Rød Planet

I helgen 5.-7. februar hadde Attac konferanse i Oslo. Antagelig den største konferansen/møtet som er holdt i Norge i ren Attac-regi. Venstresida.net vil i tida framover bringe små og store glimt fra konferansen for den som ikke kunne være til stede. Selvsagt i tett samarbeide med NTNU/HiST Attacs TV-kanal "Taklinger TV".

Først ute er fra møtet om Velferdens langsiktige finansiering, hvor bl.a. Ali Esbati fra Manifest Analyse innledet på enkel og lettforståelig svensk.

MED HJERTE FOR HELE VELFERDEN: Manifests Ali Esbati stiller store spørsmålstegn ved behovet for neskjæringer og dokumenterer påstandene sine med forskning og statistikk.

Dersom du vil kikke nærmere på noe av statistikken og slidene til Esbati, kan du klikke på bildene under:

Kampen om jordbruksland blir tøffere og tøffere med befolkningsvekst, matvarekrise og økende etterspørsel etter kjøtt.

Rike land kjøper opp jord i fattige land, mens fattige land sjølv har lokale forsyningsutfordringer og må motta mathjelp.

Landgrabbing er et voksende problem. Landgrabbing betyr at internasjonale investeringsselskaper og statsselskaper i rike nasjoner kjøper opp land for å eksportere jordbruksproduktene ut av landet de dyrkes i. En milliard mennesker sulter i verden, mange av dem i land som er utsatt for landgrabbing.

Årsaker til landgrabbing

Landgrabbing er et resultat av flere faktorer som forsterker hverandre. Ustabile matvarepriser, det at mange land har et kronisk matunderskudd som må dekkes av import, den økte interessen for produksjon av agrodrivstoff og den økte interessen for lønnsomme investeringer i matjord er alle årsaker vi må se på. Oppkjøp og langtidsleie av jord, spesielt i Asia, Latin-Amerika og Afrika, minner mye om kappløpet etter land under kolonitiden.

Matprisene

Fra 2006 til i dag har matvareprisene steget kraftig og hurtig. Årsakene til denne prisstigningen og den internasjonale matvarekrisa er mange. Klimaendringene, økt spekulasjon på verdens matvarebørser, dyrere innsatsfaktorer i jordbruket og økt interesse for agrodrivstoff er noen av grunnene. Mer om dette kan du lese i min artikkel, Matvarekrisa – samtidas folkemord i Rødt! nummer 3/2008. Prisene på en rekke basismatvarer som ris, hvete og andre kornsorter er relativt høy. I 2009 har vi sett en liten nedgang i verdensprisene, som kan ha sammenheng med den økonomiske krisa. Men hvis man ser prisutviklingen over en litt lengre tidsperiode, må prisene på basismatvarer forsatt beskrives som svært høye.

FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) sin matvareprisindeks har økt med 32 % siden 2005. Kjøtt og andre kostbare matvarer har ikke hatt stor prisøkning i denne perioden, mens prisen på kornsorter generelt har økt med 82,5 % og prisen på ris med hele 114 %.

Matmangel

Tørke i viktige matproduserende regioner var en av flere hendelser som førte oss inn i dagens matvarekrise. I år har landene på Afrikas Horn opplevd den verste tørken siden 70-tallet. Befolkningsveksten vi har sett de siste 100 årene, ser enda ikke ut til å stoppe. I 2050 kan jorda ha 9,1 milliarder innbyggere. I løpet av de neste 20 åra vil etterspørselen etter mat øke med 50 %, og fram mot 2060 må matproduksjonen sannsynligvis dobles i verden.

Mange kapitalsterke land ser at de må se utenfor sine grenser hvis de skal være sikre på at det er nok mat til deres befolkning i framtida. Statlige investeringsselskaper fra Kina, Sør-Korea, Qatar og Saudi-Arabia har allerede kjøpt opp eller sikret seg leiekontrakter på millioner av hektar jord. Mange av landa som leier ut eller selger ut jord, mottar også matvarehjelp fra Verdens matvareprogram.

Agrodrivstoff som bensin på bålet

Både olje- og klimakrisa har økt interessen for å produsere energi og drivstoff på nye måter. En av mest populære løsningene på olje- og klima krisa har vært agrodrivstoff. Agrodrivstoff kan lages av mange forskjellig biologiske materialer, men kommersielt har interessen vært først og fremst i forhold til å gjøre om jordbruksprodukter til drivstoff. Dette legger ikke bare press på prisen til produktene man kan gjøre om til agrodrivstoff, men også press på tilgangen til jord å produsere disse produktene på. Europeiske og amerikanske selskaper innen agrodrivstoff er aktivt på jakt etter jord til å kunne produsere mer agrodrivstoff til mer miljøbevisste forbrukere i Vesten. Det norske selskapet ScanFuel sitt datterselskap i Ghana har sikret seg en kontrakt på 400 000 hektar jord i Ghana der 60 % skal brukes til å produsere agrodrivstoff.

Investering

De kraftig økende matvareprisene har gitt internasjonale selskaper og investorer en ny interesse for å investere i matproduksjon og jordbruk. På verdensmarkedet i dag blir for eksempel korn solgt opptil 40 ganger før produktet når forbrukerne. Den forventa befolkningsveksten og det økte presset på naturressurser har gjort matjord og matproduksjon til en lukrativ investering. Mens samfunnsengasjerte mennesker ser på befolkningsveksten og den økte etterspørselen etter mat som en av vårt århundrets store utfordringer, ser investorer på dette som det nye, store sikre investeringsområdet. På den andre siden ønsker myndigheter i fattige og ustabile land investeringene velkomne i håp om arbeidsplasser og inntekter.

Kappløpet etter land

Mellom 2006 og sommeren 2009 har mellom 15 og 20 millioner hektar jordbruksland i utviklingslandene blitt leid eller kjøpt av utenlandske investorer, i følge the International Food policy Research Institute (IFPRI). Den internasjonale organisasjonen Genetic Resourses Action International (GRAIN) identifiserte mer enn 100 tilfeller av landgrabbing i 2008.

Drivkreftene i denne trenden er stater og investorer som ønsker seg en plattform for mat- og agrodrivstoffeksport. Internasjonale investeringsbanker og -fond kjøper opp jordbruksland over hele kloden. Flere av verdens rike land er avhengige av matimport, som for eksempel Japan og Sør-Korea. Tørre oljerike land prøver å redusere deres vannforbruk til jordbruket ved å kjøpe og leie nytt jordbruksland i utlandet for så å eksportere det til sitt hjemmemarked.

Sjølv om det er regjeringer som tilrettelegger avtalene, så er det private selskaper som får kontroll over jorda og fortjenesten. Ofte foregår det slik at en avtale blir gjort mellom to stater om å leie jord før den staten som leier jorda lager en underkontrakt med et privat selskap. F.eks gjorde Mauritius sitt utenriksdepartement en avtale om å leie 20 000 hektar i Moçambique for å produsere ris i august i år. Etter avtalen var signert framleide Mauritius denne jorda til to private selskaper.

Etiopia

Mer enn 5,2 millioner etiopiere har behov for mathjelp fra det internasjonale samfunnet. Samtidig forsvarer det etiopiske landbruksdepartementet sin plan om å tilby 2,7 millioner hektar til utenlandske selskaper. Regjeringen har forpliktet seg til å overføre 1,7 millioner hektar før neste innhøstningssesong. Over 8000 selskaper er med i konkurransen om å sikre seg etiopisk jord. Verdens ledende oljeproduserende land, som de forente Arabiske Emirater og Saudi Arabia samt store asiatiske økonomier som Kina, India og Sør-Korea, er med i denne konkurransen for å fø egen befolkning. India leder kappløpet om tilgangen på etiopisk jord. I løpet av tre år har indiske selskaper økt sine investeringer fra 300 millioner til 4,3 milliarder. Det er dobbelt så mye som Etiopia mottar i bistand fra Vesten.

Den saudi-arabiske milliardæren Sheik Mohamed Al Amoudi sitt selskap Saudi Star Agricultural Development er etablert for å dyrke matjord i Etiopia for det saudiarabiske markedet. Selskapet har en kapital på 500 millioner og planlegger å sikre seg 500 000 hektar jord de neste 10 til 15 årene. Saudi Star eier i dag 10 000 hektar jord i Alwero i regionen Gambela, vest i Etiopia. Selskapet satser videre på å sikre seg kontrakter gjennom regionale myndigheter i Etiopia.

Kina

Å fø sin egen befolkning står høyt på den kinesiske regjeringens prioriteringsliste. Kina har 1,3 milliarder innbyggere og bare 7 % av verdens dyrkbare jord, samtidig som millioner av hektar dyrkbar jord hvert år blir ufruktbar på grunn av forurensing og voksende ørken. Kina har derfor begynt å lete utenfor sine grenser etter jord for å fø sin befolkning.

Kinas økonomiske styrke har gjort landet til en av de ledene investorene i dyrkbar jord. Kina bruker allerede nesten 1 million hektar i Indonesia til å produsere plante olje, sukker og cassava. Kina kjøper og leier jordbruksland i Filippinene, Laos, Kasakhstan, Burma, Kamerun og Uganda. Siden 95 % av kornåkrene i Asia er allerede er i bruk er Afrika det kontinentet der kineserne ser muligheter for store investeringer. I dag er over en million kinesere ansatt i kinesiske jordbruksprosjekter i Afrika.

Resultatet av landgrabbing

Oppkjøpet av matjord i utviklingslandene kan svekke matsikkerheten fordi land som er solgt eller leid til utenlandske investorer, ikke kan bli brukt til å produsere mat for lokalsamfunnet. De kapitalsterke investorene er interessert i storskala og industrielt landbruk. De fleste av avtalene gjøres i hemmelighet mellom investorer og lokale eller nasjonale myndigheter uten at informasjon om forhandlingene er tilgjengelig for folket. Dette presser småskalalandbruket og småbøndene vekk fra jorda i flere land. Småskalalandbruket er det som i dag er vanligst i de fleste utviklingsland. 85 % av jordbrukene er under 2 hektar. Mange av bøndene blir tvunget vekk fra jorda si fordi de ikke har ressursene eller mulighet til å forsvare sin historiske rettigheter til jorda de bruker. Dette rammer spesielt kvinner som er 70 % av bøndene i utviklingslandene.

Tilgangen til vann og kontroll over verdens ferskvannsressurser blir også privatisert med landgrabbing. Tilgangen og eierskapet til vannressurser er viktig for landbruket. For å kunne skape de mest produktive åkrene er tilgangen til vann viktig. Investorer i denne industrien sikrer seg også kontroll over ferskvannet i områdene de investerer i. Dette ofte på bekostning av lokalbefolkning som mister sine ferskvannskilder.

Den store andelen private selskaper som er involvert i landgrabbing, er ikke ute etter å sikre matsikkerhet i en verden der over en milliard sulter. De private selskapene er ute etter profitt på sine investeringer, og bare det. Det danske selskapet Trigon Agri har sikret seg kontroll over 170 000 hektar jord i Russland, Ukrania og Estland. Agrafirma ble etablert av investorene Jim Slater, Jim Rogers og Lord Rothschild for å kjøpe opp Brasiliansk jordbruk. Saudi Binladin Group investerer tungt i Indonesia for å dyrke ris. Engelske Emergent Asset kontrollerer 150 000 hektar i Angola, Botswana, Sør-Afrika, Swaziland, Zambia og Moçambique. Disse og mange andre private investorer har ingen interesser i matsikkerhet eller fattigdomsbekjempelse. For disse investorene sitt perspektiv er den økte globale etterspørselen etter mat en sikkerhet for sine investeringer.

Kappløpet etter land ser ut som det bare så vidt har begynt. Kampen for å sikre nok mat til alle er vårt århundres viktigste utfordring. Statene og selskapene involvert i landgrabbing representerer ikke noe løsning på denne utfordringen, de gjør sitt beste for at det skal bli umulig å løse den.

Kilder:

                                                        
Jan Hårstad, født 23. april 1943, var tidligere fast skribent for avisa Friheten.
Han er likevel mest kjent som skuespiller hvor han blant annet har
hatt en rolle i Amalies jul.

---

Det er ikke så lenge siden Erik Solheim skrev en kronikk i Dagbladet om at ved Obamas nedstigning på jorden, ville freden, sivilisasjonen og det gode liv bli utformet for all framtid.

Etter hysteriet rundt Nobels fredspris demonstrerte hele den norske eliten overfor USA at Norge var å betrakte som en uoffisiell delstat; aldri tidligere har så mange celebriteter samt venstremennesker ligget langflate overfor The Commander in Chief som har 909 militærbaser spredt over verden, med over 1 million soldater til disposisjon.

Det var to saker som i særdeleshet fikk venstremennesker til å se lyset skal vi tro vår offisielle presse. Det var at rakettutplasseringene i Baltikum skulle omgjøres og at det skulle igangsettes nedrustningsforhandlinger om atomvåpen. Om noen ønsker det skal jeg framlegge utallige sitater om dette.
Nå er da militærbudsjettet oppe til behandling i USA og vi kan kanskje, om mulig i Norge, gå fra retorikkens verden til realitetene:

• I Polen skal man i havnebyen Morag sette opp Patriotraketter fra april 2010 av, samt stasjonering av amerikansk personell og soldater.
• 5 milliarder dollar blir satt av til å vedlikeholde og modernisere atomvåpen.
• Ideen om atomvåpennedrustning gjelder helt åpenbart som et prosjekt for atomvåpen som begynner å gå ut på dato.
  
• Nuclear Bunker Busters bygges i høy fart.
  
  

Pentagons budsjett har aldri vært høyere enn under Obama,på mer enn 700 milliarder dollar, hvorav 33 milliarder til Afghanistan og Irak er utenfor budsjettet. Det man nå driver og realiserer er forward defense-doktrinen som ble framlagt i tidsskriftet Foreign Affairs i sept 2006 under tittelen Global Nato.

Det at Obama skal selge raketter og fly til Taiwan på 6,4 milliarder dollar ryster verdenspolitikken og lager en turbulens og en atmosfære globalt som er det absolutt motsatte av hva Erik Solheim og annen Obama-fans forestilte seg.

I forbindelse med fengslingen av aktivistene (som nå er sluppet ut) publiserer vi dine rettigheter som er strengt nødvendig for alle aktivister. Her har dere "aktivist-rettighetene". Les dem, ta vare på dem og PUGG dem!

---

Det eneste du plikter å oppgi til politiet er:

• Navn
• Bostedsadresse, ikke hvilken etasje du bor i. Det kan være lurt å oppgi "uten fast bopel" om du ikke bor på adressa du er registrert på i folkeregistret.
• Fødselsdato, ikke personnummer
• Yrke, ikke hvor du jobber eller går på skole

Mer enn disse tingene kan aldri politiet i noen sammenheng kreve at du skal si. Det kommer sjeldent noe godt ut av å la seg avhøre. Ofte blir tiltalte dømt på bakgrunn av det de sjøl har fortalt, og i mange saker har ikke politiet annet å gå etter enn den informasjonen som er gitt i avhør. Dette veit politiet, og de bruker alle midler for å få deg i tale. De vil enten true deg, eller spille kamerat og late som de bare "vil ditt eget beste". Taktikken med "good-cop" og "bad-cop" er en klassiker. En annen taktikk er å få deg i snakk om hverdagslige ting for så å dreie samtalen inn på det du egentlig ikke ønsker å forklare deg om.

Den gyldne regelen er å alltid svare "jeg ønsker ikke å avgi forklaring" uansett hva de spør om. I retten kan du heller bli straffa for å lyge. Men dersom du har avgitt forklaring tidligere, og denne ikke samsvarer med det du sier i retten, sier det seg sjøl at "troverdigheten" din ikke akkurat flyr i været.

Dersom du er under 18, har du krav på å ha med verge når du blir avhørt. Dersom verge ikke kan eller vil komme, oppnevnes en annen, gjerne fra barnevernsvakta.

DU KAN KREVE

Det er fint lite du kan kreve av politiet. Tjenestenummer skal de oppgi, noe du bør spørre om dersom du seinere vil anmelde dem for eksempel vold.

FIRE TIMER

Politiet kan kreve at du fjerner deg fra en offentlig plass. De kan kreve at du viser hva du har i lommene. Og sjøl om du ikke har gjort noe ulovlig, kan de arrestere deg og holde deg inntil fire timer. Når de kaster deg på cella vil du bli fratatt alle løse gjenstander. Du kan alltids spørre, men ikke gjør deg noen forhåpninger om å få den ene telefonsamtalen du har krav på.

24 TIMER

Om politiet vil holde deg mer enn fire timer må de sikte deg for noe. Da kan de holde deg inntil 24 timer. Et sleipt unntak er om du blir pågrepet dagen før en helligdag, da kan de holde deg til nærmeste hverdag (så hold deg i ro før påske...)

VARETEKT

Om de vil holde deg enda lengre må du framtilles for forhørsretten som avgjør om du skal varetektsfengsles. Da har du krav på gratis advokat. Det beste er å kunne navnet på et par ålreite advokater fra fø, ellers vil politiet oppnevne en de liker, noe som ikke nødvendigvis er en fordel for deg.

FORELEGG/BØTER

Du har rett til fem dagers betenkningstid, men det kan lønne seg å ikke vedta forelegg/bøter. Da vil saken din komme opp for retten, hvis du har en sjanse til å bli frifunnet eller få boten nedsatt. Forskjellen er at du ved å vedta en bot, uten videre godtar politiets dom.

Det finnes dessuten flere eksempler på folk, som har vedtatt bot må betale den, mens folk som ikke har vedtatt, og so har blitt arrestert for samme sak, har sluppet på grunn av henleggelse.

FOTO OG FINGERAVTRYKK

Du bør nekte å avgi foto og fingeravtrykk for å vanskeliggjøre politiets registreringsarbeid. Politiet må sikte deg for et lovbrudd med en strafferamme hvor du risikerer fengsel hvis de skal kunne kreve at du skal avgi foto og fingeravtrykk. Politiet har ikke rett til å bruke tvang eller makt uten at retten har avgjort dette.

VITNER

Selv om du har en status som vitne behøver du aldri forklare deg for politiet. Om de mener det du har å si er viktig kan de likevel innkalle deg til å avgi forklaring for forhørsretten. Om du møter i retten med status som vitne er du i følge loven forpliktet til å avgi forklaring. Du har ingen vitneplikt mot din samboer eller familie. Og du har rett til å nekte å forklare deg dersom svarene du må gi gjør at du selv risikerer å bli siktet for noe. En forklaring i Forhørsretten eller direkte til politiet vil seinere bli bruktmot deg om du forklarer deg i retten.

Flere vi kjenner har blitt ilagt bøter for ikke å møe i retten som vitner. Husk derfor at en innkallelse (og det gjelder til hva som helst!) ikke er gyldig før politiet kan bevise at du eller noen i din husstand har mottatt den.

MEN HVA MED CONCEPT?

Det eneste vaktselskapet i utgangspunktet har lov til, er det samme som alle kan gjøre hvis de er vitne til en ulovlig handling, nemlig "pågripelse" og melde fra til politiet. Pågripelse betyr på godt norsk å holde fast til politiet kommer, og meldinga til politiet skal gjøres så raskt som mulig. Vakter kan ikke ransake deg eller kreve legitimasjon dersom du er på offentlig sted.

En annen sak er det derimot hvis du er inne på et område som eies av noen som har leid vakter til å holde oppsikt/orden. Da kan eier av området lage "spesial-regler", for eksempel i forhold til legitimasjon og ransaking.

ERSTATNING - SKADEVERK

Når du er under kriminell lavalder, kan foreldra dine bli erstatningspliktige for dine kunstverk. I 1997 var erstatninga opptil 5000,- for hver "ting" som er pynta på.

Forresten: Visste du at politiet kan vise eller bringe hjem folk under 15 som er ute på offentlig sted etter 22.00? Og hvis de finner grunn til det (!) kan de også vise/bringe hjem ungdom mellom 15 og 18 år etter 22.00....

I dette øyeblikket pågår sanderstølenkonferansen hvor oljekapitalens
 interesseorganisasjoner møtes for å diskutere oljens framtid og videre strategi bak lukkede dører. Verken presse, observatører eller andre får lov å delta. På grunn av dette protesterte aktivister i Rød Ungdom og Natur og Ungdom, som prøvde å hindre åpningen av konferansen.

Dette førte til at ti demonstranter ble arrestert av politiet, og staten viser seg igjen som kapitalens beskytter overfor arbeiderklassen og de progressive kreftene i Norge. Noen av de arresterte er fylkestingrepresentant for Rødt Ingeborg Steinholt, RU'er Audun Ulvsønn Nyheim og flere fra Natur og Ungdom. De sitter per nå fortsatt på glattcella og har iløpet av 12 timer kun fått 3 brødskiver.

Radikal Front krever at aktivistene blir sluppet fri, støtter deres kamp mot oljekapitalen, og for kampen mot oljeboring i Nord-Norge.

På tross av uenighet i en del andre saker må jeg selvsagt støtte fylkesordfører Tore O Sandvik i at mobile gasskraftverk er en helt hårreisende idiotisk prioritering av ressurser dersom vi ønsker å løse kraftproblematikken i Midt-Norge.

Olav Bratland, fylkesordfører i Møre og Romsdal, som vil ha gasskraftverkene, kan ikke ha satt seg inn i de mulighetene vi har for energieffektivisering. De midlene som har gått til mobile gasskraftverk kunne ha løst mye av kraftutfordringene i regionen, dersom de hadde vært satt inn i ENØK-tiltak slik Sandvik foreslår. Rødt har lenge hatt et fokus på energisituasjonen i Trøndelag, og vi har flere ganger forsøkt å få økt fokus på energisparing i Fylkestinget i Sør-Trøndelag, og jeg synes det er svært positivt at vi nå i stadig større grad får selskap av flertallet.

Både Energirådets rapport om Energieffektivisering fra desember 2008, og Lavenergiutvalgets rapport fra juni 2009 viser at vi har et enormt uutnyttet potensiale i forhold til energisparing, og dette er overlegent den mest miljøvennlige måten å skaffe oss ny energi på. Dersom midlene til mobile gasskraftverk hadde gått til dette, hadde vi ikke hatt noen kraftkrise i Midt-Norge i dag, og det måtte da ha vært bedre enn dagens situasjon? Møre og Romsdals fylkesordfører kan rett og slett ikke ha satt seg inn i sakens realiteter.

Da har jeg mer sansen for Natur og Ungdoms Silje Lundberg som er skeptisk til å selge noe av den mest miljøfiendtlige kraftproduksjonen vi har. Det ideelle hadde åpenbart vært at gasskraftverkene aldri kom i bruk i det hele tatt, og at man kunne få midler til sparingstiltak fullstendig uavhengig av et salg. Men så lenge dette ikke er realistisk, og forutsatt at midlene faktisk brukes til ENØK-tiltak vil summen for miljøet høyst sannsynlig likevel bli positiv ved et slikt salg.

Den norske regjeringen
Ved statsminister Jens Stoltenberg                Oslo, 27. januar 2010

---

Det er nå ett år siden de israelske angrepene på Gazastripen hvor et helt samfunn ble lagt i ruiner. Halvparten av befolkningen på Gazastripen er barn og det kan ikke rettferdiggjøres at disse lider under de israelske sanksjonene og krigføring. I følge Goldstone-rapporten brøt Israel bevisst internasjonal lovgivning på flere områder og de må stilles til ansvar. Men ett år etter krigen er Gazastripen fortsatt under blokade, og befolkningen er avhengig av bistand utenfra for å overleve. Må det være slik?



