politikere. Hun kritiserer også sin egen nåværende ordfører. Feil kan alle gjøre, mest de som handler mest. Men å skjule dem og unndra seg ansvaret for dem slik Westgaard gjør, er bare ynkelig. Dessverre er det å skjule historia om kloakkrensinga en populær politikersport i Drammen for tida — ved siden av å flytte sykehuset ut av byen.

Ove Bengt Berg, initiativtaker til Drammenselvas venner

(Se også http://www.bengt-berg.blogspot.com fra juli i fjor)

Foto av meg i 1988, brukt i DT: Kirsti Marie Lau

Rune Skarstein holdt en innledning på årsmøtet til NTNU/HiST Attac om de svært pikante og stadig mer ubalanserte økonomiske forbindelsene mellom USA og Kina. Var du der ikke. Da var du heldig med at NTNU/HiST Attacs egen TV-kanal "Taklinger TV" tok ansvar og filmet alt samme for deg! Se Skarstein under:

ØKONOMI PÅ EN ANNEN MÅTE: Skarstein spådde finanskrisa, men vil ikke spå helt hvor lenge det ustabile økonomiske byggverket mellom USA og Kina varer, og hva som skjer etterpå. Men noen tendenser peker han på.

Glem ikke å kjøpe boka til Rune, f.eks. her: http://www.capris.no/product.aspx?isbn=8279352317

FOLKSOMT: Mange hadde samlet seg på Torget for å kreve bartelønn, vise internasjonal solidaritet, gå i tog og høre på appeller.

Et par dager på overtid kommer en kjapp rapport fra 8.mars i Trondheim.

350 lett forfrosne deltagere trosset sur marsvind og fuktig klima for å gå i 8. marstog på holka i Trondheim. Som alltid markeres 8. mars i Trondheim også med et rimelig tettpakket akademisk program (se på http://www.8mars.no/ ), men en del lot seg altså lokke ut av forelesningssalene for å høre på hovedtaler Lisbeth Normann som påpekte at det har vært status quo i lønnsgapet mellom kvinner og menn siden midten av 80-tallet, og mange av de andre flotte appellantene.

VIL IKKE MANIPULERES: Rød Ungdom brukte dagen til å kreve merking av manipulert reklame.

DØDELIG: RU-leder Mari Eifring brukte også sin appell til å angripe det skjønnhetstyranniet som skaper både spiseforstyrrelser og et dårlig selvbilde hos mange unge jenter.

PALESTINA: Nora Warholm Essahli holdt appell for Palestinakomiteen og satte fokus på den ekstremt vanskelige situasjonen palestinske kvinner opplever under dein israelske okkupasjonen.

Så det. Der skulle du ha vøri. Og det var du kanskje også?

I
Middelaldrende komiker besøker Forsker og uttrykker interesse for dennes forskning og forespeiler et spennende populærvitenskapelig TV-konsept hvor denne vil kunne få presentert forskningen sin. Forsker er noe skeptisk i forhold til Middelaldrende komiker på bakgrunn av dennes bakgrunn i en komediegenre som i stor grad går ut på å skape humor ved å sette andre i et dårlig lys, men etter forsikringer fra Middelaldrende komiker om at dette er et seriøst forskningsprogram aksepterer Forsker konseptet.

Intervjuet går bra. Middelaldrende komiker framstår sympatisk og undrende og kommer med relevante, om enn til tider banale, spørsmål rundt Forskers forskning. Intervjuet er langt og Forsker senker etter hvert skuldrene i forhold til den opprinnelige skepsisen til Middelaldrende komiker, og åpner seg mer opp i intervjusituasjonen.

Så. Plutselig. Helt på tampen av intervjuet kommer Middelaldrende komiker med et spørsmål som Forsker ikke har blitt forberedt på, som ligger utenfor hans forskningsfelt og som Forsker blir tatt en smule på sengen av. Forsker svarer litt bardust etter beste evne på bakgrunn av det Forsker vet, og tenker ikke mer på det før TV-programmet til Middelaldrende komiker blir vist.

Der får Forsker plutselig se at det lange intervjuet om Forskers egen forskning er redusert til nesten ingenting. At det barduse svaret på tampen av intervjuet er gjort til hovedsaken i programmet, og at det er klipt om slik at det framstår så ekstremt som det er mulig å få det til, og at det som var en kommentar til et bestemt forskningsarbeid framstår som en generell påstand.

II
Dette er altså min kjappe antagelse om hvordan prosessen rundt produksjonen av Harald Eias "Hjernevask" har foregått. For å innledningsvis fylle noen skyttergraver med stråmenn og begrave de der: Jeg er realist og er helt overbevist (som røffli 99% av alle mennesker, antagelig også inkludert kjønnsforskere) om at biologien spiller en viktig rolle i å forklare mennesket. I likhet med omtrent det samme antall mennesker (inkludert sosiobiologer) er jeg også overbevist om at miljøet spiller en helt sentral rolle.

Det er ingen motsetning mellom arv og miljø - tvert imot - de er fullstendig gjensidig avhengig av hverandre. Et av de viktigste evolusjonære fortrinnene vi mennesker har er jo nettopp vår allsidighet og vår evne til å fungere i mange ulike miljø - og kulturer. Dette intrikate og komplekse samspillet mellom arv og miljø fortjener både grundig forskning, og seriøs og nyansert popularisering og formidling. Det er derfor jeg er så skuffet over Harald Eias "Hjernevask".

Harald Eia er verken biolog eller samfunnsviter (han studerte riktignok sosiologi for mange år siden, men han har siden den tid som kjent jobbet med helt andre ting). En av de tingene Harald Eia derimot er ekspert på, er å drite ut folk. I en del sammenhenger er det både morsomt og velfortjent, som når han i Lille lørdag satte den litt ekle Aktuell Rapport-redaktøren helt ut ved å sammenligne ham med Guffen (fra Donald Duck & Co). I andre sammenhenger blir det bare usmakelig og kontraproduktivt, som i Hjernevask, hvor Eia later som om han ikke vet at den vitenskapelige debatten rundt arv/miljø ikke har beveget seg det grann siden 70-tallet.

Dessverre er det relativt få i skravleklassen som har fått med seg det også. Dermed har vi fått en rimelig vulgarisert, ensidig og uvitenskapelig offentlig debatt om et viktig vitenskapelig tema. En annen interessant tendens er å se på det vanvittige ensidige kjøret som har kommet mot tidligere nevnte stråmenn av kjønnsforskning, feminister, venstresida og ymse andre utplukkede grupper som i utgangspunktet ikke har noe med saken å gjøre.

Som en bekjent kommenterte til meg: Det hadde vært ekstremt morsomt dersom det viste seg at dette var et stort sosiologisk eksperiment av Eia hvor han undersøkte lementendenser i befolkningen, á la "The Wave", men det er vel litt for mye å håpe på.

III
Hva er så realiteten? Som jeg tidligere har påpekt er det ingen konflikt mellom venstresida sine verdier og menneskets biologiske natur - tvert imot. Les mer om det her.

Ellers finnes det dårlig forskning både blant biologier og blant samfunnsforskere. På alle forskningsområder finnes det forskere som rir sine egne kjepphester litt for langt inn i solnedgangen. Det finnes utvilsomt samfunnsforskere som nedvurderer biologiens rolle på en del områder. Samtidig finnes det biologier som går alt for langt i å konstruere biologiske forklaringsmodeller på fenomener som åpenbart har en sosial årsak.

Som jeg sa da jeg refererte evolusjonsbiologen Stephen Jay Goulds mest kjente bidrag evolusjonsdebatten på 70-tallet: "Når man derimot går videre derifra til å tro at det finnes bestemte gener eller gensett som bestemmer f.eks. xenofobi, aggresjon og de kjønnsforskjellene som er vanligst mellom menn og kvinner i vestlige samfunn, da er man evolusjonsbiologisk på svært tynn is, og belegget for slike påstander viser seg igjen og igjen å basere seg på dårlig fundert synsing, og ikke på vitenskap."

Og der står debatten tydeligvis fremdeles - ja, ikke debatten i vitenskapen, men den norske offentlige debatten. Eia bidrar dessverre ikke til å løfte debatten videre inn i et mer nyansert landskap. Kanskje er det blitt slik også i NRK som i den delen av media som er mer avhengig av salg, at man må konstruere en mest mulig spisset konflikt for at det skal bli journalistisk interessant.

Videre kommer et poeng som Richard Dawkins slår fast ganske grundig i et forord (kanskje også flere, jeg har ikke sjekket alle forordene til de etter hvert ganske mange utgavene) til en av utgavene av "The Selfish Gene" - vi må skille mellom det deskriptive og det normative. Det kan godt være f.eks. at det vil ligge en eller annen "huleboertendens" i et gjennomsnittsmenneske til å gjøre ulike typer valg eller utføre ulike typer handlinger som ikke fungerer like bra i et moderne teknologisk samfunn hvor vi omgås mange fler ulike typer mennesker og teknologi enn vi gjorde i en liten steinaldergruppe. Det betyr likevel ikke at det er en ønskelig tendens. Det er jo nettopp vårt evolusjonært gitte tilpasningsdyktighet som gjør at genetiske "steinaldermennesker" faktisk fungerer ekstremt bra i svært ulike samfunn som ligger svært langt unna nettopp det.

IV
Den skråsikkerheten enkelte i debatten legger for dagen skuffer meg også litt. Er det noe som er grunnlaget for vitenskap er det jo nettopp tvilen. Tvilen på om den teorien du i dag støtter deg til vil holde når den møtes med stadig nye data. Tvilen er på mange måter det som skiller vitenskapen fra religionen. Mens religion gir svar med to strek under, gir vitenskapen aldri det. Den gir modeller som passer bedre eller dårligere med observasjoner, og modellene må alltid være forberedt på å bli erstattet med modifiserte og bedre versjoner, eller evt. en helt ny modell. Slik sett blir realiteten det motsatte av det gamle munnhellet "Tru kan du gjøre i kjerka". Den kjente fysikeren Richard P. Feynman framholder f.eks. det på en god måte i boka "The Pleasure of Finding Things Out".

Dersom det er situasjonen i fysikken - den grenen innen vitenskapen hvor det kanskje er enklest å gjennomføre kontrollerte eksperimenter hvor man kan utelukke påvirkning fra faktorer utenfor de som man ønsker å undersøke - hvordan må ikke da situasjonen være innen spørsmål som de som tas opp i Hjernevask hvor biologiske og sosiale/kulturelle faktorer som opptrer i en uendelighet av kjente og ukjente former og som til og med er gjensidig avhengige av hverandre forsøkes isolert? (Ja, det var en lang setning.)

Når vi snakker om disse spørsmålene kan man se på ting som tvillingstudier, man kan forsøke å sammenligne ulike statistikker for å kansellere forskjellige variable og få et bilde av hvilken effekt en enkelt faktor har, eller man kan sammenligne ulike nålevende og historiske kulturer. Alt dette kan si oss ting, men ingen kommer selvsagt i nærheten av å være kontrollerte eksperimenter. Usikkerheten er altså relativt stor. Enhver som har lest seg litt opp på medisinsk forskning og problematikken rundt placeboeffekten, er klar over hvordan svært små ting kan få en svært betydelig effekt på et stort statistisk materiale. Hva man enn måtte mene kan man ikke påstå at man klarer å konstruere noe i nærheten av en dobbel blindtest rundt disse spørsmålene.

V
Kort oppsummert: Eias Hjernevask er et effektiv, og sikkert tilfredsstillende program dersom man ønsker å le av en stråmann som blir gjort narr av. Dersom man har noen seriøs ambisjon om å lære seg noe om forskning er det heller svakt. Forskningsjournalisme må popularisere, men det må ikke gå tvert imot forskningens grunnprinsipper - da får det motsatt effekt av hva det burde ha. Eias program tatt helt på alvor vil kunne oppfylle sin egen tittel, og det er ihvertfall ikke vitenskapelig.

Du bør nok fremdeles holde deg til Schrödingers katt.

Mer om mennesket og biologien:
Menneskets natur
Individet er et kollektiv

Det har blitt et årlig rituale i den offentlige debatten å evaluere stoda i likestillingskampen når det nærmer seg kvinnedagen 8. mars. Nesten hver gang åpnes debattene med spørsmålet om likestillinga kanskje har gått for langt.

Som fylkespolitiker har man imidlertid tilgang til tall og harde fakta som skiller seg kvalitativt fra synsinga som preger den øvrige kjønnsdebatten. Her er den mørke sannheten om hvordan det står til med likestillinga i Nordland.

Fylkeskommunen har utarbeidet et samfunnsregnskap for likestilling og diskriminering i Nordland. På noen få områder viser dette regnskapet positive tendenser som forteller om en utvikling der kvinner får makt og innflytelse på linje med menn.

Enkelte av oppstillingene viser en jevn fordeling mellom kjønnene. Men i alle oppstillingene som preges av skjeivhet er det kvinnene som kommer dårligst ut av det.

Kjønnssammensetninga på fylkestinget er av få eksempler på områder der vi er noenlunde likestilt. Vi er 51% kvinner og 49% menn, altså nærmest delt på midten. Men vi skal ikke lenger enn til kommunenivå før kvinner begynner å miste makt.

I kommunestyrene i Nordland er bare 37% av de folkevalgte kvinner. Av fylkets rådmenn er bare 16% kvinner mot 84% menn. Blant ordførerne står det enda dårligere til: 11% kvinner mot 89% menn.

Hva kommer dette av? Er det slik at kvinner er mindre interessert i makt og prestisje enn menn? Jeg tror ikke det. Årsakene til denne skjeivheten ligger i hvordan vi betrakter og organiserer samfunnet vårt.

Det er fortsatt slik at kvinner i større grad enn menn forventes å bruke mer tid på barn og gjøre mer av det usynlige gratisarbeidet vi kjenner som husarbeid. Denne tilsynelatende uskyldige forventninga om at det er naturlig at damer gjør mer husarbeid enn menn er dypt rotfesta i norsk kultur. Men den logiske konsekvensen er at kvinner får mindre tid og overskudd til politisk arbeid.

Slik får denne formen for usynlig diskriminering et målbart utslag. Et utslag som innebærer en svært udemokratisk skjeivhet mellom kjønnene. Politisk makt er altså mannsdominert.

Hva så med arbeidslivet? Der finnes det jo en rekke reguleringer og tiltak for å fremme kjønnsutgjevning! Mulig det, men tallenes tale er klar. Blant daglige ledere er bare 20% kvinner, blant styreledere bare 15,5%. Og urovekkende 91% av gründerne i nyetablerte selskap er menn med bare 9% kvinner på den andre siden.

Likevel er det tallene som beskriver lønnsforskjellen som er mest oppsiktsvekkende. I Nordland fylke tjener kvinner i snitt 107129 kroner mindre i året enn menn. Og det på tross av alt gratisarbeidet som gjøres innenfor hjemmets fire vegger! Denne økonomiske skjeivheten er en av de klareste indikatorene på at likestillinga ikke har kommet langt nok.

Siden disse tallene er noe alle politikerne på fylkestinget er kjent med bør Nordland være godt rustet til å ta fatt på likestillingsarbeidet i tiden framover. Likestilling kan ikke oppnås over natta, det kan ikke vedtas, men må formes gjennom mange små og store skritt over tid.

Men vi må våge å bruke de metodene vi veit fungerer der likestillinga har dårligst kår. Viktigst er det at vi klarer å bruke tall som de jeg har referert politisk, som grunnlag for reformering av samfunnet. For det er samfunnet, det store fellesskapet, som har størst interesse av å oppnå et mer likestilt samfunn.

Gratulerer med dagen, damer!

I forbindelse med kvinnedagen publiserer vi Clara Zetkins tale "Hva kvinnene skylder Karl Marx". Gratulerer med dagen!

---

Den 14. mars er det 20 år siden Karl Marx døde i London. Engels, hvis liv i førti år har vært intimt knyttet til Karl Marx' liv i arbeid og kamp, skrev den gang til en felles venn, kamerat Sorge, i New York:

"Menneskeheten er blitt et hode kortere, og enda det mest betydningsfulle hode den har hatt i våre dager."

Han traff spikeren på hodet med denne vurderingen.

Det kan ikke være vår oppgave innenfor rammene av denne artikkelen å drøfte hva Karl Marx som vitenskapsmann og som revolusjonær kjempende har gitt proletariatet, og hva han har betydd for det. Det ville være å gjenta det som i disse dager har stått i den sosialistiske presse om hans umåtelig rike, dypt vitenskapelige så vel som praktiske livsverk og hans veldige, helstøpte personlighet, som han uten forbehold og uten tvil stilte i proletariatets tjeneste. Til gjengjeld vil vi kort antyde hva den proletariske kvinnebevegelse, ja kvinnebevegelsen overhode, skylder ham.

Ganske visst har Marx aldri beskjeftiget seg spesielt med kvinnespørsmålet som et "isolert" problem. Til tross for det har han bidratt med noe uerstattelig, ja det viktigste til kvinnens kamp for fulle rettigheter. Med den materialistiske historieoppfatningen har han riktig nok ikke gitt oss ferdige formler om kvinnespørsmålet, men noe som er bedre: den korrekte, treffsikre metode til å utforske og forstå det. Først den materialistiske historieoppfatningen har gjort det mulig for oss å forstå kvinnespørsmålet i sammenheng med den generelle historiske utvikling og i lyset av de generelle sosiale sammenhenger i deres historiske betingethet og berettigelse. Den har gjort det mulig å erkjenne deres bevegende og bærende krefter, det mål som alt dette tilstreber, og de betingelser som er absolutt nødvendige for at de skisserte problemer kan få sin løsning.

Sønderslått sank den gamle overtro i støvet - at kvinnens stilling i familie og samfunn er evig uforanderlig, skapt etter moralske lover eller gudegitte forskrifter. Klart ble det avslørt at familien så vel som samfunnets øvrige institusjoner og fremtredelsesformer er i stadig forandring, og at den endrer seg sammen med de økonomiske forhold og de eiendomsforhold de bærer. Det er imidlertid de økonomiske produktivkreftenes utvikling som er drivkraften i denne endring, idet de omvelter produksjonsmåten og setter den i motsetning til økonomiske og eiendomsmessige forhold. På bakgrunn av de revolusjonerte økonomiske forhold og sammenhenger fullbyrdes så omveltningen av menneskenes tankegang, deres streben etter å endre den samfunnsmessige overbygningens institusjoner, slik at de kommer til å svare til endringene i den økonomiske basis, og etter å fjerne det som er stivnet i eiendomsformer og herredømmeforhold. Denne streben kommer til uttrykk gjennom kamp klassene imellom.

Fra Engels' forord til sine skarpsindige studier over "Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse" vet vi at de teoretiske tanker og synspunkter som utvikles her, for en stor del skyldes Marx, og at vennen har forvaltet dem som en uforlignelig og genial eksekutor testamenti.

Hva man så enn kan og må utskille som hypotese, dersom man går i detalj, så gir verket som helhet oss likevel med blendende fylde klar teoretisk innsikt i de vidtomfavnende betingelser som familiens og ekteskapets nåværende form etter hvert har utviklet seg under, påvirket av økonomiske og eiendomsmessige forhold. Og denne innsikt lærer oss ikke bare å vurdere kvinnens stilling i fortiden korrekt, den er også en bærekraftig bro for forståelsen av kvinnens samfunnsmessige situasjon og hennes privatrettslige og statsrettslige stilling i nåtiden.

At uimotsigelige, uoppholdelige historiske krefter arbeider i den nåværende samfunnsorden for å revolusjonere denne situasjonen og denne rettsstillingen fra grunnen av og gjennomføre kvinnens kvinnenes likestilling, det fremgår av "Kapitalen" med overbevisende styrke. Idet Marx her med klassisk suverenitet analyserer den kapitalistiske produksjons utvikling og vesen inntil dens fineste forgreninger, dens mest forvirrende faser, og oppdager dens særegne bevegelseslov i merverditeorien, har han - fremfor alt i redegjørelsene om kvinne- og barnearbeid - logisk påvist at kapitalismen ødelegger grunnlaget for kvinnens tradisjonelle virksomhet i husholdningen og dermed oppløser den foreldede familieform, selvstendiggjør kvinnen økonomisk utenfor familien og på det viset legger grunnlaget for hennes likestilling som hustru, mor og statsborger. Av Marx' verker fremgår imidlertid nok en ting: det er bare proletariatet, den revolusjonære klasse, som med den sosialistiske samfunnsorden kan og må skape de nødvendige sosiale forutsetninger for den fulle løsning av kvinnespørsmålet. Bortsett fra at borgerskapets kvinnesakskvinner verken kan eller vil kjempe for proletarkvinnens sosiale frigjøring, viser de seg også ute av stand til å løse de vanskelige nye konflikter som vokser frem på bakgrunn av den sosiale likestilling av kjønnene i det kapitalistiske samfunnet. Disse konflikter forsvinner først når menneskers utbytting av mennesker og de derav betingende motsetninger er overvunnet.

Hva "Kapitalen" i vitenskapelige termer sier om familiens sammenbrudd og dets årsaker, det sammenfatter "Det kommunistiske manifest" - Marx' og Engels' felles verk - i setninger med lapidarisk vekt:

"Jo mindre dyktighet og fysisk kraft håndens arbeid krever, dvs. jo mer den moderne industri utvikler seg, dess mer fortrenges mennenes av kvinne og barnearbeid. Forskjell i kjønn og alder, har ikke lenger noen samfunnsmessig gyldighet for arbeiderklassen. Alle er arbeidsinstrumenter, som alt etter alder og kjønn medfører forskjellig kostnad?"

"Borgerskapet har revet det rørende sentimentale sløret vekk fra familieforholdet og redusert det til et rent pengeforhold?"

"Det gamle samfunns livsvilkår er allerede tilintetgjort i proletariatets livsvilkår. Proletaren er eiendomsløs, hans forhold til kone og barn har intet felles med det borgerlige familieforhold?"

"Hva hviler den nåværende, den borgerlige familie på? På kapitalen, på privatervervelsen. Fullstendig utviklet eksisterer den bare for borgerskapet, men den kompletteres ved proletarenes påtvungne familieløshet og den offentlige prostitusjon?"

"De borgerlige talemåter om familie og oppdragelse, om det dyrebare forhold mellom foreldre og barn blir enda mer motbydelig jo mer alle familiebånd rives over for proletariatet som følge av storindustrien, og barna gjøres til rett og slett handelsartikler og arbeidsredskaper."

Marx åpner ikke bare øynene våre for at den historiske utvikling forandres; han fyller oss også med den seierrike overbevisning om at den oppbygger det nye, det høyere og det mer fullkomne.

"Hvor fryktelig og motbydelig oppløsningen av de gamle familieforhold innenfor det kapitalistiske system enn synes," kan vi lese i "Kapitalen", "er det dog storindustrien som skaper det nye økonomiske grunnlag for en høyere familieform og en høyere form for forholdet mellom de to. Det gjør den ved den avgjørende rolle den tildeler kvinnene, ungdommen og barn av begge kjønn i samfunnsmessig organiserte produksjonsprosesser utenfor hjemmets sfære."

 

"Bursjoaen ser i sin kone bare et produksjonsredskap. Han hører at produksjonsredskapene skal utnyttes i fellesskap, og så kan han naturligvis ikke tenke seg annet enn at denne felles skjebne likeledes vil ramme kvinnene."

"Han aner ikke at det som det dreier seg om, er å oppheve kvinnenes stilling som rene produksjonsredskaper."

"For øvrig er ingenting mer latterlig enn det gode borgerskaps hypermoralske forferdelse over kommunistenes påståtte offisielle kvinnefellesskap, det har eksistert nesten alltid."

"Bursjoaene vil ikke nøye seg med at de har proletarenes koner og døtre til disposisjon, for slett ikke å tale om den offisielle prostitusjon. De finner dessuten stor fomøyelse i å forføre hverandres koner."

"Det borgerlige ekteskap er i virkeligheten et hustrufellesskap. Man kunne da i høyden bebreide kommunistene at de vil innføre et offisielt, åpent kvinnefellesskap istedenfor det hyklerisk tilslørte. For øvrig er det en selvfølge at sammen med avskaffelsen av de nåværende produksjonsforhold vil kvinnefellesskapet som er utgått av disse forholdene, dvs. den offisielle og ikke-offisielle prostitusjon, også forsvinne."

Hva kvinnebevegelsen skylder Marx, er ikke uttømt ved dette. Han kastet som ingen andre klart lys over det problematiske utviklingsforløp som bragte kvinnen fra sosialt slaveri til frihet, fra forkrøpling til et et harmonisk, handlekraftig menneske. Gjennom sin dyptpløyende, skarpsindige analyse av klassemotsetningene i nåtidens samfunn og deres røtter har han åpnet øynene våre for de uforenelige interessemotsetninger som skiller kvinnene i de forskjellige klasser. Kjærlighetsvrøvlet om det ene store søsterskap som tilsynelatende slynger et samlende bånd om borgerdamer og proletarkvinner brister som såpebobler i lyset av den materialistiske historieoppfatningen. Det sverd som har hugget over forbindelsen mellom den proletariske og den borgerlige kvinnebevegelse, er det Marx som har smidd og lært oss å bruke, men han har også smidd et kjede av innsikt, som ubrytelig knytter den proletariske kvinnebevegelse sammen med den sosialistiske arbeiderbevegelse og sammen med proletariatets revolusjonære klassekamp. Dermed har han gitt vår kamp målets klarhet, storhet og opphøydhet.

I "Kapitalen" er det samlet en umåtelig rikdom av kjensgjerninger, erfaring og inspirasjon, hva angår spørsmålet om kvinnearbeid, den kvinnelige arbeiders stilling og begrunnelsen for rettslig beskyttelse av arbeiderne. "Kapitalen" er et uuttømmelig åndelig rustkammer i vår kamp for øyeblikkets nødvendige krav og for det opphøyde, sosialistiske fremtidsmål. Marx lærer oss å korrekt vurdere dagens små, ofte petissesaktige arbeidsoppgaver, som nettopp er så brennende nødvendige for å øke kampkraften hos proletarkvinnene. Men han hever oss også opp til den faste, fremsynte vurdering av den store revolusjonære kamp om erobringen av den politiske makt, uten hvis hjelp det sosialistiske samfunn og kvinnenes frigjøring vil forbli en fjern drøm. Han fyller oss fremfor alt med overbevisningen om at det kun er det opphøyde mål som gir det daglige arbeid verdi og betydning. På det viset hindrer han oss i å miste den grunnleggende erkjennelse av vår bevegelses vesen i vrimmelen av enkeltfenomener, -oppgaver og -resultater og på grunn av det daglige besvær miste blikket for den vide, historiske horisont som den nye tids morgenrøde bryter frem på. Likeledes som han er den revolusjonære tankes mester, forblir han lederen i den revolusjonære kamp, hvis enkelte slag det er den proletariske kvinnebevegelses plikt og stolthet, lykke og heder å kjempe med i.

Kabelfabrikken på Årnes har gått med overskudd de siste fire årene. Men de nederlandske eierne synes tydeligvis ikke at overskuddet har vært stort nok.

Verkstedklubben har et håp om et logistikksenter for Draka i Norge på Årnes. Det er så klart bedre enn ingenting.

Når kabelfabrikken på Årnes høyst sannsynligvis blir lagt ned, så viser dette markedsliberalismens sanne ansikt. Rødt Akershus har oppfordra til nasjonalisering av kabelfabrikken på Årnes. Regjeringa og stortingspolitikerne har foreløpig forholdt seg helt passive.

Nasjonalisering er det beste tiltaket, men regjeringa kan også alternativt tilby å kjøpe tomten som kabelfabrikken på Årnes ligger på, samt fabrikklokalene og produksjonsutstyret, for så å deretter holde driften i kabelfabrikken på Årnes i gang, gjennom en virksomhetsoverdragelse som tar med seg alle de på Årnes som nå er ansatt hos Draka Comteq Norway AS. Dette må i så fall gjøres umiddelbart, siden en eventuell nedleggelse skal vedtas av generalforsamlinga 15. mars.

Verkstedklubben vurderer søksmål mot Draka, fordi det nå har kommet fram at de nederlandske eierne av Draka Comteq Norway AS har jobbet med planene om å legge ned Årnes-fabrikken helt siden august i fjor, og derfor har brutt informasjonsplikten som er nedfelt i hovedavtalen. Verkstedklubben fikk først vite om planene 4. januar.

Hvis nedleggelsen allerede var bestemt i august i fjor, så mener Rødt Akershus at det er en stor mulighet for at Draka også har brutt Omstillingsloven, som pålegger selskaper meldeplikt til fylkeskommunen ved nedlegging av næringsvirksomhet. Rødt Akershus oppfordrer fylkestinget i Akershus til å anmelde Draka for brudd på Omstillingsloven, dersom det stemmer at Draka har vedtatt nedleggelsen lenge før Akershus fylkeskommune ble informert. Fagbevegelsen kan så klart også anmelde Draka for brudd på Omstillingsloven, hvis de vil det.

Jeg kan overhodet ikke forstå at du skal slippe å betale avgifter på tobakk og alkohol bare fordi du reiser en tur utenlands. Kjøper du derimot en øretelefon av et norsk firma kr 372, men sendt fra Danmark, må du ut med 108 kroner i toll og 102 kr i moms — kr 210 i tillegg. Hva er det som er så mye bedre ved alkohol og tobakk enn øretelefoner og staten skal belønne det ene og straffe det andre?

Før var det bare de velstående som reiste utenlands. Nå reiser atskillige «vanlige» folk utenlands. Men fortsatt er det mange som ikke reiser utenlands, og det er også stor forskjell på hvem som reiser ofte. De rikeste reiser jo ofte i yrkessammenheng utenlands, og trenger da aldri å kjøpe rødvin og sprit til ordinær pris med polets avgifter. Hvorfor skal det være slik?

Dette er jo bare tull. Men en sak det blir forferdelig mye støy om, mye skrik i media. Men de har jo egentlig ikke seriøse argumenter for det, annet enn bare å sutre. Det kunne vært enkelt å argumentert for å ta bort det skattefrie salget, både av helsemessige og sosiale rettferdsgrunner. Og dessuten en sak som blir fort glemt. Det er da ikke mulig at Høyre og Frp skal vinne valget på at folk vil ha tilbake skattefritaket for alkohol og tobakk – noe som de to partiene som EU-tilhengere uansett må gi slipp på, dersom de får viljen sin og vi blir EU-medlem?

Fjern skattefritaket raskt – uten nøling!

På Aftenpostens nettutgave kan man nå se samtlige av de selskapene som verdens største kapitalist, oljefondet, har investert i. Det som er naturlig å gjøre er å sjekke samtlige av de israelske selskapene Norge har investert i på www.whoprofits.org som har en oversikt over de selskapene som profitterer på okkupasjonen i Palestina. Informasjonen er nedslående. Det viser seg at verdens "snilleste" kapitalist investerer i mer enn 13 selskaper som profiterer direkte på okkupasjonen. Her er en liste over noen av dem:

Paz oil:
Paz har monopol på å selge petroleum til de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden. Paz oil har også flere bensinstasjoner i settlementene som er bygd på okkupert palestinsk jord som f.eks. Ma'ale Edomim, Kiryat Arba, Pisgat Ze'ev, Gilo, Karnei Shomron og Ofra. Datterselskapet PazGas selger kjøkkengass til bosetninger som Ma'ale Edomim og Havat Maon.

Leumi Bank:
Leumi Bank eier 15 prosent av aksjene i Paz oil som er nevnt over, og er den nest største banken i Israel. Den har filialer i bosetninger som Ma'ale Edomim, Oranit, Pisgat Ze'ev, Gilo og Kiryat Arba. I tillegg har den filial i bosetningen Katzerin på Golanhøyden.  Banken har delvis kontroll over flere selskaper som er involvert i okkupasjonen som Paz oil, Super Pharm og Hot Communication System.

På et skilt i bosetningen Zufin står det at det blir gitt spesialtilbud på pant til konstruksjoner i prosjektet Zufin View Project.

Blue Square - Israel ltd:
Er en kjede med supermarkeder som opererer under navnet Blue Square (Haribua Hakaol), Mega Supermarkets og Shefa Shuk.

Holder til i de industrielle sonene Barkan og Atarot i okkuperte Vestbredden og har supermarkeder i mange bosetninger som f.eks.  Ariel, Beitar Illit, Pisgat Ze'ev, Giv'at Ze'ev, Modi'in Illit.

Africa Israel Investment ltd:
Selskapet bygger flere bosetninger på Vestbredden gjennom sitt subsidierte selskap Danya Cebus.

Selskapet eier 26 prosent av Avon Group som har monopol på gassforsyningen til Gazastripen, og kontrollerer Blue Square Group (se ovenfor).

Bank Hapoalim:
Er Israels største bank og har filialer i bosetninger som Gilo, Pisgat Ze'ev og Golanhøydene.

Bezeq - The Israeli Telecommunication Corporation:
En av Israels største telekommunikasjonsselskap. Gir telekommunikasjonstjenester til samtlige bosetninger, militærbaser og check points på Vestbredden og israelske bosetninger på Golanhøydene. Bygger opp telekommunikasjonsinfrastruktur over hele Vestbredden og Golanhøydene.

Cellcom Israel ltd:
Selskapet har bygd rundt 200 antenner og telekommunikasjoninfrastrukturanlegg på okkupert jord på Vestbredden og Golanhøyden. Selskapet yter også tjenester til bosettere og soldater på okkupert jord.

Clal Group:
Er et investeringsselskap. Selskapet eier 75 prosent av selskapet Nesher Israel Cement Enterprises gjennom Mashav Initiating  and Development. Nesher selger sement for byggingen for konstruksjonen av bosetninger og infrastruktur på Vestbredden og mest sannsynlig byggingen av apartheidmuren.

First International Bank of Israel:
Har filialer i bosetninger som Pisgat Ze'ev, Beitar Illit, og Modi'in Illit.

Gilat Satelite Networks:
Har bygd flere antenner som er solgt og innstallert i israelske militæranlegg i Beit Iba check point på okkupert Vestbredden.

Mizrahi Tehafot Bank:
Mizrahi har flere filialer i bosetninger som Alon Shvut, Karnei Shomron, Kedumim og Ramat Eshkol.

Banken signerte en  finansavtale med  konstruksjonsselskapet Heftziba som skal bygge 58 boligenheter i nabolagsbosetningen  Homat Shmuel (Har Homa) i Jerusalem (konstruksjonen av de fleste enhetene var ferdig i 2008).

Partner Communications:
Selskapet har bygd mer enn 160 antenner og telekommunikasjonsinfrastrukturanlegg på okkupert jord på Vestbredden og Golanhøyden.

Yter også tjenester til soldater og bosettere på okkupert jord.

Shufersal:
En kjede av supermarkeder. Har filial i nabolagsbosetningen Gilo i Jerusalem. En av datterselskapene i kjeden, Yesh Supermarkets, har filialer i flere bosetninger som Modi'in Illit og Ariel.

Arild Rønsen, som stemmer på Arbeiderpartiet, skriver i Klassekampen, at han mener at Rødts «eksistensberettigelse» har forsvunnet. Jeg er så klart helt uenig.

Det blir tull å si at Rødt «i parlamentarisk forstand har eksistert i 40 år», slik Rønsen gjør. Rødt er et tre år gammelt parti.

Når Ap/SV/Sp-regjeringa nå åpent leker med tanken om å kutte i både bevilgningene til jernbanen og barnetrygden, samtidig som de sløser bort ufattelige pengesummer på nye bombefly, så blir det tydelig at Rødt trengs mer enn noensinne.

Rønsen gjør det hele så alt for enkelt for seg sjøl når han retorisk spør om noen husker «sist gang AUF-leder Martin Henriksen og leder i Sosialistisk Ungdom, Mali Steiro Tronsmoen, var uenig i en viktig sak». Disse to har svært lite makt i sine partier. Det som er den politiske situasjonen er at det ofte er en del folk i Ap og SV som er enige med Rødt i enkeltsaker hvor de er uenige med sin egen, langt mer høyrevridde, partiledelse.

Et samla Storting er totalt uvillig til å styre strømprisene politisk. Norge har fortsatt Europas mest deregulerte boligmarked, og regjeringspartiene gjør ingenting med det. Regjeringa slår seg på brystet over «god krisehåndtering», samtidig som arbeidsledigheten stiger.

NATO-motstand er viktigere enn noensinne. NATO er fortsatt et av USAs viktigste verktøy i sin aggressive kamp for verdensherredømme. Arbeiderpartiet argumenterer ivrig for fortsatt norsk deltakelse i Afghanistan. Det som Rønsen kaller for «NATO og alt dets uvesen» er fortsatt en beinhard realitet.

SVs pensjonspolitikk skiller seg tydelig fra Rødt sin. SV er med på pensjonsforliket, som inneholder en rekke usosiale pensjonskutt. Rødt deltar helhjerta i kampen mot den usosiale pensjonsreformen.

Rønsen avslutter sin kommentar med spørsmålet «Flere enn meg som kunne tenke seg å stemme på både Hanne Bjurstrøm, Aktar Chaudry og Erling Folkvord?» Mitt svar er at av de tre så er det bare Erling Folkvord som jeg kunne ha stemt på. Men han tilhører ikke mitt fylke.

Dersom Rødt hadde forsvunnet er vi mange som ville ha oppretta et tilsvarende parti. Det er for så vidt ikke så rart at en som heier på et annet parti enn Rødt ønsker seg færre partier å konkurrere med. Jeg kan forsikre Rønsen om at han ikke kommer til å få sitt ønske oppfylt.

Skrevet av: Erik Skare

KOMMENTAR: Flere og flere palestinere snakker nå om at det vil komme en 3. intifada. I starten var jeg skeptisk, men nå kan jeg med stor sikkerhet si: "Den tredje intifadaen vil komme i løpet av noen måneder".

Det hele startet med Benyamin Netanyahus uttalelse om at Abrahammosken i Hebron og Rakels gravkammer i Betlehem skulle føres opp på lista over jødisk nasjonalarv. Dette har ført til et voldsomt raseri fra den muslimske befolkninga p.g.a. frykten for at disse helligdommene skal bli utilgjengelig for dem. Likud-regjeringa har på sin side sagt at dette ikke er tilfellet, men all tidligere erfaring viser at dette kommer til å skje nå også. Det at Abrahammoskeen er en av de viktigste helligdommene for muslimene gjør ikke saken bedre. Jeg referer til artikkelen jeg fikk publisert i Klassekampen: "(Benyamins uttalelse) Dette er ingenting annet enn en krigserklæring".

Dette raseriet har ført til voldsomme opprør i Hebron hvor man har vært vitne til barn som kjempet i gatene mot de israelske soldatene. Nå viser det seg at dette ikke er et isolert tilfelle, men at opprøret nå sprer seg til resten av Vestbredden. I dag (05.03.2010) var det nye kamper i Jerusalem ved Al-Aqsamoskeen hvor flere palestinere og israelske soldater ble lagt inn på sykehus. Samtidig er en mann blitt drept etter å ha blitt skutt i ansiktet under et nytt opprør i Ramallah.

Det er umulig å ikke trekke paralleller til Oslo-krigen i 2000:
- En av de viktigste årsakene til at det ble en 2. intifada var Ariel Sharons besøk av tempelhøydene. Det religiøse aspektet ved dette gjør at mange ser likhetstrekk fra da og annekteringen av helligdommene i Hebron og Betlehem som også er en enorm krenkelse.
- I 2000 brøt kampene ut i Jerusalem. Også nå ser vi at kampene i Jerusalem kommer til å få oppmerksomheten som for øyeblikket er rettet mot Hebron.
- Også nå ser vi at det er barn som tar opp kampen mot okkupasjonshæren.
- Opptøyene blir møtt med ekstreme midler fra Israels side som slår ned enhver motstand som eskalerer opptøyene ytterligere.

Det som nå er interessant å se er hvordan de to største partiene, Hamas og Fatah, kommer til å forholde seg til dette. Hamas har gått ut og oppfordret det palestinske folket på Vestbredden til å gjøre opprør noe som ikke skiller seg ut fra tidligere politikk. Samtidig oppstår det problemer for Hamas fra andre islamistiske grupper på Gazastripen. Jund Ansar Allah, en al-qaidainspirert gruppe, er kanskje den største, og har kritisert Hamas for å være for sekulær og pragmatisk. Maktkampen mellom disse grupperingene har ført til kamper på Gaza-stripen og vi vil mest sannsynlig se et Hamas som imøtegår kritikken ved å støtte opp under en 3. intifada. Dette skjer samtidig som at kampene internt i Hamas øker mellom den moderate og radikale fløyen. Mye av framtiden til Hamas avhenger av hvem som vinner denne kampen.

Fatah som er hardt presset av den palestinske befolkninga på grunn av manglende resultater, økt korrupsjon m.m. er det større usikkerhet rundt. Det kan slå begge veier hvor vi ser et Fatah som tviholder på den gamle forhandlingstaktikken eller et Fatah som trekker seg helt ut av forhandlingene. Desverre er det mest sannsynlig det første som kommer til å skje så lenge Abu Masen (Mahmoud Abbas) sitter ved roret. Det er ingen hemmelighet at store deler av lønna hans kommer fra den israelske siden.

For det er ikke et spørsmål om hvis, men om når den tredje intifadaen kommer. Desverre kommer den til å være skremmende lik den 2. intifadaen med enorme palestinske tap, økt radikalisering og barn som tar opp kampen mot okkupasjonen.

I dag har jeg vært på et såkalt "felles formannskapsmøte" i Trondheimsregionen, hvor vi bl.a. har fått gjennomganger av planer for næringsutvikling og interkommunale arealplaner.

Mange som driver ulike typer næringsvirksomhet liker å promotere viktigheten av aktiviteten sin ved å si "Det er tross alt det vi lever av". Den eneste næringa som ikke lyver når den sier dette er landbruket. Det er vel bare vannforsyningen, som kommunene stort sett står for, og det at vi har en ren luft å puste i (og selvsagt også at maten og vannet er rent), noe som beskriver viktigheten av et miljøfokus, som kan konkurrere med primærnæringene i hvor sentrale de er for selve grunnlaget for menneskelig liv.

Når vi da (som jeg har skrevet om til det kjedsommelige) er klar over den globale situasjonen iht. matvarer, og at vi i Norge er et av de landene i verden med mist dyrkbar jord per innbygger, er det klart at matproduksjon må være enda mer i fokus enn ellers. Jeg er derfor ikke bare svært skeptisk når jeg ser at noen planer og alternativer betyr nedbygging av store jordbruksarealer – jeg er fullstendig imot det.

For det er ikke til å komme unna at det i slike forsamlinger er et svært stort fokus på vekst, Og vekst kan være vel og bra, men dersom denne veksten er en vekst som betyr både nedbygging av jordbruksjord, og som betyr nye og større miljøutslipp og klimaproblemer (noe den fort vil kunne gjøre), da er det en vekst som angriper selve livsgrunnlaget vårt. Da blir veksten som veksten til en kreftsvulst. 0g da skal vi ikke ha denne veksten!

Dessverre blir det ofte slik i politiske forsamlinger at man snakker om næring og vekst på næringsseminar, mens man sparer miljøfokuset til et senere miljøseminar. Det mangler fremdeles litt på at helhetstenkningen når fram i praksis selv om betydningen av nettopp en slik tenkning bemerkes både i alle overordnede dokumenter og i alle festtaler. Selvsagt med unntak av lite konkrete og dårlig dokumenterte ideer om at miljøvern kan løses med teknologi, og til og med bidra til økt vekst ved utvikling av miljøvennlige teknologiprodukter og energi. Som jeg tidligere har skrevet er dette spekulasjoner som bryter med det vi har av forskning og kunnskap på sammenhengen mellom vekst og miljøhensyn.

Det er et problem når floskler, moteord og synsing blir dominerende i debatten, og utvikles til vedtatte sannheter, uten at de er forankret i faktisk kvalitetssikret vitenskapelig kunnskap. Selv om offentlig sektor ofte blir beskyldt (også en vedtatt sannhet?) for å bruke unødig mye ressurser i et forvokst byråkrati, er min personlige erfaring at jeg sjelden har hørt så mye unyttig tomsnakk, sjelden sett så mye ressurser brukt på fjas og dårlig propaganda fylt med hule formuleringer og sjelden sett så mye tid brukt på ørkesløse møter (strategiprosesser, visjoner og verdier – "Ona fyr", anyone?) som når private bedrifter, eller tæringslivets organisasjoner har vært involvert.

Videre er det min erfaring at det er når offentlig sektor har begynt å kopiere de private sine løsninger og tenkemåter, at det virkelig er blitt bygd opp et unyttig og traurig byråkrati. Både gjennom lignende prosesser som nevnt over, men også gjennom en enorm ressursbruk på å forsøke å spare noen kroner ved å hindre folk i å benytte seg av de rettighetene vi har opparbeidet oss innenfor velferdsstaten. F.eks. peker både utviklinga i NAV, og den offentlige debatten rundt sykelønn, pensjoner etc. i retning av at norsk offentlig sektor begynner å ta til seg tankegods fra det amerikanske private helsevesenet. Man bruker ressursene til å legge hindringer i veien for folk, og hindre utbetalinger til folk som har behov, heller enn å faktisk bruke ressursene til å gi folk de tilbudene de har behov for.*

Avslutningsmessig: Vi må få på plass en kunnskapsbasert tilnærming til sammenhengen mellom vekst og miljø, og private kapitaleiere og deres organisasjoner som har klare økonomiske interesser i å tilsløre en del av de sammenhengene vi kjenner, må ikke få legge premissene for denne prosessen. Deretter må det miljøpratet som det etter hvert begynner å bli mye av (og mye av det også ganske fornuftig faktisk), omsettes i handling basert på denne kunnskapen. Er vi på vei dit? Jeg vet ikke, men det går i så fall sakte. I mellomtiden: Drep alle disse flosklene og moteordene som tilslører enhver debatt. God helg.

*Private forsikringsselskaper i USA har som kjent både svært dyre parallelle administrasjoner, og et stort og dyrt apparat som jobber med å hindre og minimere utbetalingene og utgiftene til folk som blir syke og har behov for helsehjelp.

Dette innlegget står på trykk i Drammens Tidende i dag:

Martin Kolberg og Lise Christoffersen prøver å appellere til ansvarlighet i sin kronikk om nytt sykehus på Gullaug. Og hevder «Enten blir det Gullaug eller det blir ingenting». Både denne påstanden og deres arbeid for Gullaug er det som er uansvarlig i denne saken.

Det var Buskerud fylkeskommune som i sin tid foreslo å bygge nytt sykehus på Gullaug. Men nå er det helt andre tider. Fylkene eier ikke lenger sykehusene. Buskerud fylke er en del av foretaket Helse Sør-Øst, og under der igjen regionen Vestre Viken. Sykehusplasser for Drammen er ikke lenger en fylkessak, men en del av hele vestre del av hovedstadsregionen, der også Asker og Bærum inngår. Det er derfor formelt og reelt feil når Kolberg og Christoffersen gjør spørsmålet om nytt sykehus til en fylkessak for Buskerud.

Forslaget om Gullaug innebærer en milliardinvestering og et kjempesykehus, slik som A-hus nesten ved Lillestrøm. Konsekvensene av det nye store og dyre A-hus, er nedlegging av lokalsykehus i Oslo som Aker sykehus. Skal et så stort sykehus som A-hus være lønnsomt, må det ha mange pasienter, og de må tas fra småsjukehusene. Blir Gullaug en realitet, er det ikke bare sykehuset i Drammen som må legges ned, men også Kongsberg og Ringerike. Og selvfølgelig også Bærum sykehus. Planene for dette er alt begynt ved noe som kalles «funksjonsfordeling». Det er et velferdsgode å ha kort veg til sitt lokale sykehus som kan stå for fødsler og akuttmedisin. Innbyggerne i Oslo tenkte seg ikke at lokalsykehusene skulle bort når A-hus stod ferdig, men det burde de ha skjønt. Innbyggerne i Vestre Viken, i Bærum, Asker og Buskerud-kommunene, bør begynne å innse dette snarest mulig for å beholde sykehustilbudet sitt.

Regjeringa ved statsminister Stoltenberg og finansminister Johnsen har varslet mindre offentlig pengebruk. Ikke bare er Gullaug i seg selv uønsket, men det vil legge beslag på så mange milliarder at det ikke bare blir en belastning for hele landets helsebudsjett, men også komme i motstrid til mange andre og viktigere offentlige tiltak.

Ved å konsentrere knappe helsemidler til å ta igjen forsømt vedlikehold i Drammen og bygge nye bygg der etter konkrete aktuelle behov, kan innbyggerne i Vestre Viken få ivaretatt sitt helsetilbud på en forsvarlig måte. Å bygge slott som en prestisje for fylkespolitikere som ikke lenger er eiere av noe sykehus er uansvarlig. Uansvarlig er det også å øke miljøbelastningen ved å bygge på Gullaug, jf Buskerud Naturvernforbund.

Det er all grunn til å lure på hvordan det er mulig for politikere å si nei til byggestart i morgen i Drammen. Ansvarlig er det hvertfall ikke.

Den nye lokalpolitikeren i Buskerud, Aps Martin Kolberg, har i en kronikk slått seg sammen med tidligere Drammens-ordfører Lise Christoffersen om et panisk forsvar for prestisjeprosjektet til fylkespolitikerne i Buskerud; Gullaug. De har nå trått inn på banen som reserver for de gamle pampene Dahlheim og Haraldseth, men med identisk politikk.

Kolberg/Christoffersen er opptatt av historia og hva som skjedde før for å begrunne at deres tidligere standpunkter om Drammen ikke kan gjelde i dag. Men sykehusbehovet skal dekkes i dag, ikke på 1990-tallet!

I Drammen finnes det i dag tomt som ikke fantes tidligere, og der er det plass til alle bygg som er prosjektert på Gullaug. Bygginga kan begynne i morgen, sier Drammen kommunes politiske ledelse. Fordelen ved Drammen er også bygginga kan dimensjoneres etter de aktuelle behov, og ikke er avhengig av en kjempestor milliardpakke som på Gullaug.

Martin Kolberg har tilkjennegitt sitt negative syn på Miljøverndepartementets formelle og reelle kompetanse, og sin egen elsk for bilkjøring. Lise Christoffersen protesterte ikke da et enstemmig bystyre i mai 1987 ba Miljøverndepartementet oppheve fylkesmannens påbud om å rense kloakken i Drammenselva. Buskerud Naturvernforbund har i en grundig uttalelse pekt på hvilken økende privatbilkjøring med økt CO₂-utslipp Gullaug vil føre til. Kollektivtrafikk ut til Gullaug er det ingen grunn til å tro på, og den vil uansett ikke kunne være økonomisk bærekraftig da den som i Drammen ikke kan kombineres med annen kollektivtrafikk. Gullaug strider også mot forutsetningene for miljøtiltaket «Buskerudbyen». Så «Kolberg + Christoffersen = miljø» har ikke noe som helst sant i seg!

Det er grunn til å gjenta at tilhengerne av Gullaug misbruker et behov for utvidelse og fornying av sykehustilbudet til fordel for et stort prestisjeprosjekt for uansvarlige fylkespolitikere, og dels til å skaffe økonomisk virksomhet til Hurumlandet. For hva kan ellers være grunnen til at de sier nei til å bygge i morgen alle Gullaugs prosjekterte kvadratmetere i Drammen sentrum?

I Fylkestinget i dag hadde jeg et spørsmål til Fylkesordføreren (Gjengitt under), som var kritisk til Fylkeskommunens videreformidling av en invitasjon til trønderske skoleelever om å besøke krigsskipet "USS Vicksburg" som kommer til Trondheim i mars. Fylkesordførerens svar var selvsagt ikke udelt positivt. Jeg kommer med noen utfyllende kommentarer til saken og svaret etter teksten. (Og var på Trøndelagsnytt på P1 mellom 7 og 8 den 4/3. Debatten er mot slutten av sendinga, eller last ned klipp her.)

SE VIDEO: Men det går sikkert kjappere å lese teksten under. Video av hele Fylkestinget, finner du her)

Om skoleelevers besøk på krigsfartøy

På Fylkeskommunens intranettsider ligger følgende melding ute på https://intranett.stfk.no/Nyheter-Intranett/Inviterer-til-amerikansk-fla... :

Inviterer til amerikansk flåtebesøk

Den amerikanske krysseren USS Vicksburg vil ligge i Trondheim havn mandag 15.mars. Den amerikanske ambassaden ønsker å invitere elever fra den videregående skolen i Sør-Trøndelag til en gratis omvisning på båten.

Den 15. mars vil krysseren USS Vicksburg ligge til havn i Trondheim, og den amerikanske ambassaden tilbyr i denne sammenheng gratis omvisninger for ungdom og andre interesserte. Det 173 meter lange skipet med over 350 ansatte har en rekke internasjonale oppdrag og øvelser bak seg, og offiserene vil gi dere en spennende innføring i skipets fasiliteter, oppgaver og historie, samt være åpne for spørsmål om mangt og mye.