I Øst-Jerusalem og på Vestbredden trappes utbyggingen av illegale bosettinger opp, stikk i strid med den 4. Genevekonvensjonen. I 2009 utførte den israelske hæren i gjennomsnitt 100 husraids per uke, hvor de gikk inn i hjemmene til folk om natten og søkte etter ungdommer eller andre som tar del i de ukentlige, ikke-voldelige, demonstrasjonene mot muren. Grasrotbevegelsene som jobber mot muren og okkupasjonen, gjennom ikke-voldelige aksjoner og lobbyvirksomhet rettet mot utenlandske regjeringer og solidaritetsbevegelser, blir utsatt for et enormt press. Koordinator for Stop The Wall kampanjen, Jamal Juma, og hans medarbeider Mohammed Othman, ble i fjor arrestert for sin aktivitet og holdt i administrativ forvaring uten lov og dom. I dag sitter 700 palestinere arrestert under administrativ forvaring. Må det være slik?

Vi ber innstendig regjeringspartene om å se på disse sakene og svare på hvilke tiltak som vurderes i de følgende presserende saker:

 1. Blokaden av Gaza har vedvart siden juni 2007. Den tillatte import og eksport ligger langt under behovet. Palestinerne får ikke bruke sin egen kystlinje eller luftrom. I desember mistet fem palestinere livet i tunnelene som brukes for å få inn livsviktige varer fra Egypt. Menneskene som mistet husene sine under angrepene i fjor har ikke fått bygget nye hjem fordi import av sement og byggematerialer ikke er tillatt av israelske myndigheter.  FN karakteriserer situasjonen som kritisk. Dette er ikke en naturkatastrofe, men en katastrofe skapt og styrt av mennesker. Talspersoner for både FN og Amnesty International kaller det er kollektiv avstraffing og krever at blokaden heves.
-Hvilke tiltak vil regjeringen iverksette for å få oppheve blokaden?

2. Regjeringen har ikke iverksatt tiltak overfor israelske myndigheter mot de ulovlige bosettingene til israelerne. På Vestbredden og spesielt i Øst-Jerusalem foregår en storstilt utvidelse av bosettingene. Palestinerne, særlig i Øst-Jerusalem, blir kastet ut av sine hjem uten lov og dom. Vi har besøkt flere familier som nå bor på gaten utenfor sine egne hjem.

Sammen med muren som skal stå ferdig i 2011, skiller bosettinger og gjerder palestinerne fra palestinere, samtidig som de okkuperer jorden til bøndene og dermed ødelegger produktivitet, og opptar enda mer av en fremtidig palestinsk stat.
-Hvilke motreaksjoner vil Regjeringen iverksette for å få en stans i utbyggingen av illegale bosettinger og byggingen av muren på Vestbredden og i Øst-Jerusalem ?

3. Jamal Juma og Mohammad Othman ble løslatt fra fengselet etter massivt internasjonalt press, nå arresterer israelske okkupasjonsstyrker aktørene på grasroten i lokalavdelingene til Stop the Wall. Til sammen er nå 45 personer arrestert for å ha deltatt i organiseringen mot muren. Juma og Ohtman ble løslatt etter spesielt press fra Tyskland, England og Sverige. Norge kom etter med en svak uttalelse.  Juma har vært en av hovedkildene for Etikkrådets arbeid med de omstridte Israel-investeringene og var den som inviterte Etikkrådet til besøk i de okkuperte områdene. Norge kan gjøre en forskjell. Etter grundig gjennomgang fra Etikkrådet, trakk Oljefondet Utland sine investeringer i selskapet El Bit som leverer overvåkningsutstyr til den illegale muren på Vestbredden. Mohammed Othman fra Stop The Wall, som nylig ble arrestert, var en av pådriverne for dette. Vi ber innstendig Regjeringen om å se på de resterende 51 israelske selskapene Norge investerer i. Vår fremtidige pensjon bør ikke være fundert på investeringer i en undertrykkende okkupasjonsmakt.

Det er ikke lenger nok med velmenende ord overfor israelske myndigheter. Det må handles!

Vi ber Regjeringen og regjeringspartiene gi sine synspunkt på våre spørsmål så snart som mulig.


Med hilsen
PALESTINAKOMITEEN I NORGE


Line Khateeb
Leder av Palestinakomiteen i Norge

Jens Ingvald Olsen var 1. kandidat på Rødts stortingsliste ved høstens valg. Han er nå
gruppeleder for Rødt Tromsø og er kjent for sin jobb som regionalt verneombud i Fellesforbundet, og hans engasjement i Nei til OL.

---

For de som har vært i tvil, så ble det kraftig slått fast i siste
kommunestyremøte i Tromsø at makta i byen ikke sitter i kommunestyresalen.
Fra ei nesten bankerott kommunekasse blei det skvisa ut nesten 400.000 kr til
OL-selskapet Tromsø Romsa 2018 AS. Etter at Høyre og Venstre sammen med Frp,
Krf og Rødt i formannskapet to dager tidligere utgjorde flertallet, og sa nei
til denne kapitaloverføringa, ble det full mobilisering av pengeeliten og
avisene i byen mot dette «uhyrlige» vedtaket. - Tromsøs rennomè sto på
spill, - kommunen ville miste all troverdighet hos de viktigste bedriftene
som vi er helt avhengig av.
 
Troverdighet hos hvem?
Bedriftene det er snakk om er Troms Kraft (som kommunen og fylkeskommunen
eier), Sparebank1 (som er minst like avhengig av kommunen), Mack (som
allerede er på tur til Balsfjord), Hurtigruten(hvor kommunen har tapt flere
titalls millioner) og til slutt Troms Fylkeskommune.
Høyre og Venstre bøyde seg, ikke uventet, for presset. Og Nordlysredaktør
Amundsen bejubler sjølsagt snuoperasjonen på lederplass.
Styret i Tromsø Romsa 2018 AS hadde ansvar for at det var driftsmidler nok i
selskapet til å dekke alle fordringer, også den siste fakturaen på vel 1,2
millioner kr fra Høyesterett. Nærmere 60 millioner kr har OL-selskapet brukt
fram til siste årsskifte. Driftsmidlene har fram til nå kommet som
bevilgninger fra ulike kilder, med RDA som den største. Ordfører Hausberg
deltok på vegne av kommunen på eiermøtet 18.des 2009 i T2018 AS og lovte
tydeligvis, uten at han hadde sikra seg politisk flertall, at kommunen
stiller opp med ny kapital. At ordføreren lover mer enn han kan stå inne for,
kan ikke vi som ikke har noen politiske avtaler med ham og AP stilles til
ansvar for.
Det blei tydeligvis ikke  gjort forsøk på å hente midler fra andre steder. Men
det var sjølsagt mulig å bruke retten som aksjeloven gir til å slå selskapet
konkurs.
På denne bakgrunn er det naturlig å hevde at  aksjelovens mulighet for å
hindre innsyn for media og oss politikere som var kritisk til prosjektet, var
et sentralt element da OL-arbeidet blei etablert som aksjeselskap. Stensbøl
og T2018 AS brukte da også denne muligheten aktivt.
 
Godt omdømme?
Når det nå stunder mot OL i Vancouver, hvor kostnadene nærmer seg 50
milliarder kr mot opprinnelig omlag 10 milliarder kr, skal vi være svært
glade for at Giske og regjeringa gjennomførte kvalitetssikringa av T2018
AS`søknad. Den bekrefta det som vi i Nei til OL allerede hadde dokumentert:
Dette var en søknad som (bevisst?) var kraftig underbudsjettert og hadde
store mangler i forhold til dokumentasjon med hensyn på logistikk,
overnatting, miljø og ringvirkninger. Totalt blei kostnadene for Tromsøs
OL-eventyr nærmere 100 millioner kr.  Når Hausberg & co sier det er
næringslivet som har finansiert søknadskostnadene, så er det bare delvis
riktig. Men næringslivet har imidlertid hentet tilbake både egne penger og de
som det offentlige har bevilga.  Konsulentbransjen, rådgivere, forskere og
konferansearrangører har levd godt på søknadsprosessen. Fellesskapet og
idretten sitter igjen med null og nada. Men i følge ordfører Arild Hausberg
har Tromsø oppnådd et særdeles godt omdømme nasjonalt og internasjonalt. For
noen er tydeligvis all reklame god reklame.

Statsviter og tidligere trygdedirektør Dagfinn Høybråten fikk kasta Valgerd Svarstad Haugland som leder i Kristelig Folkeparti. Hun drakk et glass rødvin og ville gjøre KrF til et breiere parti. Det blei ikke akseptert. For å få partiet på rett kjøl kom Dagfinn Høybråten, med eget bønnekapell hjemme på Nesodden, inn som en redningsmann (jeg kunne brukt en annen formulering) fra Rogaland. Men det har bare gått nedover med oppslutninga etter at Valgerd blei kasta.

Jeg må bare innrømme: Hva er egentlig problemet med KrFs tilbakegang? Det er ikke for lite kristendom og kristen påvirkning i Norge. Det er for mye. Kristendom representert av presteskapet og Kristelig Folkeparti står for respektløshet overfor folk flest og en sykelig opptatthet av seksualitet og moralske anklager mot andre for utsvevende seksualliv, mens dokumentasjonene bare øker for hva som har skjedd i deres egne kretser…. Av all menneskelig fornedring mot enkeltmennesker lengst ned på rangstigen, enten de er «reisende», ugifte mødre eller homofile eller andre former for «avvikere», der har de kristne alltid stått i fremste rekke for å fordømme og kaste salt i såret. Heldigvis har vi forbudt å steine folk, sette folk i gapestokk og andre utspekulerte straffemetoder.

Jeg kan ikke forstå hvilket bidrag Kristelig Folkeparti har kommet med i sin eksistens for sosial utjamning og rettferdige samfunnsforhold, der det blir lagt til rette for at folk skal kunne klare seg sjøl. Kristelig Folkeparti går inn i en europeisk og internasjonal kristen politisk tradisjon med en økonomisk politikk som verner om og støtter opp om økte inntekter til de rikeste menneskene og institusjonene, jf Høybråtens aggressive kamp mot den høyresosialdemokratiske rødgrønne regjeringa til Stoltenberg. Børsen jubler når KrF trer inn i regjeringa. Krigsindustrien er heller ikke misfornøyd. Statsminister Bondevik var en stolt krigsherre som sendte de norske jagerflyene ut på det imperialistiske røvertoktet i Afghanistan mot sine ideologiske venner muslimene. Nå driver Bondevik et «fredsinstitutt» som har til hovedhensikt å forsvare Israels folkerettsstridige og umenneskelige aggressive utryddingspolitikk over palestinerne.

Egentlig synes jeg mange jeg kjenner som såkalte «personlige kristne», eller bare kristne, er reflekterte og har en viss sans for etiske problemstillinger. Trass i at «Gud» bare kjenner enkeltindivider og ikke samfunnet, kan enkelte kristne likevel stå for grunnleggende progressive samfunnsendringer. Men bare forakten for de homofile og den kristne støtten til Israels grusomheter, til og med på bekostning av de lokale kristne, er dessverre nok til å ønske dem minst mulig innflytelse og minst mulig politisk makt.

Det er mer enn nok av negativ kristen innflytelse i Norge om KrF forsvinner ut av parlamentet. Lisensfinansierte NRK irriterer oss daglig med sine radioprekener. De kristne har fått økt innflytelse i Arbeiderpartiet. Men et selvstendig kristent parti mindre er selvfølgelig en fordel. De kristen-fundamentalistiske flokker seg heller om partiet som er for uhemma alkoholflyt og raskere bilkjøring, for Israel og for imperialistiske krigseventyr. Det sier i grunnen mer enn nok.

Nylig hadde jeg et møte med Venezuelas nye ambassadør til Norge, og fikk mulighet til å diskutere mye rundt situasjonen i landet, utviklingen av velferdstjenester i landet, økonomien – hvordan de har taklet den økonomiske krisa osv.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har gledet meg over utviklingen i Latin-Amerika de siste ti årene. Mange latinamerikanske land har fått nye radikale regjeringer som har løsrevet seg fra avhengigheten av og overherredømmet til mektige økonomiske og politiske interesser med rot i en viss mektig nabo i nord, og de har fått til økonomisk vekst, fjernet analfabetisme, minket fattigdom, fått bedre helsetilbud etc. Hugo Chavez var som kjent den som startet dette da han vant presidentvalget for første gang i 1998.

Nå opererer jeg heldigvis ikke med fyrtårn, og ser verken på Venezuela som noe perfekt, eller på Chavez regjering som noen modell, og har ingen problemer med å se at landet også har problemer på en del områder.

Diskusjonen var interessant og nyansert og tok opp både utfordringer og ting som var oppnådd, men det som slår en når man sammenligner en slik samtale og ser på litt tørre tall om situasjonen i Venezuela, er det sprikende gapet mellom det bildet man da får, og det bildet man får av Chavez og Venezuela ved å følge vanlig norsk dagspresse.

Det begynner å bli noen år siden jeg for første gang leste at sentrale aktører i USAs etteretning åpent erklærte at "nå starter propagandakrigen mot Venezuela". Og den lot ikke vente på seg. Sitater tatt ut av kontekst, merkelig vridde perspektiver, og ren løgn flommer ut til vestlige media om Venezuela og Chavez i oppsiktsvekkende store mengder. Tydelig bias er det også i forhold til hva det skrives om, og hva det ikke skrives om. Alle husker de hauger av artikler som ble skrevet da Venezuela fjernet begrensningen på antall ganger kandidater kan stille til valg. Hvor mange husker artiklene som ble skrevet da Colombias ekstremt høyreorienterte president Alvaro Uribe gjorde det samme? Eller hva med New Yorks borgermester Michael Bloomberg?

Når Perus president stengte en TV-kanal, hører vi likeledes ingenting (han er fra høyresida). Når Venezuela tar fra RCTV konsesjonen basert på konsesjonsregler som kommer fra før Chavez tok over presidentembedet, da blir det ramaskrik, selv om dette jevnlig skjer med radiokanaler i Norge. Det urimelige ville være om en privat aktør skulle ha evig rett på et knapphetsgode som en plass i et offentlig kabelnett uansett om den oppfyller konsesjonsbetingelsene eller ikke.

Det finnes mange eksempler på denne "journalismen". Nå sist i Aftenposten hvor Bodil Fuhr ukritisk videreformidler påstander fra Jackson Diehl i The Washington Post. (Diehl er forøvrig en kjent motstander av Chavez, og knapt noen nøytral kommentator i denne sammenhengen).

Artikkelen starter med at "Landet er i dyp økonomisk krise, og trass i at oljeprisene tar seg opp igjen, kan det bli enda verre i Venezuela, mens resten av regionen opplever en forbedring."

Jasså? Dersom man kikker på denne grundige rapporten fra i fjor om Venezuelas økonomi over Chavez 10-årsperiode ved makta, ser situasjonen ganske annerledes ut.

Videre: "Foran øynene på hele Latin-Amerika leder USA en massiv hjelpeoperasjon i Haiti, der noen av de jordskjelvrammede formelig jubler ved synet av amerikanske soldater."

Her får man et bilde av at USA er en positiv kraft i regionen som de fattige nyter godt av, mens Venezuela er i ei økonomisk bakevje og ikke gjør noe annet enn å klage over USA. Fakta er at Venezuela etter katastrofen har ettergitt hele Haitis gjeld til landet på 300 millioner US-dollar, og ALBA-samarbeidet hvor Venezuela deltar aktivt har hjulpet Haiti med landbruk, matdistribusjon og sykehus fra lenge før jordskjelvet, og har selvsagt økt innsatsen betraktelig nå etterpå.

Videre fortsetter artikkelen:
"På hjemmebane nådde en langvarig mediestorm full styrke mandag, da to studenter ble drept i massedemonstrasjoner som følge av at TV-kanalen RTCV måtte stenge fordi den ikke ville overføre Chávez’ eget TV-program."
- Her utelater man at studentene som ble drept var Chavez-supportere som ble drept av opposisjonen mot Chavez. Videre later man som at RCTV skulle tvinges til å kringkaste Chavez TV-program (Mange har sikkert hørt om "Alo Presidente"). Det det handler om er en plikt til å kringkaste viktige beskjeder fra det offentlige en sjelden gang. Lignende regler finnes i mange land, bl.a. også USA. Vi ser altså at informasjonen gjennomgående blir vridd, og ensidig presentert.

Også her ser vi at propagandaen om å kunne gjenvelges slår igjennom og artikkelen ender med å minne om at Chavez "forandret grunnloven så han kan gjenvelges på ubestemt tid."

Dette er en merkelig måte å uttrykke seg på. "På ubestemt tid" høres ut som at han kan velges til livstidsdiktator, men han må selvsagt, akkurat som Jens Stoltenberg (som som statsminister har den reelt sett høyeste posisjonen i Norge) naturligvis gjenvelges med jevne mellomrom, og han blir sittende bare så lenge flertallet av Venezuelas velgere ønsker det. (Norges formelle statsoverhode, kongen, er som kjent ikke valgt i det hele tatt).

Venezuelanalysis kommenterer også den opprinnelige Washington Post-artikkelen:
http://www.venezuelanalysis.com/analysis/5108

Nå har vi kikket på noen vanlige propagandastrategier: Bevisst vridde formuleringer, strategiske utelatelser og halvsannheter, men det finnes også rene løgner.

Mange har kanskje fått med seg den siste av en lang rekke medieoppslag i kategorien "Hugo Chavez sier rare ting": Chavez gir
http://www.foxnews.com/story/0,2933,583588,00.html">
http://www.foxnews.com/story/0,2933,583588,00.html">
http://www.foxnews.com/story/0,2933,583588,00.html">USA skylden for katastrofen i Haiti (kombinert med en konspirasjonsteori rundt våpen som skaper jordskjelv som virker tatt ut av Mel Gibson-filmen "Conspiracy Theory"). Monthly Review avslører at "nyheten" har spredd seg fra en spansk avis som ukritisk har hentet det ut fra et Venezuelansk nettforum. Det er selvsagt bare tull, men det er tydelig at dersom det kommer noe negativt om Chavez gjelder det gamle ordtaket "never check a good story" omskrevet til "never check a story that is neagative to Chavez".

Det er klart at denne vanvittige propagandakampanjen har en effekt, særlig i den delen av verden som ikke er spansktalende og som må basere seg på engelske kilder. Ensidige propagandaartikler blir plantet i de internasjonale nyhetsbyråene, og spres over hele verden, og det finnes få enkle kilder til motinformasjon. Heldigvis ser det nå ut som situasjonen kan bedre seg litt. Det er nå startet en ny engesksprklig Venezuelansk avis, som forhåpentligvis kan bidra til et bredere kildetilfang om landet for norske journalister. Last ned siste nummer her: http://centrodealerta.org/documentos_desclasificados/correo_del_orinoco_...

Her har jeg også noen flere noen tips til norske journalister som har lyst til å drive journalistikk, og ikke bare drive klipp-oversett-og-lim.

Når du hører merkelige nyheter fra Venezuela. Sjekk disse sidene for se om det ikke finnes et annet perspektiv også:
http://www.venezuelanalysis.com/
http://www.narconews.com/
http://www.chavezcode.com/ (Eva Goliger er en av folkene bak den nye avisa)

TIL SIST: Kjekke unge menn i konstruktiv Venezuela-dialog.

Først for å forklare overskriften. En ”gul” fagforening er tradisjonelt betegnelsen på en fagforening som blir startet av ledelsen i en bedrift, for å tjene deres interesser heller enn arbeidernes interesser. Disse ble startet for å hindre oppveksten av arbeiderinitierte fagforeninger som kunne utfordre eiernes totale makt på arbeidsplassen (lua i hånda etc.).

I Norge har vi vært forskånet for slike i nyere tid, selv om vi tidligere hadde ”arbeiderforeninger” og lignende spredd utover landet som hadde et slikt utgangspunkt. I mange andre land, særlig i den 3. verden har dette likevel vært et fenomen som har hatt stort omfang. Når jeg nå stiller spørsmålet om YS har utviklet seg til å bli nettopp det, er det selvsagt med bakgrunn i YS-leder Tore Eugen Kvalheims infamøse uttalelser i forhold til debatten om sykelønnsordningen.

De fleste har sikkert fått med seg den ganske enorme mediekampanjen som har blitt kjørt den siste tiden, med oppslag etter oppslag om en enorm økning i sykefraværet, vanvittige utgiftsøkninger som er en ”gjøkunge” i velferdsstaten, og om nordmenn som er blitt late og udugelige.

I den forbindelse har jeg tidligere ettersøkt journalister som er i stand til å foreta et enkelt søk på ssb.no, framskaffe relevant statistikk, og stille kritiske spørsmål på bakgrunn av denne. Selv om flere har påpekt at sykefraværet i dag er omtrent det samme som på 70-tallet, og at det var større fravær midt på 2000-tallet enn det er i dag, viser det seg at norske journalister har vondt for det (eller en alt for travel hverdag). I stor grad slipper i alle fall ferdiglagede ”drittpakker” om unnasluntrende nordmenn, ekstreme sykefraværsøkninger og det ene med det andre igjennom, selv om påstandene er beviselig feil (a.k.a. løgn) for den som gidder å undersøke.

Manifest analyse har gjort en ganske grei sammenfatning hvor de måler propagandautspill opp mot forskning og fakta her: http://manifestanalyse.no/-/bulletin/show/538335_myter-og-fakta-om-sykef...

Den er enkel nok til at til og med en politisk journalist burde kunne skjønne den.

Så tilbake til YS. En leder for en fagorganisasjon bør ikke la seg forblinde av denne type propaganda og løgn fra arbeidsgiversida/den politiske høyresida. En fagforeningsleder burde sette seg inn i fakta, og jobbe for et bedre arbeidsliv for alle sine medlemmer. Likevel går altså Kvalheim ut og støtter kutt i sykelønna, noe som vil føre til økte klasseskiller i norsk arbeidsliv, hvor ledere, mellomledere og funksjonærer vil beholde full lønn under sykdom siden de har det avtalefestet, mens de som jobber på gølvet, som trenger det mest, og også har lavest lønn, vil få kutt. Er det dét Kvalheims medlemmer vil?

Det siste utspillet er like sjokkerende. Kvalheim beskylder LO for å syte om ”brutalt arbeidsliv”, og henviser til en undersøkelse fra Arbeidsforskningsinstituttet hvor ansatte er blitt spurt om hvordan de opplever arbeidshverdagen, noe som viser en forsiktig bedring fra 1989 til 2009.

Her er det to ting å bemerke. Med tanke på hvor stor veksten i produktiviteten har vært de siste tjue årene er det direkte skremmende at ikke dette også har ført til en betydelig større bedring i arbeidsforholdene til en gjennomsnittsansatt enn det undersøkelsen viser.

Det andre er at vi selvsagt ikke har hatt en brutalisering på alle områder og i alle sektorer i arbeidslivet de siste 20 årene. Det er for enkelte arbeidstakere, og enkelte grupper at vi har hatt en brutalisering, og dette kan godt være en årsak til at gjennomsnittstallene (”hodet i ovnen og beina i fryseren”) ikke er bedre enn de er, selv om mange altså har fått en bedre hverdag.