Skipet vil være tilgjengelig for omvisninger mellom 09.00 og 17.00 denne dagen, så hvis du vil ta med deg en klasse eller gruppe, eller ønsker mer informasjon, er det bare å ta kontakt med Kjersti Ofstad ved den amerikanske ambassaden (ofstadk@state.gov / 21308532) innen 3.mars. I tillegg vil du måtte sende en navneliste over de som skal være med og tidspunkt dere ønsker å komme. USS Vicksburg er stor og kan ta i mot mange grupper denne dagen, men førstemann til mølla gjelder!

Dere kan lese mer om USS Vicksburg her: http://www.navysite.de/cg/cg69.html

Midt blant informasjon om fylkeskommunale aktiviteter fra rundt omkring på de videregående skolene våre, og informasjon om biodrivstoffseminar, ligger altså en invitasjon fra USAs ambassade til Sør-Trønderske skoleelever om å besøke krigsskipet USS Vicksburg som kommer til Trondheim 15. Mars.

USAs militære har som kjent tapt betraktelig internasjonale anseelse etter det folkerettsstridige angrepet på Irak, og den påfølgende okkupasjonen, men også på grunn av okkupasjonen av Afghanistan hvor de sammen med NATO-allierte stadig vekk dreper sivile gjennom bombing fra store høyder.

For stadig fler er det blitt åpenbart at USA ikke er en stabiliserende kraft i verden, men at intervensjonene først og fremst handler om USAs egne strategiske interesser, og at de får store negative konsekvenser for verdenssamfunnet. Et flertall av verdens innbyggere ser i følge meningsmålinger på USA som den største trusselen for verdensfreden, og oppslutningen om deltagelse i krigføringen er synkende i mange NATO-land.

Når USAs militære styrker nå forsøker å bøte på det gjennom å presentere ungdom rundt omkring i verden med glansede framstillinger av deres aktivitet gjennom besøk på amerikanske krigsskip, synes jeg ikke dette er noe Sør-Trøndelag Fylkeskommune skal legge til rette for. Ensidig krigspropaganda bør ikke være en del av skoledagen for våre elever.

Er Fylkesordføreren enig i dette, og vil Fylkesordføreren støtte følgende instruks til våre videregående skoler?

Forslag:
Sør-Trøndelag Fylkesting ønsker ikke å legge til rette for at elever fra de videregående skolene besøker ”USS Vicksburg” i skoletida. Besøk på skipet vil som annen aktivitet som ikke er sanksjonert av skolen bli regnet som ugyldig fravær.

Så litt mer om saken:

Man kan alltids innvende at man har så stor tillit til våre ansatte at man stoler på at faglærere klarer å bruke dette i en faglig forsvarlig ramme. Samtidig vet vi at lærere som alle vi andre kommer i alle former og fasonger, og er det en ting jeg vet mange lærere ikke har, er det tid. Akkurat som mange som driver med politikk vet at det er mye enklere å få en sak på trykk dersom de setter seg ned og skriver en pressemelding som gjør det enkelt for journalisten å klippe og lime, vil det sikkert kunne være fristende for enkelte lærere i tidsnød å få en gratis ferdigpakke av en ekskursjon i hendene.

Det amerikanske militæret er - på tross av at de sliter litt om dagen - en profesjonell organisasjon i forhold til hvordan de profilerer seg til ungdom. Vi har kanskje alle sett hvordan de med aktive framstøt bl.a. mot amerikanske high school-elever rekrutterer mange unge kvinner og menn, stort sett fra de fattigste delene av befolkningen, til krigføringen sin. Rekrutteringsmetodene er også blitt kritiserte i USA. De har fått lagd profesjonelle dataspill som gir et glanset bilde av virkeligheten i krig, og i det hele har de et strømlinjeformet og profesjonelt propagandaapparat spesielt rettet mot unge mennesker.

Jeg tror ikke de vil bruke dette apparatet til å forsøke å rekruttere norsk ungdom, men jeg mener det er helt åpenbart at de vil bruke det til å gi en glansbildeframstilling av USAs krigføring, og til å påvirke opinionen som de sliter med globalt - i deres retning. Å tro noe annet, mener jeg vil være forferdelig naivt. I forhold til om det vil ha noen effekt, holder det vel å si: Dersom USA ikke hadde trodd et slikt framstøt faktisk hadde en effekt, hadde de rett og slett ikke gjort det.

USS Vicksburg har deltatt både i angrepet på Afghanistan*, og i Irak**. Og selv om det er uenigheter om den folkerettslige statusen til en del av aktivitetene i det politiske miljet i Norge, ville ikke engang den Høyre-dominerte BondevikII-regjeringen bli med på Bush sitt angrep på Irak, så det er det tross alt rimelig bredt politisk flertall for var en folkeretsstridig angrepskrig, om enn kanskje ikke det 80%-flertallet det var i befolkningen.

Dette handler ikke om utenrikspolitikk, selv om det selvsagt handler litt om det også. Det handler først og fremst om hva vi skal tilby våre skoleungdommer.

Spørsmålet blir da: Er dette STFKs jobb å bidra til? Er dette noe vi kan sanksjonere at skolene våre bruker tida til? Skal vi erstatte læring med propaganda?

Jeg mener det er problematisk, og jeg mener også det er problematisk at denne invitasjonen ukritisk videreformidles på STFKs intranettsider. I det ligger det en implisitt aksept for at dette er OK, og mange vil også se på det som en anbefaling av opplegget. Det meste på nyhetssidene er jo positive nyheter og aktiviteter fra STFK som vi ønsker å profilere.

Bør vi gi en slik defacto godkjenning til et opplegg vi vet lite om, og som vi har ingen kontroll over? Jeg synes ikke det.

Fotnoter:
*Fra http://www.navysite.de/cg/cg69.html
USS VICKSBURG deployed as part of the USS JOHN F. KENNEDY Battlegroup, which relieved on March 8, 2002, the USS THEODORE ROOSEVELT (CVN 71) Carrier Battle Group, in support of Operation Enduring Freedom. USS VICKSBURG was tasked with helping protect the USS JOHN F. KENNEDY (CV 67) from threats in the sky, on the surface, or underwater.

** Fra http://www.navy.mil/search/print.asp?story_id=34566&VIRIN=47505&imagetype=1&page=1
In support of Operation Iraqi Freedom, Vicksburg served as the area commander for CTF 158 at the Al Basrah Oil Terminal, a vital structure in Iraq's improving economy. On station, Vicksburg conducted 26 visit, board, search and seizure (VBSS) evolutions, numerous security patrols, and conducted 76 small boat transfers, during a combined six-week period.

Skrevet av: Erik Skare | Artikkelen kan også leses hos Revolusjon  marxist-leninistisk tidsskrift http://www.revolusjon.no

---

Jifna Culture Center ble dannet i 1991 under golfkrigen mot Irak, og 80-90 prosent av forbundet består av kommunister. De har rundt 235 medlemmer hvor 135 av disse er over 18 år. De baserer først og fremst rekrutteringen sin på frivillig arbeid i lokalmiljøet, studiesirkler i marxismen og har i tillegg en dansegruppe som opptrer jevnlig.

Den revolusjonære bevegelsen i Palestina

Lederen for Jifna Culture Center, Rajaei Mansour, ble medlem av det palestinske kommunistpartiet i 1980 og forteller om arbeidet de gjorde på 70- og 80-tallet: "På denne tiden var vi først og fremst en studentbevegelse, men vi hadde også mange doktorer og akademikere. Vi jobbet også mye i undergrunnen hvor vi hadde hemmelighold om medlemsskap og aktiviteter, men dette endret seg på slutten av 80-tallet under den 1. intifadaen". Dette var en utvikling som de har tilfelles med de andre politiske, palestinske partiene - også de borgerlige. "Mye endret seg etter den 1. intifadaen da ting begynte å gå imot oss, så vi bestemte oss for å bruke fredelige midler for å oppnå målene våre". 

For i motstandskampens historie mot Israel har den kommunistiske bevegelsen en stolt historie. "Vi kan med stolthet si at det var vi som startet den væpnede motstanden mot sionistene. Husker du angrepet i 1922? Det var oss". Angrepet førte til en enorm popularitet hos den palestinske befolkninga og de holdt på å ta makta på 40-tallet. Likevel falt bevegelsen sammen p.g.a. motsigelsene i partiet og økt sekterisme, men Mansour forteller at de holder på å bygge seg opp igjen ved at de yter helsetjenester, landsbrukstjenester m.m. "Mange har nå meldt seg inn og vi blir større for hver eneste dag. Da er det ikke bare snakk om personer som leser Marx og de andre store, men også personer som ser at det arbeidet vi gjør fungerer og tjener folket".

Israel som imperialistisk marionettstat

"Det er ingen hemmelighet at USAs støtte kommer p.g.a. at jødene utgjør en stor del av den amerikanske økonomien som betyr at også den politiske makta er betydelig. Se på Howard Schultz i Starbucks som er en aktiv sionist". Han forteller også hvordan USA trenger en "øy" i Midt-Østen for å destabilisere regionen og utøve politisk makt via Israel. "Hvert tiende år er det krig, og USA selger våpen med kjempeprofitt".

Han fortsetter om hvordan Europa, som også uforbeholdent støtter Israels okkupasjon, fortsatt er avhengig av handelsforbindelsene med USA, og hvordan man nå ser hvordan USA og EU kjøper seg opp i den arabiske verden, først og fremst i Jordan og Qatar. "Vi ser desverre at det etter 11. september har vært en stor høyrebølge i Europa sammen med en økt islamofobi. Dette har ikke på noen måter tjent vår sak mot sionistene".

Alle rundt bordet flirer høyt når en av kommunistene bryter ut: "Israel er den 51. staten i USA".

En tredje intifada og revolusjonen

"Snart kommer den tredje intifadaen". Jeg har ikke nevnt temaet en eneste gang, men får plutselig den samme bekreftelsen på utviklinga i Palestina som jeg har fått fra alle andre palestinere på Vestbredden. "Det kommer til å skje fort, som en eksplosjon og det er derfor vanskelig å si når, men mye kommer til å skje iløpet av de neste seks månedene. Det som er viktig nå er å forberede og organisere det palestinske folket".

For i motsetning til den 1. intifadaen da motstanden var organisert og målrettet, kan Oslo-krigen beskrives som en katastrofe for palestinerne. Den 1. intifadaen i 1987 ble spredd til hele verden med bilder av små barn som kastet stein mot de israelske soldatene. Kommunistene forteller om viktigheten av at det ikke var noen autoritet som la retningslinjer, men at motstanden ble organisert på grasrotnivå innad i hver landsby og lokalsamfunn. "Under den 2. intifadaen begynte partiene å blande seg inn fra utsiden og det skapte splid i den palestinske befolkninga. Fatah sa en ting, mens Hamas sa noe annet. Vi hadde ingen enhet i fronten mot Israel, og vi ble bokstavelig talt knust. Samtidig var det stormaktsinteresser i bildet. Syria gikk i mot Abu Amar (Yasser Arafat), Iran støttet opp om Hamas og USA stod bak Israels kamp mot det palestinske folket".

Rajaei Mansour fortsetter med intifadaen som en revolusjonær situasjon med muligheten for en økonomisk omveltning: "Vi jobber for revolusjonen, men vi vet ikke hvordan veien ser ut. Kanskje vil kampen være med steinen i hånda. Kanskje vil kampen være med  Kalashnikoven i hånda. Det spiller ingen rolle". Samtidig påpeker han det problematiske ved at lesningen av Marx, Engels og Lenin har gått ned etter 2000, og viktigheten av teori som veiledning for praksis: "Før 2000 leste nesten alle Marx, Engels og Lenin i hemmelighet og vi publiserte nyhetsbrev, men hvis man ble tatt av israelerne i å lese progressiv litteratur ble man fengslet. Dette har vært et problem for oss".

Det er sjelden en ser et så voldsomt folkelig engasjement som vi har sett i kampen for å bevare Aker sykehus. Et enstemmig Oslo bystyre stemte for Rødts forslag om å be helseministeren gripe inn og avverge nedleggelsen.

Facebook-gruppa mot nedleggelse har passert 11.000 medlemmer og foreningen Aker Sykehus Venner har i løpet av kort tid samlet inn over 38.000 underskrifter for å sørge for at sykehuset skal bestå. Alle har appellert til helseminister Anne-Grethe Strøm Erichsen om å gripe inn og sørge for at befolkninga i Groruddalen fortsatt har et lokalt sykehustilbud. Det vil ikke Strøm Erichsen. Til Østlandssendingen sier hun "Den driften vi har i dag vil vi ikke se om to, tre år".

Helseministerens uvilje til å lytte til folkekravet om å bevare Aker sykehus er et eksempel på maktarroganse av det helt sjeldne slaget.

Avgjørelsen vitner om at avstanden mellom politikerne og vanlige folk blir stadig større. Det er dessuten en voldsom provokasjon mot Groruddalens befolkning og Oslo bystyre, som ikke bør gå upåaktet hen. I den siste Soria Moria-erklæringen står det svart på hvitt at ingen lokalsykehus skal legges ned. Likevel velger Strøm Erichsen å lytte til helsebyråkratene, og med fast hånd å sørge for at Groruddalen mister lokalsykehuset sitt.

Aker-saken har blitt nok et eksempel på de rødgrønne partienes utilstrekkelighet i møte med alminnelige folks behov.

Skrevet av: Anna Haugen

---

«El bloqueo», den amerikanske handelsblokaden mot Cuba, ble først introdusert i oktober 1960 og har siden da blitt til en nesten total kommersiell, økonomisk og finansiell blokade. Den var USAs reaksjon på den cubanske revolusjonen, da flere og flere amerikanske eiendommer på øya ble nasjonalisert av Castro og hans regjering. Dens hensikt, i følge USAs utenriksdepartement, er å «(...) gjennom frustrasjon og motarbeidelse basert på misnøye og økonomiske vanskeligheter (...) å holde tilbake fonds og forsyninger til Cuba for å kutte de virkelige inntektene og derigjennom forårsake sult, desperasjon og at regimet blir styrtet» (1). USA ønsker gjennom blokaden å presse Cuba til det de mener er demokrati og respekt for menneskerettigheter. Siden 1960 har en rekke lover og forskrifter vært med på å gjøre blokaden til hva den er i dag, for å nevne noen av dem:

Trading with the enemy act (TWEA) kom i 1917 for å forhindre handel med nasjoner som ble regnet som fiendtlige. Det er denne de første reguleringene av embargoen i 1962 er basert på.

Cuban Democracy Act (CDA) ble innført i oktober 1992, signert av daværende president Bush senior. Den gjorde det mulig å legge enda større økonomisk press på Cuba, da den forbød foretak som var datterselskaper av amerikanske selskaper i land uten EU-medlemskap å gjøre transaksjoner med Cuba. Den innebar blant annet også at skip fra tredjeland som hadde vært i havn i Cuba måtte vente 180 dager før de kunne entre amerikansk territorium.

Cuban Liberty and Solidarity Act, også kjent som Helms-Burton Act hadde som hensikt å internasjonalisere embargoen og ville oppfordre til å ikke investere i cubanske foretak. Den ble godkjent av president Clinton i mars 1996. Loven forbød lederskikkelser i utenlandske selskap (og deres familier) som hadde investert i «konfiskerte» eiendommer på Cuba adgang til USA.

Export Administration Act (EAA) ble vedtatt i 1979 og ga presidenten makt til å kontrollere eksport av varer og teknologi, særlig å begrense eksport som kunne true den nasjonale sikkerheten (varer og teknologi til militære, for eksempel).

Export Administration Regulations (EAR) blant disse reguleringene er det forbud mot eksport fra USA til Cuba, med mindre det er snakk om unntak som er gitt i forskriften selv eller de er godkjent av lisenser fra Bureau of Industry and Security av Department of Commerce. Disse forskriftene er beskyttet av TWEA og EAA.

 

 

 

Det er nå 50 år siden blokaden ble opprettet, og i dag kan man ikke unngå å se de fatale konsekvensene av den for den cubanske befolkningen. Blokaden har virket inn på flere områder, og spesielt hardt har det gått utover folkehelsen på Cuba. Medisiner og utstyr er, som så mye annet, mangelvare, og cubanske forskere og helsearbeidere får ikke visum til å delta på viktige konferanser og møter i USA om nye medisiner, behandlinger og ny viten. Dette gjør det vanskelig for helsepersonell på Cuba å holde følge med nye teknikker og behandlingsmetoder, og de får ikke deltatt slik at de kan dele egne erfaringer og teknikker. Apparater for analyse av gener, nødvendige for studier av sykdommer som ofte forekommer i landet slik som brystkreft, diabetes og astma (som også er de vanligste dødsårsakene i landet), får ikke Cuba tak i fordi produsentene av dem er under amerikansk patent. Kreftsyke barn, spesielt de med en viss type øyekreft og blodkreft, blir stående uten livsviktige medisiner fordi produsentene har blitt kjøpt opp av amerikanske selskaper. Og det er bare et knippe eksempler på hvilke utfordringer den cubanske helsesektoren møter hver dag på grunn av blokaden, i tillegg er det som nevnt stor mangel på nødvendige utstyr, medisiner og vaksiner. Så lenge bare en komponent i det aktuelle utstyret er amerikansk produsert vil ikke Cuba kunne kjøpe, det gjør Cubas muligheter svært begrenset. I økonomiske skader regner man med at det koster den offentlige helsesektoren på Cuba opptil 25 millioner dollar i året (summen er regnet ut fra 2008 - 2009), da de må gå til anskaffelse av nødvendig utstyr og slikt fra markeder lengre borte, med mellommenn og frakt blir dette fort veldig kostbart.

 

 

 

I 2000 ble det tillatt å selge mat fra USA til Cuba, etter stort press fra den amerikanske jordbrukssektoren. Dette skulle selvfølgelig vise seg å ikke være problemfritt, de byråkratiske prosessene er kompliserte og tar lang tid. Cuba kan ikke bruke kreditt og må derfor betale kontant på forhånd, og til frakt må det brukes skip fra USA og tredjeland. Denne handelen er uforutsigbar og veldig kostbar, for eksempel bruker Cuba 5,2 millioner dollar i året på å fryselagre egg (dette for å sikre at befolkningen tilgang til egg, i tilfelle det oppstår komplikasjoner i handelen med USA). Fiskeindustrien tapte rundt 5,4 millioner dollar fra april 2008 - mars 2009 på grunn av de ekstra kostnadene rundt frakt og avgifter. Til sammen tapte landsbrukssektoren i landet opptil 121,8 millioner dollar. Cubanske ALIMPORT, som driver kjøp av mat fra USA, sto igjen med et tap på 154,9 millioner dollar. Det er ingen tvil om at dette er store beløp, i en allerede vanskelig tid på grunn av diverse kriser (finans, miljø, mat), som kunne vært unngått. I forhold til skole og utdanning er det også mangler og tap av store summer (igjen forårsaket av frakt og handel med markeder langt unna), samt begrenset internettilgang siden USA nekter Cuba å bruke de undersjøiske kablene og teknologien som er nødvendig for å opprette bredbånd som dekker hele øya. Ellers går blokaden utover områder som sport, kultur og transport.

 

Blokaden gir altså Cuba to store problemer: mye får de ikke tilgang til, annet er det mulig å få tak i men det koster landet dyrt på grunn av frakt og avgifter. Når man ser hva blokaden forårsaker er det ingen tvil om at dette går utover livskvaliteten til den cubanske befolkningen. Den har ikke styrtet Castros regime, eller knust den cubanske revolusjonen. Den skaper kun stor nød og elendighet hos et folk som ikke vil gi opp sin suvernitet. Den straffer kvinner, menn, unge, gamle, syke og friske, uten å ta hensyn til noen. Det internasjonale samfunnet har bedt USA ende sin umenneskelige blokade mot Cuba i flere år, uten hell.

UN General Assembly Adoption of Cuban Resolutions between 1992 and 2009.

År	For	Mot	Avholdende
1992	59	3	71
1993	88	4	57
1994	101	2	48
1995	117	3	38
1996	137	3	25
1997	143	3	17
1998	157	2	12
1999	155	2	8
2000	167	3	4
2001	167	3	3
2002	173	3	4
2003	179	3	2
2004	179	4	7
2005	182	4	1
2006	183	4	1
2007	184	4	1
2008	185	3	2
2009	187	3	2

 

Tabellen viser oversikten over stemmegivning hos Fns hovedforsamling hvor de krever at USA opphever blokaden mot Cuba. Sist i 2009 ble blokaden atter fordømt av det internasjonale samfunnet, USA kun støttet av Israel og Palau. Blokaden USA holder mot Cuba regnes som en handling av økonomisk krig i henhold til erklæringen om Maritime War vedtatt i 1909 London Naval Conference(Sjøfartskonferansen), og kan klassifiseres som folkemord etter §C artikkel II av Genevekonvensjonen. Å opprette en blokade regnes som en krigshandling, noe som gjør USAs blokade til en ulovlig en da de ikke er i krig mot Cuba. Obama, fredsprisvinner og nåværende president, har forlenget blokaden med ett år. Visepresident Joseph Biden har uttalt at de vil opprettholde blokaden for å fortsette å legge press på Cuba. Blokaden mot Cuba stiller seg i den lange rekken av eksempler på hvor langt USA er villig til å gå for å få innført det kapitalistiske systemet og ideologien de mener er riktig. USA fortsetter med sin aggressive utenrikspolitikk uten å ta hensyn til retten til liv, første bud i menneskerettighetene som de så høytidelig har utnevnt seg selv til forkjemper for. I mellomtiden fortsetter det cubanske folket å lide under en kriminell og grusom blokade, fordi de nekter å føye seg etter USAs forsøk på å ta fra dem deres suverenitet. Opphev blokaden!

Jeg vil rette stor takk til Cubaforeningen og den cubanske ambassaden i Norge, som har vært til stor hjelp. Om noen har spørsmål eller har lyst å vise solidaritet med Cuba, foreslår jeg en tur innom Cubaforeningens nettsider.

---

 (1) http://www.cubaforeningen.no/cubanytt/USAs-blokade-av-Cuba.htm

Skrevet av: Torkel Nohr Fjørtoft

---

De siste årene har omfanget av de ulovlige israelske bosetningene  i Øst-Jerusalem ekspandert voldsomt, noe som spesielt har bitt seg merke i Sheikh Jarrah-distriktet. Ingen land, selv ikke israels sjefsstøttespiller USA, har akseptert israels påståtte rett til å okkupere Øst-Jerusalem, men Israel viser ingen tegn til å stoppe ekspansjonen. Tvert imot tilbyr staten fordelaktige lånevilkår og rimelige boliger til de som velger å bosette seg ulovlig på okkupert jord.

Første gang jeg besøkte Sheikh Jarrah var i oktober 2009, og den gang var situasjonen for de palestinske familiende sjokkerende og urealistisk. For å forstå historiene til disse familiene må man vite områdets historie.
På 50-tallet ble flere flyktninger fra al-nakba i 1948 flyttet inn i Sheikh Jarrah som et resultat av en avtale med den Jordanske regjeringen. UNRWA (FN-organisasjonen for palestinske flyktninger) bygde hus i området, og i 1956 var det allerede et fungerende samfunn. De fleste familiene som bor der i dag, har bodd der siden 1956, og etter femti år som innbyggere i bydelen ble situasjonen for familiene drastisk forandret.

Klokken var fire om morgenen. De tre familiene visste at israelske myndigheter ville ha dem ut av hjemmene sine, og denne morgenen skulle de skjønne at okkupasjonsmaskineriet ikke lar seg stoppe. Over 400 soldater og politimenn samlet seg på gaten utenfor, og nattesøvnen ble brutalt avbrutt av rop og lyden av geværkolber mot glass. Soldatene tok seg inn gjennom vinduene, og menn, kvinner, barn og eldre ble beordret ut av sengene sine. De fikk beskjed om å forlate husene straks, og bare ta med det mest nødvendige av eiendeler. En av døtrene spurte om hun får ta på seg sko, fikk avslag og ble jaget over sitt glasskårbelagte gulv barbent.

60 dager senere møtte jeg Hanoun-familiene. Da hadde de bodd på gata utenfor det som i over femti år hadde vært deres familiehjem siden den dramatiske sommernatta. Hver eneste dag hadde de sett bosettere leve sine liv i deres hjem. Palestinerne visste at de hadde juridisk rett til å bo der, de visste at det internasjonale samfunnet sto bak dem, men de visste samtidig at det var håpløst å kjempe mot Israels ustanselige bosetningsbulldoser. Etter mitt første møte med familiene stilte jeg meg selv samme spørsmål gang på gang: hvor lenge må dette vare? Hvor lenge må de palestinske familiene bo under åpen himmel?

Jeg har tenkt mye på familiene i Sheikh Jarrah siden oktober, og 27. februar 2010 skulle jeg møte familiene for andre gang. Jeg håpte livene deres så annerledes ut enn sist, jeg håpte fremtiden så lysere ut, men fortvilelsen ved synet av de samme provisoriske teltene jeg så for fem måneder siden på gata i Sheikh Jarrah fikk meg til å forstå at det var et tafatt håp. I dag bor familiene ennå på gata. Mange flere familier enn Hanoun er i samme båt, og situasjonen ser verre ut enn før. I oktober fikk jeg høre om en mor og en far og deres to år gamle datter som ble arrestert etter ordre fra bosetterne, og denne gangen fikk jeg vite at den daglige trakasseringen er både verre og hyppigere enn tidligere. Jeg fikk høre om palestinere og internasjonale aktivister som blir ranet hvis de ikke sover på skift om natta. Jeg fikk høre om bosettere som kaster flasker fylt med urin mot palestinerne, og jeg fikk høre at palestinerne blir utsatt for verbal trakassering hver eneste time, hver eneste dag.

Historiene fra Sheikh Jarrah er bare dråper i havet av historier fra uttallige palestinere som daglig blir utsatt for overgrep fra bosettere både i Jerusalem og på Vestbredden. Israels bosetningspolitikk er i dag muligens den største hindringen for fred i Midtøsten, og den største provokasjonen mot det palestinske folk fra Israel. Uten total stans i utbyggingen av bosetninger er det vanskelig å forestille seg at Israel har noen intensjon om fred med Palestina. Ingenting kan forberede palestinerne i Øst-Jerusalem og på Vestbredden på fremtiden. Ingen kan fortelle dem om deres hjem tilhører dem i morgen.

Flere Akershus-politikere tar nå til ordet for kommunesammenslåinger. Tone Trøen (Eidsvoll Høyre) sier at kommunene på Romerike «har mye å tjene på sammenslåing», og sier videre at «sparte penger kan vi bruke på bedre velferdstjenester.» Ullensakers ordfører Harald Espelund (FrP) sier at «Kommunene har det for godt», men må konstatere at debatten om sammenslåing av kommuneter foreløpig er død. Espelund synes at dette er synd.

Jeg vil påpeke at det ikke er størrelsen på kommunene i Akershus som er problemet, men størrelsen på kommune-økonomien i Norge. Man løser ingenting ved å slå sammen kommuner. Tvert imot så vil man med en slik politikk forverre vilkårene for lokaldemokratiet.

I dag er det slik at det i de kommunene hvor det foreslås sammenslåing blir holdt lokale folkeavstemninger om spørsmålet. Dersom resultatet av folkeavstemningene gir «nei» i en av kommunene, så respekteres dette. Slik må det også være i framtida. Stortinget skal ikke kunne tvinge kommuner til sammenslåing.

Virkeligheten er den motsatte av den som Harald Espelund beskriver. Kommunene har det ikke «for godt». Stortingspolitikerne og skiftende regjeringer har i mange år sultefora kommunene. Det sittende stortingsflertallet fortsetter med sulteforinga.

Rødt Akershus oppfordrer alle Akershus’ innbyggere til å stemme nei til sammenslåing til større kommuner i eventuelle framtidige sammenslåingsfolkeavstemninger i vårt fylke. Rødt Akershus er imot en reduksjon i antall kommuner i Akershus.

Av dem som går inn for sosialistiske økonomiske løsninger for samfunnet i Norge, går de fleste inn for ubegrensa innvandring til Norge, og gjerne helst fra muslimske land. Jeg innser at minst 1 milliard mennesker lever under helt uakseptable forhold, i hovedsak i muslimske land og i hovedsak som en konsekvens av den rike verdens og Norges politikk overfor dem. Men jeg, i motsetning til det absolutte flertallet av norske sosialister, ser ikke at løsninga på denne urettferdige verden er å la noen få utvalgte, komme til Norge. Innvandring som løsning på verdens elendighet er et veldelighetstiltak, ikke et politisk samfunnsmessig løsningstiltak; et radikalt tiltak som går til roten av problemet. Med på norske sosialisters individuelle borgelige veldedighetstiltak om ubegrensa innvandring til Norge, følger en tvilsom ufarliggjøring av religion generelt, og islam spesielt. Som ikke tar hensyn at flertallet av voksne nordmenn kan takke sin livsglede i dag nettopp fordi de kristne stengslene er nedkjempet, og nedkjempet nettopp som kristne stengsler med begreps nevnelse.

Men nå synes sjøl jeg at det har blitt for mye negativt om islam og muslimer. Oppmerksomheten til Mohyldeen Mohammads uttalelser står ikke i forhold til den politiske krafta han representerer. Han har dog bare ytra seg, riktignok avskyelig, men han representerer verken en politisk eller bevæpna organisasjon. Jeg synes faktisk at vi også kan vurdere hans uttalelser som et resultat av «ungdommelig overmot og feilgrep». Her er jeg faktisk litt enig med tidligere SVer og nå Aps generalsekretær, Raymond Johansen, om behovet for å møte uønsket politikk med politisk kamp, sjøl om jeg ikke helt liker sammenlikninga hans (!). Utsagnene til Mohammad har fått slik oppmerksomhet fordi det passer inn i det i hovedsak medieskapte negative islambildet vi har. Og er det noe som er sikkert med de frontene vi har fått, er at det ikke er en situasjon som innbyr til integrering og fellesskap. Hvis Frp hadde ønska det de sier de vil oppnå, følger de jo en helt merkelig og uforståelig taktikk for å oppnå sin politikk. Men sannheten er selvfølgelig at Frp kun er opptatt av en politikk som kan bidra til å skaffe dem flest mulig innbringende offentlige verv.

En sentral del av de moneteistiske religionene fra Palestina, er kampen mot kvinnenes selvstendighet, først og fremst mot deres seksualliv, fordi det har betydning for hvem som blir faren til barnet. For slik var kulturen på de tider religionene blei konstruert. Egentlig dreier det seg om kampen for å sikre at den formelle eieren av kvinnen, også blir den biologiske faren, og da må kvinnene sikres mot andre menns «tilgang». Med burka og niqab, blant annet. Hijab hevder Unni Wikan er en relativt ny politiske oppfinnelse, som symbol på politisk islam, fra 1980-tallet. Fantes ikke i Egypt på 1960-tallet, hevder Wikan.

Det må være hevet over tvil at disse plaggene har som hensikt å undertrykke kvinnene, og markere dem som sine menns eiendom. Men hvordan forholde seg praktisk til denne undertrykkinga slik at den opphører?

På alle arbeidsplasser, og i kontakt med offentlige kontorer og som tilsatt der, synes jeg det er rimelig å kreve forbud mot burka og nikab. Men å gå offentlig på gata, synes jeg vi får godta. Sist jeg var Zugspitze, Tysklands høyeste fjell, var de mange nicab-damene fra Münchens gågate også å treffe der oppe på 2 962 m (de hadde tatt heis opp). Rart og beklagelig for dem, men også et problem for lovgivere? Hijab er jeg mot på offentlige uniformer. Men er det egentlig noe problem for kundene at damer i kassaapparatet har det? Det er ikke urimelig å se på hijab som et symbol for å markere motstand mot alt i Norge, og ønske et helt annet samfunnssystem. Men så veldig sannsynlig er det vel ikke? Det er jo tillatt å bruke lue inne blant gutta nå, og all verdens slags caps-er, mm. Det kan diskuteres sider ved det, men hva er egentlig problemet med denne symbolbruken, som ikke er annet enn å markere sin personlige identitet på? Skal elever nektes å gå med Fritt Palestina-merke og VIF-lue?

Blir noe elever pressa mot sin vilje av foreldre å bruke hijab på skolen? Til og med under trussel om vold? Kanskje, muligens, men det må være opplagt at de foreldra i så fall vil gå på et tap overfor sine avkom om ikke så altfor lenge…

Les Bore den eldre. Se også Human Etisk Forbunds synspunkt.

Hijab kan umulig være et praktisk problem for undervisninga i skolen, og skiller seg ikke ut fra andre symboler elever bruker. Lag minst mulig problemer av saker som ikke er noe problem! Slaget om kvinneundertrykking står ikke ved forbud mot hijab i skolen for småjenter.

Denne gangen er jeg helt enig med likestillingsombudet, og Rødt, blant andre.

Siden jeg nå er på det felles årsmøtet til Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag Bonde- og småbrukarlag, passer det jo godt at kronikken min om "et landbruk for framtida" kom på trykk i Nationen i dag. Kronikken kan selvsagt også leses under.

I disse dager skal fylkestingene vedta en Landbruksmelding for Trøndelag. Meldingen som foreligger peker på utfordringer og muligheter for primærnæringene i regionen i tida framover. Jeg tror Trøndelagsfylkene har mange av disse til felles med andre deler av landet, og at problemstillingene som framsettes er svært relevante også i et nasjonalt perspektiv.

Det er åpenbart at primærnæringene vil bli viktigere i framtida. Allerede i dag er primærnæringene årsak til over 11 prosent av arbeidsplassene i regionen. Samtidig vet vi at vi har ei global matkrise som sannsynligvis vil bli kraftig forverret av klimaendringer om ikke altfor mange år. Dette vil skape behov for økt satsing i næringa, i hele Norge.

Meldinga presenterer fire ulike «framtidsbilder» - mulige scenarioer for framtidas landbruk og bygdesamfunn - som er interessante. Det første - «Frislippsbygda» - beskriver en framtid med liberalisering av handel med mat kombinert med deregulering av jordbruket: Konsekvensene blir selvsagt fraflytting av bygdene og fullstendig rasering av jordbruksproduksjonen i fylket. Dette er konsekvensene dersom Høyre og Frp får legge premissene for landbrukspolitikken i framtida, noe vi får håpe vi slipper.

Det neste - «Mangfoldsbygda» - presenterer solskinnsbildet med vekst i distriktene og i matproduksjon og et stabilt antall driftsenheter. Dette er resultatet av en regulert landbrukspolitikk, aktiv distriktspolitikk og sterkt jordvern. Mer om det om litt.

Det tredje scenarioet er «Klimaendringsbygda» som også innebærer en stor vekst i distriktet, men dette er først og fremst en vekst som tvinger seg fram fordi klimaendringene gjør det umulig å leve mange andre steder har på jorda. Vi må håpe vi slipper å komme dit.

Det siste scenarioet -«Framskrivingsbygda» - beskriver en nøktern framskriving av dagens situasjon. Produksjonsvolumet opprettholdes, men antall bruk går ned, og folketallet på bygda reduseres sakte, men sikkert. Dette må ses på som konsekvensen av en fortsettelse av dagens rødgrønne politikk.

Jeg regner det som åpenbart at ingen som lever i distriktet i dag, ønsker seg Høyres og Frps landbrukspolitikk med de konsekvensene den fører med seg. Jeg regner det også som åpenbart at ingen ønsker seg en verden ødelagt av klimaforandringer. Utfordringen vi står igjen med er da: Hva er nøkkelpunktene for at vi skal komme til den levende og voksende «Framtidsbygda», og ikke bare «Framskrivingsbygda»?

Planen tar for seg en mengde foreslåtte tiltak, alt fra satsing på relevant utdanning til identitetsbygging og merkevarebygging, men holder dette? Hva er elefanten i rommet som det ikke snakkes om?

Jo, elefanten er ei ku. Melkeproduksjonen utgjør 71 prosent av verdiskapningen i jordbruket i Sør-Trøndelag og 56 prosent i Nord-Trøndelag. Med unntak av de få områdene i Norge som driver storstilt kornproduksjon, er melkeproduksjonen dominerende også i resten av landet. Den er bærebjelken i landbruket, og dermed også i bygdesamfunn over hele Norge. Og her er problemet med lønnsomheten stor. Svak lønnsomhet i melkeproduksjonen er den altoverveiende grunnen til at antall foretak reduseres med 4-7 prosent hvert eneste år.

Dersom lønnsomheten i melkeproduksjonen ikke bedrer seg kraftig, kan man satse så mye på økologisk bærproduksjon, og utdanne så mye nye avløsere man bare vil - konsekvensen vil uansett bli en nedgang for landbruket.

Dette spørsmålet er selvsagt et spørsmål som må løses nasjonalt. Det er også nevnt kort i planen som et innspill til nasjonal politikk gjennom en mer generell oppfordring til å «styrke økonomien i primærjordbruket, med spesiell fokus på grovforbaserte produksjoner».

Utfordringen går altså til, og oppgaven ligger hos regjeringa. Vi har ei rødgrønn regjering som sier den vil satse på landbruk. Gjennom nasjonale jordbruksforhandlinger med bøndenes organisasjoner har de også redskapene til å føre en aktiv distriktspolitikk. Spørsmålet vi da står igjen med er: Vil de følge opp ordene med handling?

Mener regjeringa at det i ei tid med matkrise og ei usikker framtid, er viktig å satse på norsk matproduksjon, satse på maten vi alle faktisk er avhengig av for å leve? Er det viktig å fortsatt ha verdiskapning over hele landet, med trygg og god matproduksjon i solidaritet med resten av verden, heller enn å kjøpe maten ut av munnen på verdens fattige? Kanskje til og med viktigere enn Bondeviks skatteløfte fra 2004?

I så fall er det bare en ting å gjøre, finansminister Johnsen: Bruk pæeng på landbruket!

Følgende innlegg blei trykt i Budstikka, Bærum, 17.02.2010. Merkelig nok blei Vømmel-sitatet, og Northugs motto, endra da det kjente ordtaket om at «de e er itjno som kjem til sæ sjøl», i Bærums spalter blei endra til «d e itjno som kjem ta sæ selv»!

Sammen mot Gullaug!

Vi i «Bevar og forny sykehuset i Drammen» registrerer med tilfredshet all den skepsis og motstand som det er i Asker og Bærum mot et nytt kjempesykehus ute på Gullaug i Lier. Etter vår mening er det all grunn til å vurdere konsekvensene av nytt sykehus på Gullaug slik Torleiv Ole Rognum hevder i Budstikka i november: At Asker og Bærum sykehus blir redusert til et sykehjem. Politikere i distriktene i Buskerud har dessverre ikke ennå forstått at virkeliggjøring av Gullaug betyr nedlegging ikke bare av Drammen sykehus, men også Kongsberg og Ringerike i tillegg til Bærum sykehus. Gullaug blir så dyrt at det ikke vil gi rom for de andre sykehusene, jf hva som skjer med Aker sykehus i Oslo i forhold til det nye store og dyre A-hus i Lørenskog.

«Bevar og forny sykehuset i Drammen» erkjenner behovet både for en oppgradering og utvidelse av dagens sykehusareal, men vi er imot Gullaug fordi det flyttes for langt fra der hovedtyngden av Buskeruds befolkning bor. I tillegg vil det generere stor trafikkøkning med privatbil som vil øke CO₂-utslippene, stikk i strid med miljømålsettingene i prosjektet «Buskerudbyen» om å konsentrere store arbeidsplasser sentrumsnært og nær kollektivtrafikk som jernbane. Og fordi det er en trussel mot lokalsykehusene i Buskerud og deres føde- og akuttmottak. I tillegg kan alle prosjekterte bygninger på Gullaug plasseres inn på det nåværende sykehusområdet i Drammen. Fordelen ved fornyelse i Drammen er at utvidelsen av arealene der kan tilpasses behovene til de andre lokalsykehusene på en fleksibel og økonomisk måte. Og byggingen kan starte i morgen!

Gullaugforslaget er i dag en fiks ide som Buskerud-politikerne med få unntak er fullstendig besatt av. Helsebehovet er uviktig for dem. Gullaug-alternativets formål er et forsøk på å skape aktivitet på Hurumlandet, og bruke sykehuset som en brekkstang for å få fullført en veg til 4-5 milliarder kroner så Buskerud-folk raskere kan kjøre på handleturer til Sverige. Forslaget om plassering på Gullaug er en arv fra den tida da sykehusene var fylkeskommunalt eid. Men hva fylkestingspolitikerne i Buskerud måtte mene er jo mindre interessant og relevant for dagens sykehusområde Vestre Viken og Helse Sør-Øst. Bærums befolknings interesser må telle like mye som Buskeruds. Buskerudpolitikerne har heller ikke tilstrekkelig politisk oppslutning om sitt ensidige Gullaugkjør. I august 2008 fikk vi Synovate til å gjennomføre en meningsmåling om ønsket plassering av sykehuset blant innbyggerne i de fire kommunene Lier. Drammen, Nedre og Øvre Eiker. Folkemeninga var helt delt på midten. Det var bare i Lier og blant menn under 60 år at det var flertall for Gullaug. Alle andre var mot Gullaug.

Det er hevet over tvil at framtida for sykehuset Bærum med Gullaug i drift vil bli på sykehjemsnivå, i beste fall. Gullaug-prosjektet er svært kostbart og miljøskadelig. Det hevdes ofte at Asker og Bærum er kommuner med svært så ressursrike mennesker. Vil deres politikere bøye nakken for en fiks ide fra Buskeruds politikere og gi befolkninga i Asker og Bærum lengre veg til sitt sykehustilbud? Da må de reagere, for som Petter Northug jr har som motto: «De e itjno som kjem ta sæ sjøl»!

Antall land som har ratifisert den internasjonale klasebombekonvensjonen har nå passert 30. Dermed vil avtalen bli bindende internasjonal lov fra 1. august dette året. Internasjonalt er arbeidet mot klasevåpen omfattende. I Norge er situasjonen den at vi i tråd med konvensjonen destruerer all klaseammunisjon i løpet av de neste månedene. Norge bidrar også med over 100 millioner kroner i året til innsats for rydding og hjelp til ofrene for klaseammunisjon, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre i en pressemelding 17. februar. Dette leser jeg på nettsidene til Ungdommens Røde Kors som har engasjert seg i arbeidet mot klasevåpen. Bra!

På den andre siden har Gjøvik kommune gjennom vår finansforvaltning investert i klasevåpenproduksjon. Hittil er det bare Rødt som har protestert mot denne dobbeltmoralen i vår lokale andedam.

Comments

Kommunaldirektør Bjørg Månum Andersson var skarp og klar da hun 26. januar slo fast at hennes byrådsavdeling sender e-poster «rutinemessig til journalføring». Byrådsavdelingen «underslår altså ikke e-poster fra innsyn, snarere tvert i mot». Hun forsvarte byråd Sylvi Listhaug (FrP) og satte Aftens lederskribent ettertrykkelig på plass.

Dagen etter jeg leste dette, tok jeg en kikk i byrådsavdelingenes postjournal. På denne ene dagen journalførte byrådet 40 gamle dokumenter om det spanske sykehjemmet som aldri ble noe av. Dokumentene var fra årene 2005 til 2009. Ingen hadde blitt journalført tidligere. Blant dokumentene fant jeg sju e-poster fra Oslos spanske advokat Carmen Sanz. To av dem gjaldt brev fra den norske ambassadøren til et medlem av selvstyreregjeringa i Valencia.

Jeg leser ikke byrådets postjournal hver dag, men tok en ny kikk 15. februar. Da journalførte byrådet 20 gamle dokumenter om samme sak. Og det var ikke bare e-post som byråden og hennes kommunaldirektør hadde unndratt fra offentlig innsyn. Ett av dokumentene gjaldt et lunchmøte med den spanske handelsattacheen i oktober 2005.

Vi kan slå fast at virkeligheta langt overgår det eventyrlige. Dernest vet vi nå at kommunaldirektør Månum Andersson ga usanne opplysninger i Aften 26. januar. Hun tok en spansk en, for å si det enkelt.
Byrådets nestleder Sylvi Listhaug har fortsatt mange dokumenter hun ikke har journalført om sykehjemsdrømmen som har kosta Oslos skattytere nær 30 millioner kroner. Er det tilrådelig at ordfører og byrådsleder lar Listhaug og kommunaldirektøren hennes ha ansvaret for opprydding i deres egne mangeårige lovbrudd i denne saka?

På trykk i Aftenposten Aften 24. februar 2010

Bilder og tekst tatt og skrevet av: Erik Skare

---

Prolog: 22. februar 2009 går Benyamin Netanyahu og resten av den høyreekstreme rasistregjeringa ut og sier at Abrahammoskeen skal klassifiseres som jødisk kulturarv. Dette er en fortsettelse av tidligere politikk hvor viktige muslimske helligdommer er blitt stengt av for muslimer. Raseriet blant palestinerne i Hebron eksploderer og gatekamper bryter ut. Flere og flere snakker om en tredje intifada.

Nå: Jeg er i Hebron for å besøke en gammel venn, Hashem Al Azzeh. Han er utenbys og kommer ikke tilbake før om en times tid så jeg står på et tak til en gammel dame som viser meg hvordan byen er blitt omringet av vakttårn og check points i det vi hører et gedigent smell og røyk siver opp fra en annen del av byen.

5 minutter senere er jeg noe andpusten etter å ha sprunget hele veien, og ser gata fyllt med israelske soldater som springer rundt. Jeg spør palestinerne som er der "sho fi? (hva har skjedd?)".
"Barna var på vei hjem da de israelske soldatene begynte å skyte på dem. 2 er drepte og flere skadet". Dette viser seg senere å være rykter, men flere vinduer er knust og bildører er gjennomhullet etter geværene. Jeg beveger meg oppover gata for å finne ut mer da helvette bryter løs.

Flere barn har samlet seg i gata og kaster stein mot de israelske okkupantsoldatene. Svaret er hardt og kontant: de skyter med alt de har av kuler, tåregass og såkalte "flashbang"-granater.  Jeg springer oppover og tar bilder, og havner midt i skuddlinja mens steiner flyr forbi meg fra den ene siden og tåregassgranater fra den andre. Igjen er jeg vitne til den urettferdige og håpløse kampen mellom små barn som kaster stein som ikke en gang rekker fram til målet, og soldatene som skyter mot det som kort kan betegnes som forsvarsløse barn.

Jeg prøver å ta bilde av barna, men de viser med klart kroppspråk at hvis jeg ikke skal ta bilde av ansiktene og peker på stenene. Frykten for å de nattlige raidene fra de israelske soldatene, og de påfølgende arrestasjonene er store. Flere barn har i løpet av de siste dagene, uten lov og dom, blitt arrestert. Flere menneskerettighetsgrupper har dokumentert tortur av palestinske barn og barna vet like godt som dem at det kan skje med dem også.

Soldatene presser guttene tilbake, og begynner og gå inn i husene. De får tak i en gutt på rundt 10 år, og mens de prøver å drege ham bort gråter han fortvilt mens foreldrene kjefter, roper og prøve å få ham løs. Til slutt slipper de israelske soldatene ham, men scenen som kommer opp er minst like tragisk. I sinne slenger faren gutten i bakken og banker ham brutalt opp med spark og harde slag mot kroppen. Gutten gråter konstant og hyler fortvilt.

Jeg snakker med Jean fra Christian Peacemaker Team som holder til i Hebron om det som skjer: "Akkurat nå ser bare de voksne på det som skjer, men barna føler et ansvar for framtiden. Det verste som kan bli gjort mot dem er å bli tatt fra dem gudshuset sitt. Det finnes ikke noe farligere enn det. Vi tror at han (Benyamin Netanyahu) prøver å fremprovosere et opprør, en intifada".
Jeg spør henne om hun tror det vil bli en tredje intifada: "Jeg håper ikke at det blir det. Jeg ber for at det ikke skal skje, for da kommer det til å bli mye verre enn nå. Og dette er historien. Under hvert opprør så er det barna som har stått for kampen".

Etterhvert roer kampene seg og etter å ha besøkt Hashem setter jeg meg på bussen hjem, med tårer som presser på. Sjåføren spør meg om hvor jeg kommer fra, og når han hører at jeg er fra Norge peker han på et bilde i vinduet av han og sønnen sin på 4 år og spør om jeg kan hjelpe han bort.

Det kan jeg ikke. For akkurat nå kan jeg ikke hjelpe noen. Aldri noensinne. Jeg tar fram favorittdiktet mitt fra lomma som pleier å trøste meg når det står på som verst:

De tror det er mot
som gjør
at jeg velger kampen

tvang er det
til å forsøke å forandre

De tror det er lyst
som gjør
at jeg velger utfordringen

angst er det
for at alt bare skal fortsette

De tror jeg er tykkhudet
fordi jeg kjemper og utfordrer

gråter gjør jeg
og blør

kan allikevel ikke annet

 

Jeg kaster det ut av vinduet, mens jeg kjenner tårene renne ukontrollert nedover kinnene mine

.

Et av de grunnleggende problemene til frihandelskapitalismen er at den tilfredsstiller selv de mest ekstreme luksusbehov til de som har penger i overflod, mens den ikke tilfredsstiller selv de mest grunnleggende behov hvis du ikke har penger til å betale for dem.

I Norge, og i andre velferdssamfunn har vi forsøkt å bøte på noe av dette problemet ved å gjøre en del av de mest basale behovene uavhengig av lommeboka, samtidig som vi har sørget for en inntekt til å leve av, også for de som er utenfor arbeidslivet. Dermed fikk vi gratis helsevesen og utdanning, vi fikk barnetrygd og pensjon, og vi fikk bl.a. overføringer til jordbruket som holder matprisen nede samtidig som de holder matproduksjonen oppe.

På tross av at vi etter hvert har fått egenandeler på helsetjenester, kutt i pensjoner og liberalisering i landbrukssektoren fungerer likevel disse ordningene som en motvekt til en ukontrollert kapitalisme, slik at ting som helse og utdanning blir mindre avhengig av lommeboka enn det ellers ville ha vært. Så da er vel alt OK?

Kanskje ikke helt. I Norge er vi nemlig også avhengige av strøm. Særlig på vinteren. Og i de siste ukene har vi i Trøndelag opplevd ekstreme svingninger i strømprisen, med priser på mellom 10 og 15 kr/kWh, selv om de færreste har strømavtaler som gir slike utslag. Dersom slike priser skulle holde seg over lengre perioder vil det likevel skape problemer for mange med en presset økonomi, både barnefamilier og pensjonister.

I Norge har vi jevnt over en energipris som ligger på halvparten av det nabolandene våre har, så slik sett er det kanskje ikke det gjennomsnittlige prisnivået som er det store problemet. Problemet er de store svingningene vi nå opplever, som gjør det vanskelig for folk å planlegge og tilpasse økonomien sin.

OGSÅ PÅ YOUTUBE: Hør meg snakke om det samme på Fylkestinget 3/3 2010.

Hvordan kunne dette skje? I 1990 fikk Norge Europas mest liberale energilov (Eivind Reiten (Sp), la den fram i Syse-regjeringa). Etter det ble strømmen regnet som en hvilken som helst vare på et globalt marked, ikke som et nødvendig og grunnleggende fellesskapsgode i et av verdens nordligste land. Vi har mer energi tilgjengelig i dag enn tidligere, ikke mindre. Årsaken til situasjoner som de vi har nå, er dermed i stor grad at energien blir eksportert heller enn brukt til å skape en stabil tilgang i Midt-Norge. Den blir brukt på den måten som skaper størst profitt til energiselskapene, og ikke et best tilbud til innbyggerne i landet.

Dersom vi ønsker å endre den grunnleggende årsaken til energiproblemene våre, må vi dermed endre lovgivningen på området. Men da, som i mange andre tilfeller hvor et flertall av befolkningen gjennom demokratiske prosesser ønsker å snu den politiske kursen, vil vi risikere å komme i trøbbel med EØS-avtalen. EU-jussen har en lei tendens til å trumfe demokratiet.

Et annet virkemiddel vil være å innføre en toprisløsning på strøm, med en beskjeden pris for et nødvendig basisforbruk, og en høyere pris for luksusforbruk. Da vil de som har god råd og sløser med energi betale for det, mens det vil lønne seg mer å spare.

Det viktigste, enkleste, billigste og mest miljøvennlige tiltaket for å få økt tilgang på energi er energisparing - effektiviseringstiltak. Både Energirådets rapport om Energieffektivisering fra desember 2008, og Lavenergiutvalgets rapport fra juni 2009 viser at vi har et enormt uutnyttet potensial i forhold til energisparing. Dessverre er de offentlige støtteordningene til slike tiltak mye dårligere enn de for f.eks. å bygge ut vindkraft.

Det var altså bl.a. Senterpartiet, gjennom Eivind Reiten, som la grunnen for de problemene vi har i dag. Senterpartiets forslag om å løse problemene er dessverre ikke like effektive. De ekstremt forurensende og ineffektive mobile gasskraftverkene burde aldri blitt bygget. Dersom disse ressursene hadde blitt brukt på energisparingstiltak, ville vi ikke hatt noe som helst problem med energi. Å snakke om å fyre opp disse kraftverkene nå er bare ren populisme. Vi burde på kort sikt heller vurdere å eksportere litt mindre energi, og på litt lengre sikt gjennomføre alle de lønnsomme energisparingstiltakene som står i kø. Det er både mer samfunnsøkonomisk, miljøvennlig og effektivt.