Hvordan dette henger sammen med sykefraværet ser vi tydelig av disse tallene fra Dagens Medisin, som viser antallet sykepengetilfeller har gått ned kraftig - med 40 prosent - de siste årene.

Samtidig har vi altså ikke hatt en tilsvarende nedgang i sykefraværet som har vært ganske stabilt. Dette betyr at det er færre ansatte som er lenger syke. Det kan selvsagt ha sammenheng med økt deltagelse i arbeidslivet, men det kan også bety at en del grupper har fått en tyngre arbeidshverdag (f.eks. i pleie- og omsorgssektoren hos kronisk underfinansierte kommuner).

Lederen for en (heldigvis ganske liten og med begrenset innflytelse) hovedsammenslutning bør vite sånt. Han bør ha såpass kunnskap, ellers har han ingenting i en slik stilling å gjøre. Jeg har sjelden sett en leder jobbe så aktivt mot sine medlemmers (og alle norske arbeidsfolks) interesser som det Kvalheim gjør nå. Jeg håper at medlemmer og tillitsvalgte lokalt i YS nå tar et oppgjør med Kvalheim, og viser at YS ikke er den gule fagforeningen den nå ligner på.

Byrådet i hovudstaden prøver no å berge byråd Sylvi Listhaug (Frp) unna ansvaret i den såkalla Altea-saka. Byrådet har hittil brukt 25 millionar på dette sjukeheimsprosjektet i Spania. For dette har Oslo fått 11 mål tomt der kyndige folk kanskje kan dyrke appelsiner.

Før jul kom granskingsrapporten frå PwC. Rapporten har begrensa verdi fordi byrådet ba granskarane ha «hovedfokus på Omsorgsbygg». Byrådane sitt ansvar skulle ikkje granskast.

PwC fann likevel litt. Og byråd Bård Folke Fredriksen (H) trugar med «bøter eller fengsel inntil seks måneder» for bystyremedlemmar som lar andre vite om visse PwC-funn som er ubehagelege for byrådet sine spanske vener.

Sylvi Listhaug har vori byråd for eldre og sosiale tenester sia januar 2006. Før den tid var ho byråd Margaret Eckbo sin politiske sekretær. Dei to hadde hadde frå første dag eit tett, men formlaust samarbeid med politikarar i høgrepartiet Partido Popular (PP). Eit PP-byråd styrte Altea fram til juni 2007. PP har delstatsregjeringa i Valencia.

For å forstå kva hemmelegstemplinga handlar om, må vi tilbake til starten. Byråd Listhaug sa sommaren 2006 til Aftenposten:

«Min langsiktige visjon for innbyggerne i Oslo, er at alle skal kunne velge seg sykehjemsplass i Spania. (…) – Tilbudet kan være noe positivt for pleiepersonell ansatt i helse- og omsorgssektoren i kommunen. De kan få et avbrekk i sitt daglige arbeid og komme ned til sol og varme.» (Aftenposten 17.08.2006)

Oslo-skandalen i Altea starta året før. Frå eit dødsbo kjøpte Oslo da ei veglaus landbrukstomt oppe på Montemolar, ein åsrygg utafor byen. Oslo betalte i tillegg eit irregulært «honorar» på 1,1 millionar kroner til to advokatar i Madrid. Dei hadde tatt på seg å «ordne» salet for den eldste i seljargruppa. Madrid-advokatane kravde at dei andre seljarane ikkje skulle få vite om ekstrahonoraret. Oslo sa ja og betalte utan å ha mottatt rekning. Da dei faktura-liknande dokumenta kom, tre og eit halvt år etterpå og i to ulike versjonar, hadde advokatane «gløymt» momsen. Rødt har rapportert dette til Skattekontoret i Benidorm.

Omsorgsbygg-direktøren styrte prosjektet på oppdrag frå byrådet. Han godtok alt dette etter tilretteleggjing frå Per Svensson, ein bissniss-mann i Altea som direktøren kjende frå før.

Så tidleg som i 2002 skreiv avisa El mercantil Valenciano detaljert om at Per Svensson og stiftinga FIPE var på kant med den offentlege revisjonen (Syndic de Comptes) i Valencia-regionen. Revisjonen fann «grove uregelmessigheter». Fram til da hadde Svensson og FIPE mottatt 420.708 euro frå delstatsregjeringa i Valencia. PP-byrådet i Altea betalte dessutan husleiga for FIPE i Altea.

Per Svensson la godt til rette for tett samarbeid mellom H/Frp-byrådet i Oslo og PP-byrådet i Altea. Til no har ikkje byråd Listhaug lagt fram eitt einaste referat eller notat frå alle desse møta!

Sjølv om berre litt er avdekka til no, gir PwC oss glimt av det vi kan kalle «venskapskorrupsjon». Byrådet har sladda og hemmelegstempla akkurat dei orda og setningane som avdekker dette.

For det første gjeld det venskapsrelasjonen mellom den eine tomteseljaren og Madrid-advokaten ho gjekk til i juni 2005 for å få «ordna» tomtesalet.

For det andre gjeld det namna på dei to advokatane som kravde eit irregulært «honorar» på 1,1 millionar kroner for å «ordne» tomtekjøpet og dessutan kravde at Oslo kommune skulle halde dette hemmeleg overfor dei andre seljarane.

For det tredje at den eine av desse advokatane engasjerte ein personleg kjenning til å vere offisiell eigedomsmeklar i saka.

For det fjerde gjeld det ei opplysning frå ein av byråd Listhaug sine rådgivarar. Han fortalde PwC at han tidleg oppfatta den handplukka norske tilretteleggjaren i Spania som ein upåliteleg person.

Det er enno for tidleg å fastslå kor grove feil byråd Listhaug og andre byrådar har gjort. Fleire fakta må fram i lyset. Rødt meiner skattytarane som betaler rekninga, har krav på å vite alt om dette. Eit lite eksempel illustrerer kor lett det er å gløyme:

Daverande ordførar Per Ditlev-Simonsen sto øvst på gjestelista da byråd Listhaug sende ut «invitasjon til deltakelse i grunnstensnedleggelse på Montemolar i Altea 21. september 2006».

Men byråden hadde glømt detaljane da ho i bystyret 19 månader seinare svarte på spørsmål frå Nina Bachke (Ap):

«Jeg husker i hvert fall ikke at jeg la ned noen grunnstein, og jeg tror ikke noen andre som var til stede heller la merke til den grunnsteinen.»

PwC-rapporten tyder på at såkalla «venskapskorrupsjon» er ein del av byråd Listhaugs Spania-prosjekt. Byrådet bør forklare korfor dei trugar med inntil seks års fengsel for dei som sørgar for at befolkninga får vite om dette.

På trykk i Kommunal rapport 02/2010

28.01.2010 skrev Aftenposten Aften om saken:

Granskningen av Altea-saken kom på 3,8 millioner. Det er mer enn kommunen ga for sykehjemstomten.

Den totale prislappen på Oslo kommunes havarerte sykehjemsprosjekt i Spania vokser stadig. I løpet av et par måneder i høst gransket konsulentfirmaet PWC saken på oppdrag fra byrådet. Nå er det klart at denne granskningen kostet kommunen 3,8 millioner kroner.

Det er i seg selv mer enn de 3,4 millionene kommunen betalte for sykehjemstomten i solfylte Altea. Totalt har fiaskoprosjektet nå kostet kommunen rundt 30 millioner.

Kunne vært gratis

Opposisjonspolitikerne fra Rødt, SV og Arbeiderpartiet reagerer sterkt på prisen på granskningen. Aps Tron Jensrud mener det er ganske utrolig at man må bruke så mye penger på å finne ut at noe er galt.

- Dette er en rapport Erling Folkvord kunne ha skrevet gratis. Han hadde allerede funnet ut alt det PWC skrev i rapporten, sier Jensrud, mens SVs Knut Even Lindsjørn mener de avtalene byrådet har med granskningsselskaper må gjennomgås av finanskomiteen.

- Her sitter pengene tydeligvis veldig løst, sier han.

Rødts Erling Folkvord har lenge engasjert seg i sykehjemssaken. Han får støtte fra Ap og SV når han mener at Kommunerevisjonen heller burde gransket saken fra begynnelsen av.

- Det ville vært billigere, og vi ville fått en uavhengig granskning som dekket alle sider ved saken. De 3,8 millionene er prisen for en styrt granskning som ikke avdekker feil politikerne selv har gjort, sier han.

Kontrollutvalget vedtok tirsdag at Kommunerevisjonen nå skal granske sider ved saken som PWC ikke tok opp i sin rapport, blant annet politikernes rolle. Rapporten skal være ferdig i juni.

Rydde i eget hus

Jusprofessor Eivind Smith er ekspert på forvaltningsrett. Han peker på at byrådets primæransvar er å rydde i eget hus, og at man ikke kan klandre dem for å sette i gang egne granskninger.

- Men dette ansvaret innebærer først og fremst at man bør bruke det ordinære kommunale apparatet til å rydde opp. Det å hyre inn eksterne granskere bør være et ekstraordinært tiltak og ikke noe man gjør rutinemessig, sier Smith.

Rødt Oslo støtter sykepleiernes streik som foreløpig omfatter bl.a. Paulus sykehjem, Oppsalhjemmet og Midtåsen sykehjem. Dette er en viktig streik for retten til tariffavtale og mot sosial dumping.

NHO nekter å inngå tariffavtale for sykepleiere. De godtar kun den minstelønn som i dag gjelder for ufaglærte i Fagforbundets avtale, 290 000. Sykepleierforbundet forlanger en lønn for sykepleiere og andre med høyskoleutdanning som er lik den som nå gjelder i kommune og stat med begynnerlønn på 310 700 og tillegg for ansiennitet.

Fagforbundet (den gang Kommuneforbundet og Norsk helse- og sosialforbund) streiket for tilsvarende krav i 2003. Da endte det med lønnsnemnd.

Kjennelsen fra lønnsnemnda har ingen lønnsbestemmelser for de med høyskoleutdanning. I dag er det bare lokale avtaler som blir forhandlet fram på det enkelte sykehjem.

Sykepleierforbundet fortjener bred støtte og bør få merke at de har hele fagbevegelsen i ryggen når de på nytt tar opp kravet om at sykepleiere og andre med høyskoleutdanning skal like lønnsbetingelser uavhengig av om de arbeider i privatdrevne og offentlig drevne sykehjem. Det er ekstra viktig i ei tid da byrådet i Oslo strever for å få satt ut ytterligere åtte av de kommunale sykehjemmene på anbud.

Slik anbudsutsetting presser arbeidsvilkår, lønn og pensjon til de ansatte nedover. Landsomfattende tariffavtaler skal hindre den slags.

Den største trusselen mot sykepleierstreiken er at regjeringa kan gripe inn med lønnsnemnd. Rødt oppfordrer fagbevegelsen til å si fra at de ikke vil godta lønnsnemnd brukt på arbeidsgivernes side for å stanse sykepleiernes kamp for tariffavtale.

Jokke Fjeldstad
Leder i Rødt Oslo

Skrevet av: Erik Skare

---

Hver dag dør det i gjennomsnitt 3 barn i Afghanistan som følge av okkupasjonen og krigen i landet. Et naturlig spørsmål å stille er: er dette virkelig nødvendig? Og hvorfor er det slik? Grunnen er imperialismen. Før vi går nærmere inn på dette skal vi se på historia.

Hvis man spør noen om de vet hva Potosi er vil mest sannsynlig de aller fleste svare at de ikke har peiling. Likevel er dette et glimrende eksempel på den unge imperialismens brutalitet.

Da Colombus oppdaget Amerika på 1400-tallet erobret Spania i løpet av kort tid Sør-Amerika i tillegg til øystatene i Mellom-Amerika. Enorme rikdommer ble funnet og Bolivia var aldri noe unntak. I 4-5000 meters høyde fant spanjolene enorme mengder med sølv som kunne utvinnes, og ved dette fjellet ble landsbyen Potosi bygd. Det viste seg desverre vanskelig å utvinne sølv i den enorme høyden i tillegg til at datidens teknologi ikke var det helt store, så spanjolene bestemte seg for å bruke de lokale indianerne som billig arbeidskraft.

I løpet av 100 år utvant de hele 45.000 tonn med sølv, og Potosi var verdens største by med 200,000 innbyggere (til sammenligning hadde Sevilla 100,000 innbyggere).

Sølvforekomstene betød enorm rikdom for det spanske kongehuset som brukte pengene på å bygge opp en egen industri i Spania. Samtidig ble mye av kapitalen overført til England, Tyskland og Frankrike gjennom handel. Potosi derimot endte opp som en lutfattig by uten noe som helst for de lokale innbyggerne. Vår rikdom - deres nød. Man regner med at så mange som 6-8 millioner mennesker ble drept som følge av sølvutvinningen i Potosi, og kan regnes som en av menneskets største tragedier. Av en eller annen merkelig grunn lærer vi ingenting om dette  i historiebøkene.

I tillegg til at spanjolene stjal sølv fra Potosi ble også kaffe, te og kakao mer og mer populært hos de europeiske borgerskapet. Plutselig var det ikke nok å kun ha kontroll over ressursene, men man måtte nå også ta kontrollen over selve produksjonen for å kunne høste en enda større profitt. På denne måten la Europa under seg store deler av verden.

Vi ser på denne tiden at Europa bygger opp en større og mer omfattende industri. Manchester i England hadde f.eks. verdens største bomullsindustri til tross for at det ikke eksisterte en eneste bomullsåker i nærheten. I tillegg til at imperialiststatene hadde tilegnet seg kontroll over produksjonen nektet de den 3. verden å bygge egen industri som kunne true de lokale kapitalistene.

LENIN - IMPERIALISMEN SOM KAPITALISMENS HØYESTE STADIUM

En som var opptatt av å se på imperialismen som noe mer enn kun kolonialisme, men også å forstå den som et økonomisk system skrev boka Imperialismen i 1914. Her viste han hvordan imperialismen var en nødvendig utvikling innenfor det kapitalistiske systemet. Han påpekte:

• Økt konsentrasjon av kapital hvor mer kapital ble samlet hos færre storselskap (det ble skapt monopoler). Hele verdens oljereserver var f.eks. eid av noen få vestlige oljeselskap.
  
• Bankkapitalen begynner å smelte sammen med industrikapitalen.
• Verden blir delt opp mellom de ulike kapitalsammenslutningene/statene.

Lenin skjønte tydelig hva resultatet ville bli ("Imperialisme vil føre til krig"). I dette lå det en klar logikk: etterhvert som større deler av verden ble fordelt på noen få storselskaper/monopoler ville det for mange kapitalister ikke være mulig å ekspandere uten å ta fra noen andre. Et eksempel på en imperialistisk krig var 1. verdenskrig p.g.a. spørsmålet om hvem som skulle kontrollere hvor. Tyskland prøvde for eksempel å presse seg frem som ny stormakt og prøvde å tilegne seg så mange nye kolonier som mulig.

EN IMPERIALISME UTEN KOLONIER

Senere viste det seg for det forskjellige imperialistiske statene at det ble dyrt å beholde koloniene ved å måtte ha stasjonert soldater over hele verden. Afghanistan/Irakkrigen er et godt eksempel på dette hvor man ser at utgiftene til USA blir større og større for hver eneste dag som går. Derfor måtte de beholde kontrollen over koloniene på en annen måte. En måte var å trekke seg ut å sette inn lakeier/lojale støttespillere til å styre for seg. I dag leser man for eksempel om katastrofen på Haiti, og denne øystaten er et godt eksempel på denne typen imperialisme. Papa Doc Duvalier var nemlig USAs flinkeste gutt i klassen. Han var sjeldent flink til å utvikle landets egen industri og bygge opp landet, noe som passet USA helt fint. Plutselig hadde USA total kontroll over et fremmed land uten at trengte å bry seg om utgifter i tillegg til at de nøt større legitimitet i utenrikspolitikken. Likevel var Haiti i praksis en koloni hvor USA hentet ut enorme profitter.

For å kunne gjennomføre en imperialisme uten å beholde koloniene kan man ikke bare ha lakeier som styrer for seg, men man ser i større grad at kulturen blir tatt over - kulturimperialismen, Coca-Cola er et eksempel hvor man får inntrykk av at man lever et lykkeligere liv om man drikker denne brusen. Det samme gjelder Hollywood-industrien som bombarderer oss med mer eller mindre hjernedøde filmer.

Når man reiser rundt i verden, og kanskje spesielt i Latin-Amerika og Midt-Østen,  merker man et stort hat mot amerikanerne. Men samtidig elsker de dem. Paradoksalt nok vil mange være som amerikanerne, og leve de samme materialistiske konsumlivene som de leser om i blader, ser i filmer, og drikke Coca-Cola som i reklamen. På denne måten passiviserer de befolkninga i en drøm om et bedre liv.

Pengemarkedet er også viktig for imperialistmaktene for å beholde kontrollen. Igjen kan man bruke Haiti som eksempel hvor man ser at de har enorm gjeld til Verdensbanken som de aldri kommer til å kunne betale. Ved å holde land i den 3. verden i konstant gjeld vil de heller aldri klare å bli økonomisk selvstendig og på denne måten true imperialistene. England kan i dag ikke bestemme direkte over India, men har kontroll på egne tollmurer som ødelegger for de andre landene. På denne måten skummer Vesten fløten. USA og EU kontrollerer økonomien med en slik overveldende kraft at de klarer å kontrollere livene til mennesker i den 3. verden, og yter noen motstand setter USA enkelt inn hæren eller gjennomfører et CIA-støttet kupp. Det nyeste eksemplet er Honduras hvor Barack Obama og USA var en av de første til å anerkjenne kuppregimet.

ALTERNATIVER?

Ghandi

Ghandi ledet et pasifistisk opprør mot de engelske imperialistene, og er for mange et forbilde, men hvis vi ser på resultatet ser man tydelig at India fortsatt er en halvkoloni. Landet er fortsatt ekstremt fattig og barn dør hver eneste dag av enkle sykdommer som lett kunne ha blitt forhindret.






Osama Bin Laden

Flere og flere i Midt-Østen trekker fram Bin Laden som ei anti-imperialistisk kraft for kampen mot okkupantene i Irak og Afghanistan. Hvis man går gjennom gatene i Peshawar vil man finne ungdom med Osama Bin Laden avbildet på t-skjortene akkurat som ungdom i Vesten går med Che Guevarat-skjorter. Likevel kan det være greit å spørre seg selv om det er riktig å sende to fly inn i skyskrapere.







Che Guevara og Mao Tsetung

Kina var aldri noen koloni, men Mao leda den kinesiske revolusjonen mot halvkolonidømmet. Samtidig gjennomførte Che Guevara den cubanske revolusjonen på den andre siden av kloden. Senere hadde han et mislykket revolusjonsforsøk i Bolivia og Kongo.

Nå har altså 5 norske soldater mista livet på grunn av Norges deltakelse i kriginga i Afghanistan.

Det er helt galt å fortsette med den norske støtta til USAs stormaktsgalskap. Det Norge gjør i Afghanistan er å støtte én allianse med voldelige og antidemokratiske krigsherrer mot en annen allianse av voldelige og antidemokratiske krigsherrer. Den eneste grunnen til at vi er der, er at USA vil at vi skal være der.

Norge skulle aldri ha sendt soldater til Afghanistan. Trekk alle norske militære styrker ut av Afghanistan med en eneste gang!

Lenker:

- Vi har ingen flere å miste. Få soldatene hjem!: http://roedt.no/nyheter/2010/01/vi-har-ingen-flere-%c3%a5-miste-f%c3%a5-soldatene-hjem/ 

Norsk soldat drept av veibombe: http://www.rb.no/Utenriks/article4825120.ece

Norsk Sykepleierforbund går nå til streik med krav til NHO Service om at sjukepleiere i private sjukehjem skal ha samme lønns- og arbeidsvilkår som i offentlige sektor. Sykepleierforbundet mener at det er uakseptabelt at NHO-bedrifter skaffer seg konkurransefordeler på sjukepleiernes bekostning, noe de så klart har helt rett i. De krever nå tariffavtale for å få retta opp i urettferdigheten. LOs største forbund, Fagforbundet, har allerede gått ut med støtte til streiken.

NHO Service tilbyr sjukepleierne en minstelønn på 290 000 kroner, uten en ansiennitetsstige. Sykepleierforbundet krever at NHO Service hever lønna til nivået i KS og HSHs helse- og sosiale tjenester. NHO Service tilbyr heller ingen minstelønn for spesialsjukepleiere, og vil heller ikke tilfredstille Sykepleieforbundets krav om å tariffeste pensjonsordninger samt full lønn under sjukdom, svangerskap, fødsel og adopsjon. NHO Service prøver dessuten å svekke vernebestemmelsene som er knytta til arbeidstid.

Jeg gir min fulle støtte til den pågående sjukepleierstreiken og de kravene som den stiller.

Lenker:

Sykepleiere går til streik: https://www.sykepleierforbundet.no/portal/page/portal/NSF/VisArtikkel?p_document_id=312699&p_sub_doc_id=312699 

- Vi støtter streiken: http://www.fagbladet.no/helse_og_sosial/article4827437.ece 

Rødt støtter sykepleierne mot NHO: http://roedt.no/nyheter/2010/01/r%c3%b8dt-st%c3%b8tter-sykepleierne-mot-nho/

- Unio støtter NSF-streiken: http://www.unio.no/kunder/unio/cms.nsf/pages/DD4B62608B77D136C12576B700240B1D 

Norsk Sykepleierforbund: http://www.sykepleierforbundet.no

Vi jobber nå på spreng med å la Radikal Front ta steget fra blogg til nettmagasin. Her ser dere første utkast til hvordan nettsiden kommer til å bli seende ut. Kom gjerne med tips til ting som bør være med.

Så er det skjedd igjen. Enda en nordmann er blitt drept av opprørsstyrkene i Afghanistan. Det er da også nødvendig å stille spørsmålet: Hvem er det egentlig sin skyld?

A) Taliban og de andre opprørsstyrkene
B) Det norske stortinget med Arbeiderpartiet i front

Det riktiget svaret er stortinget som lar oss være med på en okkupasjon av Afghanistan, og under enhver okkupasjon vil det dukke opp opprørsgrupper som yter motstand. Drapet på den norske soldaten (uansett hvor tragisk det er) er legitimt med henhold til folkeretten som gir et folk lov til å yte motstand mot en okkupasjonsmakt. Kontreadmiral Trond Grytting selv forteller dagbladet: "Bomben var trolig nedgravd og utløst av en trykkplate og var sannsynligvis plassert av styrker som ønsker å gjøre opprør mot de afganske styresmakter".

Dette betyr ikke på noen måte at Radikal Front støtter Talibans reaksjonære linje, men dens kamp mot okkupasjonsstyrkene. Det sier seg selv at afghanerne har nok med en fiende, men med de norske soldatene og co. er det plutselig to. Det hjelper heller ikke da at regjeringa beklager det som har skjedd så lenge de fortsetter med den politikken som forårsaker dødsfallene. Jonas Gahr Støre, Kristin Halvorsen og Liv Signe Navarsete har blod på hendene.

Grete Maus gir i AMTA 14/1 staten skylden for budsjettnedskjæringene. Grunnleggende for at Nesodden kutter i velferden og må diskutere om vi har råd til å rehabilitere skoler eller bygge bibliotek er selvfølgelig at staten utarmer kommunen. Staten tar stadig mer av skatteinntektene som kommunene fikk tidligere. Jeg håper SV og Rødt kan enes om en kampanje mot regjeringen for å tvinge fram bedre forhold for kommunene. Vil SV være med på en kritikk av Stoltenbergregjeringen for å føre en velferdsfientlig høyrepolitikk i forhold til kommunene?