Les også Torstein Dahle: http://roedt.no/nyheter/2010/02/strømkrisa-er-politisk-skapt/

OPPDATERT: Den nedenforstående kortversjonen av denne kommentaren stod på trykk i Opdalingen 25/2-10, Adresseavisen og Trønder-Avisa 27/2-10.

Løsningen på energikrisa

I 1990 fikk Norge Europas mest liberale energilov (Eivind Reiten (Sp), la den fram i Syse-regjeringa). Etter det ble strømmen regnet som en hvilken som helst vare på et globalt marked, ikke som et nødvendig og grunnleggende fellesskapsgode i et av verdens nordligste land. Vi har mer energi tilgjengelig i dag enn tidligere, ikke mindre. Årsaken til situasjoner som de vi har nå, er dermed i stor grad at energien blir eksportert heller enn brukt til å skape en stabil tilgang i Midt-Norge. Den blir brukt på den måten som skaper størst profitt til energiselskapene, og ikke et best tilbud til innbyggerne.

Senterpartiet var altså med på å legge grunnen for de problemene vi har i dag. Sps forslag om å løse problemene - å starte de mobile gasskraftverkene - er dessverre ikke like effektive. De forurensende og ineffektive kraftverkene burde aldri blitt bygget. Dersom ressursene heller hadde blitt brukt på energieffektiviseringstiltak, ville vi ikke hatt noe problem med energi i dag. Å snakke om å fyre opp gass kraftverkene nå er bare ren populisme. Vi burde på kort sikt heller eksportere litt mindre energi, og på litt lengre sikt gjennomføre alle de lønnsomme energisparingstiltakene som står i kø. Det er både mer samfunnsøkonomisk, miljøvennlig og effektivt.

Både Energirådets rapport om energieffektivisering fra desember 2008, og Lavenergiutvalgets rapport fra juni 2009 viser at vi har et enormt uutnyttet potensiale i forhold til energisparing. Dessverre er de offentlige støtteordningene til slike tiltak mye dårligere enn de for f.eks. å bygge ut vindkraft. Det er der vi må jobbe nå!

I forrige uke hadde Rødt Akershus årsmøtet. Jeg ble da gjenvalgt som fylkesleder av Rødt Akershus i perioden 2010-2011. Per-Ola Breivik Berntsen ble valgt til fylkessekretær. Siri Iversen ble gjenvalgt som kasserer. Geir Christensen ble valgt som varamedlem til fylkesstyret.

Fylkesstyret vedtok følgende uttalelser:

” Nasjonaliser Draka!

Draka Comteq Norway AS sin kabelfabrikk i Nes, som er eid av det nederlandske konsernet Draka Holding, trues nå med nedleggelse, på tross av at Draka Comteq Årnes har gått med overskudd de fire siste årene.

En eventuell nedleggelse skal vedtas på styremøtet i mars. Rødt Akershus oppfordrer stortingspolitikerne og regjeringa til å umiddelbart nasjonalisere hele Draka Comteq Norway AS.

Dersom Stortinget vegrer seg for å ta i bruk nasjonalisering, som er det beste og mest effektive verktøyet, så kan Stortinget alternativt: * Bruke det statlige investeringsselskapet Investinor for å redde arbeidsplassene i Årnes. * Skyte inn kapital i Draka Comteq Norway AS for å bli en stor medeier i selskapet. * Tilby Draka Comteq Norway statsgarantier om lån.

Dersom Draka-arbeidsplassene i Årnes forsvinner, vil det ene og alene være rikspolitikernes ansvar.

………………………………………

Stans angrepene på sjuke og uføre

I følge Statistisk Sentralbyrå er sjukefraværet i dag ikke høyere enn for 30 år siden. Da sjukelønnsordningen ble innført i 1978 var det tverrpolitisk enighet om å gjøre dette.

Sjukefraværet har holdt seg stabilt. De siste ti årene har det alltid ligget på 7-8 prosent. 2 kvartal i 2001 var sjukefraværet på 7,2 prosent. I den nyeste målingen var sykefraværet på 7,7 prosent.

Det er sterke krefter som nå driver en bevisst løgnkampanje om sjukefraværet. Dette handler i stor grad om svært rike mennesker, som har lyst til å betale mindre i skatt, og derfor går til angrep på velferdsordninger. Det finnes veldig mye privat rikdom i Norge. Vi har åpenbart råd til gode, universelle velferdsordninger for alle.

Arbeidslivet får det omfanget av sjukefravær som det fortjener. I en ny doktorgradstudie har overlege og forsker Ingrid Sivesind Mehlum ved Statens arbeidsmiljøinstitutt funnet ut at arbeidsrelatertre helseproblemer er svært vanlig i Norge.

Målet om et inkluderende arbeidsliv er viktig. Arbeidsforholdene må endres slik at folk blir mindre sjuke. Rødt Akershus går inn for 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon, blant annet fordi en slik arbeidstidsreform ville gjøre arbeidslivet mer inkluderende.

De som blir sjuke skal fortsatt ha full lønn fra første dag med sjukdom. NAV må ikke få anledning til å overprøve legers sjukemelding. Normerte sjukemeldinger er et absurd forslag, som ikke tar hensyn til at folk har individuell helse, og det må derfor avvises.

Et hvert forsøk på å svekke dagens uførepensjon, ofte kalt for uføretrygd, må nedkjempes. Rødt Akershus går imot forslaget om å erstatte uførepensjonen med en uførestønad. Uføre må fortsatt få skatte som pensjonister, og ikke som lønnstakere. Rødt Akershus er dessuten i mot forslaget om å fjerne det behovsprøvede barnetillegget til uføre. Forslaget om å levealdersjustere uførepensjonen må også avvises.

Rødt Akershus godtar ingen form for svekking av verken uførepensjonen eller sjukelønnsordningen.

…………………………………………..

Hent soldatene hjem fra Afghanistan!

Norsker soldater har ingenting i Afghanistan å gjøre. Norske soldater dør og dreper i Afghanistan, fordi det norske Stortinget vil at Norge alltid skal gjøre som USA vil. Rødt Akershus vil ikke at norske soldater skal drepe og bli drept på grunn av USAs kamp for verdensherredømme.

5 norske soldater har nå dødd i Afghanistan. NATO har drept en rekke sivile liv. De intenasjonale styrkene i Afghanistan støtter en allianse med korrupte og antidemokratiske krigsherrer mot en annen allianse av korrupte og antidemokratiske krigsherrer. Broren til Afghanistans president er en av de største narkobaronene i Afghanistan.

I 2008 drepte USA og deres allierte 1 620 sivile, i følge den afghanske menneskerettighetsorganisasjonen the Afghanistan Rights Monitor (ARM). I følge den samme organisasjonen ble i tillegg 80 000 afghanere fordrevet fra sine hjem og 2 800 sivile afghanere ble skada på grunn av USA og deres alliertes angrep. FNs foreløpige tall for 2009 er at USA og deres allierte drepte 596 sivile afghanere totalt.

Norge skulle aldri ha sendt soldater til Afghanistan. Samtlige norske soldater må umiddelbart trekkes ut av Afghanistan.

……………………………………………

Norsk veto mot datalagringsdirektivet

Rødt Akershus støtter kravet om at datalagringsdirektivet ikke blir implementert i norsk rett.

Datalagringsdirektivet bryter med viktige personvernsprinsipper. EUs datalagringsdirektiv forplikter medlemslandene til for eksempel å registrere opplysninger om tid og sted for elektronisk kommunikasjon, hvem som foretak kommuniasjon, og hvlike telefonnummer eller IP-adresser som er benyttet. Langtidslagring av trafikkdata i all elektronisk kommunikasjon er ikke akseptabelt.

Datatilsynets Georg Apenes har sagt følgende om datalagringsdirektivet: «Datalagring i dette omfanget er som å konservere høystakker i tilfelle det skulle vise seg å være en nål i en av dem.» Regjeringas egen personvernkommisjon har slått fast at datalagringsdirektivet vil få alvorlige konsekvenser for personvernet, dersom det blir innført.

Norske teleselskaper driver allerede med kortidslagring av kommunikasjonsdata, med den begrunnelse at slik lagring sikrer at kommunikasjon teknisk sett kan gjennomføres og underlegges fakturering. All slik data kan brukes for kriminalitetsbekjempende formål, dersom politiet får innsyn med hjemmel i straffeprosessloven.

Personvern er viktig. I dag lagres ikke e-postkommuniksajonsdata, opplysninger om internettaksess eller posisjoneringsdata (hvor man befant seg da samtalen fant sted), systematisk. Dersom datalagringsdirektivet blir innført, vil dette endre seg.

Norge må ta i bruk reservasjonsretten mot datalagringsdirektivet. Rødt Akershus går inn for norsk veto mot EUs datalagringsdirektiv.  “

Lenke:

Rødt Akershus: http://www.akershus.roedt.no

Du trodde kanskje vi var ferdige med å rapportere og dokumentere fra Attac-konferansen " En annen verden er mulig - men hvilken? Konferanse om økonomiske alternativer og deltagende demokrati"? Så feil kan man ta. Vi har selvsagt mange hyllemeter med video igjen som bare venter på å bli lagt ut. Denne gangen skal vi til Latin-Amerika, nærmere bestemt til Peru. Derfra kom nemlig fagforenings- og grasrotaktivisten Americo Urquizo for snakke om de utfordrngene aktivister møter der.

MOTVIND OG MEDVIND: Selv om det skjer mye positivt i Latin-Amerika om dagen, har ikke Americo Urquizo mye godt å si om Perus regjering.

Americo Urquizo er altså arbeider og fagforeningsaktivist fra Lima, Peru og snakker bl.a. om utfordringer som fagbevegelsen i landet står overfor i videoen over.

Konferansen foregikk 5.-7. februar 2010 på Håndverkeren konferansesenter, Oslo.

Mer fra konferansen:
Hilary Wainwright: http://venstresida.net/?q=node/1007
Eva Björklund: http://venstresida.net/?q=node/1006
Ali Esbati: http://venstresida.net/?q=node/1003
Mette Nord: http://venstresida.net/?q=node/1004

Bilder og tekst er tatt og skrevet av: Erik Skare

---

Palestinerne som flyktet under den etniske rensinga i 1948 flyktet av to grunner:

• Den ene gruppen flyktet grunnet direkte trusler som f.eks. at de ble angrepet av Haganah, Sterngruppen osv.
  
• Den andre gruppen flyktet på grunn av indirekte trusler. En av disse er Hassan Kader Moustafa Maluh, eller kun Abu Fasen som han er mest kjent som. Han og resten av den palestinske landsbyen Arab Abu Kishik flyktet etter å ha hørt om grusomhetene i Deir Yassin.
  
  

Den 90 år gamle mannen Abu Fasen ligger under teppet på madrassen i et rom som kun er dekorert med bilder av sønnen som led martyrdøden 6. november 2002. Han prøver å reise seg opp flere ganger, men blir gitt beskjed av de gjenlevende sønnene om å ikke overanstrenge seg, og setter seg motvillig tilbake igjen. "Det var et stort sjokk for oss å høre om våre brødre som ble drept i Deir Yassin, og de eldre samlet seg til råd for å finne ut hva som måtte gjøres. De bestemte seg for at det ikke var trygt i hjemmene våre, i Arab Abu Kishik. Så vi forlot det vi hadde og dro".

"Vi var seks dager i Jaljilyia, men da Haganah begynte å skyte på oss i landsbyen flyktet vi videre. Vi skjønte at vi kom til å bli drept om noen dager hvis vi ble her". Hassan forteller om hvordan de 200 landsbybeboerne flyktet fra Jaljiliya, og hvordan de endte opp i Kreshdalen hvor de leide jord av den lokale føydalherren. Halvparten av tiden jobbet de gratis for ham, og resten av tida for seg selv. Han sier selv at det var en god start på flyktningtilværelsen, og at de ble der i 40 år. I 1990 dro familien hans videre til den palestinske landsbyen Dereiste hvor jeg nå sitter mens fluene svirrer rundt hodene våre.

Et hovedtrekk med mange av de palestinske flyktningenes historie er hvordan de låste døra og tok med seg nøkkelen ettersom  de kun skulle være borte i noen uker eller måneder. Jeg spør Hasan om jeg kan ta et bilde av ham med nøkkelen, men: "Nei, da vi hørte om Deir Yassin flyktet vi i panikk og vi tok aldri med oss nøklene våre".

Martyrsønnen Jamal Maluh

Jeg ser opp på veggen og ser alle bildene av en ung mann, og jeg spør hvem det er. Jeg får høre historien om Jamal Maluh, sønne til Abu Fasen. Jamal Jumah var medlem av Fatah og under den andre intifadaen i 2002 kjempet han mot de israelske styrkene. "Det var en lang skuddveksling, men de ble tatt til fange av de israelske soldatene da de gikk tom for kuler". Jamal og de andre i Fatah ble kneblet av de israelske soldatene og holdt fanget . Da det hadde gått 30 minutter samlet de mennene på rekke og tømte magasinet i ansiktet på dem. Broren til Jamal som sitter ved siden av faren forteller: "Vi måtte dekke til ansiktet. Det betyr, vi måtte dekke til det som var igjen av ansiktet for over halvparten lå spredd utover gata". Sønnen til Abu Fasen ble med andre ord offer for en krigsforbrytelse, og den dag i dag har ingen blitt tiltalt for drapet.

"De (Israel) er fienden vår og de tok landet vårt. Vi lider, men det eneste vi kan gjøre er å kjempe. Hvis noen hadde tatt landet ditt, hva hadde du gjort? Elsket dem?". Abu Fasen svarer på et noe tåpelig spørsmål fra min side om hva han føler for israelerne som tok jorda og sønnen hans. "Men vi må leve sammen. Jeg vil dra tilbake til landsbyen min, men de må vite at jeg ikke kommer alene. Jeg vil selvsagt leve i fred, men det kommer ikke til å skje. Når du sparker meg, slår meg og så ber om fred? Hvilken fred?".

Vi har nå snakket med Hassan i godt over 2 timer og må bevege oss videre til store protester. "Du kommer til oss og er en god gjest. Det er vår plikt å være en god vert. Du har et hvitt hjerte og en hvit sjel, overnatt hos hos!". Litt forlegent svarer jeg at jeg har mye å gjøre, men at jeg kan komme tilbake om noen uker for en kopp kaffe. Før vi går ut døren hører jeg han snakke til seg selv: "Israelerne er høyt oppe, og må ramle ned før det kan bli fred. Det vil de ikke, men vi er sterke. Inshallah!".

 

 

 

 

 

Mens forfatteren bruker litt tid på å få igjen krefter etter den siste tidens eventyr publiseres et dikt som er skrevet på veggen i den palestinske flyktningleiren Deheishe, utenfor Betlehem.

Som realist burde jeg kanskje trekke fram noen av de grensesprengende gjennombruddene i moderne fysikk som snur opp ned på vårt syn på både tid, rom og vår stilling i verden, når jeg tar opp et tema som "Verdens viktigste forskning". Eller kanskje burde jeg sagt noe om de innsiktene vi kan få om livet gjennom kunnskap i evolusjonsteorien og moderne genetikk (som jeg har skrevet litt om før).

Det har jeg derimot ikke tenkt å gjøre. Jeg har tenkt å sette fokus på forskningen til Richard Wilkinson, som i flere tiår har funnet ubestridelige og svært tydelige sammenhenger mellom både helsemessige og en lang rekke sosiale problemer og de økonomiske og sosiale ulikhetene i et samfunn, mens det viser seg at det absolutte økonomiske nivået har mindre å si for utviklede land. Denne forskningen er en nøkkel i det som kanskje er den viktigste oppgaven vi har: å lage en verden som gir bedre liv for de menneskene som bor i den.

Jeg har tidligere nevnt denne forskningen, kanskje særlig i forhold til helse, men Wilkinsons senere forskning, som bl.a. har resultert i boken "The Spirit Level" sammen med Kate Pickett, har påpekt svært tydelige sammenhenger også mellom økonomiske ulikheter og en lang rekke andre sosiale problemer, som drap, kriminalitet, psykiske lidelser etc.

Dette er ekstremt viktig, siden forskningen peker på løsningen på svært mange av de sosiale problemene vi sliter med i den vestlige verden i dag, og som "målrettede tiltak" ikke ser ut til å ha den store virkningen på. Et interessant moment er også at Wilkinson påpeker at en tradisjonell "sterk stat" ikke er noen forutsetning for å nå målene. Både Sverige og Japan gjør det relativt bra i forhold til indikatorene, hvor Sverige har relativt store inntektsforskjeller, men omfordeler gjennom skattesystemet, mens Japan har lavt skattenivå, men relativt lave lønnsforskjeller i utgangspunktet.

Jeg har ikke tenkt å skrive utførlig om dette her, men heller lede oppmerksomheten over på noen ressurser hvor Wilkinson selv snakker om temaet

Talk by Richard Wilkinson and Kate Pickett co-authors of "The Spirit Level: Why Greater Equality Makes Societies Stronger" recorded January 8, 2010 at Hogness Auditorium,

Interview - Richard Wilkinson - Why Greater Equality Makes Societies Stronger

Et siste foredrag i flere deler:

Bilde og tekst er tatt og skrevet av: Erik Skare

---

"Ja, det er mulig å møte deg mens du er her. Vi kan holde en presentasjon om IWPS, og vise deg rundt i landsbyen Hares hvor vi holder til. Vi kan også introdusere deg for noen få folk så du får hørt deres historie. [...] hilsen Mona Said".

Noen uker senere er jeg i Hares og spør etter Mona. "Mona? Hun er i Pakistan for øyeblikket, og kontoret deres flyttet ut for rundt 1 mnd. Siden". Jeg kjenner irritasjonen over å ha dratt gjennom den palestinske landsbygda i 2 timer uten grunn, spise meg opp fra innsiden. "Men hvis du vil så kan jeg vise deg rundt?", mannen jeg snakker med viser seg å være dagens reddende engel.

"Jeg har fullført utdanningen innenfor teknologi og informasjon, men det er umulig å å få seg jobb". Dagens reddende engel heter Iyad (25) og blåser ut frustrasjonen. Han forteller om hvordan han har sendt ut flere hundre jobbsøknader uten å få et eneste jobbtilbud. Det er til og med gått så langt at han har søkt om å jobbe i settlementene i området. "Jeg har tidligere jobbet 3 uker i koloniene. De kjøper arbeidskrafta vår for en liten periode av gangen så kaster de oss ut, og vi må søke på nytt. Det varierer hvor lenge vi får arbeide. Av og til er det noen dager, noen måneder eller til prosjektet er ferdig".

Iyad forteller om hvordan arbeidspresset er enormt ved at de blir konstant overvåket av væpnede vakter som har geværene rettet mot dem. Samtidig får de dårligere betalt enn israelere til tross for at de gjør samme arbeid. Det er heller ikke en selvfølge at de faktisk får betalt ved fullført arbeid. "Som kontraktør kan man plutselig bli nektet, og om man ikke forlater stedet så blir man skutt. Onkelen min skulle ha betalt for arbeidet sitt så de prøvde å begrave ham levende, men de slapp han da ropene hans tiltrakk seg oppmerksomhet fra de andre palestinske arbeiderne". Aisa, faren i familien som jeg bor hos, skyter inn: "Jeg skulle for eksempel ha utbetalt 6500 jordanske dinarer (rundt 55.000 kroner), men da jeg møtte opp på kontoret fikk jeg en pistol rettet mot meg og bedt om å gå. Jeg snudde meg 180 grader rundt og sa hadebra, jeg vil heller ha livet mitt enn pengene og forsvant".

Til tross for dette tilhører dette fortiden til, for istedenfor å bruke palestinerne som billig arbeidskraft har de nå begynt å hente arbeidere fra Asia, spesielt Thailand. På denne måten sulter de ut palestinerne sakte, men sikkert. "Jeg kan selvfølgelig jobbe i Israel, men det tar 40 år å få en arbeidstillatelse. Jeg kan ikke være arbeidsløs til jeg er 65 år gammel". Jeg spør ham om han har tenkt på å forlate landet i håp om å få et bedre liv. "Det er ikke noe arbeid i Palestina. Samtidig stiger prisene med rekordfart. Før kostet bensin 20 shekel (rundt 31 kroner), men nå koster det 64 shekel (rundt 102 kroner). Før kostet mel 45 shekel (rundt 70 kr.), men nå koster det 175 shekel (rundt 275 kroner). Se på deg som kun er 19 år. Du er journalist, du har vært i Syria, Libanon og hele Europa og har alt, mens jeg har fullført utdannelsen min, er 25 år gammel og har ingenting. Hvor skal jeg liksom finne håp?". Han fortviler over hvordan Israel får viljen sin ved at han gjør det, men alternativet er å sulte ihjel.

Iyad er ikke alene. Mange av vennene hans studerer for øyeblikket sport, men jobber nå fulltid på jordbruket, og har ikke noen annen fremtid. Broren til Iyad er også utdannet helsearbeider, men sliter like mye med å få jobb. Han forteller om hvordan han prøvde å finne seg jobb på restaurant i Ramallah. Svaret han fikk fra eieren var nedslående: "Jeg har selv sønner som ikke finner arbeid, hvordan skal jeg da kunne gi deg en?".

Bilder tatt og tekst skrevet av: Erik Skare

---

Bi'lin som er lokalisert i Ramallah og al-Birehdistriktet med sine 1800 innbyggere har, siden muren ble bygget rundt i januar 2005, organisert demonstrasjoner hver fredag. De er stemplet som ikke-voldelige, men hovedaklig ender dem med steinkasting som blir svart med tåregass og gummikuler.

"Vi har alle samme historie", Halmy (30) sitter på muren mens han røyker opp sigaretten sin. "Vi klarte ved å demonstrere mot israelerne å få dem til å droppe planene om å bygge en mur rundt landsbyen vår". Mannen fra den lille palestinske landsbyen Beit Liqia forteller hvordan de kjempet mot de israelske okkupantene som resulterte i 400 sårede og 3 drepte. Når jeg spør hvorfor han har valgt å møte opp her svarer han: "Vi i Beit Liqia viste at demonstrasjonene kan fungere. De viser det internasjonale samfunnet hvordan Israel tar jorda vår, okkuperer landet vårt, og hvordan de bruker høyteknologiske våpen for å knuse motstanden vår".

En annen som har valgt å møte opp er Angie (25) fra Belgia som har møtt opp for 5. gang. Hun forteller om hennes syn rundt
demonstrasjonene: "Det er viktig å vise solidaritet med

palestinerne. Samtidig er det så vanvittig tydelig hvordan de undertrykker en helt vanlig demonstrasjon med overdimensjonerte midler".

Vi står alle samlet i sentrum av landsbyen Bi'lin hvor folket har møtt opp med palestinske flagg, caps med DFLPlogo, Fatahlogo osv. Slagord blir ropt ut, og taler blir holdt hvor det blir påpekt hvor viktig det er med fortsatt motstand og kamp mot Israel og hvordan det internasjonale samfunnet begynner å få opp øynene. Norge blir nevnt som eksempel av en av talerne (en referanse til da oljefondet solgte ut det israelske Elbit), og jeg står der og rister på hodet med Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg i tankene.

Etter talene begynner vi å bevege oss ned mot muren og humøret er høyt oppe, og med en gang vi er kommet ned begynner demonstrantene å gå løs på gjerdet og prøver å rive det ned. Det fortsetter til vi begynner å høre lyden av de israelske pansrede bilene og trucker. Før vi vet ordet av det blir vi alle sprayet ned med kjemikalier som fester seg i ansiktet, klærne, håret og resten av kroppen. Stanken er så ille at flere får brekningsreflekser. Palestinerne svarer med å kaste stein mot soldatene og tåregassgranatene begynner bokstavelig talt å vine rundt ørene på oss. 

Jeg står helt fremst for å få de gode bildene jeg er ute etter, og havner midt i skyene av tåregass. Det begynner å svi så intenst i øynene at man ikke klarer å se noe som helst, nesa begynner å renne ukontrollert og lungene vrenger seg. Å inhalere tåregass direkte er ekstremt smertefullt og på en skala fra 1-10 kvalifiserer det til en klar 10'er. Jeg prøver å komme meg unna, og kjenner at det er umulig å puste. Smerten er også blitt så stor at det føles som om jeg skal kaste opp lungene mine. Samtidig blir granatene skutt ut på måfå inn i mengden som gjør at det er minst like farlig å bli truffet av selve granaten. En journalist blir truffet i ansiktet og slått bevisstløs, mens andre kommer til unnsetning og dratt ham unna. Mens jeg springer rundt slår det meg hvor vanvittig stor forskjell det er mellom israelerne og palestinerne. Her står palestinske guttunger og kaster småstein de finner på bakken, og på andre siden står de israelske soldatene og fyrer av tåregassgranater og gummikuler. 

"This is madness! They're shooting at ten year old kids who are throwing rocks at them even though they know that they won't get hurt!", en amerikansk aktivist bryter ut i fortvilelse. Jeg er fullt opptatt med å dukke unna en granat som går 10 cm. fra ansiktet mitt og inn i et tre bak oss, men hadde jeg ikke vært opptatt med å få puste skulle jeg sagt meg hjertens enig.

"Ja, jeg vil at alle skal se. Se hvordan de undertrykker oss. Se hvordan de gjør livene våre ulevelige." - Halmy

Skrevet av: Erik Skare

---

Zochrot ("huskende" på hebraisk) er en israelsk NGO, og har som hovedoppgave å øke bevisstheten rundt og spre informasjon om al-nakba/den store katastrofen - den etniske rensinga av palestinerne før, under og etter selvstendighetskrigen i 1948. De organiserer turer til gamle palestinske landsbyer innad i Israel, holder foredrag på universiteter, og samler inn vitnemål fra personer som opplevde den etniske rensinga på nært hold.

"På mange måter er dette et nøvendig arbeid på grunn av at dette er en essensiell del av vår hverdag",  Norma Musih starter med hennes forhold til al-nakba fra henne ståsted som israeler. "Rett her nedenfor utfor kontoret (i Tel Aviv) lå for eksempel den palestiske landsbyen Summayl, men som nå er forsvunnet fra jordas overflate".

Hun begynte med Zochrot etter å ha jobbet med palestinere og israelere. Etterhvert gikk det opp for henne hvor lite hun faktisk visste om konflikten og det som hadde skjedd. "Det er noe som endrer seg når man vet sannheten om historia. Når man først har sett og hørt det som skjedde kan man ikke gå tilbake. Det er umulig. Problemet for oss er at man ikke lærer om dette på skolen".