I innlegget bortforklarer når Grete Maus at SV nå langt på vei har slått seg sammen med betongkammeratene (AP, H og FrP) og støtter store velferdskutt:

Holder dette i praksis Maus å si nei til:

- Å sette av en krone i investeringsmidler for å få ordnet opp med forfalne skolebygg de neste 4 årene (og antakelig mange flere). Skoleforfallet skal fortsette på ubestemt tid.
- Å sette av penger til nytt sykehjem/omsorgsboliger sør i bygda. Prognosene sier at de nye 24 plassene på Nesoddtunet vil være overfylt før de er bygget ferdig.
- Å sette av midler til å drifte gjestehuset som omsorgsboliger for folk med dobbeltdiagnose. (psykiatri)
- Til å opprettholde uteskolen på dagens nivå
- Å beholde graderte barnehagesatser på dagens nivå
- Å ansette lærlinger
- Å brøyte velveier som nå
- Å satse mer på ungdomsarbeide
- Å opprettholde pedagogtilbudet i barnehagene

Bl.a. dette fant Rødt sammen med KrF og MDG plass til å gjøre, innenfor de statlige rammene. Vårt budsjett/økonomiplanforslag var gjort opp med overskudd, men farlig nær null. (Vi klarte bl.a. ikke å sette av penger til fond som vi er pålagt.) Å framstille dette som ”liksompenger” slik Grete Maus gjør – er bare å skjule egen politikk. De som ønsker det kan lese hele budsjettforslaget her:http://innsyn.e-kommune.no/innsyn_nesodden/wfdocument.aspx?journalpostid=2009019030&dokid=84243&versjon=1&variant=P&ct=RA-PDF

Dette må selvfølgelige koste noe, og det koster først og fremst reduksjoner i prestisjeprosjektet på Tangen. Mindre kontorplass i det nye rådhuset og utsatt bibliotek. Bak ligger en lang kamp om prioriteringer.

Rødt mener en fattig kommune skal prioritere investeringsmidler slik:

1. Helseinstitusjoner, barnehager og skoler
2. Bibliotek
3. Kulturhus
4. Kontorarbeidsplasser.

(Det er ikke fordi vi synes vår gamle brakke på Varden har gode nok arbeidsforhold, men fordi kontorarbeidsplasser er det som er lettest å leie.) Rødt har flere ganger foreslått at kommunen skal gå gjennom sine samlede investeringsbehov og lage en helhetlig prioritering, men blitt nedstemt på dette.

Betongkammeratene valgte å satse på Rådhus og har kjørt kontorarbeidsplasser i spiss gjennom intrigene for å få til dette bygget. For å få aksept for Rådhuset har de måttet krydre med ny ungdomsskole og bibliotek. Nå har SV akseptert dette løpet og det får på sikt dramatiske virkninger for Nesodden sin mulighet til å ivareta innbyggernes behov.

Betongkammeratene pleier å framstille motstanderne sine som tåpelige, nekte å diskutere, skylle på andre for konsekvensene av egen politikk og skryte av prestisjeprosjektene uhemmet. Vi håper SV ikke vil synke ned på samme nivå, men faktisk argumentere for hvorfor de mener kontorbygg og bibliotek er viktigere enn å rehabilitere skoler og bygge nytt sykehjem/omsorgsboliger.

”Må i noen grad låne penger” – skriver Maus om administrasjonsbygget. Administrasjonsbygget med skole og bibliotek koster foreløpig litt over 320 millioner og øker kommunens lånegjeld med akkurat samme beløp. Når kommunestyreflertallet vedtar propaganda om at rester av fond og salg av eiendom brukes til å finansiere dette bygget og lånefinansierer barnehage og sykehjemspåbygg så er det selvfølgelig bare tekniske finurligheter for å skjule realitetene. Vi kan med større rett si at eiendomssalg og rester av fond finansier barnehage, ungdomsskole og sykehjemspåbygg som vi er lovpålagt å ha, og at rådhuset er det kommunestyret velger som tvinger fram økte låneopptak.

Geir Christensen

Nesodden Rødt

Monopolet består, skriver Blime (Høyre) i RB 12. januar om jernbanedriften. Høyre lever i fortiden. Blime har enda ikke oppfattet at mesteparten av jernbanemonopolet ble avskaffet i 1996. Det finnes i dag mange godstogselskap og flere persontogselskap. Interessen for å kjøre persontog er nokså begrenset. I tillegg er det meste av Jernbaneverket sitt arbeid satt ut på anbud.

Konkurransefrislippet har ført til mer forsinkelser og kaos i Norge som i alle land som har prøvd det før oss. Det kaoset vi opplever nå er altså bl.a. et resultat av markedsliberalistisk styring av jernbanedriften som bl.a. Høyre (Ofte sammen med FrP, V og AP) har gått i spissen for. Kaoset øker fordi:

- Med anbud har kostnadene for vedlikehold og fornying økt dramatisk. Målinger som ble gjort av antall kilometer med skinner, sviller som ble byttet m.m tyder på at effektiviteten falt til under halvparten av det som var før konkurranseutsettingen. Pengene går isteden til anbudsregning, forhandlinger, profitt, administrasjon og kontroll som det nye regimet brakte med seg. I 1985 var det ca 3100 vedlikeholdsarbeidere i banevirksomheten med under 600 administratorer. Nå er det antakelig under 1000 produksjonsarbeidere med over 2000 administratorer. Det er selvfølgelig produksjonsarbeidere i firmaene som har vunnet anbud, men også store administrasjoner.

- Ved anbud på vedlikehold ligger fortjenesten som kjent i å gjøre minst mulig av det du har forpliktet deg til. Mange av fjordårets forsinkelser kan direkte tilbakeføres til ”billigløsninger” knyttet til anbud: F.eks Sandvika 18. april faller kjøreledning ned på grunn av at utbygger, Balfour Beatty a/s har brukt for dårlige materialer. 19 april hadde Norsk Jernbanedrift a/s anbud på ombygging av signaler på Oslo S. De tok gammelt signal ut av bruk, men fjernet ikke strømtilkopling slik at kabler kom i klem og laget jordfeil på Oslo S. Firmaet Strukton Rail AS forårsaket flere nedkjøringer på Oslo S da isolasjonsavstandene mellom høyspentseksjoner de har bygd om ikke har vært tilstrekkelig stor og komponenter har blitt feilmontert i anlegget.

- Mange kokker gir mye søl, særlig i et komplekst anlegg som jernbanen. Det gjelder både i vedlikeholdet og for trafikken.

Høyre vil fjerne de siste produksjonsarbeiderne i jernbanen og anbudsutsette de siste delene av persontrafikken. Neste gang du venter på toget som ikke kommer så tenk på alle de som ved bl.a. Høyres hjelp har tjent seg rike på systemet som lager kaos.

Tenk gjennom hvorfor du må se på halvtomme flytoget kjøre videre mens du må vente på et lokaltog du får lov å reise med. Forskjellige selskaper med satsing få forskjellige markeder skaper jo effektivitet på jernbanesporet???

Skal pendlerne få levelige forhold og jernbanen kunne utnytte sitt miljøfortrinn trengs det stikk motsatte av Høyres pengegalopp: Jernbanedriften må igjen samordnes. Samfunnsnytte må erstatte profitt som økonomisk målestokk for driften.

Geir Christensen

Rødt

Nye spennende valganalyser med bruk av stemmetall og addisjon, viser at venstresida ble større enn høyresida både i økonomisk politikk og verdipolitikk i valget 2009.

Jeg har tidligere diskutert valgresultatet, inkludert stemmeantallet på "høyre-" og "venstresida" her: http://venstresida.net/?q=node/941

Konklusjonen var at når du teller opp stemmene, og inkluderer også partiene som ikke kom inn på Stortinget, mener jeg at partiene på "venstresida" faktisk har flertall, samme hva Svein Tore Marthinsen sier på sin blogg.

I en kommentar i diskusjonen under artikkelen

gjør jeg noen betraktninger om økonomisk politikk iht. verdipolitikk (innvandring, u-hjelp, familie, kultur etc.), hvor jeg vektlegger økonomisk politikk mest hva angår høyre-venstre-aksen. Til slutt forsøker jeg å nyansere bildet noe ved å trekke ut "sentrumspartier" som en egen blokk, og kun sammenligne rene høyre- og venstrepartier.

Da blir resultatet slik:

Dersom man da regner kun på åpenbare høyrepartier blir regnestykket sånn:
Frp+H+KSp+Dem+DLF+Abort+NPat+Vigrid=1084694

og åpenbare venstresidepartier:
Ap+SV+R+MDG+NKP=1161389

Mens "sentrum" får:
Sp+Krf+V+Kp+PP=434984

Dvs. at venstreblokken er klart større en høyreblokken, men trenger støtte fra sentrum for å få flertall.

Inspirert av en liten diskusjon med @MortenElster og @stmarthinsen på twitter, vil jeg forsøke å nyansere enda litt mer ved å gruppere partiene tilsvarende på en H/V-skala etter to ulike akser - økonomisk politikk og verdispørsmål. Litt sånn Bourdieusk vet du, slik Marsdal gjorde med Frp og deres velgere i "Frp-koden".

Nå er det mye som kan diskuteres her. Jeg vil f.eks. ikke si at Stoltenberg ligger til venstre i økonomisk politikk, men han gikk nå engang rundt i hele valgkampen og sa "velferd i stedet for skattelette til de rikeste", så man må vel anta at det er noe slikt de fleste Ap-velgere tror de har stemt på. Høyre er tilsvarende vanskelig å plassere verdipolitisk. Med paranoide folk som Hallgrim Berg som er livredd for skumle svartmuskede arabere bak enhver busk i samme parti som svært liberale mennesker har partiet litt av begge deler, men på bakgrunn av bl.a. "Jern-Erna"-imagen (og et par 1800-tallsutspill fra høyrekvinnene) lander jeg ned på høyresida her også. Karin Yrvin er tross alt litt bedre enn Linda C Hofstad Helleland, og Ap har et litt mer radikalt image.

Krf putter jeg i sentrum på økonomisk politikk. De havner ikke helt på høyresida, men ikke på venstresida sammen med Sp heller. I verdispørsmål hører KrF klart hjemme på høyresida i ting som familiepolitikk, mens de i spørsmål rundt u-hjelp/internasjonal solidaritet havner motsatt, dermed blir det sentrum også her. Slik sett får vi krympet sentrum litt i denne sammenligningen, og får et litt bedre bilde av "høyresida" mot "venstresida". Iht. økonomisk politikk får vi bare KrF i sentrum av de større partiene, i verdipolitikken KrF og Sp. Venstre er et sentrumsparti som er klart på høyresida i økonomisk politikk, og klart på venstresida i verdipolitikk.

Av småpartiene er både Kystpartiet og Pensjonistpartiet konservative i verdispørsmål, og havner på høyresida der. I økonomisk politikk opplever jeg de derimot som sterke forsvarere av velferdsstaten, og ikke som pådrivere for liberalisering og skatteletter, så der havner de til venstre. (Kystpartiet støttet forøvrig også de Rødgrønne i 2005.)

De eneste av de andre småpartiene som har stemmetall over 1000 er Kristent Samlingsparti og Demokratene, som begge evt. må plasseres på høyresida i verdipolitikken med hhv. 4936 og 2285 stemmer. Plassering i økonomisk politikk blir derimot vanskeligere, derfor putter jeg de der i "sentrum", mens de altså bidrar med ca 6000 stemmer på høyresida i verdipolitikken.

Denne gangen har jeg valgt å se bort fra de av de minste partiene som er vanskelige å plassere, og de som er mer ensakspartier (i den grad man kan kalle nazisme (Vigrid+NP) enkeltsaker), men jeg regner sammen summen av alle disse småpartiene, slik at vi kan se at de ikke har noen betydning for flertallet i de ulike spørsmålene uansett hvor vi plasserer dem. De småpartiene som ikke er med får tilsammen 1756 stemmer, og vil dermed ikke endre noe flertall uansett hvor de plasseres.

(Mange vil nok nå lure på hvorfor jeg tar med NKP som med sine 697 stemmer heller ikke klarer å påvirke flertallet i noen av spørsmålene, men det er nok mest av nostalgiske årsaker.)

Økonomisk politikk:
Venstresida:Ap, SV, Sp, R, Mdg, KP, PP= 1343859
Høyresida: Frp, H, V= 1181319
Vettafåglarna/Sentrum: Krf+KS+Dem= 155969

I økonomisk politikk ser vi altså at venstresida har rent flertall i folket. Dersom vi slår sammen høyresida med både sentrum og "småpartiene", får vi bare 1339044 stemmer, mot venstresidas 1343859.

Verdipolitisk:
Venstresida: Ap, SV, R, Mdg, V= 1265059
Høyresida: Frp, H, KP, PP= 1094416
Vettafåglarna/sentrum: Krf, Sp= 313754

Det vil kanskje overraske noen (bl.a. noen av de som har lest "Frp-koden"), at venstresiden er størst også verdipolitisk, men det burde det egentlig ikke gjøre. Husk at Frp-koden handler om et bestemt og avgrenset segment av velgermassen. Nordmenn er heller ikke så innvandringsskeptiske som mange går rundt og tror.

Vi ser likevel her at venstresiden er avhengig av støtte fra sentrum for å få flertall. Selv om KrF og Sp ligger nærmere "venstre" enn de ligger Frp på sentrale områder også verdipolitisk, mener jeg det er riktig å plassere de i sentrum i en slik beregning, blant annet på bakgrunn av familiepolitikk.

Så uten å gå inn i detaljene rundt valgordningen, slik Svein Tore Marthinsen inviterer til i sin bloggpost, mener jeg bestemt å kunne si at en politisk analyse (og det er vel tross alt politikken som teller), ikke tilsier at det er noe demokratisk overgrep i forhold til valgresultatet at vi har den regjeringen vi har. Dersom man skal gå inn på valgordningen, viser vel dette at det som bidrar mest til annen sammensetning i Stortinget relativt til stemmetallene, er sperregrensa, og ikke arealfaktoren (som rent partimessig nesten fullstendig oppheves av utjevningsmandatene).

Stol forøvrig ikke på meg hva angår disse tallene. Alle har godt av å regne litt sjøl. Sjekk stemmetallene her på http://www.regjeringen.no/krd/html/valg2009/bs5.html

Diskuter gjerne også om du ville ha plassert partiene annerledes i de litt grove boksene "økonomisk politikk" og "verdipolitikk".

Hvor store de menneskelige lidelsene av et jordskjelv blir, er et resultat av hvor forberedt en har vært på jordskjelvet. Og dermed av hvordan bygningene er konstruert. Rett og slett et resultat av politiske valg. Dette er jo så åpenbart at det er selvsagt. Noe som hvertfall amerikanske myndigheter har tatt konsekvensen av i sin egen stat. Ved at bygningene i det jordskjelvtruede California er konstruert på en spesiell måte for å kunne tåle et jordskelv.

Haiti er et av verdens fattigste land, iflg wikipedia. Men USA har hatt avgjørende innflytelse og okkupert Haiti gjennom årtier på en slik måte at fattigdommen har blitt ekstrem under de mest despotiske ledere, som Papa Doc. Utvikling og bygging av samfunnsmessig infrastruktur har i praksis vært helt fraværende.

Følgelig er det USA som må ta hovedansvaret for de anslåtte 110 000 drepte haitianere. Hadde USA vært opptatt av å sikre befolkninga og ikke rane landet, hadde det selvfølgelig vært bygd en infrastruktur som kunne tåle jordskjelvet.

Når mange nå vil vise sin medfølelse og samle inn penger til det lidende folket, er det selvfølgelig en god tanke med påfølgende handling som er prisverdig. Men det er ikke veldedighet som skaper gode sosiale forhold for folk. De rikeste har alltid drevet veldedighet for å sikre sin egen makt. Behovet for hjelp er så stort at bistand fra enkeltpersoner som berømte amerikanske og norske artister, betyr lite i forhold til behovet, som bare internasjonale organisasjoner og stater kan bidra med. Det som hadde betydd noe for fattige haitianere og andre av verdens folk, var om vreden nå hadde reist seg mot de statene med USA i spissen som har ansvaret for at et jordskjelv kunne drepe og skade så mange mennesker.

Helse Sør-Øst vil leggje ned Aker sjukehus for å finansiere nye Ahus.

Aker sjukehus ligg like nord for Sinsenkrysset i Oslo. Styremedlem Knut Even Lindsjørn i gigantforetaket Helse Sør-Øst kunngjorde nyleg på Østlandssendinga at det ikkje nytter å hindre nedleggjing: ”En omkamp om opptaksområdene er fånyttes”, sa Lindsjørn.

Det er ikkje første gongen at ein styremedlem i eit regionalt helseforetak, seier det er nyttelaust å forsvare eit lokalsjukehus mot nedleggjing. Denne gongen handlar det om korvidt Aker skal vere framtidas sjukehus for den veksande, fleirkulturelle befolkninga i Groruddalen.

Men det er trist at eit slikt utspel kjem frå ein politikar i eitt av dei stortingspartia som i 2001 røysta i mot å innføre den foretaksmodellen som er årsaka til at sjukehusa no blir styrt nærmast som kommersielle bedrifter. Berre Ap, Høgre og FrP røysta for den såkalla sjukehusreforma den gongen. Styremedlem Lindsjørn er samtidig gruppeleiar for SV i Oslo bystyre, og det er derfor ekstra grunn til å vurdere om han har rett.

Over alt elles i landet er det samsvar mellom kommunegrensane og sjukehusgrensane, eller det såkalla opptaksområdet for sjukehusa. Det er ei bra ordning. Øvre delen av Groruddalen er det første og einaste unntaket.

Foretaksstyret i daverande Helse Øst vedtok i 2004 at dei som bur i bydelane Stovner og Grorud skulle miste retten til å bruke Aker som lokalsjukehus. Dei skulle bli Ahus-pasientar. Ahus er det snart ferdigbygde sjukehuset nord for Oslo. Etter at Helse Øst hadde vorti innlemma i Helse Sør-Øst vedtok foretaksstyret i 2008 at også dei som bur i Alna bydel skal tvangsflyttast ut av Oslo. Viss også dette vedtaket blir gjennomført, må 111 000 Osloinnbyggjarar reise til nabofylket for å få sjukehusbehandling. Det betyr nedleggjing av Aker.

Stortinget har i åtte år kombinert foretaksmodellen med grov underbudsjettering. Regjeringa krev at helseforetaka skal redusere utgiftene som best dei kan.

For Groruddalen sin del er samanhengen enkel: Helse Sør-Øst byggjer nye Ahus så stort at sjukehuset treng fleire pasientar – eller kanskje det no heiter større kundegrunnlag? – for å få økonomien til å gå opp. Dette er årsaka til at Lindsjørn og resten av foretaksstyret vil flytte mellom anna ein femtedel av befolkninga i Oslo over til sjukehuset i nabofylket.

At underbudsjetteringa for Ahus er så stor at årsrekneskapen ikkje vil gå opp lell, er ikkje viktig. Det betyr ingenting at Aker er eitt av dei få sjukehusa som år etter år har klart seg innafor tildelt budsjett. Foretaksstyret bryr seg heller ikkje om at Aker har ei splitter ny infeksjonsavdeling der det same styret nettopp har investert over 120 millionar.

For å finansiere nye Ahus har skiftande helseministrar sia 2003 styrt mot avvikling av Aker. Så lenge det var stille og ingen organisert motstand, rykka dei fram, steg for steg. Helseministrane frå KrF, Høgre og Ap har hatt same mål.

Men 13. oktober 2009 vart situasjonen og styrkeforholdet endra. Den lokale avdeling av Fagforbundet på Aker klarte å få nedleggjingsplanen fram i dagslyset og ut i media. Det starta med ei førsteside i Dagsavisen og ein punktdemonstrasjon utafor sjukehusinngangen dagen etter. Mange andre aviser følgte opp. Etter brei grasrotmobilisering først og fremst i Groruddalen, etter at leiaren i LO Oslo og mange andre engasjerte seg og etter at Rødt fekk saka inn på bystyret sin dagsorden i november, må bystyret 27. januar seie JA eller NEI til nedleggjing av Aker sjukehus.

Det finst saker det ”er fånyttes” å slåst for, viss ein med det meiner at kampen ikkje kan vinnast. Erfaringa viser for eksempel at det ikkje nytter å hindre at bedrifter tar i bruk ny teknologi sjølv om dette betyr færre arbeidsplassar.

Men Aker sjukehus er ikkje ei sak av dette slaget. Det vi slåst mot er ikkje historiske framsteg eller ny teknologi. Dette handlar heilt enkelt om at regjeringa og Stortinget ikkje har tatt ansvaret for å finansiere drifta av eit stort, nytt sjukehus. Styret i Helse Sør-Øst og helseminister Strøm-Erichsen vil leggje ned Aker sjukehus for å finansiere nye Ahus.

Den nye infeksjonsavdelinga på Aker er ikkje mindre innretta på framtida enn tilsvarande avdeling på Ahus. Nye Ahus er litt større enn Aker, men det finst ikkje erfaring som seier at svært store sjukehus er betre for pasientane. Situasjonen er den same når det gjeld den viktige samhandlinga med primærhelsetenesta. Stabil sjukehusdrift over tid og gjensidig kjennskap til kvarandre er viktigast, både mellom sjukehuspersonell og pasientar og mellom helsepersonell i og utafor sjukehus.

Dei dårlege erfaringane med Ahus som bydelsoverlegane i Stovner og Grorud har oppsummert svært konkret, betyr ikkje at Ahus er eit dårleg sjukehus. Det er heller ikkje uvant reiseveg og dårlegare kollektivtrafikk til Ahus enn til Aker som er hovudproblemet.

Det handlar først og fremst om at Aker over mange tiår tilpassa seg til endringane i befolkninga og sjukdomssituasjonen i Groruddalen. Når Aker har bygd opp spisskompetanse på sjukdomsbiletet i den fleirkulturelle befolkninga, er det uklokt å bryte ned dette for at fagfolka på Ahus seinare skal begynne å byggje det opp igjen nedafrå.

To veker før bystyret skal uttale seg, lanserte styreleiar Marthinsen i Helse Sør-Øst lause idear om framtidig rusbehandling og meire psykiatri på Aker. Han veit jo godt at behandlingstilbodet på begge desse felta er for dårleg og at det har vorti dårlegare på grunn av styrevedtak i Helse Sør-Øst.

Vi skal vere klar over at dette i neste nedskjæringsrunde kan bli eit argument for å avvikle psykiatrien på Gaustad og ”frigjere” dette området for annan bruk. Men i dagens situasjon er den uforpliktande høgttenkjinga frå styreleiar Marthinsen først og fremst lokkemat for å få Oslo bystyre til å svikte groruddalsbefolkninga og godta nedleggjing av Aker.

Viss Ap og SV lar seg overbevise av dette, blir det neste år ein tung jobb å forklare groruddalsbefolkninga den store skilnaden på blått og raudgrønt styre i hovudstaden.

På trykk i Klassekampen 21. januar 2010.

Romerikes Blad skreiv i en leder for ikke så lenge sida at norske politikere har gitt fra seg de fleste verktøyene i næringsindustrien, og at utflagginga av fastlandsindustrien fortsetter. Det er sant at denne utflagginga vil fortsette hvis ikke regjeringa og stortingspolitikerne begynner å tenke veldig annerledes.