For i det israelske skolesystemet får man ikke høre noe av den palestinske versjonen. Enten så får man ikke høre noe, eller så får man den sionistiske versjonen hvor det ikke eksisterer eller har eksistert palestinere i historisk Palestina. "Det er ikke bare selve historien, men også bevegelser som var og er kritiske til Israel som blir fjernet fra de israelske historiebøkene (bl.a. israelske kommunister og anarkister)".

"Hovedproblemet er ikke å være uvitende, men hva du gjør med det du faktisk vet. Mange påpeker viktigheten av å vite, en på mange måter er det et psykologisk spørsmål, ikke et intellektuelt et. Som jeg sa tidligere så er det ikke lett å gå tilbake å late som ingenting".

Hun fortsetter med spørsmålet rundt de palestinske flyktningene som ble fordrevet fra hjemmene sine. "Når de sier at de ikke kan komme spør jeg: Hvorfor ikke? Vi har FN-resolusjon 194 som påpeker at det er en universell menneskerettighet å kunne vende tilbake til hjemmet sitt, og er altså noe som ikke på noe grunnlag kan forhandles bort. Krigen er over, og nå har vi en ny, fungerende stat". Musih forteller hvordan hun selv har en mor som under angrepet på Libanon i 2006 flyktet til sikkerhet i Tel Aviv, og som vendte tilbake etterpå.

Jeg: "Som pro-palest...."
Hun avbryter meg brått: "jeg vil verken si at jeg er pro-palestinsk eller pro-israelsk. Hvis jeg MÅ velge er jeg pro-palestinsk, men på mange måter er dette en del av regimets sekterisme og splittelsesstrategi. Dette aksepterer jeg ikke. Det er en politisk katastrofe." Hun tar en liten pause før hun fortsetter: "Noen israelere ser på oss som forrædere, men der mener jeg de tar feil", og ler høyt.

På bussen tilbake til Jerusalem fra Tel Aviv kommer jeg i prat med en amerikansk jøde som var født og oppvokst i Israel, men som etter å ha fullført militærtjeneste som fallskjermjeger valgte å flytte til USA. Det var 40 år siden.
"I New York er det snøstorm nå, men her er det deilig. Vi har absolutt alt. Bortsett fra fred da, men vi kan ikke ha alt", sier han og flirer. "Jeg respekterer alle mennesker og skulle ønske at jøder, kristne og muslimer kunne leve i fred sammen. Det viktigste er likevel å nyte livet for det er vakkert!". Jeg valgte å ikke nevne okkupasjonen og diskrimering av palestinerne som annenrangs borgere i Israel.

Kontrasten kunne ikke vært større enn når jeg senere møter en gammel palestinsk venn i Øst-Jerusalem som jeg snakker med mens vi røyker vannpipe på fortauet. "Det går ikke så bra. Det kunne vært verre, men det kunne vært mye bedre. Vi har holdt på så utrolig lenge (med den palestinske motstandskampen), og jeg har holdt på i over 20 år, men ingenting skjer. Jeg blir syk av det..." Jeg trøster han med at grasrotbevegelsen og de pro-palestinske organisasjonene i resten av verden vokser hver eneste dag nå.

"Hva har det egentlig å si når politikerne ikke gjør en drit...?", er alt han hadde å si.

Rødt ønsker foreldre- og aksjonsgruppa ved Lundstein skole lykke til i kampen for nytt skolebygg. Rødt mener det er riktig å opprettholde skolekretsen og mener at det for lenge siden skulle vært bygd opp ny skole etter brannen.

Dessverre er skolen nå truet. Denne gangen er det brannforskriftene som kan brukes som brekkstang for de kreftene som ønsker å legge ned skolekretsen. I seg sjøl behøver ikke dette å lykkes slik man lyktes med Nordbyen sykehjem, men brannforskriftene + kommunens økonomi kan være det utslagsgivende i forhold til om skolen overlever eller ikke. Kommunen er hardt presset økonomisk og verre vil det bli når den økonomiske krisa slår til igjen med nye krakk på børsen.

Rødt har disponert betydelige kraftmidler til skolebygg i våre budsjettforslag. Vi har pekt på at det er en investering for framtida å løse de bygningsmessige utfordringene ved alle skolene våre og vi ville heller gjøre det enn å sette pengene på børs. Finansforvaltningen har gått bra i 2009 og beklageligvis vil det fortsatt forblinde de andre partiene til å spille videre på børskasinoet med stadig høyere risiko. Nye tap blir tunge å bære. Nettopp derfor mener vi at for Gjøvik står valget mellom skolebygg eller kasino - og Rødt velger skolebygg!

Comments

Skrevet av: Erik Skare

---

Så har man endelig klart å komme seg inn til Palestina. Denne gangen tok jeg flyet til Amman og tok buss til Palestina via King Hussein Bridge. Grunnen for dette er at jeg i den siste tiden har hatt større og større problemer med å komme meg igjennom ved å lande på Ben Gurion.

Siden jeg drar alene denne gangen var spenningen stor med tanke på at israelerne er blitt strengere mot internasjonale palestinaaktivister. Det at jeg kom alene og er rimelig ung øker heller ikke sjansen for å få en vennlig mottagelse. Da er det bare en ting å gjøre: nemlig å ta på seg et så stort smalsk smil som mulig, være ekkelt hyggelig å svare på spørsmålene. Sjokket var stort da jeg kom meg helt smertefritt igjennom. I passkontrollen fikk jeg kun de vanlige spørsmålene som: "Hva heter faren din?", "hva heter farfaren din?", "kjenner du noen her?", "hva skal du her?", og en ny "hvor mye penger har du?".

På grunn av mange venner i den palestinske flyktningleiren Rashedieh hadde jeg også lagt returen til Norge via Beirut som betød at jeg ikke kunne ha et israelsk stempel i passet. Jeg spurte vennlig om jeg kunne slippe på grunn av det og vennlighet har sine fordeler.



Enkle reisetips:

• Det lønner seg ofte å dra til Palestina via Jordan. Om man ber pent om å ikke få stempel får man som oftest innvilget dette (i motsetning til Ben Gurion-flyplass hvor man får dette konsekvent), turen til Jerusalem er relativt kort, og erfaringsmessig er de israelske soldatene "snillere" her.
  
• Om man drar via Amman til Palestina lønner det seg som oftest å ta buss. Det koster kun rundt 5 jordanske dinarer og man blir ikke like mistenkeliggjort som når man drar alene med taxi. Taxien kan koste opp mot 40 dinarer (som er blodpris), men det er mulig å få den ned til 20.
• King Hussein Bridge åpner kl.07.00 og det gjelder å planlegge nøye når man ankommer. Ikke gjør som meg som dukket opp kl.03.55 på natta og måtte sitte på fortauet i over 3 timer.
  
• Når man kommer til den palestinske siden har man først passkontroll 1 hvor de israelske soldatene ser igjennom passet og stiller spøsmål om de synes det er nøvendig. Så kommer det en sikkerhetskontroll. Etter sikkerhetskontrollen er det en ny runde med passkontroll hvor det fleste spørsmålene kommer (av typen som ble skrevet ovenfor). Her gjelder det å være så vennlig som mulig. Det er ingen vits i å være aktivist og hisse seg opp. Når de spør "hva skal du i Israel?" lønner det seg ikke i det hele tatt å rope ut "Det heter Palestina!!". Ingen endrer apartheidsystemet på grensa ved å kjefte ut soldatene, demonstrere med å ha palestinaskjerfet sitt på seg eller en "fritt Palestinat-skjorte".
  
• Det kanskje beste tipset: Slapp helt av! Det er veldig lite de kan gjøre. De kan true deg, skremme deg og være generelt jævlig mot deg, men det skal veldig mye til for at de skal gjennomføre noe i praksis. Så lenge man oppfører seg skikkelig så går det meste bra. De legger fort merke til om man oppfører seg rart.
  
  

I morgen braker det så løs hvor det er møte med forskjellige menneskerettighetsorganisasjoner og på fredag blir det demonstrasjon mot muren i Bi'lin. Følg med!

Israels statminister mener at sanksjonene mot Iran må skjerpes, melder VG. Det er verdt å vite at Israel sannsynligvis står for midt-østens største arsenal av atomvåpen. Sannsynligvis, fordi inspektører fra IAEA (det internasjonale atomenergibyrået) ikke får lov til å undersøke arsenalene deres. Ingen vet hvor stort arsenal de faktisk har.

Israel har lenge vist motstand mot FN-vedtak ment for å sikre regionen for atomtrusler, og har gjort mye for å slippe unna de reglene de nå vil straffe Iran hardere for ikke å følge. De ønsker kanskje bare at alle de andre landene i midt-østen skal miste atomvåpnene sine. IAEA-direktør Mohamed ElBaradei har tidligere sagt at Israel er midt-østens største trussel.

… Men hvem krever sanksjoner mot Israel?

I kveld vedtar Stavanger bystyre det som heter boligsosial handlingsplan – en plan for hvordan kommunen kan bistå de som av forskjellige grunner har det vanskelig med å komme inn på boligmarkedet. I Rødt ble vi ganske overrasket av det vi leste, som var påfallende lik vår mening om saken:

Dekning av boligbehovet har vært hovedmålet i boligpolitikken siden Norge i etterkrigstida hadde et udekket boligbehov på 100 000 boliger. Tidligere var boligspørsmål en viktig del av velferdsstaten, med politiske målsetninger om lave bokostnader, en boligfordeling mer lik enn inntektsfordelingen, og at så mange som mulig skulle eie sin egen bolig. Det norske omfanget av subsidier til dem som eide bolig og reguleringen av markedet for eid bolig var enestående i internasjonal målestokk.

På 1980- og 1990-tallet ble de overordnede mål tilpasset dereguleringen av boligmarkedet med fri prisdannelse. Først ble målet om at alle skal kunne disponere en høvelig bolig innenfor en utgiftsramme som står i rimelig forhold til inntektene fjernet til fordel for en god og rimelig bolig. Deretter ble også rimelig fjernet og hovedmålet var at alle skal kunne disponere en god bolig i et godt bomiljø.

Fra å ligge i verdenstoppen mht. offentlige utgifter til boligformål, har Norge havnet langt under gjennomsnittet i OECD-land. Skattefavorisering av eid bolig er spesielt sterk i Norge. Fra å omfatte folk flest er boligpolitikken blitt konsentrert om en liten gruppe med meget lav inntekt eller spesielle behov. Fordi Norge satser lite på boligpolitiske virkemidler er økonomisk sosialhjelp til bolig omfattende. Ingen annen sektor innenfor den norske velferdsstaten har gjennomgått så store endringer som boligsektoren de seinere årene.

Er det for mye å håpe at noen på Stortinget tar inn over seg dette? Det er jo ganske godt sagt – det sier veldig mye om hvor vanskelig det er å drive sosial boligpolitikk her i landet – man gjør folk veldig avhengige av en statsstøtte, som staten i tillegg er veldig nøysom med å dele ut fordi det skal spares penger og folk skal eie egen bolig hvis det er mulig. Et par andre paragrafer det er verdt å få med seg:

Prisen på leilighet på 80 m2 i Stavanger er nær femdoblet på 16 år. Samtidig steg konsumprisindeksen mindre enn 40 prosent. De tre siste kvartaler i 2008 sank boligprisen mer enn 10 prosent, for deretter å stige i 2009.

Det har etter hvert oppstått en utbredt oppfatning om at markedet ikke alene kan styre boligpolitikken i Stavanger. Markedet må justeres både gjennom planer etter plan- og bygningsloven og gjennom boligfinansieringen. Den overordnede planleggingen må meisle ut ønskede boligtyper og -størrelser i de ulike områder og hjemlene i detaljplanleggingen må brukes for å oppnå ønsket struktur på den nye bebyggelsen.

Og alt dette kommer fra en Høyre-styrt kommune. Sprer denne oppfatningen seg i kommunene, er det kanskje mulighet for at vi ser en endring i den nasjonale boligpolitikken en gang i framtiden.

Selv om jeg tviler på det.

Postboks 9023 Grønland

0133 Oslo

fagligutvalg@palestinakomiteen.no

www.palestinakomiteen.no

---

 

I Orderud-saken vet vi fremdeles ikke hvem som holdt i våpenet når drapene fant sted. Men i løpet av rettsaken, med fremlegg av indisier og vitneavhør, ble dommerne overbevist om at de fire tiltalte var medskyldige. Og på dette grunnlaget, medskyldighet til drap, ble alle idømt strenge straffer.

I Palestina-konflikten er det ingen behov for å dømme på grunnlag av indisier. Det finnes nok av beviser for de som vil.

Vi vet.

Vi vet om fordrivelsen av ca 800.000 palestinere i 1948 som fortsatt lever sine liv som flyktninger 62 år etter.

Vi vet om grusomhetene som rammet dem under fordrivelsen, som  massakren i den lille landsbyen Deir Yassin med ca 750 innbyggere. Her blei 240 palestinere drept. Menachem Begin som den gang ledet terrororganisasjonen Irgunn sto i spissen for forbrytelsen. Han ble senere statsminister i Israel og fikk fredsprisen i 1978!

Vi vet om angrepet på flyktningleiren Tell al Zataar i 1976. Her blei mellom 1500 og 3000 palestinere blei drept.

Vi vet om Israels invasjon og krigføring i Libanon i 1982. Palestinske boligområder i Beirut blei hardt rammet. Med store sivile tap.

Vi vet også historien om hvordan den øverstkommanderende for det israelske hæren i Beirut, Ariel Sharon samme år slapp libanesiske falangister/facister inn i flyktningleirene Sabra og Chatilla. Ca 850 kvinner, barn og gamle ble nådeløst myrdet.

Vi vet at ca 1500 sivile, de fleste libanesere og noen palestinere ble drept da Israel  bombarderte og invaderte Syd Libanon i 2006

Vi vet om bombinga av Gaza i fjor vinter med ca 1500 drepte sivile, herav en stor andel kvinner og barn.

Vi vet og ser at Norge sammen med verdens såkalte ledende demokratier og Gazas arabiske naboregimer, uansett hva disse måtte si, fortsatt betrakter Israels umenneskelige blokade av Gaza med stoisk ro.

Vi vet om de ulovlige bosettingene på okkupert jord på Vestbredden, og hvordan disse er med på å fragmentere restene av palestinernes land.

Vi vet at liknende ulovlige bosettinger i og rundt Øst-Jerusalem er i ferd med å kvele og fordrive palestinerne fra selve byen og de små landsbyene i nærheten.

Vi vet at bevæpnede settlere ved flere anledninger har skutt og drept palestinske barn i lek som har kommet for nær bosettingene.

Vi vet hvordan ekstreme bosettere ved hjelp av okkupasjonslover tvinger fram kjøp/salg av hus og toppetager innafor murene i Gamlebyen og etablerer bosettinger her.

Vi vet om Muren; Skammens Mur. Om hvilke lidelser den har påført palestinerne. Erklært som menneskerettstridig av den internasjonale menneskerettsdomstolen i Haag.

Vi vet at den ikke er en sikkerhetsmur. For 80 % av muren skiller palestiner fra palestiner. Og palestinske bønder fra jorda si.

Vi vet at den storstilte byggingen av forstadsbanenettet, Jerusalem Light Rail, gjennom okkuperte områder, blir bygget for å knytte de ulovlige bosettingene sammen med Jerusalem og Israel.

Vi vet om "by pass" apartheid-veiene. De er kun tillat for biler med israelske skilter. Som sikrer fri ferdsel for israelere gjennom de okkuperte områdene og mellom bosettingene. Og fra bosettingene til Jerusalem og inn i Israel.

Vi vet og ser hvordan Øst-Jerusalem er i ferd med å skifte status fra okkupert til annektert.

Vi vet at i 2008 reiv israelske militære bulldosere 103 palestinske hus.

Vi vet at okkupasjonsmakta nå prøver å ta over styring og administrasjon av de hellige arabiske moskeene i Øst-Jerusalem.

Vi vet og ser på tv hvordan palestinske familier, etter å ha bodd i husene sine i generasjoner, nå blir kastet på gata med alt de eier og har. Ekstreme settlere flytter umiddelbart inn under beskyttelse av israelske soldater. Deretter blir de utkastede systematisk fordrevet fra Jerusalem.

Vi vet hvordan palestinske fredsaktivister til stadighet blir arrestert og satt i "administrativ forvaring" uten dom og uten elementære juridiske rettigheter.

Vi vet hvordan tusenvis av palestinere daglig blir trakassert og ydmyket av israelske soldater på de over 650 check-pointene Israel har i de okkuperte områdene.

Vi vet at det bare på Qallandia-checkpointet (mellom Jerusalem og Ramallah) er det de siste årene drept 16 palestinere, de fleste unge, og til og med barn. På dette check-pointet har også ca 325 kvinner måttet føde fordi de ikke ble sluppet igjennom til sykehus. 18 av disse mistet barnet.

Vi vet at israelske styrker hver natt raider et eller annet mål på Vestbredden. Arresterer, banker opp og fengsler palestinske fredsaktivister.

Vi vet at det med jevne mellomrom drepes palestinere i de okkuperte områdene. Nå sist, i begynnelsen av januar, fem i Gaza og tre i Nablus.

Vi vet hvordan israelske militære myndigheter etter eget forgodtbefinnende erklærer palestinske jordbruksområder som militære områder og på den måten konfiskerer palestinsk land.

Vi vet hvordan stadig mer av palestinernes vannressurser i de okkuperte områdene blir underlagt israelsk militær kontroll.

Vi vet hvordan Israel konsekvent neglisjerer alle FN resolusjoner som krever tilbaketrekking av styrkene til 1967 grensene, om fangenes status, flyktningenes rettigheter, osv.

Vi vet hvordan staten Israel legger vanskeligheter i veien for og arresterer egne fredsaktivister. Og hvordan de behandler sine egne løslatte fanger. Ved fortsatt trakassering og overvåking som f eks behandlingen av atomfysikeren Vanunu.

Vi vet at norske myndigheter, etter at de trakk ut oljefondets innvesteringer i militærmatriellprodusenten El Bit, fortsatt har over 50 forskjellige investeringer i okkupantstaten Israel. Mange av disse knyttet til selskaper i de ulovlige bosettingene.

Vi vet, bla fordi israelerne sier det sjøl, hvordan "facts on the ground" , summen av bosettinger, banesystemet, check-pointene, by- pass veinettet og Muren skal umuliggjøre en fremtidig palestinsk stat.

Vi vet og ser hvordan Israel, verdens femte sterkeste militærmakt, fortsatt får ture fram som de vil.

Lista over hva norske myndigheter vet, uten noen gang virkelig å ha tatt affære, kunne gjøres lenger. Men det behøves definitivt ikke. Jeg spør ikke lenger om hva norske myndigheter vil gjøre.

Jeg vet svaret. For jeg ser. Og har sett igjennom årtier hvordan norske myndigheters feighet overfor Israel for lengst har tatt form av et gjennomført svik mot det palestinske folket.

Derimot vil jeg, til tross for norske og vestlige myndigheters mer enn seksti års skryt om fredsforhandlinger, utrope dem som medskyldige.

Medskyldige ut ifra alt de vet og ser.

 Medskyldige pga sine innvesteringer i krigs- og okkupantstaten Israel.

Medskyldige ut ifra det faktum at Norge i sin tid var medansvarlige for at Israel skaffet seg atomvåpen.

Medskyldige fordi Norge aldri har krevd at Israel skal skrive under på den internasjonale ikkespredningsavtalen for atomvåpen.

Medskyldige fordi de pga sin servilitet overfor USA, Israels viktigste støttespiller, ikke tør å gjøre noe som på forhånd er ikke sanksjonert derfra.

Medskyldige fordi de direkte overfor Israel aldri har turt å kreve slutt på okkupasjonen.

Medskyldige fordi de lot være å stemme over Goldstein-rapporten som slo fast at Israels krig mot Gaza sist vinter innebar krigsforbrytelser mot den palestinske sivilbefolkningen.

Medskyldige fordi de vet at å fortsette å pøse penger inn i et mer eller mindre korrupt sjikt av selvstyremyndighetene er med på å sementere den langvarige, av FN fordømte, okkupasjonen.

Medskyldige fordi de aldri har løftet kampen mot Israels okkupasjon fra det mangeårige svadadiplomatiet opp til direkte, skarp og modig kritikk, til utrekking av offentlige innvesteringer og iverksetting av full boikott.

Men verden forandrer seg stadig. Israel kan ikke, til tross for UASs, Norges og vestens støtte, fortsette som de gjør. Oppunionen over hele verden får øynene opp for hva som virkelig skjer. Og selv om det ikke ser slik ut pr i dag, er det bare et spørsmål om tid før Israel må gi opp okkupasjonen.

Da den dagen kommer, er det sikkert mange som vil forsøke å snu kappa etter vinden i siste sekund. Det har vi opplevd før.

Men vi har, gjennom generasjoner, sett det vi har sett.

Og det skal ikke levnes mye politisk og historisk ære til de, som bak all svada om det motsatte, sto ved okkupantmaktens side til den falt.

 

Gullbrand Giacobbe-Helleberg,

Leder, Palestinakomiteens Faglige Utvalg

 

 

Høyre kommer nå med et forslag om å gi store pengepremier på 75 millioner til kommuner og fylker som får de beste skoleresultatene med utgangspunkt i resultatene fra de nasjonale prøvene.

En ting er hvor kunnskapsløst et slikt forslag er. Vi vet at det enkeltelementet som har mest å bety innenfor opplæring er sosial bakgrunn, og at utviklingen i skolen blir sterkt formet av mange områder utenfor skolepolitikken. Ulike kommuner og fylker vil dermed ha helt ulike forutsetninger for å lykkes i en slik konkurranse, og man vil aldri kunne fordele disse midlene på noen måte som oppleves rettferdig.

En annen ting blir da at man altså gir disse pengene til de som har lykkes etter et eller annet mer eller mindre tilfeldig sett med kriterier, i stedet for å satse målrettet gjennom heller å fordele midlene dit de trengs mest.

En tredje ting er at Høyres politikk for å skape større sosiale ulikheter, gjennom den kunnskapen vi har om sammenhengen mellom sosial bakgrunn og utdanning, faktisk vil forverre problemene de påstår de vil løse.

Det mest interessante er likevel kanskje hva dette forslaget sier om Høyrepolitikere selv. På seg selv kjenner man andre, er det jo noen som heter. Høyre har kanskje lært av de næringslivstoppene som gir partiet milliongaver foran hvert valg, og som selv stadig truer til seg milliardbeløp i gunstige skatteordninger fra staten, og millioner i lønn og honorarer fra selskapene de jobber i, at det kun er den type belønning som motiverer folk til å gjøre en innsats?

Ekstra tydelig blir det også når Høyrepolitikere framhever at dette skal være en motivasjon for lokalpolitikere og administrasjon til å gjøre en ekstra innsats. Dersom Høyre tror at denne type millionpremier vil få politikere til å yte litt mer, må det i det minste bety at Høyres lokalpolitikere ikke gjør sitt beste for å bedre situasjonen på skolene våre, minke frafall i videregående opplæring osv., i dag, når vi ikke har et slikt system.

Dersom høyrepolitikere faktisk mener at de allerede gjør sitt beste, faller jo absolutt all logikk i forslaget bort. Så hvordan er det f.eks. kjære Høyrekolleger i fylkets opplæringskomité – yter dere for elevene våre i dag, eller trenger dere en millionpremie for å gjøre en innsats?

Stavanger Rød Ungdom aksjonerte for likelønn i går. Aftenbladet dekket saken, og som veldig mange andre saker som omgår likestilling mellom kjønnene, har kommentarene haglet inn. I løpet av ett døgn har det kommet nesten 50 kommentarer. Det samme skjedde forrige gang, og hver gang Ottar eller Kvinnefronten kommer med noen utspill.

Det er neppe et sær-Stavangersk fenomen at saker som omhandler likestilling og feminisme provoserer nettdebattantene her i landet – som i stor grad består av Frpere. Tror du ikke på det, ta en kikk på bildet til høyre, som er hentet fra en VG-artikkel. Det er likevel åpenbart at slike saker får mye mer oppmerksomhet enn det som er vanlig. Kommentarene som kommer, er sjeldent veldig saklige – folk henger seg opp i om forskjellen er 55% eller 61%, spør om RU har fått tillatelse fra mattilsynet… Mens andre skriver mer fra leveren:

Kanskje en grunn til at kvinner hører hjemme i hjemmet. De duger rett og slett ikke i arbeidslivet. Få kvinner idag er høyt lønnet, hvorfor? Fordi de tror de kan leve på mannen som skal tjene inn grunnbeløpet i et forhold/familie. Kvinner er ikke mennesker, de er til for å tilfredstille mannen. Så kvinner, back to kitchen!

Folk flest har forhåpentligvis et mer… nyansert grep på virkeligheten enn som så. Sannsynligvis er folk flest vettuge nok til å holde seg unna slike nettdebatter i det hele tatt. Samtidig må det være ekstremt demotiverende å få inntrykk av at internettet er fullt av denne typen folk. Hvor kommer slike holdninger fra?

Etter å ha deltatt såvidt på en liten facebook-debatt hvor en ansatt i en norsk dagsavis (la oss ikke nevne navnet) irriterte seg over å måtte omgås så mange OL-hatere, gjorde jeg meg noen tanker om OL og idrett, hvorvidt man kan si at dette er "viktig" relativt til andre spørsmål, og hva som kan være årsaken til de sterke følelsene det vekker både blant elskere og hatere av idretten.

Jeg er litt ambivalent i forhold til både idrettshat og idrettsfanatisme. Det er ikke løping og hopping som har gjort at mennesket har fått en særstilling blant pattedyr for å si det sånn - så jeg mener absolutt det er et poeng å legge større vekt på menneskets intellektuelle evner enn på rå styrke eller hurtighet (Hjernearbeid har jo også konstruert maskiner som gjør mye av dette mer effektivt enn menneskekroppen).

På den annen side er det ingen grunn til å hate OL, noe mer enn det er grunn til å hate andre former for kulturuttrykk som mennesker liker å underholde seg med, selv om det ikke nødvendigvis er spesielt lærerikt eller utviklende (og slike kulturuttrykk er det som kjent mange av, og de fyller sannsynligvis en nødvendig rolle i de fleste menneskers liv).

Jeg mistenker at en del av ironiseringen over, og hatet mot OL som enkelte kommer med i slike tider som vi nå er inne i kommer som en motreaksjon mot de like irriterende menneskene som framstiller lekene (og i andre tilfeller en del andre idrettsbegivenheter) som det objektivt viktigste som skjer på jorden (disse er det også en del av), og som ikke evner å se at deres personlige kultur- og underholdningspreferanser er nettopp dét, og ikke et uttrykk for noen dypere verdi, eller viktighet.

Personlig gir jeg blaffen i det meste av idrett. Etter at jeg sluttet å se på TV irriterer jeg meg heller ikke over at det tar opp unødig med sendeflate. Jeg velger heller å kose meg med noen tegneserier, dårlige sci-fi-serier, eller gammel 90-tallshiphop, samtidig som jeg er fullstendig klar over at det meste av det også er bare tull og fjas, akkurat som idrett - men det er faktisk helt OK. Det er lov å slappe av med fjas innimellom (eller ofte).

Jeg ønsker dermed altså ikke å støtte opp om "idrettshatet", selv om jeg avskriver OL og lignende arrangementer som fjas. Jeg vil også påpeke at det er viktig å skille mellom det å drive breddeidrett på den ene siden, og det å sitte i sofaen og se på toppidrett mens man spiser potetgull og drikker øl på den andre.

Breddeidrett har nok en positiv funksjon i en folkehelsesammenheng som kan rettferdiggjøre en status som noe viktigere enn bare "fjas". Tilsvarende har toppidrett det ikke (heller da en negativ en iht. potetgullet og ølen). Toppidrett er jo ofte heller ikke spesielt sunt for utøverne, da kroppen dras til ekstremer innenfor mange smale øvelse.

For å forsvare toppidretten argumenteres det jevnlig for eliteidrett gjennom at "eliten er nødvendig for bredden", men dette lukter fælt av rettferdiggjøring - nettopp et ønske om å få en selvbekreftelse rundt at ens egne kulturpreferanser er viktigere enn andres. Man kan like gjerne argumentere for at fokuset på eliteidrett er en viktig årsak til at mange ungdommer slutter med idrett i tenårene når det begynner å bli tydelig at akkurat de ikke kommer til å havne blant eliten.

Nå er det selvsagt riktig at idrett kan skape både glede, engasjement og fellesskap blant mennesker, men det kan de fleste aktiviteter hvor mennesker møtes, og de fleste kulturuttrykk. Jeg tviler sterkt på at curling har skapt flere lykkelige stunder i svært mange andres liv enn f.eks. Donald Duck & Co har i mitt. Ser man på video fra en gjennomsnittlig Star Trek-konferanse, ser man jo åpenbart både glede, engasjement og fellesskap der også, selv om jeg må innrømme at enkelte av tilhengerne skremmer meg like mye med sin Sci-Fi-fanatisme som enkelte idrettstilhengere gjør med sin opptatthet av sport.

Så jeg vil nok fortsatt ikke oppheve OL, som det her er snakk om, til et mer elevert nivå enn det annen populærkultur befinner seg på. Det har åpenbart en funksjon, men det er ikke

viktig på den samme måten som politikk, samfunnsvitenskap, naturvitenskap etc. er det. Det påvirker ikke potensielt menneskers liv på et like grunnleggende nivå. Det må tilsvarende også rangere under de kulturuttrykk som gir oss innsikt i disse spørsmålene, slik som en del skjønnlitteratur, film (og tegneserier) gjør (men andre altså ikke).

Sånn. Der var fasiten. Noe mer folket lurte på?

We continue our coverage of the Attac-conference "Another World is Possible - Which One?" at Håndverkeren konferansesenter Oslo, Norway 5.-7. february 2010 with the famous English author and activist Hillary Wainwrights (England) talk "Reclaim the state - introduction to popular democracy".

REAL DEMOCRACY: Hillary Wainwright, author of the book "Reclaim the state" and editor of Red Pepper talking in Oslo.

Earlier reports from the conference (in Norwegian and Swedish):
Eva Björklund: http://venstresida.net/?q=node/1006
Ali Esbati: http://venstresida.net/?q=node/1003
Mette Nord: http://venstresida.net/?q=node/1004

I vår tredje rapport fra Attac-konferansen "En annen verden er mulig - men hvilken?", penser vi oss inn på møtesporet om Deltagende budsjettering.

I foredraget under kan dere høre Eva Björklund fra det svenske Vänsterpartiets "internationälla forum" som snakker om deres erfaringer med internasjonalt arbeid i forhold til demokrati og deltagelse.

GJØR DET BESTE UT AV DET: Eva Björklund og Vänsterpartiet var motstandere av opprettelsen av slike partipolitisk tilknyttede bistandsorganisasjoner, men bruker midlene de får som best de kan, og tar med seg erfaringer hjem til Sverige.

Tidligere innlegg fra Attac-konferansen:
Ali Esbati: http://venstresida.net/?q=node/1003
Mette Nord: http://venstresida.net/?q=node/1004

Denne korte teksten er en utdyping til artikkelen "Menneskets natur" som tidligere skapte en viss debatt. Jeg kommer nå inn på noen mer teknisk-matematiske problemstillinger rundt evolusjon, men ha i mente det jeg siterte fra S. J. Gould i den opprinnelige artikkelen: "Our biological nature does not stand in the way of social reform. We are, as Simone de Beauvoir said, "l'etre dont l'etre est de n'être pas" - the being whose essence lies in having no essence." - Mennesket er svært tilpassingsdyktig og kan fungere i mange ulike kulturer, med ulike verdisett. Det er et av våre evolusjonsmessige fortrinn, selv om jeg ikke kommer mer inn på det i denne teksten.

Artikkelen om Menneskets natur (og debatten) fikk tydelig fram at problemet til mange libertarianere (og sikkert også mange andre) i å forstå både naturen og evolusjonsteorien, er den manglende evnen til å skille mellom "replikator" og "veihicle" (for å bruke Richard Dawkins begreper fra populære "The Selfish Gene").

Kort fortalt: Alle individer dør, mens genene lever videre. I og med at individer som er i slekt (eller tom. i samme art eller familie) deler svært mange av de samme genene, vil det i mange tilfeller være evolusjonsmessig gunstig for genene til et individ at individet ofrer seg til fordel for andre individ. Dermed er begrep som altruisme, solidaritet og andre fine ord som ikke helt rimer med et kynisk menneskesyn altså en helt naturlig del av vår biologiske bagasje.

Jeg tenkte å reflektere bitelitt mer over hvilken betydning dette har. Genene er, som Dawkins sier, rent "egoistiske". (Tilgi meg at jeg bruker et begrepsapparat som "menneskeliggjør" genene noe - de er selvsagt ikke tenkende individer, men (daglig)språket er nå engang tilpasset en makroskopisk verden, og det funker greit rent allegorisk om en ikke tar det for bokstavelig.) Men også for egoistiske individer lønner det seg (åpenbart) å samarbeide med andre for å sikre sin egen overlevelse. Derfor har gener som har gått sammen og dannet store komplekse molekylder (etter hvert a.k.a. DNA) klart seg bra i kampen for tilværelsen, og vi ser nå ikke bare enkeltmolekyler, men fullt av store flercellede organismer over hele planeten.

Og der kommer vi til kjernen i overskriften. Individet - fra et evolusjonsmessig perspektiv - er et kollektiv av mange gener som samarbeider i kampen for tilværelsen. Men individet er selvsagt ikke den eneste formen for en kollektiv genetsik struktur. Det finnes også grupper av gener mindre enn et helt DNA-molekyl som samarbeider med hverandre og delvis konkurrerer med andre gener (som i og for seg også kan finnes i samme individ).

Tilsvarende har vi jo, som tidligere nevnt, store grupper av individer som har svært likt genmateriale. Man kan se på en familie, en slekt/klan, en art, eller til og med grupper over artsnivå, og du har selvsagt en flytende overgang mellom alt dette.

Dvs. at genene, som er replikatorene - de som lever videre både etter at individer er døde og hele arter går til grunne - grupperer seg i kollektiver på mange nivå: både i individer, på nivå under individer, og på nivå over individer, som beskrevet over.

Evolusjonen vil følgelig også måtte foregå på alle disse nivåene, men selvsagt i ulik grad, og du vil ha tilfeller av både samarbeid og konkurranse på alle nivåer. Hva som er genetisk gunstig vil være en rent statistisk analyse. Om et individ f.eks. velger å ofre seg for andre individer vil den evolusjonsmessige gunstigheten av det bestemmes av både hvor mange individer som får hvor mye økt "fitness" (for å bruke et evolusjonsbegrep - "survival of the fittest"), hvor mye "fitness" individet som ofrer seg mister, og hvor mye av genmaterialet individet som ofrer seg deler med de som blir begunstiget. Tilsvarende statistiske analyser vil man kunne gjøre på de andre "kollektivnivåene" som er beskrevet over.

Et siste moment må vi likevel ta med. Dersom det evolusjonært skal ligge et "driv" for et genkollektiv å ofre seg for andre, må det være i en type situasjon som har oppstått såpass ofte i evolusjonens historie at disse strukturene faktisk har fått utviklet seg. Det kan f.eks. være at jeg (og dermed også du som leser dette) deler såpass mange gener med f.eks. ei ku at det hadde være gunstig for de fleste av genene mine å ofre meg for å redde livet til en større gruppe kyr. (La oss si en million.) Jeg kan likevel ikke si at jeg føler noen veldig trang til å ofre livet for å bremse hamburgerproduksjonen i verden. Denne type søkte eksempler kan tilfredsstille de statistiske kravene, men likevel ikke være evolusjonsmessig utviklet rett og slett fordi de aldri skjer.

En siste ting jeg har tenkt å nevne her, og som kanskje er noe mer spekulativt enn det ovenforstående: Døden. Alle individer dør til slutt. Hvorfor gjør de det? Det har vært et av de store spørsmålene mennesker har stilt seg opp gjennom tidene, og (blant annet) problemene med å besvare det har også gjort at ymse religioner har kommet opp med mange artige krumspring som "sjel", "evig liv", "himmel&helvete", "gjenfødelse", "karma" - lista er lang som dagen.

Men la oss se på det fra et evolusjonsperspektiv. Hvordan ville det gått med en samling gener som grupperte seg i kollektiver som aldri ble avløst av nye - individer som aldri døde - aldri ble skiftet ut med nye? Det hadde åpenbart skapt problemer. Evolusjonsprosessen hadde ikke fått tid til å fungere. Genkollektivene (her individene) hadde ikke fått tilpasset seg skiftende omgivelser ved å bytte ut/modifisere v. mutasjon de enkeltgenene som skaper problemer i så måte. Genkollektivet (arten) ville blitt utkonkurrert av andre arter som skiftet "vehicles" litt oftere.

Så kan det ikke være at døden rett og slett er programmert inn i genene våre? At den er en nødvendighet fra naturens side for at vi i det hele tatt skal kunne overleve? Den ultimate altruisme hvor alle individer til slutt ofres for genenes overlevelse? Det at livet forutsetter døden er jo et utgangspunkt for mange gamle munnhell og hobbyfilosofer.

Jeg er selvsagt klar over at det også uansett er andre årsaker til at vi dør. Stadig kopiering av DNA til nye celler fører f.eks. etterhver uvegerlig med seg informasjonstap, og ingenting varer slik sett evig. Men kan det ikke være at vi kunne levd betraktelig lenger, hadde det ikke vært for at det ikke var gunstig for genene våre? Jeg bare stiller spørsmålet, så får noen biologer slå seg sammen med noen statistikere og regne på det. Kanskje har de allerede gjort det for alt jeg vet - jeg følger jo ikke så nøye med - men utfordringen er uansett overlevert.

Vi fortsetter vår rapportering fra Attac-konferansen "En annen verden er mulig - men hvilken?", med Mette Nord, nestleder i Fagforbundet som snakker om den ødeleggende ideologien om New Public Management som har sneket seg inn i norsk offentlig sektor de siste årene.

NORD OG NED: Fagforbundets nestleder levner ikke sykehusreformen mye ære i sitt innlegg.

Vi på venstresida.net har skrevet mye om NPM også tidligere. Les og hør:
http://venstresida.net/?q=search/node/new+public+management

Tidligere poster om Attac-konferansen:
Ali Esbati: http://venstresida.net/?q=node/1003

Israelske økonomer har oppdaget at Israel de siste 40 årene har svindlet palestinske arbeidere som har arbeidet i Israel for mer enn 2 milliarder dollar ved å trekke fra lønnsbidraget for velferdsstønader.

En ny rapport som heter "State robbery", som kommer til å bli publisert i slutten av denne måneden, sier at tyveriet til og med fortsatte etter at de palestinske selvstyremyndighetene ble etablert i 1994, og at deler av pengene skulle gå til et fond på vegne av arbeiderne.
Ifølge informasjon som er blitt publisert av israelske funksjonærer, er det meste av pengene som er blitt tatt blitt brukt på infrastruktur i de palestinske okkuperte områdene - en formodentlig referanse til de massive statlige subsidiene som er gitt til bosetterne.

Rundt 50.000 palestinere fra Vestbredden arbeider for øyeblikket i Israel som følge av den "økonomiske freden" som ble lovet av Benyamin Netanyahu, den israelske statsministeren - som fortsetter med å ta slike bidrag fra lønna deres.

Medskyldige i bedraget, legger rapporten til, er Histadrut, den israelske fagforeningen som tvinger en månedlig skatt på de palestinske arbeiderne, til tross for at de ikke har medlemsskap eller er representert i arbeidskonflikter.

"Dette er et klart tilfelle av tyveri fra palestinske arbeidere i stor skala", sier Shir Hever, en Jerusalem-basert økonom og en av rapportens forfattere. "Det er ingen grunn for Israel og for å forsinke tilbakebetalingen til både arbeidere og deres mottakere".

Fradraget begynte rundt 1970, tre år etter den israelske okkupasjonen av de palestinske territoriene, da palestinske arbeidere strømmet inn til Israel i store tall - de fleste av dem ansatt som arbeidere i landbruket eller i konstruksjonsindustrien.

Typisk, mister arbeiderne en femtedel av lønna deres p.g.a. fradrag som er ment å dekke såkalte "old age payments", arbeidsledighetstrygt, sykeforsikring, barnetrygd, fagforeningsavgifter, pensjonsfond, ferie- og sykelønn, og helseforsikring. I praksis imidlertidig, er arbeiderne kun berettiget til uføretrygd og er forsikret mot oppsigelser og hvis bedriften går konkurs.

Ifølge rapporten, bearbeidet av to menneskerettsorganisasjoner, den Alternative Informasjonssenteret (The Alternative Information Centre) og Kav La'Oved, kun en fraksjon av bidraget, mindre en åtte prosent, blitt brukt på palestinske arbeidere. Resten hadde i hemmelighet blitt overført til finansdepartementet.

De israelske organisasjonene regner med at de palestinske arbeiderne er blitt svindlet for rundt 2,25 milliarder dollar regnet ut i dagens priser, i noe de regner som et minimum og "veldig konservativt" estimat av underslagene fra fondene. En slik sum utgjør ti prosent av de palestinske selvstyremyndighetenes budsjett.

Forfatterne legger også til at de ikke har tatt med to betydelige grupper av palestinske arbeidere med i rapporten - de som arbeider i de jødiske bosetningene og de som er en del av israels svarte marked, rett og slett fordi det var for vanskelig å få tak i tallene.

Hever sier at spørsmålet om omfanget av fradragene, de for nasjonal forsikring, er ulovlige blitt tatt fra arbeiderne ble fastsatt av den israelske høyesteretten i 1991. Dommerne godtok en anmodning fra fagforeningen til blomsterdyrkerne om at staten skulle betale tilbake 1,5 millioner dollar i bidrag fra de palestinske arbeiderne i industrien.

"Den lovlige presedensen ble satt da og kunne vært brukt til å gjenvinne resten av disse overdrevene fradragene", sier han.

På høyden av den palestinske deltakelsen i den israelske arbeidskraften, på starten av 1990-tallet, var så mange som en av tre palestinske arbeidere avhengig av en israelsk arbeidskjøper.

Israel fortsatte å kreve bidrag fra palestinske arbeidere etter dannelsen av de palestinske selvstyremyndighetene i 1994, som sa at de trengte bidragene for å sikre seg konkurransedyktigheten til israelske arbeidere.

Likevel, rapporten slår fast at Oslo-avtalen skulle begrense/forby dette. Israel gikk med på å ha en "utlikningsskatt", ekvivalent til de overdrevne bidragene som er blitt betalt av palestinske arbeidere - en tredjedel av det som ville blitt investert i et fond som senere ville blitt tilgjengelig for arbeiderne.

Faktisk, imidlertidig, rapporterte den Israelske Statlige Revisoren, en myndighet som skal fungere som "vaktbikkje", i 2003 at kun en tiendedel av pengene hadde blitt plassert i fondet.

Finansdepartementet har innrømmet at det meste av pengene er blitt tatt fra arbeidere som er blitt gitt til de Israelske Militære Myndighetene på Vestbredden som igjen har brukt på infrastruktur. Hannah Zohar, direktøren til Kav La'Oved som var del-forfatter til rapporten, tror at myndighetene referer til konstruksjonen av bosetninger.

Rapporten er som sagt også veldig kritisk til Histadrut, Israels fagforening, som er blitt anklaget for å ha tatt en del av kaka, ved å tvinge palestinske arbeidere til å betale avgift til tross for at de ikke har fått innvilget medlemsskap.

Til tross for at Histadrut enighet med sin palestinske motpart i 2008 om å betale tilbake pengene, har kun 20 prosent blitt returnert, som gjør at 30 millioner dollar fortsatt mangler.

Histadrut er også blitt anklaget for en annen svindel, sier Hever. Etter krav fra den israelske konstruksjonsindustrien ble det enighet om at palestinere skulle betale 2 prosent ekstra i skatt for å finansiere opplæringa til nye jødiske bosettere, hovedsaklig fra tidligere Sovjetunionen.

Hever sier at i praksis ville det si at palestinske arbeidere måtte "subsidiere opplæringa av arbeidere som skulle erstatte dem". Fondene ble aldri brukt som de egentlig skulle, men for å tjene familiene til israelske arbeidere.

Et spesielt kynisk bruk av fondene, slår rapporten fast, ble pengene brukt på transportable ovner som israelske soldater brukte under Gaza-massakren.

Finansdepartementet sa til sitt forsvar at rapporten var "ukorrekt og villedende", og Histadrut slo fast at rapporten var "full av løgner". Likevel, ingen kunne motbevise det som ble skrevet i rapporten med konkrete tall og analyser.

Hever sier igjen at myndighetene som er ansvarlig for fradragene, departementet for betalingene, hadde nektet å offentliggjøre noen av tallene sine, men at noen statistikker hadde kommet ut gjennom lekkasjer fra staben.

Assef Saeed, en tjenestemann for de palestinske selvstyremyndighetenes arbeidsdepartement forteller at de palestinske selvstyremyndighetene hadde lyst å diskutere spørsmålene rundt fradragene, men at det var vanskelig på grunn av kontakt mellom sidene.

I helgen 5.-7. februar hadde Attac konferanse i Oslo. Antagelig den største konferansen/møtet som er holdt i Norge i ren Attac-regi. Venstresida.net vil i tida framover bringe små og store glimt fra konferansen for den som ikke kunne være til stede. Selvsagt i tett samarbeide med NTNU/HiST Attacs TV-kanal "Taklinger TV".

Først ute er fra møtet om Velferdens langsiktige finansiering, hvor bl.a. Ali Esbati fra Manifest Analyse innledet på enkel og lettforståelig svensk.

MED HJERTE FOR HELE VELFERDEN: Manifests Ali Esbati stiller store spørsmålstegn ved behovet for neskjæringer og dokumenterer påstandene sine med forskning og statistikk.

Dersom du vil kikke nærmere på noe av statistikken og slidene til Esbati, kan du klikke på bildene under:

Kampen om jordbruksland blir tøffere og tøffere med befolkningsvekst, matvarekrise og økende etterspørsel etter kjøtt.

Rike land kjøper opp jord i fattige land, mens fattige land sjølv har lokale forsyningsutfordringer og må motta mathjelp.

Landgrabbing er et voksende problem. Landgrabbing betyr at internasjonale investeringsselskaper og statsselskaper i rike nasjoner kjøper opp land for å eksportere jordbruksproduktene ut av landet de dyrkes i. En milliard mennesker sulter i verden, mange av dem i land som er utsatt for landgrabbing.

Årsaker til landgrabbing

Landgrabbing er et resultat av flere faktorer som forsterker hverandre. Ustabile matvarepriser, det at mange land har et kronisk matunderskudd som må dekkes av import, den økte interessen for produksjon av agrodrivstoff og den økte interessen for lønnsomme investeringer i matjord er alle årsaker vi må se på. Oppkjøp og langtidsleie av jord, spesielt i Asia, Latin-Amerika og Afrika, minner mye om kappløpet etter land under kolonitiden.

Matprisene

Fra 2006 til i dag har matvareprisene steget kraftig og hurtig. Årsakene til denne prisstigningen og den internasjonale matvarekrisa er mange. Klimaendringene, økt spekulasjon på verdens matvarebørser, dyrere innsatsfaktorer i jordbruket og økt interesse for agrodrivstoff er noen av grunnene. Mer om dette kan du lese i min artikkel, Matvarekrisa – samtidas folkemord i Rødt! nummer 3/2008. Prisene på en rekke basismatvarer som ris, hvete og andre kornsorter er relativt høy. I 2009 har vi sett en liten nedgang i verdensprisene, som kan ha sammenheng med den økonomiske krisa. Men hvis man ser prisutviklingen over en litt lengre tidsperiode, må prisene på basismatvarer forsatt beskrives som svært høye.

FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) sin matvareprisindeks har økt med 32 % siden 2005. Kjøtt og andre kostbare matvarer har ikke hatt stor prisøkning i denne perioden, mens prisen på kornsorter generelt har økt med 82,5 % og prisen på ris med hele 114 %.

Matmangel

Tørke i viktige matproduserende regioner var en av flere hendelser som førte oss inn i dagens matvarekrise. I år har landene på Afrikas Horn opplevd den verste tørken siden 70-tallet. Befolkningsveksten vi har sett de siste 100 årene, ser enda ikke ut til å stoppe. I 2050 kan jorda ha 9,1 milliarder innbyggere. I løpet av de neste 20 åra vil etterspørselen etter mat øke med 50 %, og fram mot 2060 må matproduksjonen sannsynligvis dobles i verden.

Mange kapitalsterke land ser at de må se utenfor sine grenser hvis de skal være sikre på at det er nok mat til deres befolkning i framtida. Statlige investeringsselskaper fra Kina, Sør-Korea, Qatar og Saudi-Arabia har allerede kjøpt opp eller sikret seg leiekontrakter på millioner av hektar jord. Mange av landa som leier ut eller selger ut jord, mottar også matvarehjelp fra Verdens matvareprogram.

Agrodrivstoff som bensin på bålet

Både olje- og klimakrisa har økt interessen for å produsere energi og drivstoff på nye måter. En av mest populære løsningene på olje- og klima krisa har vært agrodrivstoff. Agrodrivstoff kan lages av mange forskjellig biologiske materialer, men kommersielt har interessen vært først og fremst i forhold til å gjøre om jordbruksprodukter til drivstoff. Dette legger ikke bare press på prisen til produktene man kan gjøre om til agrodrivstoff, men også press på tilgangen til jord å produsere disse produktene på. Europeiske og amerikanske selskaper innen agrodrivstoff er aktivt på jakt etter jord til å kunne produsere mer agrodrivstoff til mer miljøbevisste forbrukere i Vesten. Det norske selskapet ScanFuel sitt datterselskap i Ghana har sikret seg en kontrakt på 400 000 hektar jord i Ghana der 60 % skal brukes til å produsere agrodrivstoff.

Investering

De kraftig økende matvareprisene har gitt internasjonale selskaper og investorer en ny interesse for å investere i matproduksjon og jordbruk. På verdensmarkedet i dag blir for eksempel korn solgt opptil 40 ganger før produktet når forbrukerne. Den forventa befolkningsveksten og det økte presset på naturressurser har gjort matjord og matproduksjon til en lukrativ investering. Mens samfunnsengasjerte mennesker ser på befolkningsveksten og den økte etterspørselen etter mat som en av vårt århundrets store utfordringer, ser investorer på dette som det nye, store sikre investeringsområdet. På den andre siden ønsker myndigheter i fattige og ustabile land investeringene velkomne i håp om arbeidsplasser og inntekter.

Kappløpet etter land

Mellom 2006 og sommeren 2009 har mellom 15 og 20 millioner hektar jordbruksland i utviklingslandene blitt leid eller kjøpt av utenlandske investorer, i følge the International Food policy Research Institute (IFPRI). Den internasjonale organisasjonen Genetic Resourses Action International (GRAIN) identifiserte mer enn 100 tilfeller av landgrabbing i 2008.

Drivkreftene i denne trenden er stater og investorer som ønsker seg en plattform for mat- og agrodrivstoffeksport. Internasjonale investeringsbanker og -fond kjøper opp jordbruksland over hele kloden. Flere av verdens rike land er avhengige av matimport, som for eksempel Japan og Sør-Korea. Tørre oljerike land prøver å redusere deres vannforbruk til jordbruket ved å kjøpe og leie nytt jordbruksland i utlandet for så å eksportere det til sitt hjemmemarked.

Sjølv om det er regjeringer som tilrettelegger avtalene, så er det private selskaper som får kontroll over jorda og fortjenesten. Ofte foregår det slik at en avtale blir gjort mellom to stater om å leie jord før den staten som leier jorda lager en underkontrakt med et privat selskap. F.eks gjorde Mauritius sitt utenriksdepartement en avtale om å leie 20 000 hektar i Moçambique for å produsere ris i august i år. Etter avtalen var signert framleide Mauritius denne jorda til to private selskaper.

Etiopia

Mer enn 5,2 millioner etiopiere har behov for mathjelp fra det internasjonale samfunnet. Samtidig forsvarer det etiopiske landbruksdepartementet sin plan om å tilby 2,7 millioner hektar til utenlandske selskaper. Regjeringen har forpliktet seg til å overføre 1,7 millioner hektar før neste innhøstningssesong. Over 8000 selskaper er med i konkurransen om å sikre seg etiopisk jord. Verdens ledende oljeproduserende land, som de forente Arabiske Emirater og Saudi Arabia samt store asiatiske økonomier som Kina, India og Sør-Korea, er med i denne konkurransen for å fø egen befolkning. India leder kappløpet om tilgangen på etiopisk jord. I løpet av tre år har indiske selskaper økt sine investeringer fra 300 millioner til 4,3 milliarder. Det er dobbelt så mye som Etiopia mottar i bistand fra Vesten.

Den saudi-arabiske milliardæren Sheik Mohamed Al Amoudi sitt selskap Saudi Star Agricultural Development er etablert for å dyrke matjord i Etiopia for det saudiarabiske markedet. Selskapet har en kapital på 500 millioner og planlegger å sikre seg 500 000 hektar jord de neste 10 til 15 årene. Saudi Star eier i dag 10 000 hektar jord i Alwero i regionen Gambela, vest i Etiopia. Selskapet satser videre på å sikre seg kontrakter gjennom regionale myndigheter i Etiopia.