Draka Comteq Norway AS sin kabelfabrikk i Årnes, som er eid av det nederlandske konsernet Draka Holding, trues nå med nedleggelse, på tross av at Draka Comteq Årnes har gått med overskudd de fire siste årene. Store deler av lokalsamfunnet i Årnes har demonstrert mot nedleggelse. Det er ennå en god tid igjen til styremøtet i mars, hvor en endelige nedleggelse eventuelt skal vedtas. Rikspolitikerne bør engasjere seg i saka, og gjøre det de kan for å hindre nedleggelsen. En mulighet er å ta i bruk det statlige investeringsselskapet Investinor. Rødt Akershus oppfordrer rikspolitikerne til å også «tenke utafor boksen».

Draka Comteq Norway AS må nasjonaliseres, slik at vi kan redde arbeidsplassene.

Lenker:

Draka-kampen fortsetter: http://www.rb.no/lokale_nyheter/article4801023.ece

Draka ber om aksjonstøtte: http://www.rb.no/lokale_nyheter/article4801023.ece

Slutt for Draka på Årnes: http://www.rb.no/lokale_nyheter/article4801023.ece

125 ansatte mister trolig jobben: http://www.raumnes.no/artikkel.asp?Artid=165604

Gir ikke opp Draka: http://www.frifagbevegelse.no/rss-frifagbevegelse/article4798861.ece

 - La Draka leve: http://www.frifagbevegelse.no/fellesstoff/article4802911.ece

 Vil kjempe for Draka: http://www.magasinett.org/arbeidslivet/article4791344.ece

Stoltenbergs kamp for nedskjæring av pensjonene fikk mange problemer ved tarifforhandlingene i fjor vår. For det første hadde han å gjøre med «gule» forbund og hovedsammenslutninger, altså de som står utafor LO. Det betyr at Stoltenberg ikke kunne ordne dette i sentralstyret i Ap og overstyre LO og dets medlemmer gjennom sine partilojale forbundsledere. For det andre var det selvfølgelig ikke noe særlig gunstig å utløse en politisk streik mot det rød-grønne regjeringsalternativet rett før valget. Og for det tredje: Det er ikke bare-bare å ta fra de offentlig tilsatte et pensjonsnivå som det har hatt fra før siste verdenskrig.

Stoltenberg pressa på så godt han kunne for å få bort bruttolønnsgarantien også i offentlig sektor, men fant å måtte gi seg såpass at han styrte unna streik. Fagforeningslederne triumferte, «pensjonsnivået skal bli som før!». Nå, når det er lenge til neste valg, viser det seg at avtalen ikke er så god som fagforeningslederne hevda etter forhandlingene slutt i fjor vår. Egentlig har de vel litt rett begge parter? Men det betyr, og uansett hvor rimelig Stoltenbergs tolkning av avtalen i fjor er, at fagforeningslederne ikke var flinke nok, og oppmerksomme nok. De utnytta ikke sin gode strategiske og taktiske posisjon i fjor vår til å sikre sine krav gjennomført. Nå truer de med rettssak. Men det er ikke noe særlig kraftig, og overlater kampen til andre. Det er streik som er fagforeningsledernes mektige og vel eneste egentlige virkemiddel. – Kan de bruke det nå? Neppe.

Dette er ikke noe forsvar for Stoltenbergs sluhet, men en kritikk av de som hadde et riktig standpunkt, men som ikke sørga for å sikre seg godt nok. Det skulle jo være elementært for erfarne forhandlingsledere. Men kanskje heller ingen av de «gule» yrkessammenslutningene ville gjøre noe som kunne hindre rødgrønt gjenvalg?

Det er ellers nødvendig å avlegge Magnus Takvam i NRK en visitt. Usedvanlig servil kommentar til den siste utviklinga i pensjoner hadde han i går. Han var ensidig opptatt av Stoltenbergs problemstilling: At pensjonsforliket skal ha opphevet den frie forhandlingsretten til å avtale så gode pensjonsvilkår som en blir enige om. Takvam ville heller ikke nevne at den politiske situasjonen er helt annerledes nå enn i fjor vår, og at Ap gjennom sin kontroll over LO nå har styrket seg betydelig.

Følgende innlegg stod på trykk i Drammens Tidende 15. januar 2010:

Innlegg på trykk i Dagsavisen tirsdag 12. janaur.

Jeg har arbeidd 22 år i trygdeetaten/Nav, og mange av dem med yrkesretta attføring. Men først nylig ble jeg i forbindelse med en konkret sak gjort oppmerksom på en bestemmelse som jeg synes er dypt urettferdig, rammer sosialt skjeivt og er helt unødvendig. Nemlig folketrygdlovens § 4-8 om betydninga av innlevering av meldekort i tide for å få dagpenger under arbeidsløshet. Om meldekortet ikke leveres i tide uteblir retten og utbetalinga for godt, om det ikke var «rimelig grunn» til utelatelsen. Og «rimelig grunn» tolkes etter praksis strengt, som Trygderetten har uttalt i en konkret sak. Det er riktig å kreve at den som påberoper seg å være arbeidsledig må levere inn en bekreftelse på at han/hun fortsatt er arbeidsledig. Men det åpenbart urimelige ligger i at retten er tapt en gang for alle om innleveringa ikke skjer i tide, som en «bordet fanger»-regel. Regelen er ikke nødvendig for å fastslå om vilkåra var til stede. Jeg kan heller ikke forstå at regelen er i samsvar med folketrygdlovens formål eller generelle prinsipper om rett til offentlige ytelser.

Dette er en regel som i tilsvarende saker ikke ville blitt innført overfor middelklassen eller landets rikeste, for eksempel i skattespørsmål. Bestemmelsen i folketrygdlovens § 4-8 fjerde ledd bør endres slik at retten ikke tapes for alltid om innleveringa skjer for seint. Behovet for reduserte trygdeutgifter forsvarer ikke en så urettferdig og unødvendig bestemmelse.

Presisering i ettertid: Det er for den perioden meldekortet ikke er levert i tide, at retten for alltid er tapt. Men ikke for kommende perioder, om meldekortet innleveres i rett tid for disse periodene.

Når man høres ut som Alf Prøysen, kan man slippe unna med det meste. Man kan sitte foran en sal full av lokalpolitikere og fortelle dem at de får store kutt framover og deretter høste bare godord og applaus. Man kan male skremmebilder av framtidas velferdsutgifter og fortelle folk at nå blir det massive kutt i pensjonene deres, mens folk ikke ser høyrepolitikken for Snikker Andersen og Julenissen.

Dersom man skal legitimere nedbyggingen av velferdsstaten, i et land der det blant befolkningen er massiv støtte for å opprettholde og styrke den, er det selvsagt maktpåliggende å male skremmebilder som forteller oss at det ikke er mulig å opprettholde den.

Det gjorde Sigbjørn Johnsen på Trøndelagsmøtet 14/1 2008, med en illustrasjon fra nasjonalbudsjettet, som stod på veggen bak ham under hele foredraget. (Se figur)

Johnsen brukte 2009-versjonen av figuren over, men forskjellene er ikke store.

Figuren viser hvor mye gjennomsnittspersoner ved ulike aldre gir og får fra fellesskapet, og ble ledsaget av formaninger om at "Arbeidslivet bærer velferden på ryggen". Nå kan man problematisere en slik framstilling - utgifter til utdanning og helse er jo f.eks. en nødvendighet for å ha god tilgang til kvalifisert arbeidskraft, altså heller en velferd som bærer arbeidslivet på ryggen, men la oss la det ligge.

Det finansministeren bruker figuren til er å vise hvor store statens utgifter er, og ha den som et forklarende bakteppe når han står der og varsler kutt i statens ytelser. Og grafen ser jo virkelig stygg ut. Særlig hva angår de eldre, er utgiftene svært store. Men sier grafen oss noe om statens utgifter? Nei.

Legg merke til at grafen går opp til 100 år. Hvor mange 100-åringer har vi i Norge? Få. Skal vi få et litt mer realistisk bilde av statens utgifter, kan man kutte de 20 siste årene, siden vi i Norge har en gjennomsnittlig levealder på ca 80 år.

Gjør man det, ser grafen plutselig betraktelig mindre stygg ut i forhold til statens utgifter. Da blir den plutselig også mindre brukende som et skremmebilde for å forsvare kutt. Det er nok en grunn til at Johnsen tar med de siste 20 årene for å si det sånn.

Som leder av pensjonskommisjonen stod Johnsen bak massive kutt i pensjonene til de som er unge i dag, selv om kutt i pensjonene ikke skaper en eneste ny varm hånd i eldreomsorgen, og selv om en gradvis og midlertidig skatteøkning på 1 - en - prosent i skattenivået ville sørget for at folk som har slitt et langt arbeidsliv og vært det arbeidslivet som i følge Johnsen "bærer velferden på ryggen" kunne få en verdig pensjon også fram mot, og etter 2050.

Jeg håper folk ikke lar seg narre, og ser gjennom propagandaen.

Andre innlegg under Trøndelagsmøtet var mer oppløftende enn finansministerens. Lars Haltbrekken holdt et godt og tankevekkende innlegg hvor han påpekte nødvendigheten av å ta politiske grep i motsetning til en individualistisk inrettet løsning på klimaproblemene. Fylkesmann i Sør-Trøndelag Kåre Gjønnes (KrF) var på sin side politisk langt til venstre for Sigbjørn Johnsen i sitt kapitalismekritiske foredrag på workshop.

Finn Willy: Klarer du å finne noen kjentfolk blant tilhørerene?

Torsdag og fredag skal jeg delta på Trøndelagsmøtet som samler fylkestingene i Sør- og Nord-Trøndelag, Trøndelags stortingsrepresentanter, formannskapene i Trondheim og Steinkjer og regionens ordførere. En del av debatten skal handle om klima, og jeg har en aldri så liten mistanke om at enkelte av innleggene kommer til å presentere "teknologi" som den store løsningen på miljøproblemene, (sikkert i kombinasjon med kostnadseffektive markedsløsninger). Heldigvis kommer også Lars Haltbrekken for å si at "Ny teknologi er viktig - men ikke nok", så det er mulig ikke hele møtet blir en øvelse i å sitte og irritere seg.

Jeg har selv en utdanning som har gitt meg en innsikt i teknologi som er over gjennomsnittet. Jeg har et hovedfag i fysikk fra NTNU, og jobber på ingeniørutdanninga ved HiST.

Likevel er jeg svært skeptisk til den ukritiske teknologioptimismen som av svært mange fra både næringsliv, sosialdemokrati og annetsteds, framstilles som den store løsningen på miljøutfordringene.

Det er absolutt ikke fordi jeg ikke har tro på teknologi, kunnskap og utvikling. Tvert imot er den troen en av de viktigste grunnene til at jeg er sosialist. Når jeg ser på verden rundt oss, når jeg ser på all den kunnskapen vi har om naturen og den verden vi lever i, de ressursene vi rår over, og alle de mulighetene vi har for å skape en verden – da blir det åpenbart for meg at kapitalismen ikke lykkes.

Når jeg i tillegg ser økende ulikheter, fattigdom, krig, nød – på fattige land som presses til liberaliseringer av WTO og IMF med den konsekvens at de aller fattigste på tross av en rivende teknologiutvikling er blitt faktisk fattigere siden 70-tallet* – da er det for meg åpenbart at Nordahl Grieg hadde rett:

Edelt er mennesket
jorden er rik,
finnes her nød og sult,
skyldes det svik.

På tross av dette, eller kanskje egentlig på grunn av, er jeg ekstremt skeptisk til den "det går seg nok til, bare vi forsker"-holdningen som enkelte innen næringsliv og politikk har til klimaproblematikken.

Blant annet ga Jens Stoltenberg uttrykk for det i en artikkel i Samtiden i 2006**. Likeledes tenkte P.T. Vold fra OLF som framholder olje&gass som den "rene" energien i forhold til kull, i et foredrag for Fylkestinget i Sør-Trøndelag i juni 2009. Han framholdt forskning som løsningen som vil føre til "Redusert miljøbelastning – økt utvinning – reduserte kostnader". Man må vel komme fra oljeindustrien for å tro på at økt oljeutvinning gir redusert miljøbelastning.

Nå er det selvsagt en viss realisme i at kull er verre enn olje, men olje blir jo ikke mindre miljøskadelig bare fordi kull er enda verre. Å pumpe opp olje og gass, bidrar til å forverre miljøproblemene, selv om kull ville forverret dem enda litt mer. Dersom vi skal løse problemene, må vi gjøre noe med både kull og olje – det kommer vi ikke unna.

Vi lever i dag i et samfunn som har en økonomi som er fullstendig basert på forbrenning av fossilt brensel. Dersom ingen plutselig plukker kald fusjon opp av lomma, kommer vi ikke utenom at vi må ha en kombinasjon av stans i forbruks- og produksjonsøkning og global utjevning.

Det vi ser i praksis er den rake motsatsen. Lenge etter Kyoto – lenge etter at alle er klar over klimaproblemene – lenge etter at politikere har pratet og pratet om temaet i årevis – fortsetter forbruket og produksjonen å øke.*** Jeg tror godt det kan være noe i det at folk ikke bekymrer seg så mye over klimaendringene, nettopp fordi de ser at politikere ikke tar klimaet alvor. Mye prat og lite ull har vært standarden så langt.

Hva er så grunnlaget til de som tror ny teknologi er løsningen (med stor L) på miljøproblematikken. Et faktum som er reelt er selvsagt at ny teknologi til en viss grad gjør produksjon mer effektiv, og dermed minker både forbruket av ikke-fornybare ressurser og utslipp av skadelige stoffer. Men holder det?

NTNUs magasin Gemini har i siste nummer en artikkel som kommer med en både god og nyttig kritikk mot de som tror at klimaproblemene løses med økonomiske virkemidler som kunstige markedsmekanismer (kvotehandel) og med prinsipper om teknologinøytralitet og kostnadseffektivitet i bunn.

Dessverre konstruerer mange av intervjuobjektene seg en diktomi som gjør at de faller de i den andre grøfta med en unyansert teknologioptimisme. Anders Skonhoft, professor i samfunnsøkonomi (NTNU) kommer derimot med både noen tall og mer nyanserte innspill i artikkelen:

– Teknologioptimismen mangler realisme. Historiske erfaringer viser at teknologiske forbedringer sjelden kan bidra med mer enn to–tre prosent årlig ressursbesparelse. Det betyr at den økonomiske veksten spiser opp utslippsreduksjonen og vel så det. Jeg er pessimist, jeg tror ikke vi kommer utenom redusert produksjon og forbruk, dersom vi virkelig vil kutte utslippene.

Dette blir enda mer paradoksalt når teknologi som virkelig muliggjør store reduksjoner i produksjon og fysisk transport - fildelingsteknologi - kanskje er den teknologien som er blitt kraftigst motarbeidet de siste ti årene. Digitale filer krever minimalt med utslipp for både transport og reproduksjon, men utbredelsen av disse er kraftig begrenset nettopp av denne grunnen - det er enkelt også for brukeren å reprodusere og distribuere filene videre, og dermed fungerer det dårlig med dagens forretningsmodeller med utstrakt salg av enkelteksemplarer.

Veksten vi kan ha pga. teknologisk utvikling uten at det går ut over miljøet er altså uansett begrenset. Enda mer begrenset blir den når vi vet at folketallet på kloden vil fortsette å øke i hvert fall fram til vi kanskje blir rundt 9 milliarder, og at store deler av verdens befolkning lever i stor fattigdom og nød og dermed trenger en betraktelig større vekst enn de 2-3-prosentene. Dersom man faktisk ønsker å få gjort noe må man altså stoppe veksten i miljøskadelig luksusforbruk. Dette lar seg vanskelig gjøre innenfor et økonomisk system som krever stadig økt vekst, og skaper stadig økende økonomiske ulikheter. Når kapitalismen ikke har vekst, er den i krise, og både den økonomiske krisa vi har og klimakrisa går hardest utover de som har minst fra før.

Kapitalismen er altså miljøskadelig både på grunn av sin veksttvang (se fine og illustrative slides om dette her: http://venstresida.net/?q=node/957 ) og fordi den faktisk stikker kjepper i hjulene for ny miljøvennlig teknologi når denne har en kortsiktig negativ effekt på privatkapitalistisk virksomhet.

Noter:
*Alan Freeman viser i sin artikkel "The Inequality of Nations" med IMFs egne tall, at den nederste kvintilen (målt etter befolkning) av de fattige landene er blitt faktisk fattigere.

**I artikkelen refererer Stoltenberg til problematikken rundt KFK-gassene og Ozonlaget fra sin tid som statssekretær i miljøverndepartementet, og skisserer at klimaproblemene nok lar seg løse på lignende vis. For meg er det innlysende at det er forskjell på å bytte ut noen få drivhusgasser som har en begrenset utbredelse, og å bytte ut det som utgjør selve grunnlaget for hele den globale økonomien: fossilt brensel.

***For 20 år siden vedtok Stortinget at CO2-utslippene skulle stabiliseres på 1989-nivå innen år 2000. Vedtaket var et kompromiss, etter en debatt der det var hard kamp om den grønne ledertrøya. Senterpartiet gikk for eksempel inn for en halvering av utslippene. Siden da har CO2-utslippene økt med 27 prosent. (http://www.ntnu.no/gemini/2009-04/30-37.htm)

LINSELUS: Giske gå hjem og vogg - hvem er partykongen nå?

Når man har stilt seg til disposisjon som folkevalgt får man jo noen invitasjoner i løpet av året. Stort sett til ulike møter og paneldebatter. Jeg bruker jo å se det som en plikt å møte opp på mest mulig, men det er jo ikke til å unngå både at det dukker opp kollisjoner innimellom, og at man noen ganger må prioritere hjemmet også (ikke det litt tvilsomme ukebladet, men kåken).

Men slik sett var det jo ålreit å bli invitert som VIP-gjest på Melodi Grand Prix på Ørlandet, med følge. Det er relativt sjelden jeg får utdelt VIP-pass til slike eksklusive arrangementer, og ingenting er vel bedre enn når lysten og plikten sammenfaller.

Det var forøvrig heller ikke bare sang og dans. Vi VIP-gjestene fikk først en orientering om aktiviteten på Ørland Hovedflystasjon. - Stort sett en ryddig, grei og informativ orientering, men jeg fikk siste taler som virket mer opptatt av å vise alle de fancy våpnene en F16 har litt opp i halsen, innimellom det dårlig skjulte selvskrytet av at han hadde vært i krig med F16 både på Balkan og i Afghanistan (hvor norske jagerfly utførte bombing i strid for første gang siden 2. verdenskrig). Ikke alle av oss synes det er noe å skryte av for å si det sånn...

I tillegg passet jo alle på å påpeke hvor viktig det var å få byttet ut F16 med nyere fly, samtidig som de harselerte over hvor mye fortere flyene ble utskiftet på 50- og 60-tallet. Siden Ørland nå engang er en norsk hovedflystasjon med en viktig rolle i forsvaret av Norge, slapp vi i det minste unna propagandaen som ellers er så populær om dagen, om hvordan et nasjonalt forslag er "gammeldags" og burde (i enda større grad) blitt erstattet med profesjonelle soldater som kan delta i NATOs Out-of-area-operasjoner (les: stille opp med gratis leiesoldater når det kommer direktiv fra Washington).

I likhet med de fleste andre nordmenn, har jeg mer til overs for forsvaret, enn jeg har for angrepet.

Men - det var disse Eurovisjonsgreiene ja. I utgangspunktet her jo ikke Melodi Grand Prix vært helt min kopp te (nå er heller ikke te helt min kopp te - jeg foretrekker kaffe, men det er en annen sak). Jeg bruker jo av og til å kokettere med at jeg bare hører på amerikansk vestkyst-hiphop fra mellom 1990-96, men selv om det ikke er hele sannheten er det relativt lite av popmusikken som faller meg helt i smak.

Likevel er jeg jo selvsagt i stand til å lytte til og ha en mening om også andre typer musikk - og, om jeg får si det selv - gi en rimelig god objektiv fasit på hva som er bra og ikke. Jeg vil derfor gi en nøktern evaluering av kvaliteten på låtene på Ørland sett fra 2. rad.

I avisene har evalueringen av de ulike låtene vært så som så. Adresseavisen hadde tydeligvis anmeldt låtene etter finalen, og dermed på mystisk vis fått terningkast som var et perfekt speilbilde av stemmegivningen. Venstresida.net er selvsagt ikke så populistiske, og kan dermed gi deg fasiten på hvilke låter som var best. I tillegg er vi akademiske nok til å gi terningkast med desimaler.

Gaute Ormåsen - Synk eller svøm: Selv om Gaute bør ha litt kred for å synge på norsk, er sangen forøvrig en alt for formularistisk MGP-powerballade. Et langt gjesp, men som sagt litt pluss for å synge på dialekten sin - det er jo som kjent den man kan best. Terningkast 3

Lene Alexandra - Primadonna: Lene forsøker tydeligvis å bygge seg opp en image som sjølironisk bimboparodi. Det kunne fungert på 90-tallet, dersom det var litt mer gjennomført. Denne låta minner meg forøvrig litt om noe Samantha Fox kunne gitt ut mot slutten av sin storhetstid helt sist på 80-tallet. Selv om jeg nok har mange nostalgiske følelser iht. Sam Fox på veggen på gutterommet på 80-tallet, holder nok ikke dette helt til mål, men jobb mer med det Lene - kanskje ligger det noe der. Terningkast 2

Johnny Hide - Rewind love: Johnny Hide prøver å være litt mer moden og litt mer musiker enn konkurrentene sine, men dessverre lykkes han ikke helt. Låta har bittelitt 60-tall ved seg, men plasserer seg dessverre godt inni den MGP-smørja hvor det er vanskelig å skille den ene sangen fra den andre. Terningkast 2,6

Bjørn Johan Muri - Yes Man: Mens Hide prøver å være litt modnere (men bare lykkes i å være litt eldre), prøver nok Muri å være litt yngre og freshere enn konkurrentene. Yngre er han nok, og det kan nok være at et og annet ungpikehjerte smelter på vei opp i halsen til denne låta, men igjen - helt standard MGP uten noe spesielt særpreg. Terningkast 2,7

Elisabeth Carew - Rocketfuel: Når ikke det var noe gangsterrap på MGP, klarte unge Carew å redde litt av dagen med sin låt. Hun har selv uttalt at musikken hennes ligger tett opp til R&B. Personlig fikk jeg alle haugene av R&B-syngedamer (og gutter) litt i halsen på 90-tallet, men heldigvis har låta også litt preg av funk og soul - noe som tross alt er mye bedre enn R&B. Carew ble slik sett en av mine favoritter. Låta totalt sett var kanskje ikke stor kunst, men refrenget var fengende, og selv om det kanskje ble utnyttet vel mye, var det i det minste noe de fleste andre låtene ikke hadde (noe som var fengende). Terningkast 4

Maria Haukaas Storeng - You make my day: Det var vanskelig å ikke legge merke til at jubelen for Storeng var på et litt høyere nivå enn for de fleste andre artistene. Dessverre skilte ikke låta seg nevneverdig ut. Storeng har klart å bygge et image av seg sjøl som ei blid og trivelig jordnær norsk jente som ingen har et vondt ord å si om. Når hun i tillegg ikke er så halvdårlig til å synge, får hun stemmer - masse stemmer. Dessverre holdt ikke denne låta helt mål. Klassisk MGP-ballade. Gjeeesp! Terningkast 3

Keep of Kalessin - The Dragontower: Endelig noe som skiller seg litt ut. Jeg er ingen metal-fan, men dette slo hardt, og innimellom slo det også hardt på rett plass - og for en herlig avveksling fra det som kom før. Enkelte blodharde metal-fans påstår at låta er skrevet for MGP, og tilpasset formatet, men artistene selv sier den er hentet fra det kommende albumet, og ikke er skrevet spesielt for MGP. I tillegg annonserer de at de stiller for å prøve å røske opp litt i noen forutinntatte oppfatninger folk har, og i et gramsciansk kulturperspektiv er jo ikke det å forakte. Terningkast 5

Nå har jeg nevnt de artistene som stilte opp på selve MGP, men det nest beste bandet, var faktisk en gjeng tenåringer fra musikklinja på Fosen VGS som varma opp med ei både fengende og velspilt rockelåt om en tvilsom og voldelig fyr ved navn Fred.

Nåvel - over til det dere har venta på: Se og Hør var der ikke, men Venstresida.net var der og kan by på eksklusive uskarpe og kornete mobilbilder fra det spektakulært eksklusive VIP-nachspielet med alle artistene.

Artistene! Kjolene! Skandalene!: Ser du hva som skjedde?

VILL FEST: Det er bra pressen ikke var til stede når slikt som vi ser på dette bildet kan skje!

Den eneste lille skuffelsen var jo det at jeg hadde forestilt meg at det skulle bli omtrent som på videoen fra Nobelkonsert-nachspielet, hvor Wyclef jammer med Will Smith og Toby Keith. Det ble dessverre ingen versjon av "Rappers Delight" med Maria Haukaas Storeng i duett med Keep Of Kalessin... Kjipern i lia!

Jeg hørte i dag Høyres nestleder Jan Tore Sanner i Dagsnytt 18 som i debatten med SV om muligheten for å øke skattene til fellesskapet, sa at om det blei høyere skatt, så ville resultatet bli at det vil lønne seg så lite å jobbe at folk heller ville velge å gå over på trygd. «Velge å gå over på trygd?» Hallo? Hvilken verden lever Sanner i? Omgås han bare nullskattytere og snyltere som eiendomsmeklere og børsspekulanter? Det er åpenbart at Jan Tore Sanner aldri har sagt fra til Nav at han heller vil ha trygd enn å jobbe. Da ville han møtt en verden han bevisst påstår ikke finnes. Du vil ikke kunne si fra at du vil ha trygd, Sanner! Du må gjennom en lang, tungvind og for mange en nedverdigende prosess for å få en slik ytelse, Sanner. Kanskje ikke for å få sjukepenger, hvertfall ikke hvis du er en sterkt pressa politiker som tyr til sjukmelding der andre må gå på jobb, men hvis du vil ha attføringshjelp eller uførepensjon for en tidsbegrensa lang periode eller fram til alderspensjonen, ikke klarer å jobbe lenger, da er det meget vanskelig, Sanner. Hvis du ikke mener å frata folk retten til alderspensjon ved oppnådd pensjonsalder, da?

Jeg må si jeg har problemer med å forstå at det går an å være så grunnleggende kunnskapsløs om et så sentralt politikkområde, folketrygdloven, et område han åpenbart som en av landets ledende politikere burde ha grunnleggende kjennskap til.

Sanner bekrefter dessverre inntrykket av stortingspolitikerne som en samling svært kunnskapsløse, fordomsfulle og anti-sosiale og reaksjonære politikere. På lørdag kom det fram i en undersøkelse i Dagbladet at hele seks av ti stortingspolitikere mente det var altfor lett å få sjukmelding. Bygger de det på noen fakta og undersøkelser av at det bare er å melde seg sjuk? Nei. Hvor har stortingspolitikerne meningene sine fra?

Det er all grunn til å se nærmere på rekrutteringa til Stortinget. Jeg har tidligere skrivi at Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter skvalper over av ensidig markedsliberalistisk kåte politikere. Holdninga deres til sjukelønnsordninga på lørdag er en bekreftelse på dette. Hele 32 av Aps 64 representanter svarte ja på at det er for lett å bli sjukmeldt, altså halvparten av LOs valgstøtte bare har lite til overs for LOs standpunkt. Det er nok som Gerd-Liv Valla sa på Dagsrevyen i dag, at i bånn ligger Sandmanns-utvalgets innstilling om redusert sjukelønn.

Men øverst troner Jan Tore Sanner i en kunnskapsløs påstand om at det bare er å forsyne seg av trygd hvis du ikke vil jobbe. — At det går an! Rett og slett utrolig, og rett og slett opprørende.

I dagens utgave av den israelske avisa Haaretz (som anbefales til alle som vil holde seg oppdatert på situasjonen i Palestina) kan man lese at de israelske myndighetene vurderer å gi to bosetninger på Vestbredden status som lovlig. Bakgrunnen for saken er at den israelske gruppa Peace Now, som er for palestinsk selvbestemmelse innenfor 1967-grensene, beordret rivingen av ni hjem som utgjør Hayovel, en utpost for bosetningen Eli.

Nå 4 og et halvt år senere har de israelske myndighene bestemt seg for å undersøke forholdene for å gi bosetningene Hayovel og Harsha legal status. Hovedårsaken til snuoperasjonen er mest sannsynligden den nye høyreekstreme israelske regjeringen til Benjamin Netanyahu, som blant annet inkluderer rasisten Avigdor Lieberman, leder for partiet Yisrael Beiteinu. De har gjort det tydelig at det kommer til å bli ført en mer kompromissløs linje overfor palestinerne. Sekretærgeneralen for Peace Now sier blant annet oppgitt: "De israelske myndigheten overser  loven og gir immunitet til ulovlige bygninger bygd av bosettere".

Problemet er at det ikke er noe som heter lovlige eller ulovlige bosetninger. Under okkupasjon av fremmed land, som den vi ser av Vestbredden, følger det nemlig et ansvar og sett med regler, som selvsagt ikke rettferdiggjør noen okkupasjon om man faktisk følger disse reglene. En av disse reglene sier at det er ulovlig å flytte sine egne innbyggere inn på okkupert jord å bygge der. Dette betyr at samtlige bosetninger på Vestbredden er ulovlige uansett hva de israelske myndighetene skulle bestemme. Likevel gjør de dette mens resten av verden nikker anerkjennde til Israels tydelige "forsøk på fred". For mens de erklærer noen bosetninger ulovlige og river de ned, får de "lovlige" bosetningene være i fred slik at de kan bli større og større, og annektere mer og mer av okkupert Palestina.

Det er mange måter å tigge seg penger på. Den konservative Minerva-sympatisøren Svein Tore Marthisen prøver å slå seg fram som «valganalytiker» i konkurranse med blant andre Bernt Aardal og Frank Aarebrot — og i motstrid med dem. Marthinsen har sluppet til i blant andre Drammens Tidende med sine vurderinger. Etter siste stortingsvalg hadde han ei stor tid da han sammen med Kristin Clemet hevdet at det var et flertall av velgere bak de ikke-«sosialistiske» partiene i forhold til velgerne bak de tre rød-grønne partiene. Poenget med dette er at han da må se bort fra alle de velgerne som ikke stemte på noen av disse 7 nevnte partiene, blant dem Rødts 35 000 velgere. Og at de fire partiene han og Clemet mente fikk flertallet, klart og tydelig sa at de ikke ville utgjøre et regjeringsalternativ! Og for det tredje: Legger vi sammen alle de som stemte på alle partiene som stilte til valg, og hvertfall dem som fikk mer enn 1000 stemmer på landsplan, og legger til grunn hvilken regjering disse sa de ville stemme på om de ble representert på Stortinget, er det høyst sannsynlig at det stod flest velgere bak den rød-grønne regjeringa.

Nå veit vi jo at dette blei det formelle resultatet, så Marthinsen er bare ute etter å svekke regjeringass legitimitet. Det hadde vært fullt mulig for han å diskutere og foreslå andre valgordninger enn å knytte dette til at regjeringa ikke har velgernes oppslutning. Dette forsøket fra Mathinsen på svekkinga av regjeringa er jo heller ikke annet enn å gjøre seg populær blant høyreorienterte partier.

Men han velger en bløff for å presentere og argumentere for en mer rettferdig valgordning. Han gjentar den i sitt svar til meg i Klassekampen ved å fortsette å utelukke velgere som ikke stemte på kandidatene som ble valgt inn på Stortinget.

En bedre valgordning er det selvfølgelig behov for. Hvis en kan løse problemet med distriktsrepresentasjon ser jeg ingenting i vegen for at hele landet kan sees på som én valgkrets. Det vil si at alle som partier som får 0,59 % oppslutning på landsbasis får ett stortingsmandat (100 % divert på 169 repr). Sånn som valgordninga faktisk er i Israel.

Klassekampen valgte å avslutte en debatt, og jeg gjorde ikke noe forsøk på å omgjøre den beslutninga.

Her er mitt innlegg i Klassekampen 5. januar 2010:

Marthinsen: Ikke «valganalytiker»

Den høyreorienterte sympatisøren av Minerva, Svein Tore Marthinsen, er i Klassekampen 2. januar tilbudt en kommentatorrolle til regjeringa Stoltenbergs framtidsutsikter, som «valganalytiker». Jeg har ingen kommentarer til at Klassekampen finner det viktig å videreformidle hans synspunkter. Men jeg reagerer sterkt på den helt feilaktige framstillinga av Marthinsen som «valganalytiker». Han viste i sine høyrekommentarer til valget, for øvrig helt identiske med Kristin Clemets feilaktige valganalyser, at han mangler helt grunnleggende kunnskaper om norsk valgordning og konsekvensen av alternativene til den. Hvis ikke er han så subjektiv at han velger å se bort fra dem. Et samla korps av valganalytikere med professor i statsvitenskap, Bernt Aardal, i spissen (se hans hjemmeside), og blant annet med innlegg av stipendiat i statsvitenskap, Anders Ravik Jupskås i Dagbladet 22.10.2009, viste at enhver aktuell valgordning i 2009 ville gitt rødgrønt flertall. Marthinsens «analytiske» konklusjon at det var valgordninga på tross av velgernes oppslutning som ga det resultatet han fortviler over, lar seg rett og slett ikke dokumentere. Marthinsen er blant annet så demokratisk at han nuller ut alle de velgerne som stemte på partier som ikke fikk mandater, som for eksempel alle Rødts 35 000 velgere! Denne nullinga av Rødt-velgere må da være en «højdare» for Klassekampens lesere? Se også mitt motinnlegg til hans bløff i en kronikk i Drammens Tidende.

Jeg håper jeg slipper å se den reaksjonære og tilslørende Marthinsen forfremma til «valganalytiker» i Klassekampen en gang til.

Og her er Marthinsens svar i Klassekampen 8. januar 2010:

Valganalytikerens radikale svar

I en artikkel (02.01) i Klassekampen om regjeringens framtidsutsikter, ble jeg titulert valganalytiker. Det har forvoldt studenten Ove Bengt Berg et betydelig innslag av besvær. I et innlegg (05.01.) mener han tittelen er helt feilaktig fordi jeg, tross flere års valgstudier og leverandør av valganalyser og prognoser til en rekke ulike medier, angivelig ”mangler helt grunnleggende kunnskaper om norsk valgordning”. Berg liker åpenbart ikke at jeg i ulike sammenhenger har pekt på det faktum at Stortingets fire opposisjonspartier Høyre, Frp, KrF og Venstre ved valget fikk 50 000 flere stemmer enn de tre regjeringspartiene Ap, SV og Sp, men at de rødgrønne p.g.a. valgsystemet fikk et flertall av mandatene.

Jeg ønsker en vesentlig mer proporsjonal og rettferdig valgordning som tar det utmerkede demokratiske prinsippet om ”en velger, en stemme, en verdi” mer på reelt alvor. I stedet for dagens skjeve system hvor en stemme på et lite parti (som Rødt) teller mye mindre enn en stemme på et stort parti (som Ap). Og en stemme i et stort fylke (som Nord-Trøndelag) teller mer enn en stemme i et lite fylke (som Vestfold). Med et helt proporsjonalt system ville valgutfallet vært et helt annet. Det vet både Bernt Aardal, Ove Bengt Berg og jeg. Regjeringen hadde mistet sitt konstruerte flertall. Mens Rødt ville kommet inn med to mandater. Berg mener jeg er reaksjonær. Jeg mener tvert i mot at dette synet på valgordningen er radikalt og framtidsrettet, og jeg tror tiden jobber for det.

Skrevet av: Erik Skare

---

På lederplass i dagens VG (eller "VG mener" som de har valgt å kalle det) tar de opp temaet rundt sikkerhet på flyplasser, det mislykkede terrorangrepet i romjula og terror generelt. De kommer med et godt poeng når de sier at det ikke er nok med flere obligatoriske kroppscanninger og "grundig fysisk undersøkelse av all håndbagasje [...]", men selve forslaget til løsning er desverre håpløst.

VG fortsetter nemlig med å si: "Det er vel og bra at myndighetene vil øke sine anstrengelser for å forhindre at noen får tatt med seg sprengstoff, våpen eller andre farlige gjenstander ombord i fly. Men siktemålet må jo selvsagt være å stanse mulige terrorister før de kommer så langt". Det VG mener er at nigerianeren Abdulmutallab aldri skulle fått visum til USA eller lovlige flybilletter. Det som desverre ikke slår VG er ved at de med slike tiltak ikke gjør noe med selve problemet, men kun leger symptomene. Har det noen gang slått VG hvorfor noen mennesker velger å gå så langt som å sprenge seg selv i lufta? VGs svar ville selvsagt være "islamisme" noe som forsåvidt er riktig, men uten å spørre seg selv hvorfor så mange (spesielt unge) mennesker velger dette som trøst og virkemiddel.

Det er nemlig et poeng at USA i dag leder to okkupasjoner i Midt-Østen (Irak og Afghanistan), er Israels storebror som overser de overgrepene som blir gjort i Palestina, har utplassert styrker i Saudi-Arabia (som var en av hovedårsakene til at Osama Bin Ladens vrede) m.m. Samtidig lever over 40 prosent av araberlandenes befolkning i fattigdom. Krig, fattigdom og krise har alltid vært faktorer som fører til ekstremisme, og når USA nå kommer til å involvere seg i Jemen vil det føre til ytterligere anti-amerikanisme.

Vesten kan sette i gang med så mange sikkerhetstiltak de bare vil, men så lenge de fortsetter med den imperialistiske raninga kommer ekstremismen til å fortsette, og ikke minst vokse ytterligere. Da er det pinlig naivt av VG å avslutte lederartikkelen med: "Forhåpentligvis har berørte myndigheter lært mye av denne affæren. Vi andre kan ikke gjøre stort annet enn å håpe på å smøre oss med tålmodighet mens vi venter i kø på å komme oss igjennom sikkerhetskontrollen. Desverre er de nye kontrollene tvingende nødvendig".

Det er ingen tvil om at selv om mye av den litteraturen man leser er kjedelig så er det også nødvendig med kunnskap om de forskjellige forholdene for å kunne bidra i debatten, ta et standpunkt og bidra i kampen for et rettferdig samfunn. Stalin var neppe verdens største leder (for å si det mildt), men det ligger likevel noe i det han sa om at teori er meningsløst om den ikke knyttes opp mot revolusjonær praksis, og ikke minst omvendt. Her presenteres derfor en liste med anbefalt lesestoff:

POLITISK ØKONOMI:

---

For nybegynnere: "Kapitalen med bobler"

Det er et år siden Israel gjennomførte massakren mot Gazas befolkning. Det Palestinske Senteret for Menneskerettigheter (PHCR) la fram de harde tallene: over 1400 drepte i perioden 17. desember 2008 til 18. januar 2009. Dette ble av den pro-israelske siden og Israel selv avvist som antisemittisk og/eller islamistisk propaganda, men i motsetning til israelerne klarte faktisk PHCR å legge frem informasjon om 1415 av de drepte med navn, alder, kjønn, bosted, yrkesopplysninger, dato og sted for dødsfall og skiller i tillegg mellom sivil og militant for å bekrefte påstandene. Listen viste at over 85 prosent av de drepte var sivile (319 drepte barn og 216 drepte kvinner).

Siden da har ingenting skjedd for Gazas befolkning og situasjonen er verre enn noensinne for befolkningen. Israel fortsetter med blokaden som gjør at ingenting av humanitær bistand slipper inn. UNRWA slapp for eksempel ikke inn med matforsyninger fordi det inneholdt pasta (!). Hvilke raketter som skulle bli lagd med dette er desverre uvisst. Samtidig som at Gaza er et av verdens mest tettbefolkede områder er det også verdens yngste befolkning (befolkningen er i gjennomsnitt 17 år gamle) noe som gjør at Gaza kort og godt kan beskrives som et barnefengsel.

27. desember sendte Mads Gilbert en ny sms: "Ikke glem Gaza! Nådeløs blokade og utsulting. Palestinske kvinner, barn og gamle lider, menn likvideres. Utbomba boliger, skoler og gudshus fortsatt i ruiner. Ingen materialer slippes inn. Israel bryter ustraffet krigens lover. Vesten lukker øynene. USA lar Israel diktere. Storting og regjering investerer kynisk våre oljepenger i Israel. Dette skal ikke fortsette! Alle må gjøre noe, gjøre mer!"

Likevel vet alle at ingenting kommer til å bli gjort.

I forbindelse med nedleggingen av Fylkeslandbruksstyret 1/1 har jeg i dag følgende kronikk i Nationen.

Fra 1/1 2010 skjer det med Fylkeslandbruksstyret som har skjedd med tusener av norske gårdsbruk de siste årene: Det blir nedlagt. De fleste sakene blir heretter avgjort av Fylkesmannsembetet uten innblanding av fylkespolitikere. På et vis er det synd. Jeg skal innrømme at det for meg personlig føles litt vemodig. Fylkeslandbruksstyret er et av de organene hvor jeg har fått det privilegium å sitte, som jeg har følt har vært mest meningsfylt, og hvor jeg har hatt mulighet til å faktisk utgjøre en forskjell, gjennom blant annet å stoppe nedbygging av dyrkajord, og å legge til rette for at folk som ønsker å drive med jordbruk skal ha mulighet til det gjennom håndheving av konsesjons- og odelslovgivning.

Selv om jeg også prinsipielt er skeptisk til å flytte avgjørelser vekk fra politiske organer og over til rent administrative enheter, er jeg ikke så sikker på at de faktiske konsekvensene for landbruket denne gangen kommer til å bli negative.

Vi lever som kjent i ei tid med global matkrise. Selv om den økonomiske krisa og klimaprobleamtikken har tatt noe av fokuset vekk fra matkrisa, er den der like fullt. Det er derfor ekstremt viktig at alle - også vi her i Norge - tar vare på den matjorda, og det landbruket vi har. Det er mange som liker å briske seg med at vi ikke kan leve av å klippe håret på hverandre. Det virker likevel ikke som alle disse har forstått at det faktisk er mat vi lever av - alle sammen - uten unntak.

I Sør-Trøndelag har vi hatt noe jeg tror er et av de bedre fylkeslandbruksstyrene i landet. Med et rødgrønt flertall i fylket, og med et fylkeslandbruksstyre hvor både Rødt, Sp og KrF er svært restriktive i både jordvernsaker og andre landbruksspørsmål, har det blitt tatt mange gode avgjørelser i perioden som har gått. Kommuner har fått plandokumenter i retur med beskjed om å verne dyrkajorda, og det er blitt lagt til rette for at landbrukseiendommer kan gå til folk som faktisk vil drive med landbruk, til en pris som er overkommelig og som drifta kan forsvare.

Likevel har det jeg vil kalle et asfalttriangel av kraftsosialister i Ap og ultraliberalister i H og Frp flere ganger klart å tippe flertallet slik at mye matjord har blitt nedbygd, og konsesjonsfritak gitt.

Når det står slik til i Sør-Trøndelag, tør jeg ikke tenke på hvordan situasjonen er i fylker som har borgerlige flertall dominert av H og Frp. Disse partienes syn på landbrukspolitikk, med nedbygging av norsk matproduksjon til fordel for full frihandel med mat internasjonalt, betyr at vi i det rike Vesten skal kjøpe maten ut av munnen på verdens fattige, heller enn å dyrke mat sjøl. Denne politikken gjenspeiler seg selvsagt også i avgjørelsene som tas i saker i fylkeslandbruksstyret. Dersom man ikke er opptatt av å opprettholde en viss matsikkerhet og internasjonal solidaritet med å ha en norsk matproduksjon, er det selvsagt ikke så farlig om matjorda nedbygges til fordel for et kjøpesenter. Det er heller ikke så farlig om et småbruk omgjøres til feriested, selv om det står folk i kø på jakt etter å få kjøpt seg et småbruk med tanke på både fast bosetting og drift.

Fylkeslandbruksstyret har vært et litt merkelig organ. Det har bestått av folkevalgte fylkespolitikere, men jobben har vært å forvalte nasjonale regler under Fylkesmannsembetet - fylkespolitikk innenfor nasjonale rammer. Dette har nok ikke alltid vært en enkel øvelse for fylkespolitikere som er vante til å være kongen på haugen på sine saksområder.

I de senere årene har regjeringen begynt å ta matproblematikken litt mer på alvor. Man har blant annet hatt som målsetting å halvere nedbyggingen av dyrkajord. Her har kanskje særlig problemet med å sette regionale politikere til å forvalte statlige målsettinger dukket opp. Man har dessverre ikke vært i nærheten av å nå målsettingen. En viktig årsak her er nok at fylkeslandbruksstyrene ikke har gjort jobben sin med å sette ned foten for regionale planer og enkeltprosjekter som går ut over matjorda. I forhold til folketallet er Norge som kjent svært dårlig utstyrt med nettopp matjord av høy kvalitet. Vi må derfor ta disse utfordringene enda mer på alvor enn det våre naboland må.

Dette er en oppgave som enkelte fylkeslandbruksstyrer nok har tatt på alvor, men altså dessverre langt fra alle, og totalt sett alt for få. Det er kanskje symptomatisk at reaksjonene på nedleggensen av styrene overveiende har vært negative nord for Dovre, men kanskje mer positive i de sørlige landsdelene våre.

Så selv om det ut fra et prinsipielt ståsted er synd at fylkeslandbruksstyret blir nedlagt, kan det være bra for landbruksnæringa. Konsekvensen kan og bør bli en styrking av jordvernet nasjonalt. Samtidig har vi nå fått nye, samkjørte og forenklede regler for odel og bo- og driveplikt som krever mindre bruk av skjønn, slik at behovet for nettopp det politisk skjønnet blir mindre. Samlet sett kan dette være godt nytt for norske bønder, selv om det er dårlig nytt for demokratiet regionalt.

Dersom vi skal forsøke å oppsummere og konkludere i forhold til fylkeslandbruksstyrets endelikt må det bli dette: Fylkeslandbruksstyret blir nå nedlagt fordi det ikke har evnet å gjøre jobben sin! Denne utviklingen må de politikerne som har sittet i styrene rundt omkring i landet dermed ta på sin egen kappe.