Kina

Å fø sin egen befolkning står høyt på den kinesiske regjeringens prioriteringsliste. Kina har 1,3 milliarder innbyggere og bare 7 % av verdens dyrkbare jord, samtidig som millioner av hektar dyrkbar jord hvert år blir ufruktbar på grunn av forurensing og voksende ørken. Kina har derfor begynt å lete utenfor sine grenser etter jord for å fø sin befolkning.

Kinas økonomiske styrke har gjort landet til en av de ledene investorene i dyrkbar jord. Kina bruker allerede nesten 1 million hektar i Indonesia til å produsere plante olje, sukker og cassava. Kina kjøper og leier jordbruksland i Filippinene, Laos, Kasakhstan, Burma, Kamerun og Uganda. Siden 95 % av kornåkrene i Asia er allerede er i bruk er Afrika det kontinentet der kineserne ser muligheter for store investeringer. I dag er over en million kinesere ansatt i kinesiske jordbruksprosjekter i Afrika.

Resultatet av landgrabbing

Oppkjøpet av matjord i utviklingslandene kan svekke matsikkerheten fordi land som er solgt eller leid til utenlandske investorer, ikke kan bli brukt til å produsere mat for lokalsamfunnet. De kapitalsterke investorene er interessert i storskala og industrielt landbruk. De fleste av avtalene gjøres i hemmelighet mellom investorer og lokale eller nasjonale myndigheter uten at informasjon om forhandlingene er tilgjengelig for folket. Dette presser småskalalandbruket og småbøndene vekk fra jorda i flere land. Småskalalandbruket er det som i dag er vanligst i de fleste utviklingsland. 85 % av jordbrukene er under 2 hektar. Mange av bøndene blir tvunget vekk fra jorda si fordi de ikke har ressursene eller mulighet til å forsvare sin historiske rettigheter til jorda de bruker. Dette rammer spesielt kvinner som er 70 % av bøndene i utviklingslandene.

Tilgangen til vann og kontroll over verdens ferskvannsressurser blir også privatisert med landgrabbing. Tilgangen og eierskapet til vannressurser er viktig for landbruket. For å kunne skape de mest produktive åkrene er tilgangen til vann viktig. Investorer i denne industrien sikrer seg også kontroll over ferskvannet i områdene de investerer i. Dette ofte på bekostning av lokalbefolkning som mister sine ferskvannskilder.

Den store andelen private selskaper som er involvert i landgrabbing, er ikke ute etter å sikre matsikkerhet i en verden der over en milliard sulter. De private selskapene er ute etter profitt på sine investeringer, og bare det. Det danske selskapet Trigon Agri har sikret seg kontroll over 170 000 hektar jord i Russland, Ukrania og Estland. Agrafirma ble etablert av investorene Jim Slater, Jim Rogers og Lord Rothschild for å kjøpe opp Brasiliansk jordbruk. Saudi Binladin Group investerer tungt i Indonesia for å dyrke ris. Engelske Emergent Asset kontrollerer 150 000 hektar i Angola, Botswana, Sør-Afrika, Swaziland, Zambia og Moçambique. Disse og mange andre private investorer har ingen interesser i matsikkerhet eller fattigdomsbekjempelse. For disse investorene sitt perspektiv er den økte globale etterspørselen etter mat en sikkerhet for sine investeringer.

Kappløpet etter land ser ut som det bare så vidt har begynt. Kampen for å sikre nok mat til alle er vårt århundres viktigste utfordring. Statene og selskapene involvert i landgrabbing representerer ikke noe løsning på denne utfordringen, de gjør sitt beste for at det skal bli umulig å løse den.

Kilder:

                                                        
Jan Hårstad, født 23. april 1943, var tidligere fast skribent for avisa Friheten.
Han er likevel mest kjent som skuespiller hvor han blant annet har
hatt en rolle i Amalies jul.

---

Det er ikke så lenge siden Erik Solheim skrev en kronikk i Dagbladet om at ved Obamas nedstigning på jorden, ville freden, sivilisasjonen og det gode liv bli utformet for all framtid.

Etter hysteriet rundt Nobels fredspris demonstrerte hele den norske eliten overfor USA at Norge var å betrakte som en uoffisiell delstat; aldri tidligere har så mange celebriteter samt venstremennesker ligget langflate overfor The Commander in Chief som har 909 militærbaser spredt over verden, med over 1 million soldater til disposisjon.

Det var to saker som i særdeleshet fikk venstremennesker til å se lyset skal vi tro vår offisielle presse. Det var at rakettutplasseringene i Baltikum skulle omgjøres og at det skulle igangsettes nedrustningsforhandlinger om atomvåpen. Om noen ønsker det skal jeg framlegge utallige sitater om dette.
Nå er da militærbudsjettet oppe til behandling i USA og vi kan kanskje, om mulig i Norge, gå fra retorikkens verden til realitetene:

• I Polen skal man i havnebyen Morag sette opp Patriotraketter fra april 2010 av, samt stasjonering av amerikansk personell og soldater.
• 5 milliarder dollar blir satt av til å vedlikeholde og modernisere atomvåpen.
• Ideen om atomvåpennedrustning gjelder helt åpenbart som et prosjekt for atomvåpen som begynner å gå ut på dato.
  
• Nuclear Bunker Busters bygges i høy fart.
  
  

Pentagons budsjett har aldri vært høyere enn under Obama,på mer enn 700 milliarder dollar, hvorav 33 milliarder til Afghanistan og Irak er utenfor budsjettet. Det man nå driver og realiserer er forward defense-doktrinen som ble framlagt i tidsskriftet Foreign Affairs i sept 2006 under tittelen Global Nato.

Det at Obama skal selge raketter og fly til Taiwan på 6,4 milliarder dollar ryster verdenspolitikken og lager en turbulens og en atmosfære globalt som er det absolutt motsatte av hva Erik Solheim og annen Obama-fans forestilte seg.

Tirsdag kveld ble jeg arrestert og bøtelagt sammen med ni andre aksjonister fra Natur og Ungdom etter en aksjon mot Sanderstøl-konferansen på Holmenkollen i Oslo.

I etterkant har jeg fått voldsomt mange positive tilbakemeldinger fra nordlendinger, men enkelte spør også hvordan sivil ulydighet harmonerer med arbeidet som folkevalgt. Derfor ønsker jeg å forklare hvorfor jeg og mange med meg anser det som nødvendig å ta sterke midler i bruk i denne spesielle saken.

Sanderstøl-konferansen er den norske oljebransjens årlige konferanse der de samler egne representanter, lobbyister og politikere. Konferansen er lukket og og det er utelukkende bransjen som avgjør hvem som får komme. På denne måten tilegner bransjen seg en særegen tilgang til beslutningstakerne, politikerne. Andre viktige samfunnsaktører som for eksempel miljøbevegelsen og lokalpolitikere blir ekskludert. Konferansen brukes til å legge strategien for en profitthungrig oljebransje som ønsker å drive fortsatt rovdrift på norsk natur og våre felles ressurser uforstyrret. Få, hvis noen, politiske spørsmål i Norge lider under et like stort demokratisk underskudd som spørsmålet om petroleumsvirksomhet på norsk sokkel.

Miljøsaken er på alvor på vei tilbake på den politiske dagsorden. Over hele verden vokser miljøorganisasjonene som reaksjon på politikernes famlende utilstrekkelighet. Også i Nord-Norge har vi sett framveksten av en ny folkebevegelse gjennom organisasjonen Folkeaksjonen for oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Oljeboring i nord truer uvurderlige fornybare ressurser i fylket vårt. Planene om oljeboring er miljøfiendlige, usosiale og et klassisk eksempel på profittjag versus menneskelige hensyn. Vi disponerer verdens siste store torskebestand. Det er galskap å risikere å ødelegge den.

Stadig færre kjøper dessuten argumentene om en boom i arbeidsplasser. Vi veit bedre - arbeidsplassene ville hovedsaklig havnet i Stavanger og på Østlandet. Nordnorges framtid skapes i dag. Jeg er en av dem som tror og håper på en landsdel med økonomisk, sosial og kulturell vekst i framtida. Og det er grunnlag for en ny, fornybar industri i nord. REC i Glomfjord som produserer solceller og Ruukki Profiler på Mo som produserer deler til vindmøller er eksempler å slik indusrti. Nord-Norge har mulighet til å bli en pioner av verdensstørrelse innenfor ny, miljøvennlig produksjon. Det handler bare om politisk vilje til å satse på denne typen næringsvirksomhet.

Som folkevalgt har jeg et særlig ansvar for å slåss for velgernes interesser i tråd med Rødts program. En skulle jo tro at vi som er valgte politikere i Nordland ville bli tatt med på råd når Nord-Norges framtid avgjøres, men det er dessverre ikke tilfelle. Gjennom sivil ulydighetsaksjonen mot Sanderstølen-konferansen har nordnorske ungdommer tatt tilbake litt av innflytelsen over vår felles framtid som den maktarrogante oljeindustrien har fratatt oss. Den moralske seieren har vi allerede vunnet. Men skal vi vinne kampen for miljøet må enda flere bli med i folkebevegelsen mot forurensende petroleumsvirksomhet.

I forbindelse med fengslingen av aktivistene (som nå er sluppet ut) publiserer vi dine rettigheter som er strengt nødvendig for alle aktivister. Her har dere "aktivist-rettighetene". Les dem, ta vare på dem og PUGG dem!

---

Det eneste du plikter å oppgi til politiet er:

• Navn
• Bostedsadresse, ikke hvilken etasje du bor i. Det kan være lurt å oppgi "uten fast bopel" om du ikke bor på adressa du er registrert på i folkeregistret.
• Fødselsdato, ikke personnummer
• Yrke, ikke hvor du jobber eller går på skole

Mer enn disse tingene kan aldri politiet i noen sammenheng kreve at du skal si. Det kommer sjeldent noe godt ut av å la seg avhøre. Ofte blir tiltalte dømt på bakgrunn av det de sjøl har fortalt, og i mange saker har ikke politiet annet å gå etter enn den informasjonen som er gitt i avhør. Dette veit politiet, og de bruker alle midler for å få deg i tale. De vil enten true deg, eller spille kamerat og late som de bare "vil ditt eget beste". Taktikken med "good-cop" og "bad-cop" er en klassiker. En annen taktikk er å få deg i snakk om hverdagslige ting for så å dreie samtalen inn på det du egentlig ikke ønsker å forklare deg om.

Den gyldne regelen er å alltid svare "jeg ønsker ikke å avgi forklaring" uansett hva de spør om. I retten kan du heller bli straffa for å lyge. Men dersom du har avgitt forklaring tidligere, og denne ikke samsvarer med det du sier i retten, sier det seg sjøl at "troverdigheten" din ikke akkurat flyr i været.

Dersom du er under 18, har du krav på å ha med verge når du blir avhørt. Dersom verge ikke kan eller vil komme, oppnevnes en annen, gjerne fra barnevernsvakta.

DU KAN KREVE

Det er fint lite du kan kreve av politiet. Tjenestenummer skal de oppgi, noe du bør spørre om dersom du seinere vil anmelde dem for eksempel vold.

FIRE TIMER

Politiet kan kreve at du fjerner deg fra en offentlig plass. De kan kreve at du viser hva du har i lommene. Og sjøl om du ikke har gjort noe ulovlig, kan de arrestere deg og holde deg inntil fire timer. Når de kaster deg på cella vil du bli fratatt alle løse gjenstander. Du kan alltids spørre, men ikke gjør deg noen forhåpninger om å få den ene telefonsamtalen du har krav på.

24 TIMER

Om politiet vil holde deg mer enn fire timer må de sikte deg for noe. Da kan de holde deg inntil 24 timer. Et sleipt unntak er om du blir pågrepet dagen før en helligdag, da kan de holde deg til nærmeste hverdag (så hold deg i ro før påske...)

VARETEKT

Om de vil holde deg enda lengre må du framtilles for forhørsretten som avgjør om du skal varetektsfengsles. Da har du krav på gratis advokat. Det beste er å kunne navnet på et par ålreite advokater fra fø, ellers vil politiet oppnevne en de liker, noe som ikke nødvendigvis er en fordel for deg.

FORELEGG/BØTER

Du har rett til fem dagers betenkningstid, men det kan lønne seg å ikke vedta forelegg/bøter. Da vil saken din komme opp for retten, hvis du har en sjanse til å bli frifunnet eller få boten nedsatt. Forskjellen er at du ved å vedta en bot, uten videre godtar politiets dom.

Det finnes dessuten flere eksempler på folk, som har vedtatt bot må betale den, mens folk som ikke har vedtatt, og so har blitt arrestert for samme sak, har sluppet på grunn av henleggelse.

FOTO OG FINGERAVTRYKK

Du bør nekte å avgi foto og fingeravtrykk for å vanskeliggjøre politiets registreringsarbeid. Politiet må sikte deg for et lovbrudd med en strafferamme hvor du risikerer fengsel hvis de skal kunne kreve at du skal avgi foto og fingeravtrykk. Politiet har ikke rett til å bruke tvang eller makt uten at retten har avgjort dette.

VITNER

Selv om du har en status som vitne behøver du aldri forklare deg for politiet. Om de mener det du har å si er viktig kan de likevel innkalle deg til å avgi forklaring for forhørsretten. Om du møter i retten med status som vitne er du i følge loven forpliktet til å avgi forklaring. Du har ingen vitneplikt mot din samboer eller familie. Og du har rett til å nekte å forklare deg dersom svarene du må gi gjør at du selv risikerer å bli siktet for noe. En forklaring i Forhørsretten eller direkte til politiet vil seinere bli bruktmot deg om du forklarer deg i retten.

Flere vi kjenner har blitt ilagt bøter for ikke å møe i retten som vitner. Husk derfor at en innkallelse (og det gjelder til hva som helst!) ikke er gyldig før politiet kan bevise at du eller noen i din husstand har mottatt den.

MEN HVA MED CONCEPT?

Det eneste vaktselskapet i utgangspunktet har lov til, er det samme som alle kan gjøre hvis de er vitne til en ulovlig handling, nemlig "pågripelse" og melde fra til politiet. Pågripelse betyr på godt norsk å holde fast til politiet kommer, og meldinga til politiet skal gjøres så raskt som mulig. Vakter kan ikke ransake deg eller kreve legitimasjon dersom du er på offentlig sted.

En annen sak er det derimot hvis du er inne på et område som eies av noen som har leid vakter til å holde oppsikt/orden. Da kan eier av området lage "spesial-regler", for eksempel i forhold til legitimasjon og ransaking.

ERSTATNING - SKADEVERK

Når du er under kriminell lavalder, kan foreldra dine bli erstatningspliktige for dine kunstverk. I 1997 var erstatninga opptil 5000,- for hver "ting" som er pynta på.

Forresten: Visste du at politiet kan vise eller bringe hjem folk under 15 som er ute på offentlig sted etter 22.00? Og hvis de finner grunn til det (!) kan de også vise/bringe hjem ungdom mellom 15 og 18 år etter 22.00....

I dette øyeblikket pågår sanderstølenkonferansen hvor oljekapitalens
 interesseorganisasjoner møtes for å diskutere oljens framtid og videre strategi bak lukkede dører. Verken presse, observatører eller andre får lov å delta. På grunn av dette protesterte aktivister i Rød Ungdom og Natur og Ungdom, som prøvde å hindre åpningen av konferansen.

Dette førte til at ti demonstranter ble arrestert av politiet, og staten viser seg igjen som kapitalens beskytter overfor arbeiderklassen og de progressive kreftene i Norge. Noen av de arresterte er fylkestingrepresentant for Rødt Ingeborg Steinholt, RU'er Audun Ulvsønn Nyheim og flere fra Natur og Ungdom. De sitter per nå fortsatt på glattcella og har iløpet av 12 timer kun fått 3 brødskiver.

Radikal Front krever at aktivistene blir sluppet fri, støtter deres kamp mot oljekapitalen, og for kampen mot oljeboring i Nord-Norge.

På tross av uenighet i en del andre saker må jeg selvsagt støtte fylkesordfører Tore O Sandvik i at mobile gasskraftverk er en helt hårreisende idiotisk prioritering av ressurser dersom vi ønsker å løse kraftproblematikken i Midt-Norge.

Olav Bratland, fylkesordfører i Møre og Romsdal, som vil ha gasskraftverkene, kan ikke ha satt seg inn i de mulighetene vi har for energieffektivisering. De midlene som har gått til mobile gasskraftverk kunne ha løst mye av kraftutfordringene i regionen, dersom de hadde vært satt inn i ENØK-tiltak slik Sandvik foreslår. Rødt har lenge hatt et fokus på energisituasjonen i Trøndelag, og vi har flere ganger forsøkt å få økt fokus på energisparing i Fylkestinget i Sør-Trøndelag, og jeg synes det er svært positivt at vi nå i stadig større grad får selskap av flertallet.

Både Energirådets rapport om Energieffektivisering fra desember 2008, og Lavenergiutvalgets rapport fra juni 2009 viser at vi har et enormt uutnyttet potensiale i forhold til energisparing, og dette er overlegent den mest miljøvennlige måten å skaffe oss ny energi på. Dersom midlene til mobile gasskraftverk hadde gått til dette, hadde vi ikke hatt noen kraftkrise i Midt-Norge i dag, og det måtte da ha vært bedre enn dagens situasjon? Møre og Romsdals fylkesordfører kan rett og slett ikke ha satt seg inn i sakens realiteter.

Da har jeg mer sansen for Natur og Ungdoms Silje Lundberg som er skeptisk til å selge noe av den mest miljøfiendtlige kraftproduksjonen vi har. Det ideelle hadde åpenbart vært at gasskraftverkene aldri kom i bruk i det hele tatt, og at man kunne få midler til sparingstiltak fullstendig uavhengig av et salg. Men så lenge dette ikke er realistisk, og forutsatt at midlene faktisk brukes til ENØK-tiltak vil summen for miljøet høyst sannsynlig likevel bli positiv ved et slikt salg.

Den norske regjeringen
Ved statsminister Jens Stoltenberg                Oslo, 27. januar 2010

---

Det er nå ett år siden de israelske angrepene på Gazastripen hvor et helt samfunn ble lagt i ruiner. Halvparten av befolkningen på Gazastripen er barn og det kan ikke rettferdiggjøres at disse lider under de israelske sanksjonene og krigføring. I følge Goldstone-rapporten brøt Israel bevisst internasjonal lovgivning på flere områder og de må stilles til ansvar. Men ett år etter krigen er Gazastripen fortsatt under blokade, og befolkningen er avhengig av bistand utenfra for å overleve. Må det være slik?



I Øst-Jerusalem og på Vestbredden trappes utbyggingen av illegale bosettinger opp, stikk i strid med den 4. Genevekonvensjonen. I 2009 utførte den israelske hæren i gjennomsnitt 100 husraids per uke, hvor de gikk inn i hjemmene til folk om natten og søkte etter ungdommer eller andre som tar del i de ukentlige, ikke-voldelige, demonstrasjonene mot muren. Grasrotbevegelsene som jobber mot muren og okkupasjonen, gjennom ikke-voldelige aksjoner og lobbyvirksomhet rettet mot utenlandske regjeringer og solidaritetsbevegelser, blir utsatt for et enormt press. Koordinator for Stop The Wall kampanjen, Jamal Juma, og hans medarbeider Mohammed Othman, ble i fjor arrestert for sin aktivitet og holdt i administrativ forvaring uten lov og dom. I dag sitter 700 palestinere arrestert under administrativ forvaring. Må det være slik?

Vi ber innstendig regjeringspartene om å se på disse sakene og svare på hvilke tiltak som vurderes i de følgende presserende saker:

 1. Blokaden av Gaza har vedvart siden juni 2007. Den tillatte import og eksport ligger langt under behovet. Palestinerne får ikke bruke sin egen kystlinje eller luftrom. I desember mistet fem palestinere livet i tunnelene som brukes for å få inn livsviktige varer fra Egypt. Menneskene som mistet husene sine under angrepene i fjor har ikke fått bygget nye hjem fordi import av sement og byggematerialer ikke er tillatt av israelske myndigheter.  FN karakteriserer situasjonen som kritisk. Dette er ikke en naturkatastrofe, men en katastrofe skapt og styrt av mennesker. Talspersoner for både FN og Amnesty International kaller det er kollektiv avstraffing og krever at blokaden heves.
-Hvilke tiltak vil regjeringen iverksette for å få oppheve blokaden?

2. Regjeringen har ikke iverksatt tiltak overfor israelske myndigheter mot de ulovlige bosettingene til israelerne. På Vestbredden og spesielt i Øst-Jerusalem foregår en storstilt utvidelse av bosettingene. Palestinerne, særlig i Øst-Jerusalem, blir kastet ut av sine hjem uten lov og dom. Vi har besøkt flere familier som nå bor på gaten utenfor sine egne hjem.

Sammen med muren som skal stå ferdig i 2011, skiller bosettinger og gjerder palestinerne fra palestinere, samtidig som de okkuperer jorden til bøndene og dermed ødelegger produktivitet, og opptar enda mer av en fremtidig palestinsk stat.
-Hvilke motreaksjoner vil Regjeringen iverksette for å få en stans i utbyggingen av illegale bosettinger og byggingen av muren på Vestbredden og i Øst-Jerusalem ?

3. Jamal Juma og Mohammad Othman ble løslatt fra fengselet etter massivt internasjonalt press, nå arresterer israelske okkupasjonsstyrker aktørene på grasroten i lokalavdelingene til Stop the Wall. Til sammen er nå 45 personer arrestert for å ha deltatt i organiseringen mot muren. Juma og Ohtman ble løslatt etter spesielt press fra Tyskland, England og Sverige. Norge kom etter med en svak uttalelse.  Juma har vært en av hovedkildene for Etikkrådets arbeid med de omstridte Israel-investeringene og var den som inviterte Etikkrådet til besøk i de okkuperte områdene. Norge kan gjøre en forskjell. Etter grundig gjennomgang fra Etikkrådet, trakk Oljefondet Utland sine investeringer i selskapet El Bit som leverer overvåkningsutstyr til den illegale muren på Vestbredden. Mohammed Othman fra Stop The Wall, som nylig ble arrestert, var en av pådriverne for dette. Vi ber innstendig Regjeringen om å se på de resterende 51 israelske selskapene Norge investerer i. Vår fremtidige pensjon bør ikke være fundert på investeringer i en undertrykkende okkupasjonsmakt.

Det er ikke lenger nok med velmenende ord overfor israelske myndigheter. Det må handles!

Vi ber Regjeringen og regjeringspartiene gi sine synspunkt på våre spørsmål så snart som mulig.


Med hilsen
PALESTINAKOMITEEN I NORGE


Line Khateeb
Leder av Palestinakomiteen i Norge

Jens Ingvald Olsen var 1. kandidat på Rødts stortingsliste ved høstens valg. Han er nå
gruppeleder for Rødt Tromsø og er kjent for sin jobb som regionalt verneombud i Fellesforbundet, og hans engasjement i Nei til OL.

---

For de som har vært i tvil, så ble det kraftig slått fast i siste
kommunestyremøte i Tromsø at makta i byen ikke sitter i kommunestyresalen.
Fra ei nesten bankerott kommunekasse blei det skvisa ut nesten 400.000 kr til
OL-selskapet Tromsø Romsa 2018 AS. Etter at Høyre og Venstre sammen med Frp,
Krf og Rødt i formannskapet to dager tidligere utgjorde flertallet, og sa nei
til denne kapitaloverføringa, ble det full mobilisering av pengeeliten og
avisene i byen mot dette «uhyrlige» vedtaket. - Tromsøs rennomè sto på
spill, - kommunen ville miste all troverdighet hos de viktigste bedriftene
som vi er helt avhengig av.
 
Troverdighet hos hvem?
Bedriftene det er snakk om er Troms Kraft (som kommunen og fylkeskommunen
eier), Sparebank1 (som er minst like avhengig av kommunen), Mack (som
allerede er på tur til Balsfjord), Hurtigruten(hvor kommunen har tapt flere
titalls millioner) og til slutt Troms Fylkeskommune.
Høyre og Venstre bøyde seg, ikke uventet, for presset. Og Nordlysredaktør
Amundsen bejubler sjølsagt snuoperasjonen på lederplass.
Styret i Tromsø Romsa 2018 AS hadde ansvar for at det var driftsmidler nok i
selskapet til å dekke alle fordringer, også den siste fakturaen på vel 1,2
millioner kr fra Høyesterett. Nærmere 60 millioner kr har OL-selskapet brukt
fram til siste årsskifte. Driftsmidlene har fram til nå kommet som
bevilgninger fra ulike kilder, med RDA som den største. Ordfører Hausberg
deltok på vegne av kommunen på eiermøtet 18.des 2009 i T2018 AS og lovte
tydeligvis, uten at han hadde sikra seg politisk flertall, at kommunen
stiller opp med ny kapital. At ordføreren lover mer enn han kan stå inne for,
kan ikke vi som ikke har noen politiske avtaler med ham og AP stilles til
ansvar for.
Det blei tydeligvis ikke  gjort forsøk på å hente midler fra andre steder. Men
det var sjølsagt mulig å bruke retten som aksjeloven gir til å slå selskapet
konkurs.
På denne bakgrunn er det naturlig å hevde at  aksjelovens mulighet for å
hindre innsyn for media og oss politikere som var kritisk til prosjektet, var
et sentralt element da OL-arbeidet blei etablert som aksjeselskap. Stensbøl
og T2018 AS brukte da også denne muligheten aktivt.
 
Godt omdømme?
Når det nå stunder mot OL i Vancouver, hvor kostnadene nærmer seg 50
milliarder kr mot opprinnelig omlag 10 milliarder kr, skal vi være svært
glade for at Giske og regjeringa gjennomførte kvalitetssikringa av T2018
AS`søknad. Den bekrefta det som vi i Nei til OL allerede hadde dokumentert:
Dette var en søknad som (bevisst?) var kraftig underbudsjettert og hadde
store mangler i forhold til dokumentasjon med hensyn på logistikk,
overnatting, miljø og ringvirkninger. Totalt blei kostnadene for Tromsøs
OL-eventyr nærmere 100 millioner kr.  Når Hausberg & co sier det er
næringslivet som har finansiert søknadskostnadene, så er det bare delvis
riktig. Men næringslivet har imidlertid hentet tilbake både egne penger og de
som det offentlige har bevilga.  Konsulentbransjen, rådgivere, forskere og
konferansearrangører har levd godt på søknadsprosessen. Fellesskapet og
idretten sitter igjen med null og nada. Men i følge ordfører Arild Hausberg
har Tromsø oppnådd et særdeles godt omdømme nasjonalt og internasjonalt. For
noen er tydeligvis all reklame god reklame.