Samferdselsdepartementets statssekretær Lahnstein innrømmer villig at også politikerne har ansvaret for at toget ikke fungerer. I dag som følge av en brann i en tunnell, i går som følge av en teknisk feil med et tog fra Trondheim til Oslo som bare rakk til Otta. KrFs Hareide, leder i Stortingets transportkomite, mener at det ikke er holdbart.

Jeg lurer alvorlig på hvorfor maktpersoner som Lahnstein og Hareide sier dette. De har begge i årevis hatt mulighet til å gjøre noe med dette. Men har ikke gjort noe i nærheten av nok. Selvfølgelig fordi det ikke er politisk mulig å satse på tog i Norge. Det finnes ingen sterke organisasjoner, politikere, partier eller medier som er for toget. Alle er i stedet for flere og flere nye fire-felts motorveger. Der finnes den politiske, økonomiske og organisatoriske støtten. Lahnstein og Hareide bløffer og er falske når de sier at de vil gå inn for tog. Og de veit at de bløffer og at det ikke er mulig å satse på noe annet enn privatbilisme. Hvis ikke de gjør det, blir det kanskje opptøyer og revolusjon i Norge!

Hvorfor sier de da så mye positivt om toget? Lahnstein har til og med uttalt seg positivt om sykkelsatsing. Men hans uttalelser og ord for sykkel er motbydelig uærlige, fordi han ikke gjør noe med verken penger eller tiltak for sykkel.

Arbeiderpartiets tidligere partisekretær Martin Kolberg skryter av at han kjører bil til Stortinget fra Lier. Tog er for han utenkelig og det eneste som teller er tilrettelegging for mer bilkjøring! Snakk om miljøfrik! Lottospørsmålet: Er den tidligere partisekretæren i DnA den eneste i partiet som mener dette?

Når det gjelder toget mener jeg det verste ikke er disse aktuelle enkeltulykkene. Det beste symbolet på at tog ikke er et satsingsmiddel, og jeg vil si: Ikke fra noen politiker overhodet som har sete på Stortinget, det er at signalanlegget fra Skøyen stasjon til Oslo S ennå ikke fungerer. Siden det blei åpna sida tidlig på 2000-tallet, har det aldri fungert. Dette burde være ekstremt pinlig; politisk, økonomisk og teknisk. Både direktøren for Jernbaneverket og NSB burde forlengst vært skifta ut fordi dette signalanlegget ikke fungerer. En statsråd som tar tog og transport på alvor i Oslo, ville selvfølgelig innkalt til faste ukentlige møter, med minst ett møte i uka, — ikke for å diskutere utviklinga av signalanlegget — men for å diskutere etableringa av signalanlegget. Men av en eller annen grunn skal en samferdselsminister i Norge komme fra de minst befolka områdene i Norge, og de viser og er vel fornøyd med at de forstår lite av storbyenes problemer. Mens statsråden burde ta grep om signalanlegget, må det midlertidig etableres et manuelt signalanlegg med mennesker som varsler med flagg for hver hundrede meter at toget kan kjøre gjennom tunnelen. Det er nødvendig for togtrafikken i Oslo-området — og setter hjelpesløsheten og tilbakeliggenheten i norsk togstatus i sitt rette perspektiv.

Kollektivtrafikk er dessuten ikke noe politisk mål for noe parti av betydning; det er et reint sosialt hjelpetiltak for de fattige billøse.

Da kan vel like godt toget avvikles i Norge? Hvorfor skal folk med inntekter under 500 000 kunne forlange å reise hvis de ikke vil kjøre bil? For å si det som enhver stortingspolitiker egentlig mener?

I fjor starta Israels brutale angrep på Gaza, som tok livet av rundt 1400 palestinere. Gaza er fortsatt utsatt for Israels blokade. 27. desember fikk jeg videresendt følgende SMS-melding fra Mads Gilbert til mobilen:

«Ikke glem Gaza! Nådeløs blokade og utsulting. Palestinske kvinner, barn og gamle lider, menn likvideres. Utbomba boliger, skoler og gudshus fortsatt i ruiner. Ingen materialer slippes inn. Siste livsnerve kuttes når tunnellene sperres. Israel bryter ustraffet krigens lover. Vesten lukker øynene. USA lar Israel diktere. Storting og regjering investerer kynisk våre oljepenger i Israel. Dette skal ikke fortsette! Alle må gjøre noe, gjøre mer! Vi lever fortsatt i historieboka. Hilsen Mads G. 27.12.09»

Israels blokade mot Gaza er illegitim, folkerettsstridig, grusom og totalt forkastelig. Blokaden må oppheves, og det med en eneste gang.

Lenker:

Ett år siden bombingen av Gaza: http://www.dagsavisen.no/utenriks/article460205.ece

- Ett år etter Gaza-krigen har ingenting skjedd: http://www.dagsavisen.no/innenriks/article459989.ece

Klassekampen: Gaza: http://klassekampen.no/56979/article/item/null

The Free Gaza Movement: http://www.freegaza.org/

Israel må oppheva Gaza-blokaden: http://roedt.no/nyheter/2009/12/israel-m%c3%a5-oppheva-gaza-blokaden/

Palestinakomiteen i Norge: http://www.palestinakomiteen.no/

Fellesutvalget for Palestina: http://www.palestina.no/

Kjære besøkende. La det ikke være noen tvil at, til tross for at Gjøvik kommune tjener bra på sine finansinvesteringer for tiden, mener jeg: Kommunens børsakrobatikk må opphøre.

Rødt stilte med dette forslaget til årets budsjettdebatt:
"Finansforvaltningen avvikles i løpet av 2010. I god tid før
budsjettbehandlingen for 2011 legges det frem sak for kommunestyret om
alternativ disponering av disse midlene."

Bakgrunnen er selvsagt at Rødt slett ikke tror at finanskrisa er over og at vi ikke lar oss blende av oppgangen på børsen. Det er kanskje nok å nevne Dubai, Latvia, Hellas for å minne om stygge ting som kommer? Er det ikke nok, mener du? Hva da med dette?

Gjøvik har investert 25 millioner i noe som heter Obligasjonsforetaket III AS. Det er ute og kjører så eierne er innkalt til møte.

Informasjon her for den som er interessert ligger her:
http://www.stamdata.no/documents/NO0010277890_SB_20091218.pdf

Min kortversjon av dokumentet er:
- foretaket skal restruktureres fordi for stor andel av de underliggende verdier er tapt som følge av krisa (som visstnok ikke er noen krise lenger...)
- restruktureringen betyr at kommunen ikke får renteutbetaling på obligasjonen
- restruktureringen innebærer også at man skal få tilbake "alt" + renter i 2015......(tro det den som vil)

Av de mer kuriøse elementene i dokumentet som jeg har lenket til er at et av forslagene til eiermøtet 18.12 går på at eierne fraskriver seg retten til å gjøre gjeldende erstatningsansvar mot styremedlemmene i foretaket - noe som vel betyr at de vil sikre seg hvis det de har av ville ideer til nye investeringer ikke holder. Utrolig!

25 millioner i spill, skal det settes på rød eller svart?

Comments

Gjøvik kommune kommer godt ut av 2009 med sin finansportefølje. Avkastningen ligger over budsjett og det skal vi trekke et lettelsens sukk for � det var ikke gitt at børsene skulle hente seg opp igjen så raskt etter krakket i 2008. Skal jeg så erkjenne feil analyse og oppgi min motstand mot kommunens finansforvaltning? Nei. For det finnes stadig trusler og skjær i skipsleia.

Gjøvik har investert 25 millioner i noe som kaller seg Obligasjonsforetak III. Denne investeringen gir i dag sannsynligvis en avkastning på rundt 1,5 millioner i året frem til obligasjonen forfaller til utbetaling i 2015. Imidlertid er Obligasjonsforetaket ille ute, underliggende verdier har gått tapt slik at selskapet er truet av total kollaps. Et eiermøte nylig har derfor besluttet å stoppe de årlige utbetalingene og foretaket skal restruktureres i et forsøk på å sikre innskuddene i foretaket. Det er helt åpent om Obligasjonsforetaket lykkes i det, jeg tror Gjøvik bør forberede seg på at de 25 millionene er tapt.

I forbindelse med restruktureringen har eiermøtet gitt selskapets styre vide fullmakter. Faktisk kan styret gjøre hva de vil i forsøket på å redde verdiene � eierne har frasagt seg retten til å stille styret til ansvar. Så det er fritt fram. Det betyr trolig økte investeringer i spillekasinoer, i selskaper som bryter menneskerettighetene, i sprit- og tobakksindustrien og i våpenindustriene. Slike selskaper befinner seg allerede i obligasjonsforetakenes aksjeporteføljer.

Kommunen har tjent godt på børsen i 2009. Samtidig viser problemene til Obligasjonsforetak III at den økonomiske krisa ikke er over. Den grunnleggende ubalansen mellom finansøkonomien og realøkonomien er ikke korrigert, tvert imot er finansøkonomien blåst opp igjen gjennom statlige krisepakker. Risikoen for tap av vår felles finansformue er dermed fortsatt stor. 2010 kan gi en ny krise, en såkalt �dobbel dip�. Jeg mener selvsagt fortsatt at kommunen må avslutte sin finansspekulasjon, over tid har den ikke gitt noe ekstra bidrag da krisene, konkursene og krakkene spiser opp årene med fortjeneste. I stedet burde formuen vært brukt på idrett, kultur, skole og omsorg. Jeg finner det underlig at ikke flere i kommunestyret ser det slik, men kapitalistisk tenking forvirrer selv den beste sosialist i vårt �overflodssamfunn�. Mitt nyttårsønske er at andre partier markerer en prinsipiell ny holdning i denne saken. Godt nytt år!

Comments

I oppslagene fra årets budsjettmøte i Nesodden kommunestyre handler det meste om de som "ordnet" nytt bibliotek mot "nei"-partiene. Alt som betongkameratene (H, FrP, Ap, V med SV på tilnærmet samme kurs) sa nei til har blitt borte. De sa nei til:

- Å sette av en krone i investeringsmidler for å få ordnet opp med forfalne skolebygg de neste 4 årene (og antakelig mange flere). Skoleforfallet skal fortsette på ubestemt tid.

- Å sette av penger til nytt sykehjem/omsorgsboliger sør i bygda. Prognosene sier at de nye 24 plassene på Nesoddtunet vil være overfylt før de er bygget ferdig.

- Å sette av midler til å drifte gjestehuset som omsorgsboliger for folk med dobbeltdiagnose. (psykiatri)

- Til å opprettholde uteskolen på dagens nivå

- Å beholde graderte barnehagesatser på dagens nivå

- Å ansette lærlinger

- Å brøyte velveier som nå

- Å satse mer på ungdomsarbeide

- Å opprettholde pedagogtilbudet i barnehagene

Bare for å nevne litt. (Innstrammingene i forhold til tildeling av omsorgstjenester er antakelig verst, men det er formelt sett ikke et budsjettvedtak)

I stor grad ofres alt dette for å "redde" et ekstremt dyrt rådhusprosjekt på Tangen med en gullerot til publikum. Bibliotek er et svært viktig tilbud som kan skape aksept for mye. Jeg har barn som er ferdig med barneskolen og er blant de som "skal leve lenge jeg, men gammel skal jeg aldri bli". (Sykehjemmet virker enda fjernt.) Da blir bibliotek det kommunale tilbudet som jeg bruker mest og er mest glad i. Å bli den som må stemme mot føles svært rart, men det er en grense for hva som ofres. og hvor langt ned i grøfta kommunen skal kjøres.

Husk hver gang takstein faller ned i skolegården, du må pusse opp klasserom på dugnad eller en av dine kjære får avslag på kommunale omsorgtjenester så er det politisk vedtatt. Betongkammeratene har valgt å prioritere sitt prestisjeprosjekt framfor de grunnleggende og nødvendige kommunale virksomhetene. Forfallet og avslagene er vedtatt av Nei-partiene.

Geir Christensen

Rødt

Kanskje burde jeg i dag ha skrivi om Palestina, men jeg venter, likevel blir det litt Israel-aktuelt:

Når det «det store vi» igjen skal vise sin samstemmige mening, er det to oppløste stater som dras fram som verstinger, DDR (Øst-Tyskland) og Ceausescus Romania (foruten de eksisterende Nord-Korea og Iran og Somalia, da).

Men det skjønner jeg ikke helt. DDR er for de fleste idrettsledere verden over idealstaten når det gjelder idrett. Ikke det med doping, kanskje. Men med så tidlig som mulig intensiv og spesialisert trening. Som i Norge, framført av vår tidligere toppidrettssjef, Bjørge Stenbøl. DDR var tross sine skarve 17 millioner verdens beste idrettsnasjon, også når en ser bort fra det som de dreiv med av doping. Faktisk en idealstat for idrettsledere den dag i dag. Og som Rune Slagstad sier det sin bok (Sporten) side 688: «…i en retorikk som kan sies av være en postmoderne, BI-fisert variant av det som en gang var en sportslig DDR-ideologi:…»

Videre bygde DDR en mur, i Berlin. Det er jo sånn Vesten også vil ha det, i Palestina (Jerusalem) i dag. De aksepterer også denne muren da de ikke gjør noe for å ta den ned. Så DDR gikk foran og viste veg! Hvorfor roses ikke DDR for disse to grunnleggende vestlige politiske idealene?

Romania, da? Jo, de har også to fortrinn som de markedsliberalistiske krigshisserne burde rose Romanias diktator Ceauşescu for.

Først noe som ikke regnes med: Ceauşescu ble tildelt den norske St. Olavs orden, sånn som for eksempel en av våre krigførende statsministre, Kjell Magne Bondevik (men for Ceauşescus del trakk kong Olav V den tilbake i 1989 (post mortem?)). Ceauşescu unnlot å støtte den sovjetiske innmarsjen i Afghanistan 1979, og Romania under han var ikke med på den sovjetiske og østeuropeiske boikotten av OL i Los Angeles 1984 og han støttet opp om Israel. Men andre fortrinn 1: Han gikk inn for rask nedbetaling av utenlandsgjelda for å tilfredsstille de internasjonale bankene. Samtidig ønska han å sikre sitt lands økonomiske uavhengighet. Det førte til minsket import og forsert eksport, noe som kraftig forverra levekåra for innbyggerne i 1980-årene. Rasjonering av mange varer blei innført, husoppvarminga om vinteren var minimal, fjernsynet sendte bare et par timer hver dag, restaurantene stengte tidlig og elektrisitet bare noen timer i døgnet til folks boliger. Men han betalte tilbake låna punktlig, ikke sant? Dette var vel markedsliberalistiske reformer god som noen?

Hovedsak 2: Ikke bare var Romania under Ceauşescu en lydig kreditor. Han gjennomførte noe alle kristne og særlig paven burde skamrose han for. Fullstendig forbud mot abort, og streng straff for det: Abort for kvinner under førti, om de hadde mindre enn fire barn, ble forbudt fra 1966, hevet til førtifem år i 1986. I 1984 ble minimum giftealder for kvinner satt ned til femten år. For å hindre illegale aborter ble det innført tvungen månedlig underlivsundersøkelse av alle kvinner i fruktbar alder. Abort kunne bare innvilges i nærvær av en representant for partiet. Er det ikke dette paven, amerikanske abortmotstandere og sikkert mange kristne også i Norge drømmer om? Mens de kristnes begrunnelse for abortmotstand er å straffe kvinner, og bare dem, for usedelig oppførsel, så var nok ikke det Ceauşescu formål, men praksis er viktigere enn hensikt. Fram mot år 2000 gikk en fjerdedel av budsjettet i en av de rumenske byenes fattige bydeler til å sørge for forlatte, underernærte og syke barn. — Er det noen sak jeg er glad for at Anne Enger (tidl Lahnstein) og englenes talskvinne og nr 2 i arverekkefølgen som Norges monark, Märtha Louise, tapte, så er det kampen mot selvbestemt abort. — Så lenge det varer…

To markante stater, utskjelte, men de førte jo til dels en politikk som er svært populær i dag blant verdens mektigste enkeltpersoner, organisasjoner og blant flertallet av verdens mektigste stater.

— Så jeg kan ikke forstå at forakten mot DDR og Ceauşescus Romania er ekte når viktige deler av disse statenes politikk er vestmaktenes ideal.

Av årets mottatte julegaver er boka "Gjøvikbanen" av Aspenberg/Børrehaug Hansen/Reisegg, utgitt på Baneforlaget. Et mesterverk om Gjøvikbanen skrevet av jernbaneentusiaster på en gjennomgående informativ (tidvis noe vel detaljrik) og oppslukende måte. For bloggerens vedkommende ble boka slukt på 3.dag jul.

Boka gir et godt bilde av Gjøvikbanens storhetstid med alle sidebaner, den gang toget var kommunikasjonsmiddelet og ikke privatbilen. Interessant også å lese om den militære betydningen jernbanestrekningen ble tillagt, dette var tildels nytt stoff for bloggeren.

Det savnes imidlertid mer stoff rundt forlengelsen til Lillehammer eller annen tilknytning til Lillehammer. Hvilke fordeler dette gir nasjonalt kunne vært belyst og det kunne vært sett i sammenheng med en helt nødvendig jernbanerennesanse gitt dagens klimakrise og miljøperspektiv.

Noe overraskende er det å konstatere en uenighet - jeg trodde ikke jernbaneentusiaster kunne tenke privatisering: "Tilfellet Gjøvikbanen er vel således et bevis på at konkurranseutsettelse kan være en riktig vei å gå, selv om mange ikke liker denne tanken." (side 34) Slik oppsummerer kaipttelforfatteren den suksessen som NSB Gjøvikbanen AS har hatt etter starten i 2008. Men man må jo spørre seg hvorfor denne suksessen ikke kunne gjennomføres før konkurranseutsettingen? Hva var til hinder for at de endringene NSB Gjøvikbanen AS gjorde ikke kunne vært gjort av NSB?

Min mening er at jernbanen i Norge ble sulteforet og vanskjøttet for å legge til rette for privatisering. Oppdelingen i en hel masse enkeltstående aksjeselskap har ikke samlet sett bedret effektiviteten. Først ved åpning av anbudsrunden økte Staten sitt bidrag til Gjøvikbanen. Bondevikregjeringen og Venstres samferdselsminister Skogsholm drev et rent skuespill med Gjøvikbanen overfor lokalbefolkningen. Heldigvis har vi fått en regjering som satte en stopper for denne politikken.

Forøvrig anbefales boka på det sterkeste!

Comments

Ønsker alle som forvirrer seg hit en fortreffelig jul - eller solsnufeiring!

Mye spennende blir lagt ut eller beskrevet her på bloggen neste år. Både om finansmarkedet, den økonomiske krisa, gågater og skulpturer i Gjøvik og om livets mange trivialiteter.

Vi sees!

Comments

Akkurat da håpet om en ny julelåt for jula 2009 holdt på å glippe klarte vi å få overført en sang fra vår egen rødnisse på nordpolen via en svak og skurrete satelittlinje. Det får ta ansvaret for lydkvaliteten.

En noe ruskete lyd produsert under kummerlige forhold og 40 minusgrader klarer likevel ikke å hemme den ektefølte marxistiske julegleden som strømmer ut til de tusen hjem via den vakre låta "Red Christmas". Tør vi spå en instant classic?

Last ned mp3en her:
http://venstresida.net/site/img/RedXmas_venstresida.mp3

Den ekstremt progressive teksten kan selvsagt også nytes på egenhånd som det lyriske mesterverk den er:

Red Christmas

I'm dreaming of a Red Christmas
In which Karl Marx is Santa Claus
With no capitalists
Where we give out gifts
To all - according to ones needs

I'm dreaming of a Red Christmas
With no imperialistic wars
With hegemons brought to their knees
So the world can live in peace

I'm dreaming of a Red Christmas
Where class oppressions' gone and dead
May your days be like I just said
And may all your Christmases be Red

Som teksten sier er Karl Marx årets nisse:

Bildet stjælt fra venstrealliansens julehilsen i 2008.

Har De enda ikke fått nok? Gjør da som Scrooge, og prøv Dem på en Christmas past:
2008: http://venstresida.net/?q=node/765
2007: http://venstresida.net/?q=node/523
2006: http://venstresida.net/?q=node/1

Resultatet av klimaavtaleforhandlingene i København var rett og slett stusselig og patetisk, men miljøkampen fortsetter. Om et år skal det være et nytt klimatoppmøte i Mexico.

Et forlik ble inngått i København, på overtid, fredag 18. desember, da USA nådde enighet med Kina, India og Sør-Afrika. Den endelige avtalen er ikke juridisk bindende, men overlater til enkeltland å velge om de vil slutte seg til. Alle land må innen 1. februar 2010 legge fram nasjonale mål for sine framtidige utslipp av klimagasser. Det er ingen konkrete løfter om hvor store utslippskuttene skal være. I avtaleteksten står det at de fattigste landa skal få 100 milliarder årlig i støtte til klimatiltak innen 2020. Ingeborg Gjærum fra miljøorganisasjonen Natur og Ungdom sa følgende om denne avtalen til Dagbladet, 19. desember: «Avtalen er en katastrofe. Verdens ledere hadde muligheten til å gi oss den klimaavtalen vi trengte, men de brukte ikke sjansen. Vi er skuffet, triste og forbannet.»

Det stusselige resultatet viser hvor viktig det er å fortsette kampen for et grønnere samfunn her hjemme i Norge, både på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Mange rikspolitikere er mest opptatt av å løfte en moraliserende pekefinger overfor forbruket til hver enkelt nordmann som enkeltindivid. Jeg er enig i at vi alle må ta noe av ansvaret for en omlegging til et grønnere samfunn, men det er utvilsomt mye viktigere å få på plass endringer i samfunnet. Og det er heller ingen tvil om at det er store skeivheter i forhold til det private forbruket til nordmenn. Det rikeste mindretallet av den norske befolkningen har mye bedre råd enn folk flest, og folk flest er forståelig nok bekymra for at miljøtiltak vil ramme dem hardt, mens de rikeste ikke vil bli ramma. Dette er enda en viktig grunn til å få på plass en mye jevnere fordeling av eiendom og inntekt.

Vi trenger en omlegging av transportsektoren og produksjonen, og vi må få økt satsing på fornybare energikilder.

Det er så dyrt å reise kollektivt i Norge at det slettes ikke er rart at de aller fleste velger bilen eller flyet. Flere steder i Norge, særlig i mindre tettbygde områder, er man jo faktisk helt avhengig av privatbil, blant annet fordi kollektivtrafikktilbudet er svært dårlig eller rett og slett ikke-eksisterende. Jeg mener at rikspolitikerne derfor må ta et ansvar og gjøre kollektivtrafikktilbudet så attraktivt at kjempemange nordmenn bytter til kollektivtransport som den vanligste måten å reise på.

Det hadde så klart også hjulpet på om regjeringa hadde sikra produksjonen av Think-elbiler på Romerike. Det gjorde regjeringspartiene ikke. Det produseres fortsatt elbiler på Økern. Regjeringspartiene har flertall på Stortinget og kan når som helst innføre et garantiinstitutt for elbilindustrien i Norge (GIEL). Regjeringa burde så klart ikke ha innfør en avgift på biodiesel. Det er dessuten katastrofalt at det ikke er et politisk flertall i Norge for å stanse Statoils svært forurensende oljesandprosjekt i Canada.

Sjølve arrangeringa av klimatoppmøtet i København har vært gjenstand for stor debatt. På et tidspunkt gikk de afrikanske lederne ut av konferansesenteret i protest mot det de, med rette, så på som et forsøk på å lempe så godt som alle byrdene i en klimaavtale over på de landa som allerede har det laveste forbruket per innbygger.

På forsida av Svenska Dagbladet torsdag 17. desember var det et bilde av asiatiske og afrikanske representanter for frivillige organisasjoner som brenner opp sine adgangskort til Bella center (konferansesenteret for klimatoppmøtet i København) etter å blitt beskyldt for at de planla å alliere seg med demonstranter som hadde sagt at de skulle prøve å storme konferansesenteret.

Det ble dessuten flere sammenstøt mellom demonstranter og politi. Danske myndigheter hadde gitt politiet svært frie tøyler i forkant av toppmøtet i form av den såkalte «lømmelpakken», og mange demonstranter ble arrestert og satt i forvaring helt uten grunn gjennom såkalte «preventive arrestasjoner». Jeg håper at danskene avskaffer denne nye lovgivningen og praksisen snarest mulig.

…………………..

Andre blogginnlegg om temaet:

http://venstrevrien.wordpress.com/2009/12/09/klimatoppm%c3%b8te-i-k%c3%b8benhavn/ 

http://venstrevrien.wordpress.com/2009/11/28/hva-er-det-roaf-somler-med/ 

http://venstrevrien.wordpress.com/2009/11/25/biodieselavgiften-er-darlig-politikk/ 

………………………….

Lenker

Rødt følger klimatoppmøtet: http://roedt.no/nyheter/2009/12/r%c3%b8dt-f%c3%b8lger-klimatoppm%c3%b8tet/

København-politiet setter rettsikkerheten til side: http://roedt.no/nyheter/2009/12/k%c3%b8benhavn-politiet-setter-rettsikkerheten-til-side/

København redder ikke klimaet: http://www.bellona.no/nyheter/nyheter_2009/Koebenhavnforliket

Verdens ledere har sviktet: http://naturvernforbundet.no/koebenhavn-desember-2009/verdens-ledere-har-sviktet-article14248-824.html

En katastrofe for verdens fattige: http://www.nu.no/saker/klima/klimaforhandlinger/art-091219en_katastrofe_for_verdens_fattigste.html

Nå går jobben til Mexico: http://www.frifagbevegelse.no/arbeidslivet/internasjonalt/article4766895.ece

Fagbevegelsen misfornøyd med København: http://www.frifagbevegelse.no/loaktuelt/article4769209.ece

- Lømmelpakken må få et etterspill: http://www.frifagbevegelse.no/arbeidslivet/internasjonalt/article4766895.ece

 Dagbladet Arbejderen om klimatoppmøtet: http://www.arbejderen.dk/klima/

Hovedinnlegg i budsjett-debatten i Fylkestinget 16/12-09.

Rådmannen begynner sitt plandokument med et sitat fra Skrue McDuck. Som Barxist, er jeg selvsagt godt kjent med figuren, og i og med at vi nærmer oss jul, kan det være på sin plass å minne om de aller første ordene som kom fra Onkel Skrue i Carl Barx-historien "Jul på Bjørnefjell" i 1937:

Her sitter jeg i mitt digre, ensomme hus og venter på at julen skal være over - den fjollete tiden da alle er så glade i hverandre. Forbannet være den. Men jeg er ikke slik. Alle hater meg, og jeg hater alle.

Er det slik Fylkeskommunen vil bli oppfattet ute blant folk etter dette budsjettet er vedtatt. En sur gammel gnier som er hatet av alle? Jeg håper ikke det, men jeg frykter at det kan bli sånn - i hvert fall blant noen grupper.

Dette er et kuttbudsjett - og det bekymrer meg. Vi er fremdeles i ei økonomisk krise. Når vi leser avisene, skulle vi tro den var over, men selv om noen børser har begynt å gå oppover, øker arbeidsledigheten fremdeles, og det er det som betyr noe for vanlige folk. Vi har nå 120 000 arbeidsledige - en økning på 57% på et år. Mange av disse er unge gutter som har falt fra i den videregående skolen vår, og som nå opplever en følelse av mislykkethet både i skolesystemet og arbeidslivet. Dette er ei farlig utvikling.

Når vi fra stadig flere kanter får høre at en viktig årsak er teoritrykket på yrkesfag, samtidig som vi vet at det foregår en storstilt sammenslåing av klasser og storgruppeundervisning i teorifagene nettopp der, da er det jo bra at flertallskonstellasjonen har vedtatt en målsetting om å øke lærertettheten.

Men hva skjer med denne målsettingen? Jo, Fylkesrådmannen sier på s 57 at den ikke er øket i perioden. Samtidig ser vi nå at det foretas store kutt i opplæring på budsjettet. Det mener jeg er svært bekymringsfullt.

Rødt går mot disse kuttene, og foreslår en styrking av lærertettheten!

Iht. innsparingstiltak, vil jeg foreslå å sette politikerlønningene i Sør-Trøndelag til norske gjennomsnittslønninger - 350 000 kr. Jeg mener det er usunt om politikere befinner seg i en helt annen økonomisk virkelighet enn folkene de skal ta avgjørelser på vegne av. Og jeg mener det er et svært uheldig signal at politikere tildeler seg selv hundretusener på hundretusener, samtidig som vi kutter millioner på millioner blant annet på elevene våre.

Slik som situasjonen i Norge og Sør-Trøndelag er nå, trenger vi ekspansive offentlige budsjetter, ser du på nasjonale tall, er det åpenbart at regjeringa ikke overfører de midlene kommuner og fylkeskommuner trenger for å løse sine oppgaver på en god måte. Det er ingen - uavhengig av hvilken politisk fløy som er ved makta, som ikke utnytter statens maksimumssatser for skatt, og stadig flere kommuner går med underskudd. Ja - i statsbudsjettet PLANLEGGER faktisk regjeringa et underskudd på 19 milliarder i kommunesektoren, og et overskudd for staten på 174 milliarder.

Er det en umulig tanke å kreve at staten skal øke kommunenes inntekter i 2010 såpass at det kommunale underskuddet på 19 mrd som regjeringa planlegger, blir borte? Er det ”farlig” å redusere staten sitt overskudd fra 174 mrd. til 155 mrd. neste år?

Jeg synes ikke det. Jeg foreslår derfor en utalelse hvor vi ber regjeringen øke overføringene til kommunesektoren, slik de er forpliktet gjennom Soria Moria-erklæringen.

---------------------

Så hvordan gikk det?
Flertallskonstellasjonen av Ap, SV og Sp fremmet ei tjukk blekke med endringer, men det var mest av det verbale, og mindre av det substansielle slaget. De stemte nådeløst igjennom de foreslåtte kuttene fra fylkesrådmannen - muligens mens de holder seg for nesen.

Det eneste politisk interessante var at opposisjonen (H/Frp/Krf/V) stemte for forslaget mitt om en uttalelse til regjeringen. De er altså enige i at kommunesektoren får overført for lite midler, selv om de selv kjørte en enda strammere politikk da de satt i/var støtteparti for Bondevik 2-regjeringen. Jeg lurer forøvrig også på hvordan de har tenkt å kombinere dette med skattekutt. - I realiteten vil en slik økning kreve skatteskjerpelser for enkelte. Det hadde jo vært trivelig dersom det hadde vært et uttrykk for en politisk dreining fra H og Frp, men det er vel heller en erkjennelse av at det er forskjell på å jobbe lokalt og nasjonalt.

Lokalpolitikere vet at de ikke får løst oppgavene sine godt nok med de ressursene de har til rådighet, samme hvor mange ganger de snur på kronene. Derfor kan de støtte en slik uttalelse. Dessverre flyter ikke denne kunnskapen opp til de som jobber på nasjonalt nivå, slik at Erna Solberg kan fortsette å prate om at kommuner og fylker må "jobbe mer effektivt", og "fjerne unødvendig byråkrati", samtidig som hennes partifeller i mange kommuner vet at all effektivisering som kan tas ut er tatt ut - ja, slik at det går på helsa løs for mange kommuneansatte - og at det "byråkrati" som er igjen er helt nødvendig for å ta seg av lovpålagte oppgaver.

Se forøvrig hele debatten her (fint om du sliter med å sovne på kvelden):

På Dagsrevyen i går så jeg en overstrømmende lykkelig vegdirektør Terje Moe Gustavsen åpne den 5779 meter lange «Atlanterhavstunnelen» på Nordmøre mellom Averøy og Kristiansund. Av mange kalt en «milepæl» i norsk samferdselshistorie.

Bortsett fra en tunnell i Lofoten, betyr såkalt fergefri forbindelse at sykkelmulighetene forbys. Bildet viser at en ikke gadd legge til rette for sykkel.

I tillegg er det for finansieringa av denne tunnelen forutsatt hele 60 % trafikkvekst i biltrafikken mellom Averøy og Kristiansund! Kanskje lokalpolitikerne på Nordmøre var en av de sabotørene på København-konferansen som Erik Solheim omtalte?

Det omtales som en lettelse at en slipper å ta ferge som gikk sjelden og ikke om natta. Men det hadde selvfølgelig vært billigere, like greit og mye mer miljøvennlig om en hadde latt ikke bare en, men to ferger gå kontinuerlig – og med gratis servering- enn å bygge denne tunnelen.

Det er ikke bare på Nordmøre vegdirektøren fjerner sykkelmuligheter. I Oslo og andre byer er vegdirektørens, og rikspolitisjef Killengrens, underordna de viktigste aktørene som hindrer tilrettelegging for sykling, sammen med handlingslamma politikere. Sjøl når det er nok penger!

Og det er ikke bare sykkeltilbudet som blir fjerna. Det er alt lagt ut protestlister mot det dårlige busstilbudet gjennom tunnelen. Nok et eksempel på at tunneller betyr innskrenking av reisetilbudet for alle dem som ikke har eller ikke vil bruke bil.

Men nå blir det hvertfall enklere å få med seg flyttelasset fra Averøy og inn til Kristiansund og andre større byer? Og kanskje kan tunnellen bli en tumleplass for rastløs og fartshungrig ungdom?

Jeg ser at mange, nasjonalt fra statsminister, miljøvernminister og miljøorganisasjonene er svært skuffa over den manglende forpliktende avtalen etter konferansen i København. Kanskje bør jeg være enig i denne konklusjonen, og kanskje er jeg det.

Men:

Kan det egentlig være uventa? Kyoto-avtalen har jo tross alt vært en nullitet, totalt verdiløs om aldri så juridisk bindende. For klimagassutslippene har økt etter at denne avtalen blei inngått. Formålet var vel egentlig bare å sikre de rike landa muligheten til fortsatt å kunne slippe ut klimagasser og ellers bare fortsette som før.

Uventa kan det ikke være. Det er for det første ikke noe folkekrav å legge om til en mer miljøvennlig politikk, verken i Norge, i Europa, i USA eller ellers i verden. Demonstrantene i København representerer ikke noen sterk opinion. De politiske lederne styrer bl. a. på oljeindustriens og bilnæringas premisser. Står politikere og statslederne opp mot slike mektige næringer, sørger mediene for at de er ferdige som politikere. Det er ok at politikerne snakker pent om økt sykkelbruk, om tog og mer kollektivbruk, men bare så lenge de fortsetter med å legge til rette for økt bilbruk og ikke gjør sine ord om til handling.

Det finnes ikke ett saklig eller trafikkfaglig basert argument, eller erfaring fra noen steder i verden, for at det skal bli redusert klimagassutslipp og mindre biltrafikk ved å utvide tiltak som E-18 fra Asker til Oslo. Men det er et samstemmig ønske fra alle ansvarlige politikere, inkludert SV i Oslo og Akershus, om at økt bilkjøring til Oslo for landets rikeste menn er et avgjørende og udiskutabelt tiltak. Og det ville selvfølgelig også ha blitt gjennomført om statslederne i København hadde blitt enig om en forpliktende avtale om reduserte klimagassutslipp i Oslo.

Så hva er forskjellen? Ingen politikere i Norge; statsminister, miljøvernminister eller opposisjonspolitikere, har så mye som antyda muligheten for tiltak som vi veit hadde redusere den svært så miljøskadelige og økende bilbruken.

Så: Hva er tapt med manglende København-avtale?

Dette innlegget stod trykt som kronikk i Drammens Tidende 17.12.2009.

Alle verdens nasjoner diskuterer nå i FNs regi hva en kan gjøre for å hindre skadevirkningene av et endret klima. Norge stiller med forslag om selvpålagte krav om reduserte klimautslipp. Gro Harlem Brundtland, som leder av FNs miljøkommisjon på 1980-tallet, formulerte da slagordet «Tenke globalt, handle lokalt».

Og hvordan er det vi har tenkt å handle lokalt her i nedre Buskerud? Jo, vi har blant annet tenkt å erstatte unødvendig bilkjøring med mer miljøvennlige reiseformer, og kanskje litt mindre reising i det hele. Kommunene, som Drammen, har engasjert seg i samarbeidsprosjekt med staten for å oppnå dette. Staten lokker med økonomiske bidrag, og kommunene sier ja. Hvertfall til det økonomiske bidraget.

Tiltaket «Buskerud-byen» er lansert. Dette for å se hele regionen under ett for slik å oppnå de lokale målene best mulig.

Forskningsinstitusjonen Transportøkonomisk institutt (TØI) er bedt om å komme med sine vurderinger for Buskerud-byen. TØI skriver om tiltak for å redusere bilbruk, at det har en mye erfaring om hva det er som øker og kan minske bilbruken. Og skriver: «Det er særlig viktig å konsentrere arealintensive arbeidsplasser, handel og service helt sentralt, slik at flest mulig kan nå disse uten bruk av bil. Nye boliger bør også lokaliseres i eller tett ved sentrum. Basert på dette, anbefaler vi at nye boliger, arbeidsplasser, handel og service i all hovedsak lokaliseres i de fire regionale kollektivknutepunktene Kongsberg sentrum, Mjøndalen, Hokksund og Drammen sentrum. Dette innebærer at de regionale kollektivknutepunktene i enda større grad enn i dag utvikles som sentrum i kommunene. Dette bidrar også til å knytte Buskerud-byen bedre sammen som region, siden større deler av aktivitetene i hver kommune blir tilgjengelig med tog fra andre kommuner. Det er spesielt viktig for den delen av arbeidslivet som har behov for å hente spesialisert arbeidskraft fra et større omland. » (Mine uthevinger). (TØI-rapport 1020-2009).

Dette sparker fullstendig beina under forslaget om å flytte sykehuset, en arbeidsplass for 3500 mennesker, og med alle sine pasienter og besøkende pårørende, ut av Drammen sentrum til Gullaug. Gullaug er åpenbart ikke svaret på det helt nødvendige problemet med forbedret helsetilbud i bedre lokaler for befolkningen i nedre Buskerud, og hele den nye helseregionen. Tomta ligger byggeklar på dagen på det nåværende sykehusområdet for akkurat det samme kvadratmeterne som er planlagt på Gullaug.

Naturvernforbundet i Buskerud har i et brev til Lier kommune i desember i fjor pekt på den mangelfulle konsekvensutredninga for plasseringa på Gullaug. Bruken av privatbil vil måtte øke, og med det også utslipp av CO₂. Helt i strid med det vi arbeider for å oppnå i København nå.

Det er ingen uenighet om at arbeidsforholda for sykehuspersonalet ikke er tilfredsstillende nå, og at dagens lokaliteter ikke er i samsvar med både helsebehovet og akseptabelt helsetilbud. Men svaret på det er ikke Gullaug. Utforming av et helsetilbud er for viktig til at det kan misbrukes som et utviklingstiltak for en fylkesregion (Hurumlandet). Og aller viktigst: Det bryter med alle intensjoner om å legge om til en mer miljøvennlig praksis i samsvar med København-konferansens mål, med Buskerud-byen og om å «Tenke globalt, og handle lokalt». Statssekretær Heidi Sørensen i Miljøverndepartementet skal ha ros for å stille spørsmål med den åpenbart miljøskadelige flyttinga til Gullaug.

Ove Bengt Berg, «Bevar og forny sykehuset i Drammen.»

Sykelønnsordninga er en av våre viktigste velferdsgoder. Samfunnstopper presser nå på for å svekke viktige velferdsordninga i fare. Høyreideolog Cristin Clemet vil innføre karensdager og statsminister Stoltenberg vil øke arbeidsgivernes økonomiske bidrag til sykelønnsordninga, og delvis kompensere dette ved å redusere arbeidsgiveravgiften.

Det sannsynlige resultatet av Stoltenbergs forslag er at mange arbeidsgivere vil unngå å ansette folk som har redusert arbeidskapasitet av ulike grunner. Befolkningsgrupper som har større sannsynlighet til å ha kortere eller lengre helseplager vil nok oppleve at arbeidsmarkedet blir trangere. Statsministerens forslag er et ekskluderingsforslag på et område der det trengs inkluderingsideer.

I media framstilles det som om Norge har spesielt mange langtidssykemeldte eller personer utenfor arbeidslivet av andre grunner. Sannheten er at det er omvendt. I Norge er yrkesdeltakelsen svært høy. 75 prosent i yrkesaktiv alder er i jobb, mens gjennomsnittet innenfor OECD er 62 prosent. Forskjellen skyldes først og fremst høyere yrkesdeltakelse blant kvinner og eldre. Ettersom disse to gruppene uføretrygdes og sykemeldes i høyere grad enn andre, blir utgiftene til sykelønn og uføretrygd, isolert sett, relativt høye.

Det er svært høy produktivitet i norsk næringsliv, og kravet om størst mulig profitt har vært viktigere enn alt annet. Dette råkjøret har medført at stadig flere ikke har klarer å henge 100% med i arbiedslivet. Undersøkelser viser at de utallige omstillingene som har vært gjennomført både i privat og offentlig virksomhet har medført både økt langtidsfravær og uføretrygding.

For å forebygge utstøting og tilbakeføre folk til arbeidslivet er det nødvendig med ulike tiltak. Tillitsvalgte og verneombud må få større innflytelse over arbeidsmiljøarbeidet i bedriftene. Det må føres en ny personalpolitikk i offentlig virksomhet, og det må bli slutt på systemer der de må konkurrere med seg selv. Dette gjelder bl.a. i sykehusene. Problemet er at utviklingen går i stikk motsatt retning. Anbud og kontroll- og overvåkingssystemer presser de ansatte til det ytterste. Det
offentlige preges av stadige omstillinger der lederne skal være "tøffere" enn private ledere.

Angrepet på sykelønna må slås tilbake. Derfor er det bra at LO-avdelingene i Oslo, Bergen, Stavanger, Tromsø og Trondheim har sagt fra at de vil gjøre det som er nødvendig for å stoppe dette. Fagbevegelsen, både i og utenfor LO, har tidligere vist at de vil slåss for å forsvare dagens sykelønnsordning, og det kan bli nødvendig enda en gang.

To spørsmål er helt ute av forslaget til kommunebudsjett og økonomiplan de neste 4 årene.

- Det står ikke en krone til videre skoleoppussing etter det som nå gjøres med krisepenger. Krisepengene gav oss i overkant av 20 millioner av de ca 100 millionene som skolene trenger i oppussing. De resterende må vi tydeligvis vente på til det nye administrasjonsbygget er ferdig – og sansynligvis til det er nedbetalt også. Når det i tillegg kuttes to stillinger i teknisk, må vi forvente at også vaktmestertjenestene blir dårligere.

- Det står ikke et ord om omsorgsboliger/sykehjem sør i bygda. Det er ikke engang med at det skal påbegynnes planlegging før etter 2013. De ekstra plassene vi nå dessverre må bygge på Nesoddtunet kommer der bare fordi nåværende sykehjem er overfylt og vi har bråhast med nye plasser. I 2013 vil vi med stor sikkerhet på ny være i manko på sykehjemsplasser og fremdeles mangle omsorgsboliger som kan avlaste.

Årsaken til at disse sentrale oppgavene ikke er med på investeringsbudsjettet er åpenlyst. De siste kronene (og litt til) som Nesodden hadde på bok er brukt på det nye rådhuset. Det prosjektet har bunnskrapt kommunekassa. Kommunestyreflertallet vil nok kappes om å klippe snora når herligheten står ferdig. Skrytet over hva vi har fått for, foreløpig 290 millioner, vil nok ingen ende ta. De samme vil nok ikke går rundt skolebygningene for å plukke takstein og glasskår. Om noen vil reise å besøke de som blir plassert på sykehjem i f.eks Ås er like lite sannsynlig. Heller ikke de som ligger hjemme fordi inntaksreglene blir innskjerpet kan forvente noen hjelpende hånd fra den siden.

Rødt har fremmet forslag om å sette av midler til skolerehabilitering og nytt sykehjem på økonomiplanen. Dette må i tilfelle taes fra rådhuset som må reduseres noe.

Geir Christensen

Rødt

Vi sitter her å strever med å lage budsjett for Nesodden kommune. Rammene våre har du diktert gjennom statsbudsjettet og andre vedtak.

Vi skal

- Bygge ny barnehage og drifte den for å få full barnehagedekning (bra)

- Bygge og drifte bistandsboliger til folk med rus- og psykiatriske problemer etter at statlige institusjoner er bygget ned.

- Bygge og drifte boliger for personer med forskjellige former for bistandbehov, også etter at statlige institusjoner bygges ned.

- Bygge og drifte omsorgsboliger og nye sykehjemsplasser som følger av økende antall eldre. Ta stadig flere pasienter som du betalte for før på sykehusene

Dette er pålegg vi skal løse samtidig som du sier at inntektene til kommunene skal stå praktisk talt stille de neste årene. Det er selvfølgelig ikke mulig uten å kutte grovt i andre velferdsoppgaver.

Rådmannen har hos oss lett med mikroskop etter oppgaver å skjære i. Han foreslår bl.a:

- Nesten helt å fjerne graderte satser i barnehagene. Det betyr å gjøre flere barn fattige når foreldre med lave inntekter får mange tusenlapper i året i økte barnehageregninger

- Fjerne pedagoger fra barnehager som i utgangspunkte har svært få førskolelærere og å dytte enda flere barn inn i overfylte barnehager.

- Fjerne mye av tilbudet til barn som trenger spesiell oppfølging i skolen (uteskolen)

- Slutt på inntak av lærlinger

- Kutt på tilskudd for frivillighetssentralen

- Økte priser på kulturskolen.

- Slutt på kommunalt betalt brøyting av velveier. Enda en kommunal tjeneste blir helprivatisert og overlatt beboerne.

- Ikke penger til å drifte tilbud for dobbeltdiagnosepasienter (rus og psykiatri)

- Press på inntak – redusert tilbud uforsvarlig lavt budsjett for pleie og omsorg.

Mesteparten av dette blir vedtatt fordi kommunestyreflertallet på Nesodden er mer lojale mot deg enn mot befolkningen vi representerer.

Dette er som sum en tydelig nedbygging av velferd og bidrag til økt fattigdom midt i Norges enorme rikdom.

I årene som kommer vil du – hvis ikke planene endres – tvinge kommunen til å gå løs med enda mer brutale kutt. Jeg hører med til de som ikke tror dette er noen tilfeldighet. At statsbudsjettet satser på mer krig i Afghanistan, større overføringer til næringslivet og full fart på markedsliberalistiske reformer er naturlig for Norges fremste blåruss.

Allikevel forundrer disse angrepene på gode velferdssystemer meg. Hva er drivkraften din? Hva er det du brenner så stekt for at du vil bygge ned velfungerende kommuner?

Geir Christensen

Rødt